array(7) {
  [0]=>
  object(stdClass)#2664 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "1"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(1) "/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2012-06-14 18:23:24"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-08-16 11:38:17"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [1]=>
  object(stdClass)#2765 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "2"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(10) "/historie/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2012-11-26 14:01:47"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-04-07 11:33:44"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [2]=>
  object(stdClass)#2764 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "3"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(7) "/norsk/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2012-11-26 14:02:02"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-09-15 11:03:31"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [3]=>
  object(stdClass)#2931 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "7"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(17) "/norskandresprak/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2014-11-18 12:00:58"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-09-28 13:58:37"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [4]=>
  object(stdClass)#2945 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "8"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(12) "/pedagogikk/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2014-11-18 12:34:49"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-05-11 09:42:35"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [5]=>
  object(stdClass)#2936 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "9"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(22) "/okonomimarkedledelse/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2015-02-06 09:36:14"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2016-06-13 09:03:02"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [6]=>
  object(stdClass)#2943 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(2) "10"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(13) "/samfunnsfag/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2012-11-26 14:01:50"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-10-17 13:35:41"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
}
 (SELECT wp_posts.ID, wp_posts.post_title,wp_posts.post_content, wp_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_posts, wp_blogs
	WHERE wp_posts.post_type = 'post'
	AND wp_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 1)
UNION
(SELECT wp_2_posts.ID, wp_2_posts.post_title,wp_2_posts.post_content, wp_2_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_2_posts, wp_blogs
	WHERE wp_2_posts.post_type = 'post'
	AND wp_2_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 2)
UNION
(SELECT wp_3_posts.ID, wp_3_posts.post_title,wp_3_posts.post_content, wp_3_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_3_posts, wp_blogs
	WHERE wp_3_posts.post_type = 'post'
	AND wp_3_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 3)
UNION
(SELECT wp_7_posts.ID, wp_7_posts.post_title,wp_7_posts.post_content, wp_7_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_7_posts, wp_blogs
	WHERE wp_7_posts.post_type = 'post'
	AND wp_7_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 7)
UNION
(SELECT wp_8_posts.ID, wp_8_posts.post_title,wp_8_posts.post_content, wp_8_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_8_posts, wp_blogs
	WHERE wp_8_posts.post_type = 'post'
	AND wp_8_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 8)
UNION
(SELECT wp_9_posts.ID, wp_9_posts.post_title,wp_9_posts.post_content, wp_9_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_9_posts, wp_blogs
	WHERE wp_9_posts.post_type = 'post'
	AND wp_9_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 9)
UNION
(SELECT wp_10_posts.ID, wp_10_posts.post_title,wp_10_posts.post_content, wp_10_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_10_posts, wp_blogs
	WHERE wp_10_posts.post_type = 'post'
	AND wp_10_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 10)
ORDER BY post_date DESC  LIMIT 0, 4
 array(4) {
  [0]=>
  object(stdClass)#2940 (5) {
    ["ID"]=>
    string(3) "163"
    ["post_title"]=>
    string(54) "Eldgammelt etnisk hat” –vold, myter og virkelighet"
    ["post_content"]=>
    string(15185) "På 1990-tallet var “eldgammelt etnisk hat” en populær forklaring på flere av samtidens blodigste kriger og folkemord, som krigen og folkemordet i Bosnia. Hvilket bilde av politisk massevold gir betegnelsen eldgammelt etnisk hat? Hva er det som har gjort akkurat denne forklaringen så populær?  Og hva gjør den så problematisk som forklaring på politisk massevold?



Ved den kalde krigens slutt spådde mange at framtiden ville preges av “etnisk krig.” Særlig i de tidligere kommunistlandene ville de ulike etniske identitetene som så lenge hadde blitt holdt nede av autoritære regimer og sosialistisk ideologi, slippe fri og føre til konflikt og vold. Som erstatning for den kalde krigens politisk bipolare terrorbalanse, ble det antatt at vi nå ville se et utall borgerkriger og andre voldelige konflikter utkjempet mellom ulike etniske grupper.

En avgjørende forutsetning for disse konfliktene var tanken om etnisk fundert hat. Dette hatet skulle ha eksistert kollektivt i befolkningen og etter hvert nærmest tatt form av instinkt. USAs president Bill Clinton reflekterte en slik forståelse av samtiden da han i sin innsettelsestale i januar 1993 advarte om at vi nå etter kommunismens fall levde i “a world warmed by the sunshine of freedom but threatened still by ancient hatreds.”[1] Det fremste ”beviset” på sprengkraften som lå i et slikt kollektivt hat fant man i krigen(e) som fulgte oppløsningen av Jugoslavia.

Hva menes med “eldgammelt etnisk hat”?

