array(7) {
  [0]=>
  object(stdClass)#3048 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "1"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(1) "/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2012-06-14 18:23:24"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-11-23 15:40:29"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [1]=>
  object(stdClass)#3054 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "2"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(10) "/historie/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2012-11-26 14:01:47"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-12-13 13:22:07"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [2]=>
  object(stdClass)#3056 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "3"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(7) "/norsk/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2012-11-26 14:02:02"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-09-15 11:03:31"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [3]=>
  object(stdClass)#3017 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "7"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(17) "/norskandresprak/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2014-11-18 12:00:58"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-12-18 12:09:24"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [4]=>
  object(stdClass)#3032 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "8"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(12) "/pedagogikk/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2014-11-18 12:34:49"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-11-06 08:36:23"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [5]=>
  object(stdClass)#3023 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(1) "9"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(22) "/okonomimarkedledelse/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2015-02-06 09:36:14"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2016-06-13 09:03:02"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
  [6]=>
  object(stdClass)#3024 (12) {
    ["blog_id"]=>
    string(2) "10"
    ["site_id"]=>
    string(1) "1"
    ["domain"]=>
    string(11) "fagsnakk.no"
    ["path"]=>
    string(13) "/samfunnsfag/"
    ["registered"]=>
    string(19) "2012-11-26 14:01:50"
    ["last_updated"]=>
    string(19) "2017-10-17 13:35:41"
    ["public"]=>
    string(1) "1"
    ["archived"]=>
    string(1) "0"
    ["mature"]=>
    string(1) "0"
    ["spam"]=>
    string(1) "0"
    ["deleted"]=>
    string(1) "0"
    ["lang_id"]=>
    string(1) "0"
  }
}
 (SELECT wp_posts.ID, wp_posts.post_title,wp_posts.post_content, wp_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_posts, wp_blogs
	WHERE wp_posts.post_type = 'post'
	AND wp_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 1)
UNION
(SELECT wp_2_posts.ID, wp_2_posts.post_title,wp_2_posts.post_content, wp_2_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_2_posts, wp_blogs
	WHERE wp_2_posts.post_type = 'post'
	AND wp_2_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 2)
UNION
(SELECT wp_3_posts.ID, wp_3_posts.post_title,wp_3_posts.post_content, wp_3_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_3_posts, wp_blogs
	WHERE wp_3_posts.post_type = 'post'
	AND wp_3_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 3)
UNION
(SELECT wp_7_posts.ID, wp_7_posts.post_title,wp_7_posts.post_content, wp_7_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_7_posts, wp_blogs
	WHERE wp_7_posts.post_type = 'post'
	AND wp_7_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 7)
UNION
(SELECT wp_8_posts.ID, wp_8_posts.post_title,wp_8_posts.post_content, wp_8_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_8_posts, wp_blogs
	WHERE wp_8_posts.post_type = 'post'
	AND wp_8_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 8)
UNION
(SELECT wp_9_posts.ID, wp_9_posts.post_title,wp_9_posts.post_content, wp_9_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_9_posts, wp_blogs
	WHERE wp_9_posts.post_type = 'post'
	AND wp_9_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 9)
UNION
(SELECT wp_10_posts.ID, wp_10_posts.post_title,wp_10_posts.post_content, wp_10_posts.post_date, wp_blogs.blog_id FROM wp_10_posts, wp_blogs
	WHERE wp_10_posts.post_type = 'post'
	AND wp_10_posts.post_status = 'publish'
	AND wp_blogs.blog_id = 10)
ORDER BY post_date DESC  LIMIT 0, 4
 array(4) {
  [0]=>
  object(stdClass)#3027 (5) {
    ["ID"]=>
    string(3) "704"
    ["post_title"]=>
    string(62) "SKAM undervisningsopplegg i grunnskolen for voksne innvandrere"
    ["post_content"]=>
    string(10548) "

Søndag 01:30

For halvannet år siden slo jeg på Gullruten på TV2 og kunne se at en ny tv-serie fikk flere priser. Jeg hadde så vidt hørt snakk om «Skam», og visste at det var en serie med ungdommer, laget for ungdommer. En serie jeg sikkert hadde elsket for femten år siden, tenkte jeg. Jeg skulle i alle fall ikke se den! Så feil kan man ta … I dag, en tid senere, befinner jeg meg midt i selveste #skammekroken. Etter å ha følt meg utelatt av en del samtaler samt at jeg begynte å bli lei av hashtagger som #Williammåsvare uten å forstå hva det innebar, krøp jeg til korset. Jeg skulle se én eller to episoder, kanskje tre, bare for å se hva dette dreiet seg om. Dette var etter at både sesong 1 og 2 var ferdige på tv og alle episodene lå derfor tilgengelige på NRK nett-tv. Noen dager senere, klokka 01.30 måtte jeg spare de siste minuttene av dramaet mellom Noora og William til mandag morgen før jeg skulle dra på jobb. Jeg sto opp tidligere enn vanlig for å få med meg slutten.  

«Skam» i grunnskolen for voksne innvandrere

Målet med dette innlegget er å vise hvordan man kan ta Skam inn i undervisningen og bruke det som en grunnmur for flere temaer i norskundervisning for andrespråklige. Jeg har høstet gode erfaringer med å bruke serien i grunnskolegrupper i voksenopplæringen, og elevene befinner seg på A1/A2-nivå (noen få er på B1). Det at serien ikke lenger spilles inn eller vises på skjermen, har ingen betydning, alt av materiell er tilgjengelig på NRKs sine nettsider. Vi bør bruke serien for alt den er verdt, la den forbli en del av en tenkt norskkanon. Serien fortjener å bli en klassiker.  

