array(7) {
  [0]=>
  object(stdClass)#2772 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "1"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(1) "/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2012-06-14 18:23:24"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-01-18 14:01:35"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [1]=>
  object(stdClass)#2769 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "2"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(10) "/historie/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2012-11-26 14:01:47"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-01-19 11:57:30"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [2]=>
  object(stdClass)#2768 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "3"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(7) "/norsk/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2012-11-26 14:02:02"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-01-06 14:16:27"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [3]=>
  object(stdClass)#2947 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "7"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(17) "/norskandresprak/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2014-11-18 12:00:58"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-01-10 07:36:35"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [4]=>
  object(stdClass)#2912 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "8"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(12) "/pedagogikk/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2014-11-18 12:34:49"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2016-12-01 09:23:00"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [5]=>
  object(stdClass)#2895 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "9"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(22) "/okonomimarkedledelse/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2015-02-06 09:36:14"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2016-06-13 09:03:02"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [6]=>
  object(stdClass)#2906 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(2) "10"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(13) "/samfunnsfag/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2012-11-26 14:01:50"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-01-06 14:20:52"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
}
 (SELECT wp_posts.ID, wp_posts.post_title,wp_posts.post_content, wp_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_posts, wp_blogs
	WHERE wp_posts.post_type = 'post'
	AND wp_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 1)
UNION
(SELECT wp_2_posts.ID, wp_2_posts.post_title,wp_2_posts.post_content, wp_2_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_2_posts, wp_blogs
	WHERE wp_2_posts.post_type = 'post'
	AND wp_2_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 2)
UNION
(SELECT wp_3_posts.ID, wp_3_posts.post_title,wp_3_posts.post_content, wp_3_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_3_posts, wp_blogs
	WHERE wp_3_posts.post_type = 'post'
	AND wp_3_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 3)
UNION
(SELECT wp_7_posts.ID, wp_7_posts.post_title,wp_7_posts.post_content, wp_7_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_7_posts, wp_blogs
	WHERE wp_7_posts.post_type = 'post'
	AND wp_7_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 7)
UNION
(SELECT wp_8_posts.ID, wp_8_posts.post_title,wp_8_posts.post_content, wp_8_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_8_posts, wp_blogs
	WHERE wp_8_posts.post_type = 'post'
	AND wp_8_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 8)
UNION
(SELECT wp_9_posts.ID, wp_9_posts.post_title,wp_9_posts.post_content, wp_9_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_9_posts, wp_blogs
	WHERE wp_9_posts.post_type = 'post'
	AND wp_9_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 9)
UNION
(SELECT wp_10_posts.ID, wp_10_posts.post_title,wp_10_posts.post_content, wp_10_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_10_posts, wp_blogs
	WHERE wp_10_posts.post_type = 'post'
	AND wp_10_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 10)
ORDER BY post_date DESC  LIMIT 0, 4
 array(4) {
  [0]=>
  object(stdClass)#2943 (5) {
    ["ID"]=>
    string(3) "549"
    ["post_title"]=>
    string(60) "Kypros-konflikten: Endelig fred i «diplomatenes gravlund»?"
    ["post_content"]=>
    string(7413) "Espen Barth Eide har siden mai 2015 vært megler i forhandlinger mellom greskkypriotene og tyrkiskkypriotene. Barth Eide er langt fra den første megleren; siden krigen mellom den tyrkiskkypriotiske minoriteten og den greskkypriotiske majoriteten brøt ut på midten av 1950-tallet, har en rekke ulike meglere forsøkt å løse den gjenstridige Kypros-konflikten, og Kypros har av god grunn fått tilnavnet «diplomatenes gravlund». Forhåpentligvis blir han den siste, slik at den splittede øya i det østlige Middelhavet, med Europas siste delte hovedstad, endelig kan gjenforenes.

FNs spesialutsending Espen Barth Eide har siden mai 2015 tilrettelagt for og bidratt til betydelige fremskritt i forhandlinger mellom greskkypriotenes representant Nikos Anastasiades og tyrkiskkypriotenes Mustafa Akıncı. Men hvor realistisk er det å forvente at denne konflikten, som siden 1960-tallet har blitt forsøkt løst, nå skal kunne løses?