Betegnelsen “eldgammelt etnisk hat” kombinerer egentlig to tett sammenvevde forestillinger om massevold: forestillingen om etnisk krig og forestillingen om eldgammelt hat. I forbindelse med krigen og folkemordet i Bosnia-Hercegovina, ga disse to tvillingbegrepene svaret på henholdsvis hva og hvorfor. Der ”etnisk krig” fungerte som forklaring på hva det var vi var vitne til i Bosnia, forklarte “eldgammelt hat” oss hvorfor. Teorien om eldgammelt etnisk hat kan kort oppsummeres slik: Befolkningen i et gitt område tilhører ulike, naturgitte grupper som alltid har hatet hverandre, og som ved enhver anledning vil forsøke å ta livet av hverandre – slik de har gjort i uminnelige tider. Perioder med fred og fravær av vold forklares ved at en statsmakt har utøvet så sterk kontroll over befolkningen at de voldelige impulsene ikke har fått utløp. I slike perioder vokste imidlertid det undertrykte, gjensidige hatet seg sterkere og sterkere – gjerne over generasjoner – inntil det eksploderte i vold og drap idet det ytre trykket ble mindre eller forsvant. Dette bildet bygger på en absolutt forståelse av etnisitet, en deterministisk forståelse av historie, og trekker dessuten på bestemte forestillinger om stedet der volden utføres. [caption id="attachment_170" align="alignright" width="300"] Advarte mot "eldgammelt hat": Bill Clinton i sin innsettelsestale, januar 1993. wikimedia commons/Det hvite hus[/caption]

Etnisk absolutisme

Forståelsen av etnisitet som reflekteres i ideen om eldgammelt etnisk hat bygger på tanken om etnisitet som en absolutt kategori.[2] En etnisk gruppe ses som en gitt og forhåndsbestemt enhet, og ikke en enhet som bygger på kontekstuelle forhold eller enkeltmenneskers valg eller personlige tilknytning. En etnisk gruppe er med andre ord en naturgitt, organisk enhet. Gruppen er statisk, og uforanderlig over tid, og gruppeidentitet vil til enhver tid være fullstendig styrende for hvordan medlemmer av gruppen forholder seg til omverdenen og hverandre. Et vanlig argument mot en slik forklaringsmodell på politisk vold er det faktum at ulike etniske grupper faktisk lever fredelig sammen i en rekke land, også der man til tider har hatt gruppemotsetninger (inkludert voldelige) med etnisk tilsnitt. Viktigst er likevel det faktum at en nødvendig forutsetning for såkalt etnisk vold er at etnisk identitet politiseres – altså at etnisk identitet gjøres politisk relevant. At etnisk identitet må politiseres for å føre til massevold, innebærer ikke at etniske grupper eller identiteter ikke eksisterer eller kan være viktige identitetsmarkører. Det kreves imidlertid at etnisitet tillegges politisk verdi, for at såkalt etnisk vold skal forekomme.[3]

Historisk determinisme

Betegnelsen “eldgammelt”  tilbyr tilsynelatende en historisk forklaring på samtidige hendelser, men er i sammenheng med “eldgammelt etnisk hat” løsrevet fra reell historisk kontekst. “Eldgammelt” innebærer i denne sammenhengen at det “eldgamle hatet” er både førhistorisk, uforanderlig og evig. Myten om eldgammelt hat bygger på et bilde av historie som skjebne. En deterministisk historieforståelse er å forstå historien som en kraft i seg selv:. Historiske hendelser er forhåndsbestemte og følger et ubrytelig mønster. Historien forstås da ikke som summen av en rekke prosesser, med samspill av brudd og kontinuitet, politiske valg og tilfeldigheter, men som en jernbane uten sidespor: Det som skjer måtte skje, det fantes aldri mulige alternativ.

Hat?

Hva så med ideen om hat som forklaring på politisk massevold? I myten om eldgammelt hat, er dette en type hat som er oppsamlet både kollektivt og i individer, og som går i arv fra foreldre til barn, i likhet med gener. Dette hatet bærer preg av å ligge nedfelt i mennesket på en helt annen måte enn andre etniske markører som språk eller religiøs tilhørighet. Hatet kan temmes og kontrolleres, men uten tvang ovenfra vil det nødvendigvis slippe løs. Med andre ord: innenfor forklaringen “eldgammelt etnisk hat” er det følelsene som styrer begivenhetene. Selv om vi vet at de fleste gjerningspersoner under folkemord eller andre former for større militære voldskampanjer mot sivile ikke motiveres av hat, forteller “eldgammelt etnisk hat”-myten at utøverne motiveres av et altoppslukende hat, og at hatfølelser overstyrer alle andre hensyn. Aktørene er fullstendig i sine følelsers vold. Bildet av ”eldgammelt etnisk hat” er som vi ser knyttet til en helt spesiell forståelse av de tre begrepene eldgammel, etnisk og hat. 1990-tallets kriger i det tidligere Jugoslavia ble sett på som det fremste beviset på det destruktive potensialet som lå i dette “eldgamle hatet”. Betegnelsen ancient hatreds tilskrives i denne sammenhengen datidens britiske statsminister John Major, som oppsummerte London-konferansen om krigen i det tidligere Jugoslavia i august 1992 på følgende måte: “We hope we have now put in place a process that will unravel ancient hatreds and bring peace.”[4] At dette håpet ikke ble realisert, styrket troen på det eldgamle hatets dybde og styrke. Jugoslavia ble innenfor denne forklaringsrammen betraktet som en kunstig stat hvor ulike etniske grupper var tvunget til å leve sammen til tross for at de kollektivt hatet hverandre, og at de alle ønsket å i beste fall å dominere de øvrige gruppene med vold – og i verste fall drepe hverandre. I henhold til teorien om “eldgammelt hat” hadde dette vært tilfelle helt siden førmoderne tid og hatet skulle altså ha gått i arv over generasjoner. I de samtidige norske og internasjonale medieskildringene av krigen og folkemordet i Bosnia går sitater som offer for historienˮ, “historien styrer begivenheteneˮ, “i historiens voldˮ igjen.[5]

