array(7) {
  [0]=>
  object(stdClass)#3026 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "1"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(1) "/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2012-06-14 18:23:24"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-11-23 15:40:29"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [1]=>
  object(stdClass)#3032 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "2"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(10) "/historie/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2012-11-26 14:01:47"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-12-08 10:22:38"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [2]=>
  object(stdClass)#3034 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "3"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(7) "/norsk/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2012-11-26 14:02:02"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-09-15 11:03:31"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [3]=>
  object(stdClass)#2995 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "7"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(17) "/norskandresprak/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2014-11-18 12:00:58"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-11-16 09:59:05"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [4]=>
  object(stdClass)#3010 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "8"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(12) "/pedagogikk/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2014-11-18 12:34:49"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-11-06 08:36:23"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [5]=>
  object(stdClass)#3001 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "9"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(22) "/okonomimarkedledelse/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2015-02-06 09:36:14"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2016-06-13 09:03:02"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [6]=>
  object(stdClass)#3002 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(2) "10"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(13) "/samfunnsfag/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2012-11-26 14:01:50"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-10-17 13:35:41"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
}
 (SELECT wp_posts.ID, wp_posts.post_title,wp_posts.post_content, wp_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_posts, wp_blogs
	WHERE wp_posts.post_type = 'post'
	AND wp_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 1)
UNION
(SELECT wp_2_posts.ID, wp_2_posts.post_title,wp_2_posts.post_content, wp_2_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_2_posts, wp_blogs
	WHERE wp_2_posts.post_type = 'post'
	AND wp_2_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 2)
UNION
(SELECT wp_3_posts.ID, wp_3_posts.post_title,wp_3_posts.post_content, wp_3_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_3_posts, wp_blogs
	WHERE wp_3_posts.post_type = 'post'
	AND wp_3_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 3)
UNION
(SELECT wp_7_posts.ID, wp_7_posts.post_title,wp_7_posts.post_content, wp_7_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_7_posts, wp_blogs
	WHERE wp_7_posts.post_type = 'post'
	AND wp_7_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 7)
UNION
(SELECT wp_8_posts.ID, wp_8_posts.post_title,wp_8_posts.post_content, wp_8_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_8_posts, wp_blogs
	WHERE wp_8_posts.post_type = 'post'
	AND wp_8_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 8)
UNION
(SELECT wp_9_posts.ID, wp_9_posts.post_title,wp_9_posts.post_content, wp_9_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_9_posts, wp_blogs
	WHERE wp_9_posts.post_type = 'post'
	AND wp_9_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 9)
UNION
(SELECT wp_10_posts.ID, wp_10_posts.post_title,wp_10_posts.post_content, wp_10_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_10_posts, wp_blogs
	WHERE wp_10_posts.post_type = 'post'
	AND wp_10_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 10)
ORDER BY post_date DESC  LIMIT 0, 4
 array(4) {
  [0]=>
  object(stdClass)#3005 (5) {
    ["ID"]=>
    string(3) "638"
    ["post_title"]=>
    string(74) "Nobels fredspriser til besvær for Norge? Carl von Ossietsky og Liu Xiaobo"
    ["post_content"]=>
    string(15280) "Av alle som har mottatt Nobels fredspris er det kun to som har dødd i fangenskap: tyske Carl von Ossietzky som ble tildelt prisen i 1936, to år før han døde, og kineseren Liu Xiaobo som fikk prisen i 2010. Liu døde i 2017. Begge mottok Fredsprisen for sitt arbeid mot politisk undertrykking og for demokrati. I begge tilfeller ble fredspristildelingene møtt med kraftige reaksjoner fra myndighetene i vinnernes hjemland.

 

Offisielle fordømmelser og advarsler

Tysklands offisielle nyhets- og billedbyrå under Hitler-regimet, Deutsches Nachrichtenbüro, trykte følgende reaksjon på Ossietzkys fredspris den 24. november 1936: «Tildelingen av Nobels fredspris til en notorisk landsforræder er en så uforskammet utfordring og fornærmelse mot det nye Tyskland at det vil bli gitt et tilsvarende tydelig svar på det.»[i] To dager før Nobelseremonien i Oslo i 2010 kom talskvinnen for Det kinesiske utenriksdepartementet med en krass beskrivelse av utdelingen til Liu: «[den er] en politisk farse. … Vi motsetter oss bestemt at noe land eller noen person bruker Nobels fredspris for å blande seg inn i Kinas indre anliggender og krenke Kinas juridiske suverenitet.»[ii] I begge tilfellene ble Norge straffet.

Politiske konsekvenser for Norge

Både den tyske og kinesiske ledelsen frøs kontakten til Norge. I begge tilfeller ble den norske regjeringen satt i en vanskelig situasjon. Tyskland var en viktig økonomisk og militærmakt på slutten av 30-tallet, akkurat som Kina er det nå. Blant annet derfor var det viktig å unngå brudd i den politiske kontakten og hindre at norsk eksport skulle rammes. Både Berlin og Beijing hevdet at prisen var en offisiell fornærmelse. Begge ganger forsvarte norske myndigheter seg med at prisen var utdelt av Nobelkomitéen som var politisk uavhengig. Men hva var årsakene til denne holdningen?  