Direkte forhandlinger

I desember i fjor møttes de to lederne, Akıncı og Anastasiades, i Mont Pelerin i Sveits til direkte forhandlinger om den territorielle fordelingen av en eventuell fremtidig todelstatlig kypriotisk føderasjon. Selv om partene var nære på å komme til felles tall, var det uenighet om hvilke byer og landsbyer som skulle overføres fra tyrkiskkypriotisk territorium til greskkypriotisk. Samtalene brøt til slutt sammen. Lignende vanskelige diskusjoner ventes om prinsipper som bevegelsesfrihet, bosettingsfrihet, eiendomsrettigheter, og tilknyttede spørsmål rundt tilstedeværelsen av en stor gruppe tyrkiske innvandrere, som siden delingen i 1974 har ankommet det nordlige Kypros. Til tross for slike tilbakefall, har enorme framskritt blitt gjort det siste halvannet året, og både befolkningene på øya og verdenssamfunnet øyner med optimisme muligheten for at den langvarige konflikten endelig skal kunne løses. Men indre uenigheter mellom greskkypriotene og tyrkiskkypriotene om detaljer rundt størrelsen på de to fødererte delstatene og hvordan en slik føderasjon i praksis vil fungere er én ting. Også eksterne interesser, som er mer avhengige av regional geopolitikk, spiller inn. Partene møttes igjen i midten av januar i år i Genève, denne gangen også med representanter fra garantistmaktlandene Tyrkia, Hellas og Storbritannia, til videre forhandlinger om den territorielle fordelingen og vanskelige diskusjoner rundt sikkerhet og garantistmaktlandenes fremtidige roller på øya.

Tyrkia

Greskkypriotene ser på Tyrkias tilstedeværelse og rolle i konflikten som det største hinderet for fred. Tyrkia, med sin store militære tilstedeværelse på Kypros, har siden 1960 vært garantistmakt for tyrkiskkypriotene, og forblir en viktig brikke i Kypros-konflikten. Tyrkiskkypriotene og Tyrkia påpeker at det var som svar på statskuppet på Kypros sommeren 1974 at det tyrkiske militæret var nødt til å gripe inn og militært intervenere på øya i juli og august samme år. Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan uttalte nylig at den tyrkiske hæren kommer for alltid til å forbli på øya for å beskytte sine tyrkiskkypriotiske brødre. Under Kofi Annans forhandlinger på begynnelsen av 2000-tallet var Tyrkia en viktig og forsonende part i forsøket på å løse Kypros-konflikten. Tyrkerne øynet med optimisme muligheten for EU-medlemskap, og gjorde det de kunne for å bringe partene sammen til enighet. [caption id="attachment_551" align="alignleft" width="700"]En patruljebil fra FN i buffersonen. En patruljebil fra FN i buffersonen.[/caption] De senere årene har Tyrkia i økende grad lagt drømmen om EU-medlemskap på is. Siden landet også i stadig større grad har blitt en regional stormakt, har det fått både færre incentiver og mindre vilje til å inngå kompromisser for å få løst Kypros-konflikten. I tillegg gjør andre, mer prekære regionale konflikter enn den på Kypros at konflikten der nå er langt lavere på agendaen for Tyrkia enn tidligere.

Et kjent status quo

Et lignende problem støter forhandlingspartene på blant sine egne befolkninger. Selv om det ikke er fred på øya, er det heller ikke krig. Det har ikke vært direkte krigshandlinger siden 1974. Begge sider, og særlig greskkypriotene, klarer seg godt økonomisk. I tillegg kan man reise fritt mellom nord og sør og arbeide både på den ene og den andre siden av øya. Usikkerhet rundt hva en eventuelt fremtidig todelstatlig føderasjon består i og hvordan et politisk system der tyrkiskkypriotene og greskkypriotene igjen skal sameksistere og samhandle skal gå, gjør at mange på begge sider heller lener seg mot det mer kjente status quo. Et eventuelt fredsforslag må godkjennes av befolkningene på begge sider av øya gjennom en folkeavstemning for å kunne tre i kraft. I 2004 da Annan-planen ble lagt fram for folkeavstemning ble det godkjent av et klart flertall av tyrkiskkyprioter, som hadde mer å tape på tingenes tilstand, men avvist av et stort flertall av greskkypriotene, som angivelig hadde mindre å tape. Den gangen florerte det av feilinformasjon og intern politisk uenighet rundt den fremlagte fredsavtalen. I forhandlingene som foregår nå er partene påpasselige med å inkludere flere aktører fra begge sider for å skape et mer spredt eierskap og mindre hemmelighold for slik å minimere sannsynligheten for en avvisning av en eventuell ny fredsavtale.