«Vi skal vel se sesong 4 neste år?» Jentene i Skam på vei til fest. Undervisningsopplegg for grunnskole for voksne innvandrere. Foto: NRK

Som lærer i grunnskolen for voksne innvandrere, der film er et fint supplement i undervisningen, ønsket jeg å vise Skam i noen av mine norsktimer. Ikke bare for å lære bort nye ord, men også for å legge opp til samtale rundt mange viktige temaer, blant annet om det å ha respekt for og vise toleranse for ulike personer i ulike situasjoner. Å se på Skam kan også være nyttig for voksne som har barn, for å lære om hvordan ungdommer i Norge kan ha det, for eksempel på skolen. På bakgrunn av dette introduserte jeg Skam i én av mine grupper. I starten møtte jeg en del motvilje. Mange elever var negative til konseptet, og flere sa: «Vi trenger ikke Skam.» Noen slet med å forstå hvorfor det kan være viktig å se på film i norskundervisningen. Andre mente innholdet var upassende, og at de ikke hadde godt av å se det. Men så er det nå en gang slik da, at når det er noe man har troen på, er det viktig ikke å gi opp ved første forsøk. Så jeg fortsatte. Og fortsatte. Til slutt hadde vi sett de tre første sesongene, og etter siste episode i sesong 3 spurte flere: «Vi skal vel se sesong 4 neste år?»  

Hva er det med Skam?

Hva er det med Skam, som gjør at serien har engasjert så mange? Når man blir så hektet på noe, er det ofte en grunn til det. I mitt tilfelle var det fordi det var så tilsynelatende ekte. Jeg følte jeg måtte ta en tur i skammekroken etter mine første uttalelser om Skam. Målgruppa er ungdom, men dette var virkelig noe som engasjerte voksne også. Det er også mange ulike roller å identifisere seg med. Dersom man ikke kjenner seg igjen i Noora, kjenner man seg kanskje igjen i Vilde, William, Isak eller Sana.  

Gjennomføring av opplegg med eksempler

Vi har pleid å se én episode i starten av en norsktime, og elevene har fått beskjed om å skrive ned vanskelige ord mens de har sett på. Dette har fungert veldig fint. Etter at vi har sett en episode, har jeg brukt mye tid på å forklare ordene i plenum, tidsbruk jeg anser som veldig verdifull. Her lærer man både vanlige norske ord, ungdomsspråk og «slang». I tillegg har elevene fått konkrete spørsmål fra episodene som de skulle besvare hjemme til torsdagen etter. Noen ganger har leksa vært at de skulle skrive handlingsreferat fra episoden. Begge tilfeller har stort sett medført at elevene [caption id="attachment_741" align="alignright" width="300"]Noora og Vilde. Undervisningsopplegg om Skam for grunnskole for voksne innvandrere. Foto: NRK Noora og Vilde. Foto: NRK[/caption] har måttet se episoden én eller flere ganger hjemme eller i studietimer, for å få med seg nok informasjon. Den tiden har de blitt eksponert for norsk i form av både lyd, tekst og skrift. Uka etter brukte vi første norsktime på å gjennomgå leksa, før vi så en nye episode, osv. Det har variert noe hvor mye tid vi har brukt på en episode, men dersom man kun bruker én time i uka, rekker man ikke mye ved siden av ordforklaring. Et tips kan være å samle inn leksa av og til, eller å utvide til to timer i uka de gangene man vil gå gjennom alle oppgaver. Erfaringsmessig er det mange ord elevene lurer på, og forklaring av ord tar tid. Siden serien tar opp så mange viktige temaer, vil også tid til diskusjon være vesentlig.  

Rollespill og skriveoppgaver

[caption id="attachment_711" align="alignright" width="299"]William og Noora. Skam for grunnskolen for voksne innvandrere. Foto: NRK William og Noora. Foto: NRK[/caption] I løpet av året videreutviklet jeg opplegget. Blant annet har vi hatt små rollespill fra øyeblikk elevene husket fra serien. Jeg har fordelt roller, og elevene har laget små scener som de har vist for klassen. Vi har også knyttet episodene til skriveoppgaver og innlæring av ulike fortellemåter/skrivehandlinger. Eksempel på dette er: Skriv ned replikkene mellom Isak og Vilde eller skriv med indirekte tale hva Isak og Emma snakket om. På slutten av forrige skoleår hadde elevene muntlige presentasjoner, der de skulle velge én av følgende oppgaver: 1) Velg én av rollene i Skam. Lag en kort beskrivelse av denne personen. Fortell også hva du synes om denne personen, og begrunn svaret ditt. Husk adjektiv. 2) Velg to av rollene i Skam. Beskriv begge kort, og gjør en sammenligning av dem. Fortell også hvem du liker best og hvorfor. Husk adjektiv. 3) Forestill deg at du er én av personene i Skam. Fortell om en vanlig dag/livet til denne personen og gjerne et problem du har (noe som er vanskelig i livet ditt). Hvordan kan du eventuelt løse problemet? Målet var å gi elevene noe de kunne snakke om, siden alle hadde fått et forhold til Skam. Her var det ikke bare å søke på internett etter informasjon om for eksempel en forfatter eller en litteraturhistorisk periode. Oppgaveteksten krevde at alle måtte mene noe selv, og presentasjonene ble derfor personlige. Jeg ønsket også at elevene skulle snakke løsrevet fra notater. At elevene kunne snakke fritt om temaet, var derfor det viktigste i tilbakemeldingene. Skam har også blitt knyttet til grammatikk, for eksempel ved at elevene skulle skrive ned, fra episoden, ti adjektiv som de skulle bøye. Alt jeg har nevnt ovenfor er bare noen få eksempler, og mulighetene er mange.  

Flere viktige temaer i Skam

[caption id="attachment_708" align="alignright" width="300"]Even og Isak. Undervisningsopplegg om Skam for grunnskolen for voksne innvandrere. Foto: NRK Even og Isak. Foto: NRK[/caption] Jeg ønsker med dette innlegget å dele mine erfaringer og vise hvordan Skam kan fungere som del av norskundervisningen i grunnskolen for voksne innvandrere. I vårens eksamensoppgaver var Skam nevnt både i grunnskolen og i videregående, og dette er ikke tilfeldig. Skam representerer noe helt nytt, et konsept vi ikke er kjent med fra tidligere. Det er en serie som tar opp svært viktige temaer for ungdom: forelskelse, overgrep, mobbing, vanskelig kjærlighet, sex, vennskap, psykiske problemer, rus, homofili, religion, kultur og lignende. Ikke vet jeg hvordan jeg kunne ha forklart så mye om slike temaer til elevene mine, om jeg ikke hadde hatt Skam til å hjelpe meg på veien. En vei som har vært alt annet enn en «walk of shame».