Moderne Jugoslavia og barbariske Balkan

Forestillingen om historisk hat var nært knyttet til en allerede utbredt forestilling om den balkanske halvøya som et evig åsted, og som et område befolket av halvsiviliserte mennesker fanget i en romantisk og tragisk tilværelse, prisgitt sitt eget ustyrlige temperament og en historie av eldgammelt hat og evig vold. Bildet som ble skapt av forklaringen “eldgammelt etnisk hat” var av Jugoslavia som en moderne og kunstig stat som falt bort til fordel for det historiske Balkan. Jugoslavia representerte en politisk konstruksjon som i henhold til myten måtte vike for et emosjonelt og ekte Balkan: De tilsynelatende siviliserte jugoslavene var egentlig balkanske barbarer.

Folkemord – hva vi vet

Angrepene på sivile i Bosnia kalles sammen med folkemordet i Rwanda ofte historiens best dokumenterte folkemord. Dette skyldes særlig rettsprosessene i ettertid, der hendelser er gjort rede for nærmest minutt for minutt. Dessuten ble volden gjennomført med et relativt høyt antall internasjonale observatører til stede, både i form av media, hjelpeorganisasjoner og internasjonale styrker.  I tillegg til at vi vet mye om hva som skjedde i Bosnia, vet vi mye om genocidal vold generelt. Forskningen på hva som får folk til å delta i denne typen voldskampanjer har vist oss hvordan den genocidale prosessen fungerer, og langt på vei identifisert gjerningspersonenes motiver for deltakelse. Vi vet at majoriteten av gjerningspersoner ikke er verken psykopater, sadister eller nødvendigvis ideologisk overbeviste – de færreste anspores med andre ord av “eldgammelt hat”, det være seg “etnisk” eller nasjonalt fundert. [caption id="attachment_171" align="alignright" width="300"] Tiltalt for folkemord: General Ratko Mladic. Commons.Wikimedia/Mikhail Evstafiev[/caption] Det som får vanlige mennesker til å delta i slike voldskampanjer er i større grad banale årsaker som mulighet for å erverve materielle goder, at man ikke ønsker å skille seg ut fra gruppen man befinner seg i eller la kamerater i stikken, og at det å drepe i disse ekstreme situasjonene faktisk ofte framstår som en enklere løsning enn ikke å gjøre det. Poenget er at folkemord ikke er noe som spontant springer ut av brede lag av befolkningen fordi de kollektivt og personlig nærer et dypt hat mot medlemmene av en annen gruppe. Vold av denne typen krever gjerne overbeviste ideologer i nøkkelposisjoner, og voldspådrivere ute i felten, men disse er som regel ikke tilstrekkelig mange til å gjennomføre større voldskampanjer. Det bildet av vold som skapes innenfor myten “eldgammelt etnisk hat” er et bilde av politisk massevold som eruptiv, kaotisk, irrasjonell og basert på dype, nærmest instinktive følelser i majoritetsbefolkningen. Med andre ord skapes et bilde av vold nedenfra. Genocidal vold, i kontrast til dette bildet, er imidlertid vold ovenfra: Det kreves planlegging, finansiering, organisering og implementering fra en statlig autoritet eller tilsvarende. Vi vet altså mye om folkemord og gjerningspersoner. Denne kunnskapen reflekteres imidlertid ofte ikke i beskrivelser av samtidige voldshendelser, der fargerike klisjéer og dramatiske skildringer som kun delvis har rot i virkeligheten gjerne får dominere.