Fortsatt usikker framtid for Kypros

Fredsforhandlingene som begynte i mai 2015 har gått dypere, vært mer substansielle og inkludert flere aktører enn de spredte forsøkene det siste tiåret etter Annan-prosessen på begynnelsen av 2000-tallet. Optimismen på og utenfor Kypros er større enn på lenge. Allikevel, som blant annet forhandlingsbruddet i Sveits i desember 2016 og partenes avvisning av de territorielle forslagene lagt fram forrige uke viser, gjenstår det vanskelige hindre som det kan ta lang tid å overkomme. Månedene framover vil vise om status quo forblir eller om en historisk avtale kommer i havn og godkjennes av både tyrkiskkypriotene og greskkypriotene. Inntil da fortsetter Kypros, med det fortsatt passende tilnavnet «diplomatenes gravlund», å være en delt øy med den siste delte europeiske hovedstad.   [caption id="attachment_550" align="alignleft" width="500"]Helge Jensehaugen har skrevet kapittelet «Kypros: Diplomatenes gravlund» i Mona Fixdal (red.), Fredsmegling i teori og praksis, som utkom hos Cappelen Damm Akademisk i 2016. Helge Jensehaugen har skrevet kapittelet «Kypros: Diplomatenes gravlund» i Fredsmegling i teori og praksis (Cappelen Damm Akademisk,2016).[/caption]" ["post_date"]=> string(19) "2017-01-18 15:18:56" ["blog_id"]=> string(1) "2" } [1]=> object(stdClass)#2942 (5) { ["ID"]=> string(3) "559" ["post_title"]=> string(23) "Engelsk - norskdreperen" ["post_content"]=> string(8659) "Ifølge The English Proficiency Index ligger vi nordmenn på femte plass blant ikke-morsmålstalende i engelskferdigheter. Dette er supre nyheter for oss som skal ut i verden eller jobbe internasjonalt. Det er imidlertid dårlige nyheter for voksne utlendinger som flytter til Norge og som skal lære norsk andrespråk. Min påstand er at engelskferdighetene i Norge forårsaker et lavere norsknivå for voksne utlendinger. Hvorfor? Og hva kan vi gjøre med det?  

Språk læres ikke bare i klasserommet

[caption id="attachment_561" align="alignright" width="300"]iStock-177293159 Det er ikke bare i klasserommet man lærer norsk.[/caption] Enhver språklærer vil fortelle deg at man ikke lærer et språk i klasserommet. Tenk på alle årene du brukte på å lære tredjespråket ditt. Hvor mange kjenner du som kan snakke fransk, spansk eller tysk flytende? Svaret ditt er nok «bare de som bodde i det landet en periode». Selvfølgelig er det viktig med språkundervisning, men språk er mindre en kunnskap og mer en ferdighet – litt som sport. Jo flere timer man legger i det, desto mer flytende og flinkere blir man. Forskere har estimert at det å bli flytende i et språk tar mellom 360 og 10 000  timer, alt etter elevens alder, motivasjon, språkøre og hvor ulikt morsmål og målspråk er. For mange betyr dette at de må snakke mye med morsmålsbrukere for å oppnå denne flyten. Tilgjengeligheten på språket vi vil lære og hvor ofte vi får snakket og hørt det spiller en stor rolle. Men hvor kommer engelsken inn?  

Nordmenn snakker ikke norsk

[caption id="attachment_562" align="alignright" width="300"]iStock-181995089 Hvorfor snakke norsk når man kan snakke engelsk?[/caption] Når nordmenn er sammen med andre nordmenn, er det unaturlig å snakke andre språk enn norsk. Sammen med utlendinger imidlertid, legger mange om til engelsk med én gang. Vedkommende vi snakker med kan til og med være nokså flytende i norsk, men i det øyeblikket vi hører en aksent, slår vi over til engelsk. Hvorfor gjør nordmenn dette? Det er vanskelig å si. Jeg har spurt folk av nysgjerrighet – med varierende respons. Noen anser det som en mulighet til å praktisere engelsken. Andre oppfatter skiftet som høfligere; altså at vedkommende ikke skal måtte «stresse» med norsken. Visse vil unngå misforståelser. Noen klager på at det tar lengre tid å snakke norsk, og de ikke har lyst til å bruke energi på dette. Uansett hva grunnene våre måtte være, blir alle disse potensielle norskøvelsene borte for den som ønsker å lære norsk. Sannheten er at vi alle er språklærere. Hver gang du snakker med noen som lærer norsk, hjelper du dem å bli bedre. Selv om du kanskje ikke er klar over det selv lærer du dem nye ord, nye setningsstrukturer og riktig uttale. Når muligheten for å snakke norsk blir fjernet, blir også kanskje tusenvis av timer med øvelser. Da ender NOA-klasserom opp med elever som aldri vil bli flytende i norsk.  

Effekten på elever i norsk andrespråk

[caption id="attachment_564" align="alignright" width="300"]Toy letters in childs palms Noen blir frustrerte og gir opp å lære norsk andrespråk[/caption] Vi har  altså en gruppe med elever som ønsker å snakke norsk, men har få muligheter. Hva skjer med elevene da? Noen anser begynnernorsken som en slags prøvelse – at de må forbedre seg på egenhånd for å være på et høyt nok nivå til å kunne kommunisere med nordmenn. Elevene lærer altså ikke norsk av nordmenn, men lærer norsk for å kunne snakke med nordmenn. De tenker at dersom de klarer å snakke tilnærmet perfekt norsk, vil noen endelig være villige til å snakke med dem. Andre blir frustrerte og gir opp. Min egen far fikk 600 timer med norskopplæring. Han gikk på kurs hver dag, gjorde leksene sine, var flittig og hadde et oppriktig ønske om å snakke flytende norsk. Likevel snakker han ikke flytende norsk etter å ha bodd 17 år i Norge. Han har jobbet ved flere norske arbeidsplasser, men ingen var villige til å snakke norsk med ham på jobben. Han snakket amerikansk-engelsk, og alle ble fristet til å «øve» engelsken sin med ham. Derfor, selv om han bor i Norge, har han i årene etter endt kurs blitt dårligere i norsk. I sytten år har han prøvd å snakke norsk i butikker, med venner, med kolleger, men ytterst få har hatt tålmodighet nok til å snakke norsk med en som er så flink i engelsk. Til slutt har vi elevene som ser på engelsk som en gyllen mulighet; altså elever som ikke er interesserte i å lære norsk i utgangspunktet og som «slipper unna» med engelsk. «Hvorfor må jeg lære norsk?» er et vanlig spørsmål blant engelsktalende arbeidsinnvandrere. «Engelsk er arbeidsspråket mitt. Alle i butikken og på restauranter snakker engelsk. Alle vennene mine snakker engelsk. Hvorfor skal jeg bruke tid på å lære et språk jeg ikke trenger?» Motivasjonen blir borte når de vet at sikkerhetsnettet «engelsk» eksisterer.  