Ossietzky: en torn i det nye Tysklands øye

[caption id="attachment_484" align="alignleft" width="208"] Fangebilde av Carl von Ossietsky fra konsentrasjonsleiren Esterwegen (1934). Getty Images, ullstein bild.[/caption] Carl von Ossietzky var redaktør for et ukestidsskrift som i 1929 trykte en artikkel som viste hvordan den tyske regjeringen brøt Versailletraktaten ved å bygge opp sitt forsvar i det skjulte. Ossietzky ble arrestert og anklaget for å ha røpet militære hemmeligheter. Rettsaken gikk for lukkede dører, og i 1931 ble han dømt til fengsel i ett og et halvt år. Ossietzky slapp ut i 1932 og i den korte tiden før nazistene overtok makten, mante han til kamp for demokratiet.
Samme natt som Riksdagen brant i 1933, ble Ossietzky arrestert på ny. Etter kort tid havnet han i konsentrasjonsleir. I 1935 fikk representanter for Røde Kors tillatelse til å besøke Ossietzky. De beskrev ham som: «En skjelvende, likblek skapning, uten tegn på følelser, et oppsvulmet øye, utslåtte tenner, og som dro på et ben som hadde vært brukket og ikke ordentlig grodd sammen …. Et menneske som hadde nådd den absolutte yttergrense for hva som kunne tåles.»[iii]
Få utenfor Tyskland visste hvem Ossietzky var, og nazistene regnet med at han ville bli glemt av omverdenen på linje med det store flertallet av politiske fanger. Tyske politikere og kunstnere som levde i eksil, husket imidlertid hvor viktig han hadde vært som redaktør. De arbeidet for at Ossietzky skulle slippe fri. Blant dem var Willy Brandt, som senere ble tysk forbundskansler (1969-74) og fredsprisvinner (1971). På 30-tallet bodde Brandt i Oslo og hadde dermed anledning til å følge den påtroppende norske debatten om Ossietzky på kloss hold.  

Norske holdninger til prisforslaget

I 1935 ble Ossietzky foreslått til fredsprisen. Tre dager etter at forslaget var blitt kjent, gikk forfatteren og nobelprisvinneren i litteratur Knut Hamsun til frontalangrep på kandidaten i Aftenposten: «Hvad om Hr. Ossietzky heller hjalp til litt positivt nu i denne svære Overgang da hele Verden flekker tænder mot Myndigheterne i det store Folk han tilhører?»[iv] Den Konservative Studenterforening understøttet deretter Hamsun ved å proklamere at: «Aldri har De vært mer i pakt med tidens unge.»[v]  Konservative aviser generelt var opptatt av at prisen ville skade Norges forhold til Tyskland. Aftenpostens leder 10. desember samme år hevdet at: «… det ville være en hån mot selve fredens idé å utdele denne pris til Ossietzky – til en lovbryter.» Handels- og Sjøfartstidende (etter 1987 Dagens Næringsliv) fortsatte kritikken med å erklære at hele Nobelkomitéen burde kastes fordi: «…denne Nobel-prisutdeling river ned for Norge det våre sjøfolk, våre forretningsmenn og våre sportsfolk bygger opp.»[vi] Et av motsvarene til Hamsun kom fra forfatteren Nordahl Grieg. I et innlegg i Dagbladet, som ble trykt på ettermiddagen den samme dag som Hamsuns innlegg i Aftenposten, påpekte Nordahl Grieg forskjellen mellom Hamsun og Ossietzkys situasjon slik: «… den store mektige verdensberømtheten som spør og mannen i fangedrakten som ikke kan svare.»[vii] Dagbladet og arbeiderpressen generelt tok Ossietzky i forsvar.  

Det tredje rikets svar

I 1937 innførte regjeringen et forbud for tyske statsborgere mot å motta Nobelpriser. Til gjengjeld opprettet Tyskland en egen pris. Den første som fikk den var en offiser som hadde drevet spionasje i Bergen under 1. Verdenskrig. Tysk presse fikk ikke lov til å nevne at Ossietzky hadde fått Nobelprisen, og regjeringen nektet å slippe ham fri. Han var syk av tuberkulose da han fikk prisen uten selv å være til stede. Ossietzky ble overført fra konsentrasjonsleiren til et sykehus der han døde i 1938. Tyskland reduserte den offisielle kontakten med Norge. Samarbeidsavtaler ble lagt på is og offisielle besøk stanset. Regjeringen i Oslo reagerte med å pålegge den norske ambassadøren ikke å være til stede på de store nazilandsmøtene i Nürnberg. I Stortinget var det flere på høyresiden som mente at dette var å gå for langt. Utenriksminister Koht svarte i et møte for lukkede dører i Stortinget den 27. januar 1938 at: «… Vi har ei ære å verja om, vi òg.»[viii]  