Myter og virkelighet

Bildet av etnisk krig og eldgammelt hat førte med seg en forestilling om uunngåelig, emosjonelt drevet, apolitisk vold med bred folkelig støtte. I disse framstillingene er menneskene ikke aktører med ulike valgmuligheter, men er helt og holdent fastlåst i sine roller som historiske objekter. De er prisgitt sitt fødested og etniske identitet, sin kultur og historie. Folkemord er en forbrytelse som krever planlegging og logistikk, forbrytelsen begås av en militær overmakt og retter seg i overveldende grad mot sivile. Innenfor rammen av “eldgammelt etnisk hat”, forvandles en politisk, ensidig forbrytelse til en alles kamp mot alle, og politikk forvandles til skjebne, kultur og følelser. “Eldgammelt etnisk hat” er ikke en beskrivelse av eller forklaring på massevold som holder stikk i møtet med den betydelige kunnskapen som er ervervet i løpet av de siste tiårenes forskning på folkemord og politisk massevold. Myten om eldgammelt hat er imidlertid utbredt og effektiv fordi den fungerer som fullstendig forklaring både på hendelsene selv og på årsaken til hendelsen. Det komplekse samspillet av planlegging og mulighet, ideologi og økonomi, sentrum og periferi, logistikk og tilfeldigheter som ligger til grunn for gjennomføringen av massevold, reduserer og forenkles til én eneste komplett forklaring. En mulig forklaring på myten “eldgammelt etnisk hats” appell er at selv om den ikke holder i møtet med kunnskapen vi har om massevold, gir den likevel i største grad mening. Akkurat denne myten gir en forklaring på grusomheter som er veldig stedsspesifikk. Selv om det ikke er slik at massevold plutselig kan bryte ut hvor som helst og når som helst (det kreves åpenbart en bredere samfunnsmessig kontekst for at en slik situasjon skal kunne oppstå), kan større voldskampanjer i prinsippet likevel gjennomføres hvor som helst: Det er ikke slik at et bestemt sted eller en bestemt historie framtvinger vold. Dypest sett handler mytens appell kanskje dermed om tilskuernes følelse av trygghet eller utrygghet. Myten om eldgammelt etnisk hat forsikrer oss som kun bevitner slik vold på avstand om at det er noe helt spesielt i historien og kulturen i de samfunnene der slik vold utøves, og at denne volden dermed aldri kan ramme oss.

Noter:

[1] “’We Force the Spring’: Transcript of Address by President Bill Clinton”, The New York Times 21. januar 1993. [2] Gilroy, Paul: “Nationalism, History and Ethnic Absolutism,” History Workshop, nr. 30 1990, ss. 114-120. [3] Crawford, Beverly og Ronnie D. Lipschutz (red.): The Myth of “Ethnic Conflict”. Politics, Economics, and “Cultural” Violence. University of California, Berkeley 1998, s. 13. [4] “Warring fractions strike Bosnia deal”, The Times 28. august 1992. Sitatet er hentet fra John B. Allcocks  Explaining Yugoslavia. Columbia University Press, New York 2000, s. 2, fn. 4. [5] For en analyse av hvordan fortellingen om “eldgammelt etnisk hat” kom til uttrykk i norsk media under krigene og folkemordene i Bosnia og Rwanda, se Ingjerd Veiden Brakstad: “Eldgammelt etnisk hat” - myter og avpolitiseringen av politisk vold. En analyse av samtidens norske medieframstillinger av massevolden i Bosnia-Hercegovina (1992-95) og Rwanda (1994). Doktoravhandling i historie, NTNU 2016.        " ["post_date"]=> string(19) "2017-10-17 15:24:54" ["blog_id"]=> string(2) "10" } [1]=> object(stdClass)#2941 (5) { ["ID"]=> string(3) "181" ["post_title"]=> string(25) "Nobels fredspris og Norge" ["post_content"]=> string(8072) "Utdelingen av Nobels fredspris retter hver høst verdens oppmerksomhet mot Norge. Den berømte utmerkelsen skaper ofte debatt og kan noen ganger påvirke den internasjonal dagsorden. Prisen har bidratt til å bygge opp bildet av Norge som fredsnasjon, men er det på tide å gjøre noe med utdelingsseremonien i Oslo Rådhus?

Alfred Nobel og fredsprisen

Den svenske oppfinneren av dynamitten, Alfred Nobel, døde i 1896. Han hadde ingen barn. Da testamentet hans ble offentliggjort, viste det seg at han ga hele sin veldige formue til priser for store prestasjoner innen kjemi, medisin, fysikk og litteratur. Disse prisene skulle svenskene dele ut. Til alles overraskelse hadde Nobel også bestemt at det skulle deles ut en fredspris av en komite utpekt av det norske Stortinget. Ingen vet hvorfor Norge fikk denne æren. Nobel skrev testamentet i 1895 og da var Norge og Sverige på kollisjonskurs i unionen fordi Norge ville ha egen utenriksminister. Svenskene truet med krig, og kanskje kan Nobel ha tenkt at forholdet mellom de to landene kunne bli bedre hvis nordmennene også fikk dele ut en pris. Det kan også ha spilte en rolle at Stortinget hadde bevilget penger til internasjonalt fredsarbeid og at Alfred Nobel var begeistret for de norske forfatterne Bjørnson og Ibsen. [caption id="attachment_328" align="alignright" width="186"] Alfred Nobel malt av Emil Österman (Image provided by the Nobel Foundation)[/caption]

Internasjonalisme

Fram til 1930-årene ga Nobelkomiteen stort sett priser til folk eller organisasjoner som ville samarbeide over landegrensen for å organisere verden bedre. Første verdenskrig var et sjokk for komiteen, og under krigen ble det bare delt ut en pris, til Røde Kors. Etter første verdenskrig satte mange sitt håp til den nye verdensorganisasjonen Folkeforbundet. Norges to eneste fredsprisvinnere, Christian Lous Lange og Fridtjof Nansen, ble belønnet for sin støtte til Folkeforbundet og internasjonalt arbeid.