Veien videre

[caption id="attachment_565" align="alignright" width="300"]Men thinking about new strategy Våg å be om hjelp![/caption] I Norge er ikke situasjonen lett for NOA-lærere. Vi kan ikke tvinge andre nordmenn til å snakke norsk med elevene våre. Det eneste vi kan gjøre er å oppfordre elevene våre til å ta initiativet til å snakke norsk og å svømme imot denne sterke engelskstrømmen. Som norsklærer blir spørsmålet: hvordan forberede elevene mine til en hverdag der de må kjempe for å få brukt språket i praksis? Hva slags teknikker kan de lære for å optimalisere språkbruken sin? Her er noen tiltak elevene kan ta i bruk:
  • Forbered deg. Du skal ut i morgen for å velge et mobilabonnement. Hvilke ord trenger du hos forhandleren? Tenk over hva slags spørsmål du skal stille og formuler setningene på forhånd slik at du vil være i stand til å kunne snakke om det når du er i situasjonen. Det blir vanskeligere for en nordmann å legge om til engelsk når du allerede vet hva du skal si på norsk.
  • Åpne med norsk. Vis at det er norsk du har planlagt å snakke fra starten av. Om du viser usikkerhet i begynnelsen, er det større sjanse for at engelsken vil ta over. Selv om den du snakker med legger om til engelsk, fortsett å snakke norsk.
  • Vær klar og tydelig på at du er i Norge for å snakke norsk. Noen forstår kanskje ikke at de  ikke gjør deg en bjørnetjeneste ved å snakke engelsk. Gjør det klart og tydelig at du må snakke norsk for å bli bedre i det. Prioriteten din er ikke å komme raskest mulig til poenget, men det er å på sikt kunne snakke godt norsk. Da må den du snakke med være villig til å bruke mer tid og energi på deg.
  • Finn venner eller andre å skape dialog med. Ofte er det er minst én på jobben som er begeistret for at du jobber med å lære norsk. Finn folk som dette og planlegg økter der dere snakker norsk. For eksempel i lunsjpausen eller en halvtime etter jobb. Uansett hvor simpelt eller lite det virker  – alt hjelper!
  • Norsktalende miljøer. Noen steder er det lettere å få tilgang til norsk og gli inn i et norsktalende miljø enn andre. Særlig den eldre befolkningen setter pris på å snakke norsk, og snakker gjerne litt langsommere.
  • Engasjement i nærmiljøet. Inkluder deg selv i arrangementer på biblioteket, festivaler o.l. Du vil høre norsk, lese det på skiltet, og kanskje til og med lære en ting eller to! Inkludering av familie. Har du familie i Norge, kan dere gjøre aktiviteter sammen. Ha kinokvelder, kortspill og brettspill sammen der dere fokusere på å snakke og lære norsk. Hvis barnet ditt er meldt på en aktivitet, kan du snakke sammen med andre foreldre.
" ["post_date"]=> string(19) "2017-01-10 06:16:43" ["blog_id"]=> string(1) "7" } [2]=> object(stdClass)#2941 (5) { ["ID"]=> string(3) "876" ["post_title"]=> string(29) "Lærere kan ikke opphavsrett!" ["post_content"]=> string(10645) "Hvordan kan lærere formidle kunnskap om opphavsrett til en generasjon flasket opp på Popcorn Time og delekultur? Elevforlaget er et nytt undervisningsopplegg som kanskje kan hjelpe deg på veien. Poenget med påstanden over er selvfølgelig ikke at lærere har spesielt dårlig kunnskap om opphavsrett. Tittelen er bare brukt for å få oppmerksomheten din rettet mot en lengre tekst om opphavsrett. Antakeligvis kan lærere mer om temaet enn de fleste. Men en viktig forskjell er at lærere i tillegg skal formidle denne kunnskapen til en generasjon flasket opp på Popcorn Time, delekultur og ctrl+c/ctrl+v. Om du ikke hopper i taket av begeistring når du møter på begrepet opphavsrett i læreplanene, om det er som kompetansemål i norsk eller som grunnleggende digitale ferdigheter i mange andre fag, så er du ikke alene. Og om du er litt usikker på hva som er lov i hvilke sammenhenger og hvordan du skal formidle dette stoffet til elevene på en meningsfull måte, er ikke det så rart. For det er gode grunner til å hevde at opphavsretten er et ekstra vrient emne i skolen. Kopinor-avtalen sørger for at reglene er mindre strenge innenfor klasserommets fire vegger, eller på læringsplattformen enn ved offentlig publisering. Og det er kanskje heller ikke så ofte elevene får øvd seg på nettopp offentlig publisering. Som regel skal arbeidet bare leveres til læreren, og det å forholde seg til korrekt kildehenvisninger og å unngå plagiering eller annen form for tyveri av åndsverk, kan fort bli noe elevene gjør bare fordi læreren har sagt det, men uten å forstå hvorfor.