Liu Xiaobo: den kinesiske dissidenten

Da fredsprisen skulle utdeles til Liu i 2010, var han representert med en tom stol. Han var i fengsel, dømt for å ha «oppfordret til undergraving» av staten. Liu ble født i 1955. Under Kulturrevolusjonen stengte skolen hans. Selv har han skrevet at han dermed slapp unna den politiske indoktrineringen i timene og i stedet fikk muligheten til å tenke selv. Etter å ha studert kinesisk litteratur på universitetet, markerte han seg som en uredd debattant og kritiker av regimet. Da demonstrasjonene på Tiananmenplassen startet i 1989, studerte han i USA. Liu reiste hjem for å delta i kampen for demokrati. Internett og overvåking I 2001 opprettet Liu PEN[ix] i Kina. Foreningen rettet oppmerksomheten mot forfattere i fengsel og arbeidsleirer. En av de siste sakene Liu arbeidet med før politiet arresterte ham, dreide seg om journalisten Shi Tao. Shi Tao hadde skrevet en artikkel om hvordan Kommunistpartiet la lokk på all omtale av massakren på Tiananmenplassen, og brukte sin Yahoo-konto til å sende innlegget til et amerikansk nettsted. Myndighetene forlangte at Yahoo ga dem tilgang til Shi Taos konto. Det fikk de, og Shi Tao ble dømt til 10 års fengsel. Liu brukte saken til å vise hvordan vestlige nettselskaper spilte på lag med kinesiske myndigheter i undertrykkingen av politiske opposisjonelle.  

Arrestasjon og straff

I begynnelsen av desember 2008 hadde Liu vært med på et opprop om frihet og demokrati kalt Charta 08.[x] Over 300 intellektuelle undertegnet oppropet som skulle offentliggjøres på den internasjonale menneskerettighetsdagen 10. desember. To dager før arresterte politiet Liu, og året etter ble han dømt til 11 års fengsel. Da fredsprisen skulle utdeles i Oslo, var Lius stol tom. 25 tidligere prisvinnere skrev et åpent brev til kinesiske myndigheter for å be om hans løslatelse. Det skjedde ikke. Liu forble fengslet. Lite var kjent om hvordan han hadde det. Så, i 2017, kom det en kort meddelelse om at han led av kreft. Vestlige land tilbød å la ham få behandling der. Det ble avslått. Han døde samme år. Den kinesiske regjeringen frøs all offisiell kontakt med Norge. Den voldsomme kritikken og omfattende utestengningen har ledet internasjonale observatører til å si seg enig i at Norge her ble brukt som skremsel for andre land: kritikk av Kina koster.  

Verdige vinnere av Fredsprisen?

Kritikken mot de to fredsprisvinnerne har noen fellestrekk, dels gikk det på om vinnerne virkelig hadde gjort noe for freden? Er det nok å kjempe for demokrati og menneskerettigheter? I Lius tilfelle var det flere som mente at den voldsomme velstandsøkningen i Kina var langt viktigere enn enkeltskjebner. Og på 30-tallet var det mange som var imponert over det nye, sterke Tyskland. Geir Lundestad som var direktør for Nobelinstituttet da Liu fikk prisen, svarte med å peke på den tette sammenhengen mellom demokrati og fred, og at et åpent og fritt ordskifte er en forutsetning for å unngå konflikt. Nesten ordrett den samme begrunnelsen ble brukt som svar på kritikken fra Tyskland i 1936.  

En offisiell pris?

De tyske og kinesiske straffereaksjonene tok som utgangspunkt at Nobelprisen var en offisiell utmerkelse som ga uttrykk for Norges holdning. Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor. I 1936 var utenriksminister Koht medlem av komiteen. Som svar på den tyske reaksjonen, trakk han seg kort tid etter at nominasjonen var blitt kjent. Siden den gang har ingen aktiv politiker hatt sete i komiteen. Likevel, i 2010 var alle medlemmene tidligere politikere oppnevnt av Stortinget. Selv om dette ikke var, eller er, en offisiell pris, så er båndene til det politiske Norge tette. For å markere avstand til Nobelprisen, krevde regjeringen i 1936 at kongen ikke skulle delta i seremonien. Slik var det ikke i 2010 – da var kongefamilien til stede. Derimot var det en rekke land som unnlot å sende sine ambassadører for å vise at de støttet Kinas holdning.

Normalisering av forholdet til Kina

Norske næringslivsinteresser pekte på at fredsprisen rammet norsk eksport. Mens politikere fra andre land ledet delegasjoner til Kina som undertegnet avtaler om handel og samarbeid, ble ikke norske delegasjoner invitert. Etter lange forhandlinger bak lukkede dører, undertegnet Norge og Kina en avtale som normaliserte forholdet. Særlig punkt tre av avtalen vakte debatt: «The Norwegian Government … fully respects China’s sovereignty and territorial integrity, attaches high importance to China’s core interests and major concerns, will not support actions that undermine them, and will do its best to avoid any further damage to the bilateral relation.”[xi] Kritikere tolker dette til at Norge ikke har noen mulighet til å kritisere Kina fordi kinesiske myndigheter uten videre kan svare at vi her er inne på kinesiske «kjerneinteresser» og at vi dermed bryter avtalen. Ennå har ikke noe norsk regjeringsmedlem våget å prøve grensene for hva som kan sies.[xii]  