Undervisningsopplegg til sesong 1 og 4

I lenken nedenfor har jeg tatt med et komplett opplegg til sesong 1 samt eksempler fra sesong 4.  Dersom noen ønsker å prøve dette, kan opplegget rundt den første sesongen være en slags mal. Allikevel vil jeg understreke at min måte bare er et eksempel. I tillegg kan jeg nevne at Kahoot er ypperlig til å lage repetisjonstester eller tester for å sjekke betydning av ord. Dette har vi brukt som metode for å repetere ulik kunnskap i norsktimene, og det har engasjert elevene veldig. Oppgaver til undervisningsopplegg om Skam Her kan dere se alle episodene av Skam  

Skaper engasjement

Til slutt vil jeg understreke at Skam engasjerer alle. Nesten alle har en mening om Skam. Det kan være av både positiv og negativ art, men skaper engasjement. Halvannet år etter at jeg så min første episode av Skam, befinner vi oss fremdeles i «skammekroken». En krok der ingen temaer er for flaue å snakke om, og alle spørsmål er tillatt. Kanskje er dette ekstra viktig for utenlandske elever som ikke alle har kjent på det å være ungdom i en skolesituasjon. Mange har mye å ta igjen. Jeg tror nok at vi forblir i skammekroken en periode til! [caption id="attachment_736" align="alignnone" width="600"]Isak og Sana diskuterer homofili. Undervisningskopplegg om Skam for grunnskolen for voksne innvandrere. Foto: NRK Isak og Sana diskuterer homofili. Foto: NRK[/caption]  " ["post_date"]=> string(19) "2017-12-18 13:09:24" ["blog_id"]=> string(1) "7" } [1]=> object(stdClass)#3026 (5) { ["ID"]=> string(3) "668" ["post_title"]=> string(35) ""Mormoner bør ikke taales i Norge"" ["post_content"]=> string(15156) "«Sandelig! Hverken Jøderne eller Jesuitterne med al deres Snuhed [Sluhet] tilsammenlagt ville kunne udrette saa meget Ondt som Mormonerne, hvis de skulle faa rigtig Fodfeste her i Landet». Slik ble mormoner omtalt i Morgenbladet i 1852. Mer enn 100 år senere ble de fortsatt sett på som «pirater» og nektet formell godkjennelse som religionssamfunn. Grunnlovens forbud mot jøder fram til 1851 og jesuittenes utestengelse fram til 1956, er godt kjent for de fleste. Men de var ikke de eneste religiøse gruppene som ble forsøkt holdt ute av landet. Samme året som «jødeparagrafen» ble opphevet, kom de første misjonærer fra Jesu kristi kirke av de siste dagers hellige, bedre kjent som mormoner, til Norge.

De religiøst fremmede

Mormonene kom raskt i konflikt med kirkelige og verdslige myndigheter. De var ikke bare religiøst fremmede, men også sterkt uønsket i landet. Først de siste par generasjonene har mormonene gått fra å bli oppfattet som farlige samfunnsfiender til å bli forbundet med populær musikalunderholdning på Det norske Teateret. Beskyldningene mot dem hadde klare fellestrekk med de som ble slynget mot jesuittene og jødene. Felles for alle disse gruppene var at de gjennom sitt utenforskap fikk viktige roller i å definere en norsk identitet. [caption id="attachment_679" align="alignright" width="225"] Joseph Smith (daguerreotypi fra 1843).[/caption]

En amerikansk religion

Den mormonske religionen oppstod i delstaten New York i 1820-årene, en periode da nettopp dette området var preget av kraftige religiøse vekkelser av karismatisk karakter. Religionsstifteren Joseph Smith påstod at han etter en åpenbaring ble veiledet til noen nedgravde gullplater med inskripsjoner. I den mormonske fortellingen blir han framstilt som en profet som ved guddommelig hjelp var i stand til å avkode innskriften. Det ble til mormonenes hellige bok Mormons bok. Mormonske samfunn var til dels basert på lukkede økonomiske og sosiale fellesskap (kommunalistiske prinsipper), og kunne få kontroll over betydelige lokale eiendommer og ressurser. De førte dem raskt i konflikt med ikke-mormonske nabosamfunn, og etter hvert også myndighetene. Smith ble selv drept av en mobb da han satt fengslet i 1844, og i andre halvdel av tiåret migrerte mormonene til Utah der de helt fram til i dag har vært dominerende. Særlig mormonenes lære om flerkoneri førte til harde konfrontasjoner mellom kirken i Utah og føderale amerikanske myndigheter. Det var sentralt for at Det republikanske partiet på 1850-tallet erklærte flerkoneri – sammen med slaveri – som barbariets siste levninger, og gjorde bekjempelse av begge deler til sine viktigste saker. Først da kirkesamfunnet I 1890 forkastet flerkoneri som religiøs læresetning, fikk territoriet Utah bli en stat i USA, og utover på 1900-tallet normaliserte forholdet seg.