Opphavsrett på 1-2-3

Opphavsretten, nedfelt i åndsverksloven, skal sikre at folk kan leve av å skrive bøker eller avisartikler, fotografere, lage musikk eller drive med andre former for kunst og skapende virksomhet. Det er den rettigheten som opphavspersonen - den som skaper noe - har til det hen har skapt. I den digitale skolehverdagen er det enklere enn noensinne å kopiere bilder og tekst til bruk i egne publikasjoner. Men opphavsretten sier at det har du ikke lov til, uten å be om tillatelse fra opphavspersonen. I mange tilfeller må du også betale for å bruke andres verk. Med verk eller åndsverk, menes for eksempel tekst, bilder, musikk, video og andre kunstverk. Sitatretten er et unntak fra åndsverksloven som gjør at du har lov til å sitere deler av andre verk. For eksempel er det helt ok å gjengi korte utdrag fra en roman dersom du skal publisere en bokomtale. Men utdraget kan ikke være for langt, og det må være relevant for det du skriver i din tekst. Bilder kan også «siteres», men da skal som regel hele bildet gjengis. I slike tilfeller er det relevansen av det brukte bildet som avgjør. For eksempel er det greit å bruke et bilde noen andre har opphavsrett til dersom det er selve bildet som diskuteres, men det er ikke greit å bruke det til pynt. Uansett skal du alltid oppgi kilden, enten det gjelder tekst eller bilde. «Men hva om jeg vil at det jeg har laget skal deles?» innvender du kanskje. Det er selvfølgelig helt greit det også. Da kan du for eksempel bruke Creative Commons-lisensering. Da gir du på forhånd potensielle brukere samtykke til at verket ditt kan brukes, og hvordan det kan brukes. Delekultur er helt supert, men det må være opp til opphavspersonen selv å avgjøre vilkårene for delingen. Hvis en bonde velger å spandere juleribbe på hele nabolaget, er det helt topp. Men ingen ville syntes det var greit å spasere rett inn i fjøset og ta med seg en gris fordi man har lyst på bacon til frokost.

«Kopinor-bobla»

Kopinor-avtalen er en avtale mellom skoleeierne og rettighetshavere, representert ved KS og Kopinor, som gir deg som lærer utvidet rett til å bruke andres åndsverk i skolen. Med noen enkle begrensninger sørger den for at du som lærer kan kopiere fra bøker, aviser og tidsskrifter i tillegg til å bruke innhold fra internett. Du kan kopierer inntil 15 prosent av en bok, et helt kapittel eller en novelle, og avisartikler på nett og papir i sin helhet. Dette kan du fordi skoleeierne betaler et vederlag, som Kopinor fordeler videre til sine medlemsorganisasjoner, som representerer opphavspersonene. Du slipper altså å spore opp hver enkelt rettighetshaver for å be om tillatelse. Men husk at avtalen kun gjelder for internt bruk i undervisningen. Og du må fortsatt respektere de ideelle rettighetene: navngi alltid opphavspersonen, og husk at du ikke kan endre på verket eller gjengi det på en krenkende måte. For eksempel kan du ikke bruke et musikkstykke noen har laget, i en propagandafilm for nynazisme, eller på andre måter som opphavspersonen ikke kan stå inne for. Når man publiserer noe ute i den virkelige verden, utenfor «Kopinor-boblas» skjermende og behagelige atmosfære, kan brudd på opphavsretten få alvorlige konsekvenser: som ved 17. mai-tider i år da flere idrettslag brukte et bilde av det norske flagget uten å spørre om lov, og fotografen løste det ved å ettersende et krav på 5000 kroner for bruk av bildet. Det kan til og med straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder.