Prisen til Carl von Ossietzky

I 1936 ble det en voldsom strid da Nobelkomiteen ga prisen til tyskeren Carl von Ossietzky. Han protesterte mot Hitler-Tysklands politikk og havnet i konsentrasjonsleir. Hitler ble rasende og forbød  alle tyskere å ta imot nobelpriser. I Norge ble det også en voldsom debatt fordi Knut Hamsun, nobelprisvinner i litteratur, støttet Hitler og stemplet Ossietzky som en landsforræder. Norske myndigheter fryktet det norske forholdet til Tyskland skulle bli skadet. Utenriksministeren ba kongen om ikke å møte til prisutdelingen i 1936, og Stortinget bestemte året etter  at regjeringsmedlemmer ikke lenger kunne være aktive medlemmer av Nobelkomiteen.

1973 og 1994 – da Nobelkomiteen sprakk

Nobelkomiteen offentliggjør ikke fra debattene mellom medlemmene, men to ganger har uenighet i komiteen kommet dramatisk til syne fordi medlemmer har forlatt Nobelkomiteen i protest. Det skjedde første gang i 1973 da USAs president Richard Nixons utenrikspolitiske rådgiver, Henry Kissinger, delte fredsprisen med Nord-Vietnams sjefsforhandler, Le Duc Tho. Dette var midt under Vietnamkrigen og Kissinger hadde bokstavelig talt bombet Nord-Vietnam til en våpenhvile. Som den eneste i fredsprisens historie nektet Le Duc Tho å motta prisen fordi det ikke var blitt fred i Vietnam. Protestene mot Kissinger kom fra hele verden – og to medlemmer av Nobelkomiteen forlot den fordi de ikke ville stille seg bak prisen. I 1994 fikk  Israels statsminister Yitzhak  Rabin, utenriksminister Shimon Peres og palestinernes leder Yasser Arafat fredsprisen for Oslo-avtalen der de anerkjente hverandre. Kristelig Folkepartis medlem i Nobelkomiteen, gikk ut av komiteen i protest mot at ”terroristen Arafat” hadde fått fredsprisen.

Strid rundt de seneste prisene

De prisene som har skapt mest debatt de seneste årene, er fredsprisen til USAs president Barack Obama i 2009 og til den kinesiske demokratiforkjemperen Liu Xiaobo i 2010. Obama fikk fredsprisen kort etter at han tiltrådte som president – og mange, særlig i USA, mente at han ikke hadde utrettet noe, bare holdt gode taler om nedrustning av atomvåpen og forsoning med den islamske verden. Kina reagerte med raseri da Liu Xiaobo fikk prisen. Han satt i fengsel med en dom på 11 år fordi han krevde demokratiske reformer. Kina anklaget den norske staten for å stå bak prisen og brøt de fleste økonomiske og politiske forbindelsene til Norge. Etter hvert gikk Norge langt for å blidgjøre Kina. Norske myndigheter nektet å ta imot fredsprisvinner Dalai Lama fordi kineserne mener han vil løsrive Tibet fra Kina. Og selv om det var medlemmer av regjeringen som hadde foreslått Liu Xiaobo til fredsprisen i 2010, ville de ikke lenger ta opp hans sak med Kina. I 2017 fikk regjeringen Solberg slutt på Kinas  boikott av Norge ved å skrive under på en avtale om ikke å motarbeide Kinas ”kjerneinteresser.” Dette gjør det svært vanskelig for norske regjeringer åpent å kritisere kinesisk politikk. Kritikere har hevdet at eksport av fisk er viktigere enn vern av menneskerettigheter. Et dansk uttrykk er "flagget følger flæsket". I Norge kan en nå si at "flagget følger fisken”. [caption id="attachment_186" align="alignright" width="300"] Liu Xiaobo: Fra en markering i Hong Kong 10. desember 2010, da den fengslede kinesiske dissidenten fikk fredsprisen. Wikimedia Commons/laihiuyeung ryanne[/caption]

Verdens mest prestisjefylte pris?

Selv om det har vært strid om noen avgjørelser, regnes prisen som en av verdens fremste utmerkelser. Den inngår i familien av nobelpriser som historisk sett har fått høy internasjonal prestisje. Videre har Den Norske Nobelkomite og dens konsulenter gjort et solid arbeid. Komiteens valg gjenspeiler liberale vestlige verdier som har stått sterkt siden 1901, og få avgjørelser har svekket fredsprisens anseelse. Den største feilen ble gjort i 1947 da Nobelkomiteen vraket den indiske frigjøringshelten Mahatma Gandhi. Etter 1990 har Nobels fredspris fått en mer global karakter. Utmerkelsen er ikke lenger reservert for eldre menn fra Vest-Europa og Nord-Amerika. Etter 1990 har ni kvinner fra Asia, Amerika, Afrika og Midtøsten fått prisen.

Hva betyr fredsprisen?

For mindre kjente vinnere fungerer prisen som en mikrofon. Den internasjonale oppmerksomheten vitner om det. Ofte har Nobelkomiteen forsøkt å binde hovedaktører i en konflikt sammen for å påvirke fredsprosesser, og en fredspristildeling er med på å sette dagsorden. Den person eller organisasjon, det konfliktområde eller den fredssak komiteen velger å trekke fram, får verdens oppmerksomhet og interesse, først ved kunngjøringen i oktober, så ved utdelingen i Oslo i desember og siden gjennom den prestisje det har å være vinner av Nobels fredspris.