Vestens muslimer

Både i USA og i Europa ble mormonene raskt framstilt som kommunister, og i Norge også i slekt med Marcus Thranes arbeiderbevegelse som nettopp hadde nådd sitt klimaks. De ble overalt påstått å ha bedragerske hensikter, at de var politisk illojale, at de bevisst forsøkte å undergrave staten. De ble mistenkt for å ha teokratiske ambisjoner og at de uten å sky noe middel hadde et verdslig verdensherredømme som mål. Dette kan illustreres med måten folkeopplysningspresten Honoratius Halling omtalte mormonene i sitt blad For Fattig og Riig høsten 1852. Halling var opptatt av å motarbeide radikalisering i den voksende arbeidergruppen, og synet hans på mormonene (og thranittene) må forståes i lys av det. Mormonkirken var, skrev han, «et i høieste grad udviklet Præsteherredømme» som tyranniserte sine undersåtter i geistlige og verdslige saker, og som hadde mål om å stifte «et jordisk Christusrige med store Planer paa Verdensherredømmet», der makten skulle være samlet i den «enevældige Prophets Hænder». Samme året rådførte regjeringen seg med universitetets teologiske fakultet om hvordan mormonene skulle forstås. Basert på erfaringene fra USA slo fakultetet fast at mormonkirken hadde som mål «at stifte et hierarkisk, geistlig-verdslig Rige, en Stat i Staten; ligesom Mormonbogen turde være opdigtet, ja Partiet i det Hele stiftet i denne Hensigt.» Mormonene ble også ofte sett på som representanter for tidens bilde av Østens umoralske sanselighet. Det siste var særlig et resultat av læren om flerkoneri, og mormoner ble hyppig omtalt som vestens muslimer og den amerikanske mormonprofeten Joseph Smith som en «Yankee» Muhammed. Fra 1860-tallet var det særlig de moralske innvendingene som ble slynget mot mormonene. Et eksempel er den statlig oppnevnte kirkekommisjonen som i 1862 avviste mormonene. Begrunnelsen var at mormonismen angrep «Statens moralske Principer». Av den grunn undergravde den også statens «Grundvold» og viste seg derfor «i den Grad som Fiende af Samfunnsordenen, at det maa være Statens Pligt af al Magt at hindre dens utbredelse». Derfor ville ikke kommisjonen anerkjenne mormonismen eller gi den noen form for formalisert godkjennelse. Fra slutten av 1800-tallet ble påstander om at formålet med misjoneringen var hvit slavehandel med kvinner bredt anerkjent som en sannhet, i Norge langt inn i departementale korridorer, i kirkens kontorer og på Stortingets talerstol. [caption id="attachment_676" align="alignright" width="300"] Slik så flere amerikanske karikaturtegnere satirisk for seg mormonenes liv og det «mormonske problem». Både det orientalske haremet og den mangearmede blekkspruten var typiske måter å representere mormoner på. Illustrasjoner av Bernhard Gillam (1856–1896), Frederick Burr Opper (157–1937), Joseph Ferdinand Keppler (1838–1894) og Friedrich Graetz (1840–1913). Fra Puck 13. februar 1884. (hentet fra: Library of Congress Prints and Photographs Division Washington, D.C)[/caption]

«Mormoner bør ikke taales i Norge»

Mormonenes aktive misjonering gav snart resultater. Innen utgangen av 1860-tallet hadde over 2500 nordmenn konvertert, og et flertall av disse var kvinner. I 1865 registrerte folketellingen i overkant av tusen mormoner i Norge, og var dermed den største religiøse gruppen utenfor statskirken. Mange av mormonene utvandret til Utah for å realisere forventningen om et samlingssted for hellige – Zion, og ti år senere var antallet mormoner i Norge halvert. Mormonenes misjonering ble raskt oppfattet som et samfunnsproblem, og de ble forsøkt stoppet gjennom fengslinger og bøtelegginger. I 1853 erklærte Høyesterett dem som ikke-kristne, og dermed fikk de heller ikke beskyttelse av dissenterloven fra 1845 som tillot kristne å organisere seg i religionssamfunn utenfor statskirken. Fra og med 1860-tallet ble mormoner likevel stort sett stilltiende tolerert i frykt for at rettsforfølgelser ville skape martyrbilder av dem. Men motviljen var likevel lenge stor, og ønsket om å stenge dem ute ble regelmessig fremmet, både offentlig og internt blant geistlige og verdslige myndigheter. Alt på 1850-tallet gav flere uttrykk for at mormoner ikke burde tåles i Norge, med klare assosiasjoner til ordlyden i Grunnlovens eksklusjonsparagraf. Særlig på begynnelsen av 1900-tallet økte igjen frykten for mormonsk aktivitet i Norge, og krav om aktiv bekjempelse ble fremmet fra flere hold. Misjonsvirksomheten, oftest omtalt som «propaganda», ble ikke uten grunn opplevd som økende på denne tiden. Ifølge oppgaver i mormonenes eget blad – Skandinaviens Stjerne – økte tallet på misjonærer sterkt, og sammen med det også opplaget av mormonske skrifter som ble distribuert i landet. Fra 16 000 eksemplarer i 1896 steg det til 200 000 i 1907, og til formidable 480 000 i 1910. Samtidig økte antallet hjemmebesøk, fra mellom 17 000 og 76 000 hvert år mellom 1896 og 1905, til over 200 000 i 1911. I alt besøkte mormoner nærmere 1,75 millioner hjem i løpet av et par tiår etter. Kamp mot umoral var en fanesak for Sedelighetsforeningen. Den var bekymret over den mormonske misjonsvirksomheten og fikk penger over statsbudsjettet for aktivt å motvirke den. Medlemmene av foreningen koplet misjonsvirksomheten tett opp til hvit slavehandel, og rettet skriftlige anmodninger til myndighetene om å gripe mer aktivt inn. De unge kvinnene gikk en sørgelig skjebne i møte når de kom under Utah-kirkens makt, forklarte de, og la til at kirken krevde ubetinget lydighet og at forsøk på å komme ut av deres garn kunne være «livsfarligt». Den konservative dagsavisen Ørebladet skrev i 1904 om den mormonske «Invasion» og forklarte at «Uimodsagt er oplyst, at ifjor 500 norske Piger befordredes til Amerika af mormonske Agenter - en sørgelig Skjæbne imøde. Centralstyret (Sedelighetsforeningen) henviser til, at naar 'den hvide Slavehandel' modarbeides, bør ogsaa den her omhandlende Trafik bekjæmpes i Kraft af bestaaende Lovgivning og i Tilfælde ved dennes Udbedring». Innad i kirken ble uroen formidlet av flere biskoper, blant annet i Trondheim, Tromsø og Oslo. Bekymringene var nå særlig rettet mot mormonenes påståtte hvite slavehandel, først og fremst med kvinner som skal ha blitt lurt til økonomisk og seksuelt slaveri i Utah. I offentligheten ble «mormonpropaganda» uansett beskrevet som en økende forargelse som burde bekjempes. I Trondheim hadde for eksempel avisen Dagsposten følgende forsideoppslag i februar 1911: «Mormonplagen. Hvad kan der gjøres for at bli den kvit?». Inntrykket av fare ble forsterket av sensasjonsskapende populærlitteratur som Rudolf Muus’ Mormonernes Pigefangst fra 1906, og fra året etter av stumfilmer som visualiserte sjokkerende menneskehandel med unge kvinner. Det danske Nordisk Film Kompagni lagde en rekke stumfilmer om mormonenes rolle i hvit slavehandel som også ble vist på kinoer i Norge: Den hvide slavinde (1907), Den hvide slavehandel (1910), Den hvide slavehandels sidste offer (1910) og Mormonens offer (1911). Den siste handlet om en jente som ble tvunget til å følge en mormonprest til Utah for å bli innlemmet i hans harem som kone, og filmens trykte program repeterte klassiske antimormonske påstander før det avsluttet med en advarsel om mormonismen til filmens seere (Lenke til filmen). Kirkedepartementet valgte i 1908 å utarbeide et forslag som skulle forby alle former for mormonsk aktivitet, og fikk stor støtte innen kirken for det. Biskopen i Oslo anerkjente det nødvendige i å gripe inn mot «et saa farligt samfundsonde med alvor og kraft». Hans kollega i Tromsø foreslo å skrive mormonene inn i Grunnlovens eksklusjonsparagraf ved siden av jesuittene i stedet for å vedta en vanlig lov. Det samme ble foreslått i kirkedepartementet noen år senere. Også på Stortinget ble det på denne tiden fremmet krav om tiltak mot «mormonpropaganda». Lovfesting av antimormonisme var ikke politisk mulig, til det stod en kristen-liberal ideologi og prinsipielle tanker om religionsfrihet for sterkt. Men med passloven fra 1917 ble mormonmisjonærer nektet visum til Norge noen år inntil amerikansk press stoppet praksisen. Så sent som i 1955 ble de nektet godkjennelse som kirkesamfunn. Biskop Eivind Berggravs begrunnelse for det var at det ikke var grunn til å «gi pirater anledning til å herje».