Referanser og tips til videre lesning

Korte opplysninger om prisvinnerne og debatten rundt tildelingen kan du finne på Nobelprisens offisielle hjemmeside www.Nobelprize.org. Både norsk og engelsk Wikipedia har mye stoff og fremfor alt mange interessante kilder om begge to. En kort og grundig analyse av de kinesiske-norske forbindelsene før og etter Nobelprisen er Bjørnar Sverdrup-Thygeson, Norge-Kina: Fra isfront til tøvær, Nupi, 2017, http://www.nupi.no/Skole/HHD-Artikler/2017/Norge-Kina-Fra-isfront-til-toevaer Sitatene fra norsk presses omtale av Ossietzky er hentet fra Arne Stais bok Norsk kultur- og moraldebatt i 1930-årene, Oslo: Gyldendal, 1978, kapittel 5. Hele boka er gjengitt her: https://www.nb.no/nbsok/nb/1d5e1f80e1d813079b3fdb5cf1a207e9?index=2#0 Arbeidet for å få Ossietzky nominert er skildret av Irwin Abrams i Carl von Ossietzky and the First Nobel Prize for Human Rights, London: Joint Annual Convention of the British International Studies Association and the International Studies Association. 1989. [i] Deutsches Nachrichtenbüro, 24. nov. 1936 [ii] http://www.tv2.no/a/3363168 [iii] Irwin Abrams, Carl von Ossietzky and the First Nobel Prize for Human Rights. London: Joint Annual Convention of the British International Studies Association and the International Studies Association (1989). s. 2 [iv] Aftenposten, 22. nov. 1935 [v] Aftenposten, 29. nov. 1935 [vi] Handels- og Sjøfartstidende 1. feb. 1937. [vii] Dagbladet 22. nov. 1935 [viii] https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/stortingsarkivet/moter-for-lukkede-dorer/1925-1939/380127.pdf  s. 7. [ix] PEN er forkortelsen for Poets.Essayists.Novelists. Pen er en internasjonal organisasjon som arbeider for trykkefrihet. [x] Teksten til Manifestet kan du finne her: https://voxpublica.no/2010/12/charta-08/ [xi] https://www.regjeringen.no/globalassets/departementene/ud/vedlegg/statement_kina.pdf [xii] Se for eksempel dette intervjuet med fiskeriminister Per Sandberg: https://www.aftenposten.no/okonomi/i/K541e/Sandberg-Temmelig-sikker-pa-lakseavtale-med-Kina-i-2017" ["post_date"]=> string(19) "2017-12-08 11:22:38" ["blog_id"]=> string(1) "2" } [1]=> object(stdClass)#3004 (5) { ["ID"]=> string(3) "641" ["post_title"]=> string(19) "Holocaust og elever" ["post_content"]=> string(6982) "En sentral del av vårt arbeid som formidlere ved HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og Livssynsminoriteter) er å ha undervisningsopplegg med besøkende skoleklasser. Fokuset tilpasses lærerens ønske, men dreier seg i hovedsak om det norske Holocaust, nazismen som ideologi og årsaksforklaringer til folkemordet på de jødiske europeerne. Elevene som kommer er enten ungdomsskole- eller videregåendeelever. Deres forkunnskaper er høyst varierende, og vi legger uansett opp til at lærere kan ta med klassen som introduksjon til temaet, uten å ha gjort noe forarbeid. Selv om ingen klasser er like, har vi en del erfaringer som går igjen uavhengig av skole og alderstrinn.

Heltefortellingen om andre verdenskrig i Norge

For å finne ut hvilke forkunnskaper elevene har, liker vi å starte besøket med å be elevene fortelle hva de forbinder med Norge under andre verdenskrig. Gutta på skauen, Max Manus, Quisling, 9. april og Tungtvannsaksjonen er det vi oftest får til svar. Først når vi utvider spørsmålet til å gjelde andre verdenskrig generelt trekkes Holocaust og jødeforfølgelser frem som sentralt. Men for de fleste forstås Holocaust altså som noe adskilt fra norsk andre verdenskrigshistorie. Fortellingen om Holocaust som en hendelse der nordmenn var både hjelpere og overgripere og med norske ofre, er ikke utbredt. Selv om det i akademiske kretser har vært et skifte, der norsk andre verdenskrigshistorie tar for seg også mørkere sider ved okkupasjonshistorien, er inntrykket vårt at elever i hovedsak lærer om heltehistoriene. Dette er ikke nødvendigvis et resultat av undervisningen i skolen, men kan like gjerne være en følge av populærkulturens vedvarende fokus på heltefortellingen gjennom filmer som Max Manus og Kongens nei.