Nobelkomiteens uavhengighet

Striden om fredsprisen til Liu Xiaobo illustrerer hvor vanskelig det er for utlendinger å forstå at Nobelkomiteen er uavhengig av norske myndigheter. Ved pristildelingen i Oslo Rådhus i desember er både kongefamilien og regjeringen til stede og hyller prisvinnerne. Det hadde kanskje vært lettere både for Nobelkomiteen og den til enhver tid sittende regjering om bare Stortinget representerte myndighetene i Rådhuset. Det er Stortinget som utnevner Nobelkomiteen og regjeringer kunne slippe å gratulere fredsprisvinnere de mislikte eller fryktet ville skape problemer med utlandet.    " ["post_date"]=> string(19) "2017-09-29 12:56:17" ["blog_id"]=> string(2) "10" } [2]=> object(stdClass)#2942 (5) { ["ID"]=> string(3) "677" ["post_title"]=> string(56) "Reformasjonen - undervisningsopplegg for andrespråklige" ["post_content"]=> string(1916) "

Luther og reformasjonen for andrespråklige:

Modige Martin som forandret Europa

I år er det 500 år siden reformasjonen. Man regner datoen da Martin Luther offentliggjorde sine 95 tekser mot avlatshandelen, 31. oktober 1517, som startpunktet for denne store politiske og religiøse omveltningen. Vi har laget et undervisningsopplegg om reformasjonen for andrespråklige. Opplegget passer fint som grunnlag for diskusjon, og det finnes ordforklaringer i margen, god bildestøtte og oppgaver til teksten (nederst i dokumentet). Undervisningsopplegget er laget av Ragnhild Bakke Waale. Opplegget passer best for deltakere på nivå B1-B2, men de to første avsnittene kan passe fint også for nybegynnere. Vi har laget et eget spørsmålsark for denne målgruppen.     [caption id="attachment_695" align="alignright" width="300"]Reformasjonen for andrespråklige Ferdinand Pauwels: Luther slår opp de 95 tesene på døra til slottskirken i
Wittenberg 31. oktober 1517. Foto: NTB scanpix / akg-images[/caption] Velg riktig målform og last ned:   Martin Luther_BM Martin Luther_NYN Spørsmål A1-A2_Martin Luther-BM Spørsmål A1-A2_Martin Luther-NN   Boktips: KRLE-boka 8-10 BASIS" ["post_date"]=> string(19) "2017-09-28 15:12:14" ["blog_id"]=> string(1) "7" } [3]=> object(stdClass)#2968 (5) { ["ID"]=> string(3) "155" ["post_title"]=> string(19) "Val i Merkel-landet" ["post_content"]=> string(8813) "Etter tolv år ved makta verkar ikkje Angela Merkel nemneverdig plaga av regjeringsslitasje. Her er tre grunnar til at ho har lukkast, og ein grunn til at ho ikkje kan slappe av. 19. mars i år skjedde det noko som fekk alle dei mest brennande politiske hjarta i Tyskland til å banke litt ekstra fort. Det var ikkje alle som var så glade for det som skjedde, men alle forstod at det var noko som kunne få store følgjer. På denne dagen valde det tyske sosialdemokratiske partiet, SPD, sin kanslarkandidat for haustens forbundsdagsval. Denne gongen hadde partiet klart å hoste opp ein kandidat mange trudde ville ha ein reell sjanse til å utfordre Angela Merkel og kristendemokratane CDU i kampen om kanslarembetet. Martin Schulz var ei politisk stjerne. Han hadde rett nok ikkje anna erfaring som folkevald i Tyskland enn ei tid som borgarmeister i småbyen Würselen like ved grensa mot Nederland, men han hadde internasjonal erfaring. Han hadde vore president i Europaparlamentet.

Schulz-effekten

Sosialdemokratane gjorde eit kraftig byks på meiningsmålingane straks det vart kjent at det var Schulz som var kandidaten. Partiet melde dei fekk 10 000 innmeldingar i løpet av få dagar. I nokre hektiske vårmånader pusta Schulz og sosialdemokratane Merkel og hennar parti CDU i ryggen. Partia var jamstore på meiningsmålingar. Folk snakka om byrjinga på slutten for Merkel-æraen i tysk politikk. No,  ein dryg månad før valet, ligg Merkel an til å vinne sitt fjerde val. Merkels parti er det suverent største. På dei siste målingane har CDU rundt 38 prosent av veljarane i ryggen. Sosialdemokratane vakar like under 25 prosent. Alle andre parti er under 10 prosent. Så kva er det Merkel har fått til, og kvar er det Schulz og sosialdemokratane har snubla?