Religiøs nasjonalisme

De dominerende forestillingene om jøder, mormoner og jesuitter hadde mye til felles. Anvendelsen av dem var uttrykk for en religiøs nasjonalisme. Disse gruppene hadde opphav utenfor landet, og alle ble fremstilt som fremmede for det norske samfunnet. De hadde til felles at de ble fremstilt som representanter for kosmopolitiske og fremmede makter, og dermed for noe unasjonalt. Motstanden mot dem var slik uttrykk for ekskludering på nasjonalt grunnlag. Likevel bar argumentasjonen som begrunnet behovet for et nasjonalt vern, preg av å være transnasjonal. Forestillingene om dem var i liten grad produkter av egen nasjonal erfaring, men av en stadig sirkulasjon av stereotypier og klisjéer over landegrenser. Forestillingene, og anklagene som ledsaget dem, ble mobilisert og projisert etter hvert som nye «samfunnsfiender» av ulike grunner ble aktualisert.

Nasjonens antiborgere

Undersåttene i de tidligmoderne og i mange tilfeller eneveldige statene hadde få rettigheter og mange plikter. Disse var heller ikke individuelle, men oftest knyttet til stender og grupper. Med opplysningstiden, den franske revolusjonen og nasjonsbyggingen utover på 1800-tallet, ble undersåttene omformet til borgere i nasjoner med individuelle rettigheter. Folkets tilhørighet ble dermed overført fra de hierarkisk inndelte stendene til den i prinsippet egalitære nasjonen der alle borgere skulle ha samme rettigheter og plikter. Det gjorde det nødvendig å avklare hva som kvalifiserte til medborgerskap og dermed hvem som kunne inkluderes i nasjonen. [caption id="attachment_688" align="alignright" width="212"] Frode Ulvund skriver om mormoner og andre religiøse minoriteter i Norge i sin nye bok "Nasjonens antiborgere".[/caption] Fordi det å definere en felles nasjonal identitet og felles nasjonale verdier er vanskelig, var det funksjonelt å definere et nasjonalt selvbilde gjennom eksklusjon. Mormoner og andre fremmede grupper fikk slik nasjonsbyggende roller i Vestens framvoksende nasjonalstater ved å representere hva de enkelte nasjonale identitetene i alle fall ikke var. De ble nasjonenes antiborgere og levendegjorte eksempler på hva som ikke var gode borgere og dermed hva som diskvalifiserte til medborgerskap. Slik kunne den vanskelige egendefinisjonen av nasjonale identiteter forbli løs og vag, i Norge som i andre land. Selv lenge etter 1814 og opphevelsen av «jødeparagrafen» i 1851 ble transnasjonale forestillinger om religiøse fremmede formende for en nasjonal selvforståelse ved å representere et antiborgerskap i nasjonen – et vrengebilde på det norske." ["post_date"]=> string(19) "2017-12-13 13:51:01" ["blog_id"]=> string(1) "2" } [2]=> object(stdClass)#3025 (5) { ["ID"]=> string(3) "638" ["post_title"]=> string(74) "Nobels fredspriser til besvær for Norge? Carl von Ossietsky og Liu Xiaobo" ["post_content"]=> string(15280) "Av alle som har mottatt Nobels fredspris er det kun to som har dødd i fangenskap: tyske Carl von Ossietzky som ble tildelt prisen i 1936, to år før han døde, og kineseren Liu Xiaobo som fikk prisen i 2010. Liu døde i 2017. Begge mottok Fredsprisen for sitt arbeid mot politisk undertrykking og for demokrati. I begge tilfeller ble fredspristildelingene møtt med kraftige reaksjoner fra myndighetene i vinnernes hjemland.  