DS Donau og det norske Holocaust

Ved inngangen til den permanente utstillingen vår står skipsklokken til DS Donau. Skipet som forlot Oslo 26. november 1942 med 529 jødiske kvinner, menn og barn om bord. Tidlig på morgenen ble kvinner og barn arrestert i sine hjem av norske politimenn og kjørt av norske drosjesjåfører til akershuskaia. Jødiske menn var blitt arrestert en måned i forkant og ble transportert fra fangeleire til kaia samme dag. Dette gjaldt jødiske personer fra Østlandet. De i Trondheim og andre deler av landet var blitt arrestert tidlig i oktober for så å bli sendt med tog til Oslo. Toget kom imidlertid ikke frem til DS Donau i tide og de satt derfor fengslet i Oslo frem til skipet Gotenland forlot Oslo 24. februar 1943. De fleste som ble deportert ble umiddelbart drept ved ankomst til konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz. Av de som ble valgt ut til slavearbeid overlevde kun 38 personer. I 1945 ble DS Donau sprengt av Roy Nilsen og Max Manus. Elevene vi møter har ofte sett filmen Max Manus. Vi pleier derfor å bruke skipsklokken som anledning til å reflektere over hva man minnes fra fortiden og hvorfor. Hva bør skipsklokken være et historisk minne over? Motstandskamp eller det norske Holocaust? Hvorfor ble ikke Holocaust ramset opp som noe de forbandt med Norge under andre verdenskrig? Det går sjelden lang tid før en elev svarer: ”Man vil kanskje heller huske det man kan være stolt av?”.

Hitler-fokus

I tillegg til å undervise elever om hva som skjedde med jødiske personer fra Norge under andre verdenskrig, forsøker vi å forklare hvordan folkemordet kunne skje. Dette er et felt hvor misforståelser og myter florerer. Flere grupper var ofre for nazistenes politikk (rom, jehovas vitner, homofile, slavere, ”asosiale”, motstandere av nazismen og funksjonshemmede). Men det var jødene nazistene var besatt av å fullstendig utrydde. Når vi spør elevene om hvorfor dette var tilfellet, er det mange som ”vet” svaret: ”Tyskerne trengte en syndebukk for å forklare krigsnederlaget og rettet hatet sitt mot de rike og vellykkede jødene. I tillegg hatet Hitler jøder personlig fordi han mente det var de som hindret ham i å komme inn på kunsthøgskolen i Wien. Ettersom han var en god taler, og derfor flink til å hjernevaske folk, fikk han det tyske folket til å støtte sitt ønske om å utrydde jøder.”

Ikke mer vellykkede enn andre

Denne feiloppfatningen er vanskelig å avlære. Det er fordi den er uttrykk for en internalisering av antisemittenes syn på jøder. Denne forestillingen (at man tror jøder er flinke med penger, grådige, intelligente og innflytelsesrike) sitter dypt. Når vi opplyser om at jødiske tyskere utgjorde under 1 % av den tyske befolkningen etter den første verdenskrig. Og videre at – i likhet med resten av den tyske befolkningen – så var jødiske tyskere en del av både den øvre klassen, middelklassen og arbeiderklassen. Da blir vi møtt med mistro. Var virkelig ikke jødene mer vellykkede enn andre? Men hvorfor ble de hatet da?

Fordommer som sannhet

Europeeres ”tradisjon” med å bruke troen på jødisk innflytelse som årsaksforklaring til samfunnsproblemer, som for eksempel var tilfellet med Svartedauden, er ukjent for mange av elevene. En forklaring på elevenes feiloppfatninger om årsaken til jødehatet i mellomkrigstiden kan derfor være et resultat av at antisemittisme undervises kun i forbindelse med Holocaust. Det blir dermed sett som et fenomen som startet og sluttet med Hitler. Dette til tross for at når vi spør om elever vet om noen fordommer som eksisterer om jøder i dag, svares det raskt at: de er rike, gjerrige, smarte, har mye makt og styrer verden. Når vi spør om dette faktisk er tilfellet, svares det ulikt, men en gjenganger er: ”Ja, men man skal ikke hate dem for det.” Antisemittiske forestillinger lever dermed i beste velgående. Ikke nødvendigvis i form av hat, men i form av at fordommer om jøder forstått som sannheten om hvordan ”de faktisk er”.