Ungdom bryr seg ikke

Du husker kanskje en reklamefilm for noen år siden, som sammenlignet piratkopiering med det å stjele en bil. Den var dramatisk og moralistisk, og det er uklart om den hadde noen særlig effekt på unge nedlastere. Men den har et gyldig poeng: selv om digitale ting ikke er fysiske ting, kan det være noen andre eier dem. Det er nok enklere å forstå om en bil du må bryte deg inn i, tjuvkoble og kjøre av sted med, enn om en Hollywood-film du laster ned ved hjelp av et par tastetrykk. En undersøkelse fra 2016, utført av EUIPO (et EU-organ for åndsverk) viser at én av fire unge i Europa innrømmer å laste ned digitalt innhold ulovlig. De gjør det fordi det er billig eller gratis, og mange av dem mener de ikke engang gjør noe galt. Tidligere undersøkelser har også vist at ungdommen ikke er veldig mottakelig for argumenter om at artister taper penger på ulovlig nedlastning eller at piratkopiering er tyveri, og de viser «liten forståelse for hvordan immaterielle rettigheter bidrar til kreativitet, arbeidsplasser og økonomisk vekst». Disse undersøkelsene er gjengitt i en artikkel på nettstedet velgekte.no, en opplysningsside om piratkopiering fra Patentstyret, Kulturdepartementet og Tolletaten. Så hvordan skal man undervise i dette stoffet på en måte som gjør at elevenes engasjement våkner?

Å lage sitt eget åndsverk

Elevforlaget er et nytt gratis undervisningsopplegg som være en hjelper på veien. Det er utviklet av Forleggerforeningen i samarbeid med undervisningsforlagene, og støttet av Kopinor. Målet med prosjektet er å spre kunnskap om opphavsrett og publisering, og samtidig gi lærere og elever et opplegg som gir pedagogisk utbytte på en litt annerledes måte. Her lager elevene sin egen ebok som kan publiseres offentlig i Elevforlagets bokhylle. Underveis får elevene veiledning trinn-for-trinn, og på relevante tidspunkter i prosessen blir de minnet på viktigheten av å oppgi sine kilder og hvordan de kan respektere opphavsretten. Før de skal publisere, kan lærerne gi dem en «redaktøreksamen», knyttet opp mot opphavsrett, personvern og kildekritikk, som skal bestås før de får publisere boka. En av grunnideene bak Elevforlaget, er at når elever bruker tid og energi på å lage og publisere sitt eget åndsverk, blir det kanskje lettere forstå verdien av andres.

Lærer ved å praktisere

Tilbakemeldingene vi har fått fra de som bruker opplegget så langt, tyder på at denne måten å lære om opphavsrett på har noe for seg. To lærere på Rælingen videregående skole ville lage bok med Elevforlaget fordi de tenkte at elevene «ville få konkret erfaring med kildebruk, kildeføring og opphavsrett» og at de «ville yte ekstra på grunn av at tekstene deres, kanskje for første gang, får autentiske lesere utenfor klasserommet». Konklusjonen etter bokutgivelse, var at elevene «ble veldig oppmerksomme på opphavsrett, noe de aller fleste ikke hadde vært bevisst på tidligere», og dessuten at «tekstene oppleves som ekte og levende, ikke bare er noe en lærer skal sette karakter på». Du kan lese hele intervjuet med de to lærerne her. [caption id="attachment_909" align="alignright" width="300"]Egen bok: Påbyggklassen på Rælingen vgs. på boklansering for egen bok. Egen bok: Påbyggklassen på Rælingen vgs. på boklansering for egen bok.[/caption] Da jeg besøkte klassen deres i vår, fortalte noen av elevene at de hadde ringt lokalavisen og fått tillatelse til å bruke et bilde de fant i nettavisa. Andre fortalte at de uten problemer fant bilder med Creative Commons-lisenser eller bilder som er falt i det fri (det vil si at det er 70 år siden opphavspersonen døde) ved hjelp av innstillinger i Google-søk eller ved å lete seg fram på nettsteder som Unsplash eller Pixabay. I boka deres, som kan leses i Elevforlagets bokhylle, kan du se hvor grundige elevene har vært med bildehenvisninger, og de har også en omfattende kildeliste bakerst i boka.