Pengane og atomkrafta

Økonomi er ein viktig grunn til at Merkel er så populær. Det går godt i Tyskland, og det har det gjort i snart ti år. Medan andre europeiske land har diskutert krisepakkar og innsparingar sidan finanskrisa i 2007, har Tyskland hatt eksportoverskot. No om dagen opplever landet også ei historisk låg arbeidsløyse. Dei siste to åra har det vore mange som har varsla om at Merkel-æraen snart vil få ein ende. Ho har opplevd nærast mytteristemning i eige parti på grunn av handteringa av flyktningkrisa på seinsommaren 2015. Også Energiewende, den storstilte omlegginga av energipolitikken, har møtt heftig kritikk. Merkel presenterte den tyske Energiewende like etter katastrofen ved det japanske atomkraftverket Fukushima våren 2011. Politikken går ut på at Tyskland skulle stenge atomkraftverk innan 2022 og samstundes gå over til rein, fornybar energi. Måla i Energiewende har sidan blitt oppdatert for at Tyskland også skal kunne oppfylle Paris-avtalen om klimapolitikk.

Merkels merkesaker

”Wir schaffen das” (vi klarar det), var Merkels ord då ho skulle forklare det tyske pressekorpset at Tyskland kunne gi opphald til flyktningar under flyktningkrisa på seinsommaren 2015. Merkels resonnement gjekk ut på at Tyskland har ein sterk økonomi, og ei moralsk plikt til å hjelp menneske i naud. Desse sakene har fleire felles trekk. Begge er svar på brennande viktige spørsmål i vår tid. Og det er saker det ikkje er lett å vinne val med. Men no før valet i 2017 må ein seie at Merkel har klart det. Ho har iallfall klart å handtere desse kontroversielle og vanskelege spørsmåla på ein slik måte at partiet hennar er landets største, med god margin. Tidleg i sin politiske karriere var ho kjent som ein nesten grenselaus pragmatikar, ein som var utan noko brennande politisk hjarte. Akkurat det er det ingen som seier lenger. [caption id="attachment_161" align="alignright" width="300"] Tysk val: Det går godt i Tyskland, med eksportoverskot og ei historisk låg arbeidsløyse. (Istock.photo.com/bluejayphoto)[/caption]

Sosialdemokratanes fall

Ein tredje viktig grunn til at Merkels eineståande posisjon er at motparten ikkje heilt har fått det til dei siste tolv åra. Det tyske sosialdemokratiske partiet SPD er verdas eldste, og ifølgje eigne opplysningar også verdas største sosialdemokratiske parti. Heile etterkrigstida har partiet slite med same dilemma; kor tette skal banda til fagrørsla vere og i kor stor grad skal partiet satse på å vinne den store gruppa av middelklasseveljarar. Under han som var Merkels forgjengar som kanslar, Gerhard Schröder, skjedde det som er den førebels siste fasen i sosialdemokratanes lausriving frå fagrørsla. Schröder var sterkt inspirert av den britiske Labour-politikaren Tony Blair og hans New Labour. Schröders Tyskland var eit land i krise. Det var stagnasjon og ein stadig aukande arbeidsløyse. Schrøders svar heitte Agenda 2010. Det gjekk ut på å kutte skattar, kutte sosiale utgifter og eit mindre regulert arbeidsliv. Med dette mista sosialdemokratane fotfestet i det som hadde vore ei gruppe av kjerneveljarar. Partiet gjekk ned i ein bølgjedal som dei framleis ikkje har kome ut av. I Merkels Tyskland har sosialdemokratane jamt vore rundt 10 prosent mindre enn  kristendemokratane. . Sosialdemokratane har også eit samarbeidsproblem. Tidlegare har partiet samarbeidd både med Die Grünen og med fridemokratane i FDP om regjeringsmakt. Men partiet har avvist samarbeid  med partiet Die Linke på riksplan. Die Linke er SVs søsterparti. Partiet er også ei vidareføring av DDRs eineveldige parti SED, mange ser dei difor som politisk uakseptable. Og utan Die Linke har det ikkje vore mogleg for sosialdemokratane å stable på beina eit fleirtal dei siste tolv åra. I dei siste to valperiodane harSosialdemokratane vore juniorpartnar i Angela Merkels regjering. Det har gjort det vanskeleg for SPD å føre ein overtydande  valkamp med CDU som hovudmotstandar.

Tre små nederlag

Schulz kom inn i den tyske valkampen med eit brak i vår. Sidan har Sosialdemokratane snubla i tre delstatsval etter kvarandre. Det byrja med ein svak tilbakegang ved delstatsvalet i den vesle delstaten Saarland, på grensa til Frankrike. Så gjekk partiet tilbake ved delstatsvalet i Schleswig-Holstein. Deretter gjekk dei på eit skikkeleg nederlag i Tysklands mest folkerike delstat Nordrhein-Westfalen. Partiet tapte makta i delstaten til CDU. Etter desse tre nederlaga er det ikkje særleg mange som trur at Martin Schulz vil stå att som ein vinnar når Tyskland går til val 24. september. Schulz prøvde å profilere seg med klassisk sosialdemokratisk politikk, han lova endringar i arbeidslivet. Han sa han skulle reversere fleire sider av  Schröders Agenda 2010. Men det har han ikkje klart å vinne så mykje på.