Holocaustundervisning

At de fleste elevene vi møter ikke forbinder Holocaust med norsk andre verdenskrigshistorie og forklarer jødeforfølgelsene som et resultat av misunnelse og Hitlers personlige nederlag, er forståelig. Det kollektive minnet om andre verdenskrig er fortsatt preget av heltehistoriene og elever tar del i dette. Videre er årsakene til Holocaust komplekse, men enkle forklaringer er lettere å forholde seg til for elevene. Når de enkle forklaringene også er å lese i noen lærebøker, er det fort disse som fester seg hos elevene. Holocaust som tema er stort og komplekst. Å gi elevene anledning til fordypning i og drøfting av de komplekse årsakene til Holocaust, gir en svært viktig mulighet til å korrigere det elevene tror de vet om årsakene: En potensiell motgift til utbredte fordommer mot jøder og feilaktig vektlegging av Hitlers personlige nederlag." ["post_date"]=> string(19) "2017-11-23 14:00:17" ["blog_id"]=> string(1) "2" } [2]=> object(stdClass)#3003 (5) { ["ID"]=> string(3) "433" ["post_title"]=> string(24) "Skolehistorie på kartet" ["post_content"]=> string(7472) "Hvordan ble Norge formet? Mange svar finnes i skolens historie fra 1800-tallet og kan studeres gjennom gamle kart og lærebøker. Derfor bør dette være en sentral del av historiefaget i skolen. Lære- og lesebøker fra unionstiden beskriver særlig hvordan Norge og Sverige hadde ulike forestillinger om hva unionen skulle være. I Sverige ble geografibøker brukt som et politisk virkemiddel i årene etter 1814. I 1815 utkom de første svenske kartene der begge land var med. Prosjektet med å gi ut slike felles kart over Skandinavien, som det gjerne het, fortsatte de neste tiårene. Geografen Daniel Djurberg gikk mest radikalt til verks, i hans geografiske innføringsbok ble begrepet Skandinavien brukt synonymt med Sverige: «Swerige i vidsträckt Begrep eller Skandinavien består af 2 Hovuddelar: Egentliga Swerige och Norge.» Norge ble altså nevnt i annen rekke, som en del av Sverige. [caption id="attachment_439" align="alignright" width="212"] Les mer og kjøp boken på cda.no.[/caption] Gjennom tre artikler i boken Sann opplysning? Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer har vi sett nærmere på dette. Skolens egen historie gir sterke argumenter for å tas inn som en del av den nasjonale kanon i skolens historiefag. Historie er – og har alltid vært – et sentralt dannelsesfag, og fra tid til annen dukker politiske innspill om å utvide eller styrke skolens historieundervisning. I norsk utdanning har imidlertid skolens egen historie liten plass som kompetanse- og undervisningsområde. Mye tyder på at historieundervisningen vil tjene på å utvide nettopp i denne retningen: Kunnskap om skolens historie kan gi nye og svært fruktbare perspektiver når det gjelder å forstå hva som har formet dagens Norge.​ ​Kompetansemålene for historiefaget i grunnskolen legger tydelig vekt på at elevene skal forstå hvordan Norge har blitt det landet det har blitt. Veien å gå for å komme dit ligger imidlertid ganske åpen: Elevene skal finne eksempler på hendelser som har vært med på å forme dagens Norge, ifølge målbeskrivelsen for grunnskolens tiende trinn. De skal også diskutere hvordan samfunnet kunne blitt dersom disse hendelsene hadde utviklet seg på annen måte. Læreverkene som brukes legger opp til en innføring i de store og kanoniserte fortellingene, slik disse passer inn i utformingen av en nasjonal identitet og forståelsen av Norges plass i den globale verden. Disse kanoniserte fortellingene reflekteres også inn i lærerutdanningenes undervisningsmateriale.
Lærebøker og læreplaner er speilbilder av sin egen tid, og forteller oss hvordan samfunnet ville at skolebarna skulle formes.​
Skolen er til enhver tid tvunget til å reflektere over og forholde seg til det samfunnet den er en del av, og har alltid har hatt en avgjørende påvirkningskraft gjennom sitt oppdragelses- og samfunnsmandat. Slik blir også lærebøker og læreplaner speilbilder av sin egen tid, og forteller oss hvordan samfunnet ville at sin tids skolebarn skulle formes. Skolens historie er dermed et tema som kunne styrke skolens funksjon som arena for dannelse i dag. ​ Fortellingen om geografibøkene i unionstiden er ett av mange eksempler som viser hvordan skolen og lærebøkene på 1800-tallet kunne brukes til å formidle helt ulike fortellinger om nasjonal identitet. At Djurberg fremstilte Norge som en del av Sverige, ble naturligvis dårlig mottatt blant nordmenn. I 1832 innledet den norske kartografen Carl B. Roosen et felttog mot Djurbergs bok, der han gjennom flere utgivelser kritiserte Djurberg for «aldeles å ville udslette det gamle Norge». Djurbergs bok måtte konfiskeres, hevdet han, og en dertil skikket forfatter måtte få i oppdrag å utgi en ny geografibok. Noen år senere utga han denne boken selv, i 1839 utkom Norges og Sveriges Geographi for Begyndere. I forordet til førsteutgaven kommenterer Roosen at Djurberg hadde gjort seg skyldig i en «historisk saavel som politisk Forbrydelse», fordi han hadde krenket Norges selvstendighet. ​ [caption id="attachment_447" align="alignnone" width="229"]sann opplysning kart Carl af Forsells kart over den skandinaviske halvøy, påbegynt etter unionsinngåelsen i 1814, sidestilte Sverige og Norge med Skandinavia i tittelen. Eier: Nasjonalbiblioteket[/caption] Sverige og Norge hadde forskjellige forståelser av hva unionen skulle være, de tegnet forskjellige kart og ga forskjellig opplæring til sine elever. De norske reaksjonene reflekterer en stadig mer uttrykt nasjonal identitet; Roosen hadde selv vært aktiv i en rekke symbolsaker, blant annet den pågående striden om feiringen av 17. mai. ​ Men hva hadde skjedd hvis ikke Norges nasjonale identitet hadde begynt å komme til uttrykk? Hva hadde skjedd om svenskenes tidlige forståelse av unionen hadde fått fotfeste i den norske befolkningen, gitt gjennom den enorme påvirkningskraften som ligger i skolens undervisning og undervisningsmateriell? Eller var den norske reaksjonen mot svenske «krenkelser» overdrevne og selvhevdende, på vegne av en ung nasjon? Slike spørsmål kan gjøre historiefaget til et enda mer levende og relevant fag for dagens skole. ​ Lærebøkene fra unionstiden kan også fortelle oss om felles dannelsesprosjekter, og dermed også gi oss innsikt i en kulturarv som er felles for de nordiske land. Denne kulturarven er nært knyttet til den rollen kirken har hatt i landene. Både Norge og Sverige fikk nye lesebøker på 1860-tallet. I både den norske og den svenske leseboken ser man tydelig en felles forankring i evangelisk-luthersk tenkning, ikke minst når det gjelder forståelsen av naturvitenskap. Dyrene, menneskene og alt i naturen ble forklart som Guds skaperverk, og det ble viktig å understreke at det ikke var noen motsetning mellom naturvitenskapens utvikling og kristendommens lære. Naturvitenskapen ble videre fremstilt som et viktig pedagogisk redskap for å hjelpe mennesket å forstå Guds storhet. Slik ville man i begge land forsøke å imøtekomme mulig kritikk fra dem som voktet over kirkens lære, et prosjekt som for øvrig viste seg å være delvis mislykket i begge land. ​ I forbindelse med omleggingen av lærerutdanningen til en femårig masterutdannelse, bør studentenes opplæring i historie vurderes på nytt. Slik vil morgendagens lærere kunne tilby fremtidige samfunnsborgere bredere og dypere forståelse av sin egen historie, og dermed også det samfunnet de selv lever i. Denne teksten sto først på trykk i Morgenbladet 27. oktober 2017." ["post_date"]=> string(19) "2017-11-14 15:00:28" ["blog_id"]=> string(1) "1" } [3]=> object(stdClass)#2727 (5) { ["ID"]=> string(3) "343" ["post_title"]=> string(37) "Nedlastingsrekord for Open Access-bok" ["post_content"]=> string(6167) "Innholdsmarkedsføring er den klart mest nedlastede gratis e-boken fra Cappelen Damm Akademisk i kategorien for vitenskapelige publikasjoner på norsk. Til nå er boken lastet ned mer enn 6000 ganger fra portalen Nordic Open Access Scholarly Publishing (NOASP).   I tillegg er boken eller enkeltkapitler av den lastet ned nær 1000 ganger fra bibliotekenes systemer. Spredning utover dette, ved at lesere deler filer, blir ikke fanget opp av telleverk. – Det er slik vi nå ønsker å publisere vitenskapelig arbeid, sier de som står bak bokprosjektet, forfatterne Jens Barland (bokredaktør) og Arne Krokan, begge fra NTNU, samt Monica Viken og Tor Bang, begge fra BI. [caption id="attachment_349" align="alignleft" width="150"]Innholdsmarkedsføring Boken kan lastes ned gratis i fire ulike formater fra Nordicopenaccess.no.[/caption] – Det kalles open access når innholdet legges fritt og åpent tilgjengelig for alle på nett. For oss som forskere ligger verdien i at kunnskapen vi utgir i en bok blir spredd til mange lesere. Da får vår forskning effekt og mange lærer av den. Slik bidrar den frie tilgjengeligheten til at vår forskning når lengre, sier forfatterne. - Innholdsmarkedsføring er en av de første Open Access-bøkene vi utgav, og den viser hvilket potensiale som ligger i åpen forskningspublisering. Nesten 7000 nedlastninger er svært høyt for en akademisk utgivelse, sier Marte Ericsson Ryste, redaksjonssjef i NOASP. - Vi ser også at nedlastningene holder seg stabilt høyt, samtidig som kanalene for spredning av slike bøker på nett blir bedre og bedre, så denne boka kommer til å bli mye lest i årene framover også.