Videre lesing

Hvis du vil finne ut mer, kan du gå til Elevforlagets nettsider, eller Elevforlagets Facebookside." ["post_date"]=> string(19) "2017-01-05 12:15:17" ["blog_id"]=> string(1) "3" } [3]=> object(stdClass)#2771 (5) { ["ID"]=> string(2) "77" ["post_title"]=> string(37) "Undervisning i norsk utenrikspolitikk" ["post_content"]=> string(7455) "Norsk utenrikspolitikk kan være et vanskelig tema for elevene i Politikk og menneskerettigheter. Men nå lå det et dagsaktuelt tema og ventet på oss: Regjeringen har åpnet for at 300 US Marines skal utstasjoneres fast på Værnes i Nord-Trøndelag. På forhånd hadde jeg gått gjennom  mål, virkemidler og påvirkningsfaktorer i utenrikspolitikken med elevene, ut fra kapittel 18 i Cappelen Damms læreverk Politikk og makt. Vi hadde også lest flere artikler om norsk utenrikspolitikk, og behandlet norsk medlemskap i NATO. Med så pass mye tung materie i forarbeidet, hadde jeg lyst til å få til et litt spenstig opplegg, i tillegg til at jeg ville få elevene til å diskutere. Min erfaring er at dette gir et bedre utgangspunkt også for skriftlig drøfting. I tillegg er det et mål at flere skal få delta i klassediskusjonen, enn de som alltid rekker opp hånda og stiller spørsmål underveis i en vanlig gjennomgang. Forberedelser Vi startet introduksjonen til temaet med et klipp fra Nytt på nytt. Nei, jeg er ikke fan av programmet, men de oppsummerer tematikken på en oversiktlig og forhåpentligvis litt morsom måte. Klippet finner dere her: https://tv.nrk.no/serie/nytt-paa-nytt/MUHH30003016/28-10-2016#t=1m39s Etter at vi hadde sett det, oppsummerte jeg kjapt på tavla. Samtidig minnet jeg elevene om hva som er sentrale interesser for Norge: Godt forhold til stormaktene, en stabil verdensorden, og nordområdene. Deretter begynte elevene å jobbe selv. Elevene mine sitter i seks faste samarbeidsgrupper, som jeg bytter omtrent en gang i måneden. Jeg delte inn slik at tre av gruppene arbeidet ut i fra at de skulle argumentere mot stasjoneringen av amerikanske soldater i Norge, mens tre av gruppene arbeidet ut i fra at de skulle argumentere for dette. Alle gruppene arbeidet altså hver for seg, også de som forberedte det samme. Til dette arbeidet fikk de 30 minutter. I denne tiden gjorde de følgende:
  • Opprettet samskrivingsdokument (for eksempel via www.samskrive.ndla.no)
  • Fordelte utdelte artikler mellom seg. Her hadde jeg på forhånd funnet fire artikler/kronikker til hvert hovedsynspunkt
  • Leste artiklene målrettet for å finne argumenter for sine standpunkter
  • Diskuterte argumentene og knytte dem til fagbegreper, som indre/ytre suverenitet, makt, allianse, bipolaritet, terrorisme, nytt sikkerhetsbegrep og så videre. [caption id="attachment_83" align="alignright" width="300"] Finne argumenter: Juni, Markus, Bettina, Kristian, Simen og Aleksandra (Rosenvilde vgs.) diskuterer[/caption]
Et hemmelig pedagogisk våpen Etter at omtrent halvparten av forberedelsestiden var gått, la jeg mitt beste pedagogiske virkemiddel opp på fremviseren: Bomb countdown. Dette er en digital nedtellingsklokke, som visualiserer for elevene hvor mye tid som er igjen før de skal være ferdige. På nettsiden www.online-stopwatch.com finnes nedtellingsverktøy i mange ulike varianter – og for oss som er litt dramatiske, fungerer bomben fint. Dette er også for å legge press på elevene. Når de ser at tiden tikker ned, får de også følelsen av at «noe skjer» når tiden stopper, og de blir dermed mer effektive med å komme i mål på den tiden de skal. Debattrunder Da forberedelsestiden var ferdig, var det på tide å organisere klasserommet. Vi lagde tre «debattposter» i klasserommet, med to bord satt sammen på langs ved hver post. Deretter plasserte jeg de tre gruppene som hadde ansvar for mot-argumentene på hver sin post, ut mot veggen. De tre gruppene som skulle argumentere for ble satt inn mot midten av klasserommet, sånn at de satt ovenfor hver sin gruppe med motargumenter. Så fikk elevene beskjed om at skulle ha en tominutters debatt om saken. Jeg pekte ut hvem som skulle starte debatten ved hver debattpost, og ga beskjed om at det kun var lov å ha to argumenter fra den ene siden om gangen, før den andre siden måtte svare. Deretter stilte jeg inn nedtellingsbomben, og lot den gå i to minutter mens elevene diskuterte. Etter to minutter er det gjerne veldig vanskelig å stoppe debatten, men nå skulle elevene rotere. Det betyr at alle gruppene som sitter inn mot midten i klasserommet flytter en debattpost i klokkens retning, sånn at alle får en ny debattpartnergruppe. Deretter gjentas prosedyren: En elev får ansvar for å starte debatten, kun to innlegg per gruppe på rad, og to minutter debatt. Dette gjorde vi også en siste gang, slik at alle gruppene fikk debattere mot hverandre. En god debattsekvens er dog aldri fullstendig uten at elevene må anvende også motpartens argumenter. Etter debattrundene, lot jeg dermed elevene samle seg i smågruppene igjen, med følgende beskjed: Om fem minutter skal dere ut i ny debatt, men nå skal dere argumentere for motsatt synspunkt! Bruk forberedelsestiden til å oppsummere og fordele de argumentene som dere nå har hørt at de andre har brukt. Etter fem minutter (selvfølgelig med bomben i bakgrunnen) skulle de gå tilbake til debattpostene, og så kjørte vi samme debattform som over, bare med motsatte argumenter: To minutters debatt, maks to innlegg på rad per debattlag. Dette gjorde vi i kun to runder, men her kan man variere ut i fra hvor godt elevene nå har blitt kjent med argumentene. Å argumentere ut fra egne synspunkter Etter at elevene nå hadde diskutert problematikken grundig og i mange runder, var det fint å løfte diskusjonen opp på fullt klassenivå. Min erfaring er at det er lettere å få flere elever til å delta i plenum om de har fått prøvd å bruke argumentene på forhånd – da vet de hva de skal si, og de vet hvilke motargumenter som kommer. Vi arrangerte dermed klasserommet igjen, slik at elevene satt mot hverandre i de to store hovedgruppene. Så debatterte vi samme problemstilling i full klasse. Her hadde jeg nå muligheten til å stille oppfølgingsspørsmål, og til å utdype og justere argumentasjonen der det var nødvendig. Utover i diskusjonen fikk noen av elevene også bytte hovedgruppe, slik at de fikk argumentere for sine (personlige) syn, i stedet for å bruke de posisjonene som de hadde fått pålagt av meg. Det er også en fin måte å få frem litt bredde i debatten. I utgangspunktet er det viktigste her at elevene lærer seg hvordan man argumenterer ut i fra de fagbegrepene og teoretiske utgangspunktene man har innenfor faget. Men vel så viktig blir det jo å også koble deres personlige meninger på disse, slik at de ser at de kan argumentere for sine synspunkter på en faglig måte, og ikke bare ut fra hva de føler eller tror. Her var timen over for vår del, men en slik type opplegg kan gjerne bygges videre, for eksempel ved at elevene går til hver sin pult, hvor de kan presskrive alt de kan om tematikken i 10-15 minutter. Eventuelt kan man også sortere ut argumentene på tavla, og bruke dem som utgangspunkt for å skrive en drøftende fagartikkel." ["post_date"]=> string(19) "2017-01-03 10:41:22" ["blog_id"]=> string(2) "10" } }