Offisielle fordømmelser og advarsler

Tysklands offisielle nyhets- og billedbyrå under Hitler-regimet, Deutsches Nachrichtenbüro, trykte følgende reaksjon på Ossietzkys fredspris den 24. november 1936: «Tildelingen av Nobels fredspris til en notorisk landsforræder er en så uforskammet utfordring og fornærmelse mot det nye Tyskland at det vil bli gitt et tilsvarende tydelig svar på det.»[i] To dager før Nobelseremonien i Oslo i 2010 kom talskvinnen for Det kinesiske utenriksdepartementet med en krass beskrivelse av utdelingen til Liu: «[den er] en politisk farse. … Vi motsetter oss bestemt at noe land eller noen person bruker Nobels fredspris for å blande seg inn i Kinas indre anliggender og krenke Kinas juridiske suverenitet.»[ii] I begge tilfellene ble Norge straffet.

Politiske konsekvenser for Norge

Både den tyske og kinesiske ledelsen frøs kontakten til Norge. I begge tilfeller ble den norske regjeringen satt i en vanskelig situasjon. Tyskland var en viktig økonomisk og militærmakt på slutten av 30-tallet, akkurat som Kina er det nå. Blant annet derfor var det viktig å unngå brudd i den politiske kontakten og hindre at norsk eksport skulle rammes. Både Berlin og Beijing hevdet at prisen var en offisiell fornærmelse. Begge ganger forsvarte norske myndigheter seg med at prisen var utdelt av Nobelkomitéen som var politisk uavhengig. Men hva var årsakene til denne holdningen?  

Ossietzky: en torn i det nye Tysklands øye

[caption id="attachment_484" align="alignleft" width="208"] Fangebilde av Carl von Ossietsky fra konsentrasjonsleiren Esterwegen (1934). Getty Images, ullstein bild.[/caption] Carl von Ossietzky var redaktør for et ukestidsskrift som i 1929 trykte en artikkel som viste hvordan den tyske regjeringen brøt Versailletraktaten ved å bygge opp sitt forsvar i det skjulte. Ossietzky ble arrestert og anklaget for å ha røpet militære hemmeligheter. Rettsaken gikk for lukkede dører, og i 1931 ble han dømt til fengsel i ett og et halvt år. Ossietzky slapp ut i 1932 og i den korte tiden før nazistene overtok makten, mante han til kamp for demokratiet.
Samme natt som Riksdagen brant i 1933, ble Ossietzky arrestert på ny. Etter kort tid havnet han i konsentrasjonsleir. I 1935 fikk representanter for Røde Kors tillatelse til å besøke Ossietzky. De beskrev ham som: «En skjelvende, likblek skapning, uten tegn på følelser, et oppsvulmet øye, utslåtte tenner, og som dro på et ben som hadde vært brukket og ikke ordentlig grodd sammen …. Et menneske som hadde nådd den absolutte yttergrense for hva som kunne tåles.»[iii]
Få utenfor Tyskland visste hvem Ossietzky var, og nazistene regnet med at han ville bli glemt av omverdenen på linje med det store flertallet av politiske fanger. Tyske politikere og kunstnere som levde i eksil, husket imidlertid hvor viktig han hadde vært som redaktør. De arbeidet for at Ossietzky skulle slippe fri. Blant dem var Willy Brandt, som senere ble tysk forbundskansler (1969-74) og fredsprisvinner (1971). På 30-tallet bodde Brandt i Oslo og hadde dermed anledning til å følge den påtroppende norske debatten om Ossietzky på kloss hold.  

Norske holdninger til prisforslaget

I 1935 ble Ossietzky foreslått til fredsprisen. Tre dager etter at forslaget var blitt kjent, gikk forfatteren og nobelprisvinneren i litteratur Knut Hamsun til frontalangrep på kandidaten i Aftenposten: «Hvad om Hr. Ossietzky heller hjalp til litt positivt nu i denne svære Overgang da hele Verden flekker tænder mot Myndigheterne i det store Folk han tilhører?»[iv] Den Konservative Studenterforening understøttet deretter Hamsun ved å proklamere at: «Aldri har De vært mer i pakt med tidens unge.»[v]  Konservative aviser generelt var opptatt av at prisen ville skade Norges forhold til Tyskland. Aftenpostens leder 10. desember samme år hevdet at: «… det ville være en hån mot selve fredens idé å utdele denne pris til Ossietzky – til en lovbryter.» Handels- og Sjøfartstidende (etter 1987 Dagens Næringsliv) fortsatte kritikken med å erklære at hele Nobelkomitéen burde kastes fordi: «…denne Nobel-prisutdeling river ned for Norge det våre sjøfolk, våre forretningsmenn og våre sportsfolk bygger opp.»[vi] Et av motsvarene til Hamsun kom fra forfatteren Nordahl Grieg. I et innlegg i Dagbladet, som ble trykt på ettermiddagen den samme dag som Hamsuns innlegg i Aftenposten, påpekte Nordahl Grieg forskjellen mellom Hamsun og Ossietzkys situasjon slik: «… den store mektige verdensberømtheten som spør og mannen i fangedrakten som ikke kan svare.»[vii] Dagbladet og arbeiderpressen generelt tok Ossietzky i forsvar.  