Norsk forskning på norsk språk

Boken Innholdsmarkedsføring med undertittelen Konsept, forretningsmodeller, juss, etikk og praksis ble utgitt sommeren 2016. ‘Innholdsmarkedsføring’ er slik markedsføring som utnytter det at folk lar seg engasjere av godt medieinnhold. Som følge av digitaliseringen har fenomenet vokst formidabelt. Internett byr på en rekke nye muligheter for slik markedskommunikasjon. De fleste bedrifter og organisasjoner utnytter dette ved å begynne å oppføre seg som «mediehus». Men det er heller ikke fritt for konflikter hvis man for eksempel ser på skjult reklame eller reklame som etterligner og ser ut som artiklene i redaksjonelle nettaviser. I boken undersøker forskerne både fenomenet, hvordan det påvirker pengestrømmene i media, etiske og juridiske konflikter, samt casestudier. Og én ting til; den er skrevet på norsk språk og tar for seg dette innen norske forhold. – Siden fenomenet har vokst først og mest i amerikanske markeder, med tilhørende engelsk litteratur, er det viktig at vi også får litteratur som diskuterer dette under norske forutsetninger. For eksempel har vi i Norge våre egne paragrafer og etikk som er litt annerledes enn i andre land. Derfor må vi også gjøre slik forskning i Norge og skrive det på norsk, slår forfatterne fast. [caption id="attachment_363" align="alignleft" width="615"]Lansering Innholdsmarkedsføring Fra lanseringen av Innholdsmarkedsføring. Fra venstre bokredaktør Jens Barland og medforfatterne Arne Krokan, Monica Viken og Tor Bang, samt forlagsredaktør Ragnhild Hjorth i Cappelen Damm Akademisk.[/caption]