Kypros-konflikten: Endelig fred i «diplomatenes gravlund»?

Postet i historie 18. januar 2017 av Helge Jensehaugen

Espen Barth Eide har siden mai 2015 vært megler i forhandlinger mellom greskkypriotene og tyrkiskkypriotene. Barth Eide er langt fra den første megleren; siden krigen mellom den tyrkiskkypriotiske minoriteten og den greskkypriotiske majoriteten brøt ut på midten av 1950-tallet, har en rekke

ulike meglere forsøkt å løse den gjenstridige Kypros-konflikten, og Kypros har av god grunn fått tilnavnet «diplomatenes gravlund». Forhåpentligvis blir han den siste, slik at den splittede øya i det østlige Middelhavet, med Europas siste delte hovedstad, endelig kan gjenforenes. FNs spesialutsending Espen Ba...

Engelsk – norskdreperen

Postet i norsk andrespråk 10. januar 2017 av Karina Rose Mahan

Ifølge The English Proficiency Index ligger vi nordmenn på femte plass blant ikke-morsmålstalende i engelskferdigheter. Dette er supre nyheter for oss som skal ut i verden eller jobbe internasjonalt. Det er imidlertid dårlige nyheter for voksne utlendinger som flytter til Norge og som skal lære norsk andrespråk. Min påstand er at engelskferdighetene i Norge forårsaker et lavere norsknivå for voksne utlendinger. Hvorfor? Og hva kan vi gjøre med det?

>   Språk læres ikke bare i klasserommet [caption id="attachment_561" align="alignright" width="300"]...

Lærere kan ikke opphavsrett!

Postet i norsk 5. januar 2017 av Kjetil Nordengen

Hvordan kan lærere formidle kunnskap om opphavsrett til en generasjon flasket opp på Popcorn Time og delekultur? Elevforlaget er et nytt undervisningsopplegg som kanskje kan hjelpe deg på veien.

> Poenget med påstanden over er selvfølgelig ikke at lærere har spesielt dårlig kunnskap om opphavsrett. Tittelen er bare brukt for å få oppmerksomheten din rettet mot en lengre tekst om opphavsrett. Antakeligvis kan lærere mer om temaet enn de fleste. Men en viktig forskjell er at lærere i tillegg skal fo...

Undervisning i norsk utenrikspolitikk

Postet i samfunnsfag 3. januar 2017 av Eva Kosberg

Norsk utenrikspolitikk kan være et vanskelig tema for elevene i Politikk og menneskerettigheter. Men nå lå det et dagsaktuelt tema og ventet på oss: Regjeringen har åpnet for at 300 US Marines skal utstasjoneres fast på Værnes i Nord-Trøndelag.

> På forhånd hadde jeg gått gjennom  mål, virkemidler og påvirkningsfaktorer i utenrikspolitikken med elevene, ut fra kapittel 18 i Cappelen Damms læreverk Politikk og makt. Vi hadde også lest flere artikler om norsk utenrikspolitikk, og behandlet norsk medlemskap i NATO. Med så pass mye tung mat...