Alternativet lengst til høgre

Det er ikkje så mange som er spente på kva som kjem til å vere namnet på kanslaren etter valet. Men det er mange som er spent på kor mange som vil gi sin stemme til det høgrepopulistiske og framandfiendtlege partiet Alternative für Deutschland (AfD). Partiet har gjort det skarpt på meiningsmålingar og i delstatsval heilt sidan den dagen då Merkel erklærte ”Wir schaffen das” om flyktningkrisa i Europa. Det blir inga høgrepopulistisk maktovertaking. Men partiet vil etter alt å dømme får ein betydeleg fraksjon i forbundsdagen. Partiet har alt klart å påverke måten diskusjonen om asylpolitikken blir ført på. Med AfD i Forbundsdagen blir det tyske partilandskapet endra. Sidan 1949 har Merkels parti CDU, og det bayerske søsterpartiet CSU vore partia som har representert det ytste høgre i den tyske nasjonalforsamlinga. AfD er eit nokså brokete parti. Partiet ser ut til å vere ridd av kronisk intern strid. Eit evig tema er nøyaktig kor grensa for tilspissa  framandfiendtlege utsegner går. Partiets talskvinne Frauke Petry føreslo at tyske politimenn skulle skyte på flyktningar som prøvde å ta seg over grensa. Det har blitt ståande som ei utsegn som er innanfor grensa av det akseptable for AfD. Partiet er eit protestparti. Protesten handlar berre delvis om Merkels-velkommen-flyktningar politikk. Det er også ein protest mot Merkels Tyskland. Dei områda der partiet står sterkast, er dei områda som trass i ein lang periode med eineståande vekst, slit med høg arbeidsløyse, dårlege framtidsutsikter og eit høgt tal på arbeidande fattige. AfD har mobilisert veljarar frå alle parti, mange har kome frå Merkels parti CDU. Svært mange er politisk heimlause, slike som ikkje tidlegare har møtt opp for å stemme. Dei neste fire åra vil Merkel måtte finne eit anna svar til veljarane som går til AfD enn at vi klarar det." ["post_date"]=> string(19) "2017-08-17 09:01:21" ["blog_id"]=> string(2) "10" } }

Eldgammelt etnisk hat” –vold, myter og virkelighet

Postet i samfunnsfag 17. oktober 2017 av Ingjerd Veiden Brakstad

På 1990-tallet var “eldgammelt etnisk hat” en populær forklaring på flere av samtidens blodigste kriger og folkemord, som krigen og folkemordet i Bosnia. Hvilket bilde av politisk massevold gir betegnelsen eldgammelt etnisk hat? Hva er det som har gjort akkurat denne forklaringen så populær?  Og hva gjør den så problematisk som forklaring på politisk massevold?

> Ved den kalde krigens slutt spådde mange at framtiden ville preges av “etnisk krig.” Særlig i de tidligere kommunistlandene ville de ulike etniske identitetene som så lenge hadde blitt holdt nede av autoritære regimer og sosialistisk ideologi, slippe fri og føre til konflikt og vold. Som erstatning for den ...

Nobels fredspris og Norge

Postet i samfunnsfag 29. september 2017 av Øivind Stenersen, Asle Sveen og Ivar Libæk

Utdelingen av Nobels fredspris retter hver høst verdens oppmerksomhet mot Norge. Den berømte utmerkelsen skaper ofte debatt og kan noen ganger påvirke den internasjonal dagsorden. Prisen har bidratt til å bygge opp bildet av Norge som fredsnasjon, men er det på tide å gjøre noe med utdelingsseremonien i Oslo Rådhus?

> Alfred Nobel og fredsprisen Den svenske oppfinneren av dynamitten, Alfred Nobel, døde i 1896. Han hadde ingen barn. Da testamentet hans ble offentliggjort, viste det seg at han ga hele sin veldige formue til priser for store prestasjoner innen kjemi, medisin, fysikk og litteratur. ...

Reformasjonen – undervisningsopplegg for andrespråklige

Postet i norsk andrespråk 28. september 2017 av Hilde Mari Haugen

Luther og reformasjonen for andrespråklige: Modige Martin som forandret Europa I år er det 500 år siden reformasjonen. Man regner datoen da Martin Luther offentliggjorde sine 95 tekser mot avlatshandelen, 31. oktober 1517, som startpunktet for denne store politiske og religiøse o

mveltningen. Vi har laget et undervisningsopplegg om reformasjonen for andrespråklige. Opplegget passer fint som grunnlag for diskusjon, og det finnes ordforklaringer i margen, god bildestøtte og oppgaver til teksten (nederst i dokumentet). Undervisningsopplegget er laget av Ragnhild Bakke Waale. Opplegget pass...

Val i Merkel-landet

Postet i samfunnsfag 17. august 2017 av Astrid Sverresdotter Dypvik

Etter tolv år ved makta verkar ikkje Angela Merkel nemneverdig plaga av regjeringsslitasje. Her er tre grunnar til at ho har lukkast, og ein grunn til at ho ikkje kan slappe av.

> 19. mars i år skjedde det noko som fekk alle dei mest brennande politiske hjarta i Tyskland til å banke litt ekstra fort. Det var ikkje alle som var så glade for det som skjedde, men alle forstod at det var noko som kunne få store følgjer. På denne dagen valde det tyske sosialdemokratiske partiet, SPD, ...