Digitalt publikum

Et moment for å dele boken gratis i digitale kanaler var også at boken blant annet handler om digital markedsføring. – Det betyr at vi ville treffe andre forskere og fagfolk med interesse i vårt tema på deres hjemmebane. Og det har jo vist seg å stemme, sier forfatterne. Videre forteller forfatterne at det først var underveis i prosessen med å skrive boken at de bestemte seg for open access. Først tenkte de tradisjonell bok, men overbeviste seg selv og forlaget om at det ville være smartere å satse på stor spredning gjennom en gratis digital utgivelse. Men da måtte også bokprosjektet finansieres på en annen måte. Produksjonskostnadene forlaget normalt får dekket av inntekter fra boksalget måtte betales på forhånd. Forfatterne søkte og fikk sponsortilskudd fra NTNUs publiseringsfond, Fritt Ord og fra BI. I tillegg fikk de støtte fra Pressens faglitteraturfond til andre typer prosjektkostnader. " ["post_date"]=> string(19) "2017-11-07 11:22:35" ["blog_id"]=> string(1) "1" } }

Nobels fredspriser til besvær for Norge? Carl von Ossietsky og Liu Xiaobo

Postet i historie 8. desember 2017 av Kåre Dahl Martinsen

Av alle som har mottatt Nobels fredspris er det kun to som har dødd i fangenskap: tyske Carl von Ossietzky som ble tildelt prisen i 1936, to år før han døde, og kineseren Liu Xiaobo som fikk prisen i 2010. Liu døde i 2017. Begge mottok Fredsprisen for sitt arbeid mot politisk undertrykking og for de

mokrati. I begge tilfeller ble fredspristildelingene møtt med kraftige reaksjoner fra myndighetene i vinnernes hjemland.   Offisielle fordømmelser og advarsler Tysklands offisielle nyhets- og billedbyrå under Hitler-regimet, Deutsches Nachrichtenbüro, trykte følgende reaksjon på Ossietzkys freds...

Holocaust og elever

Postet i historie 23. november 2017 av Kirsten Meadow

En sentral del av vårt arbeid som formidlere ved HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og Livssynsminoriteter) er å ha undervisningsopplegg med besøkende skoleklasser. Fokuset tilpasses lærerens ønske, men dreier seg i hovedsak om det norske Holocaust, nazismen som ideologi og årsaksforklarin

ger til folkemordet på de jødiske europeerne. Elevene som kommer er enten ungdomsskole- eller videregåendeelever. Deres forkunnskaper er høyst varierende, og vi legger uansett opp til at lærere kan ta med klassen som introduksjon til temaet, uten å ha gjort noe forarbeid. Selv om ingen klasser er like,...

Skolehistorie på kartet

Postet i fagsnakk 14. november 2017 av Henrik Edgren, Ruth Hemstad og Merethe Roos

Hvordan ble Norge formet? Mange svar finnes i skolens historie fra 1800-tallet og kan studeres gjennom gamle kart og lærebøker. Derfor bør dette være en sentral del av historiefaget i skolen. Lære- og lesebøker fra unionstiden beskriver særlig hvordan Norge og Sverige hadde ulike

forestillinger om hva unionen skulle være. I Sverige ble geografibøker brukt som et politisk virkemiddel i årene etter 1814. I 1815 utkom de første svenske kartene der begge land var med. Prosjektet med å gi ut slike felles kart over Skandinavien, som det gjerne het, fortsatte de neste tiårene. Geografen Danie...

Nedlastingsrekord for Open Access-bok

Postet i fagsnakk 7. november 2017 av Jørgen Brauti

Innholdsmarkedsføring er den klart mest nedlastede gratis e-boken fra Cappelen Damm Akademisk i kategorien for vitenskapelige publikasjoner på norsk. Til nå er boken lastet ned mer enn 6000 ganger fra portalen Nordic Open Access Scholarly Publishing (NOASP).  

I tillegg er boken eller enkeltkapitler av den lastet ned nær 1000 ganger fra bibliotekenes systemer. Spredning utover dette, ved at lesere deler filer, blir ikke fanget opp av telleverk. – Det er slik vi nå ønsker å publisere vitenskapelig arbeid, sier de som står bak bokprosjektet, forfatterne Jens B...