Det tredje rikets svar

I 1937 innførte regjeringen et forbud for tyske statsborgere mot å motta Nobelpriser. Til gjengjeld opprettet Tyskland en egen pris. Den første som fikk den var en offiser som hadde drevet spionasje i Bergen under 1. Verdenskrig. Tysk presse fikk ikke lov til å nevne at Ossietzky hadde fått Nobelprisen, og regjeringen nektet å slippe ham fri. Han var syk av tuberkulose da han fikk prisen uten selv å være til stede. Ossietzky ble overført fra konsentrasjonsleiren til et sykehus der han døde i 1938. Tyskland reduserte den offisielle kontakten med Norge. Samarbeidsavtaler ble lagt på is og offisielle besøk stanset. Regjeringen i Oslo reagerte med å pålegge den norske ambassadøren ikke å være til stede på de store nazilandsmøtene i Nürnberg. I Stortinget var det flere på høyresiden som mente at dette var å gå for langt. Utenriksminister Koht svarte i et møte for lukkede dører i Stortinget den 27. januar 1938 at: «… Vi har ei ære å verja om, vi òg.»[viii]  

Liu Xiaobo: den kinesiske dissidenten

Da fredsprisen skulle utdeles til Liu i 2010, var han representert med en tom stol. Han var i fengsel, dømt for å ha «oppfordret til undergraving» av staten. Liu ble født i 1955. Under Kulturrevolusjonen stengte skolen hans. Selv har han skrevet at han dermed slapp unna den politiske indoktrineringen i timene og i stedet fikk muligheten til å tenke selv. Etter å ha studert kinesisk litteratur på universitetet, markerte han seg som en uredd debattant og kritiker av regimet. Da demonstrasjonene på Tiananmenplassen startet i 1989, studerte han i USA. Liu reiste hjem for å delta i kampen for demokrati. Internett og overvåking I 2001 opprettet Liu PEN[ix] i Kina. Foreningen rettet oppmerksomheten mot forfattere i fengsel og arbeidsleirer. En av de siste sakene Liu arbeidet med før politiet arresterte ham, dreide seg om journalisten Shi Tao. Shi Tao hadde skrevet en artikkel om hvordan Kommunistpartiet la lokk på all omtale av massakren på Tiananmenplassen, og brukte sin Yahoo-konto til å sende innlegget til et amerikansk nettsted. Myndighetene forlangte at Yahoo ga dem tilgang til Shi Taos konto. Det fikk de, og Shi Tao ble dømt til 10 års fengsel. Liu brukte saken til å vise hvordan vestlige nettselskaper spilte på lag med kinesiske myndigheter i undertrykkingen av politiske opposisjonelle.  

Arrestasjon og straff

I begynnelsen av desember 2008 hadde Liu vært med på et opprop om frihet og demokrati kalt Charta 08.[x] Over 300 intellektuelle undertegnet oppropet som skulle offentliggjøres på den internasjonale menneskerettighetsdagen 10. desember. To dager før arresterte politiet Liu, og året etter ble han dømt til 11 års fengsel. Da fredsprisen skulle utdeles i Oslo, var Lius stol tom. 25 tidligere prisvinnere skrev et åpent brev til kinesiske myndigheter for å be om hans løslatelse. Det skjedde ikke. Liu forble fengslet. Lite var kjent om hvordan han hadde det. Så, i 2017, kom det en kort meddelelse om at han led av kreft. Vestlige land tilbød å la ham få behandling der. Det ble avslått. Han døde samme år. Den kinesiske regjeringen frøs all offisiell kontakt med Norge. Den voldsomme kritikken og omfattende utestengningen har ledet internasjonale observatører til å si seg enig i at Norge her ble brukt som skremsel for andre land: kritikk av Kina koster.  

Verdige vinnere av Fredsprisen?

Kritikken mot de to fredsprisvinnerne har noen fellestrekk, dels gikk det på om vinnerne virkelig hadde gjort noe for freden? Er det nok å kjempe for demokrati og menneskerettigheter? I Lius tilfelle var det flere som mente at den voldsomme velstandsøkningen i Kina var langt viktigere enn enkeltskjebner. Og på 30-tallet var det mange som var imponert over det nye, sterke Tyskland. Geir Lundestad som var direktør for Nobelinstituttet da Liu fikk prisen, svarte med å peke på den tette sammenhengen mellom demokrati og fred, og at et åpent og fritt ordskifte er en forutsetning for å unngå konflikt. Nesten ordrett den samme begrunnelsen ble brukt som svar på kritikken fra Tyskland i 1936.  

En offisiell pris?

De tyske og kinesiske straffereaksjonene tok som utgangspunkt at Nobelprisen var en offisiell utmerkelse som ga uttrykk for Norges holdning. Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor. I 1936 var utenriksminister Koht medlem av komiteen. Som svar på den tyske reaksjonen, trakk han seg kort tid etter at nominasjonen var blitt kjent. Siden den gang har ingen aktiv politiker hatt sete i komiteen. Likevel, i 2010 var alle medlemmene tidligere politikere oppnevnt av Stortinget. Selv om dette ikke var, eller er, en offisiell pris, så er båndene til det politiske Norge tette. For å markere avstand til Nobelprisen, krevde regjeringen i 1936 at kongen ikke skulle delta i seremonien. Slik var det ikke i 2010 – da var kongefamilien til stede. Derimot var det en rekke land som unnlot å sende sine ambassadører for å vise at de støttet Kinas holdning.

Normalisering av forholdet til Kina

Norske næringslivsinteresser pekte på at fredsprisen rammet norsk eksport. Mens politikere fra andre land ledet delegasjoner til Kina som undertegnet avtaler om handel og samarbeid, ble ikke norske delegasjoner invitert. Etter lange forhandlinger bak lukkede dører, undertegnet Norge og Kina en avtale som normaliserte forholdet. Særlig punkt tre av avtalen vakte debatt: «The Norwegian Government … fully respects China’s sovereignty and territorial integrity, attaches high importance to China’s core interests and major concerns, will not support actions that undermine them, and will do its best to avoid any further damage to the bilateral relation.”[xi] Kritikere tolker dette til at Norge ikke har noen mulighet til å kritisere Kina fordi kinesiske myndigheter uten videre kan svare at vi her er inne på kinesiske «kjerneinteresser» og at vi dermed bryter avtalen. Ennå har ikke noe norsk regjeringsmedlem våget å prøve grensene for hva som kan sies.[xii]  

Referanser og tips til videre lesning

Korte opplysninger om prisvinnerne og debatten rundt tildelingen kan du finne på Nobelprisens offisielle hjemmeside www.Nobelprize.org. Både norsk og engelsk Wikipedia har mye stoff og fremfor alt mange interessante kilder om begge to. En kort og grundig analyse av de kinesiske-norske forbindelsene før og etter Nobelprisen er Bjørnar Sverdrup-Thygeson, Norge-Kina: Fra isfront til tøvær, Nupi, 2017, http://www.nupi.no/Skole/HHD-Artikler/2017/Norge-Kina-Fra-isfront-til-toevaer Sitatene fra norsk presses omtale av Ossietzky er hentet fra Arne Stais bok Norsk kultur- og moraldebatt i 1930-årene, Oslo: Gyldendal, 1978, kapittel 5. Hele boka er gjengitt her: https://www.nb.no/nbsok/nb/1d5e1f80e1d813079b3fdb5cf1a207e9?index=2#0 Arbeidet for å få Ossietzky nominert er skildret av Irwin Abrams i Carl von Ossietzky and the First Nobel Prize for Human Rights, London: Joint Annual Convention of the British International Studies Association and the International Studies Association. 1989. [i] Deutsches Nachrichtenbüro, 24. nov. 1936 [ii] http://www.tv2.no/a/3363168 [iii] Irwin Abrams, Carl von Ossietzky and the First Nobel Prize for Human Rights. London: Joint Annual Convention of the British International Studies Association and the International Studies Association (1989). s. 2 [iv] Aftenposten, 22. nov. 1935 [v] Aftenposten, 29. nov. 1935 [vi] Handels- og Sjøfartstidende 1. feb. 1937. [vii] Dagbladet 22. nov. 1935 [viii] https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/stortingsarkivet/moter-for-lukkede-dorer/1925-1939/380127.pdf  s. 7. [ix] PEN er forkortelsen for Poets.Essayists.Novelists. Pen er en internasjonal organisasjon som arbeider for trykkefrihet. [x] Teksten til Manifestet kan du finne her: https://voxpublica.no/2010/12/charta-08/ [xi] https://www.regjeringen.no/globalassets/departementene/ud/vedlegg/statement_kina.pdf [xii] Se for eksempel dette intervjuet med fiskeriminister Per Sandberg: https://www.aftenposten.no/okonomi/i/K541e/Sandberg-Temmelig-sikker-pa-lakseavtale-med-Kina-i-2017" ["post_date"]=> string(19) "2017-12-08 11:22:38" ["blog_id"]=> string(1) "2" } [3]=> object(stdClass)#2973 (5) { ["ID"]=> string(3) "641" ["post_title"]=> string(19) "Holocaust og elever" ["post_content"]=> string(6982) "En sentral del av vårt arbeid som formidlere ved HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og Livssynsminoriteter) er å ha undervisningsopplegg med besøkende skoleklasser. Fokuset tilpasses lærerens ønske, men dreier seg i hovedsak om det norske Holocaust, nazismen som ideologi og årsaksforklaringer til folkemordet på de jødiske europeerne. Elevene som kommer er enten ungdomsskole- eller videregåendeelever. Deres forkunnskaper er høyst varierende, og vi legger uansett opp til at lærere kan ta med klassen som introduksjon til temaet, uten å ha gjort noe forarbeid. Selv om ingen klasser er like, har vi en del erfaringer som går igjen uavhengig av skole og alderstrinn.

Heltefortellingen om andre verdenskrig i Norge

For å finne ut hvilke forkunnskaper elevene har, liker vi å starte besøket med å be elevene fortelle hva de forbinder med Norge under andre verdenskrig. Gutta på skauen, Max Manus, Quisling, 9. april og Tungtvannsaksjonen er det vi oftest får til svar. Først når vi utvider spørsmålet til å gjelde andre verdenskrig generelt trekkes Holocaust og jødeforfølgelser frem som sentralt. Men for de fleste forstås Holocaust altså som noe adskilt fra norsk andre verdenskrigshistorie. Fortellingen om Holocaust som en hendelse der nordmenn var både hjelpere og overgripere og med norske ofre, er ikke utbredt. Selv om det i akademiske kretser har vært et skifte, der norsk andre verdenskrigshistorie tar for seg også mørkere sider ved okkupasjonshistorien, er inntrykket vårt at elever i hovedsak lærer om heltehistoriene. Dette er ikke nødvendigvis et resultat av undervisningen i skolen, men kan like gjerne være en følge av populærkulturens vedvarende fokus på heltefortellingen gjennom filmer som Max Manus og Kongens nei.

DS Donau og det norske Holocaust

Ved inngangen til den permanente utstillingen vår står skipsklokken til DS Donau. Skipet som forlot Oslo 26. november 1942 med 529 jødiske kvinner, menn og barn om bord. Tidlig på morgenen ble kvinner og barn arrestert i sine hjem av norske politimenn og kjørt av norske drosjesjåfører til akershuskaia. Jødiske menn var blitt arrestert en måned i forkant og ble transportert fra fangeleire til kaia samme dag. Dette gjaldt jødiske personer fra Østlandet. De i Trondheim og andre deler av landet var blitt arrestert tidlig i oktober for så å bli sendt med tog til Oslo. Toget kom imidlertid ikke frem til DS Donau i tide og de satt derfor fengslet i Oslo frem til skipet Gotenland forlot Oslo 24. februar 1943. De fleste som ble deportert ble umiddelbart drept ved ankomst til konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz. Av de som ble valgt ut til slavearbeid overlevde kun 38 personer. I 1945 ble DS Donau sprengt av Roy Nilsen og Max Manus. Elevene vi møter har ofte sett filmen Max Manus. Vi pleier derfor å bruke skipsklokken som anledning til å reflektere over hva man minnes fra fortiden og hvorfor. Hva bør skipsklokken være et historisk minne over? Motstandskamp eller det norske Holocaust? Hvorfor ble ikke Holocaust ramset opp som noe de forbandt med Norge under andre verdenskrig? Det går sjelden lang tid før en elev svarer: ”Man vil kanskje heller huske det man kan være stolt av?”.

Hitler-fokus

I tillegg til å undervise elever om hva som skjedde med jødiske personer fra Norge under andre verdenskrig, forsøker vi å forklare hvordan folkemordet kunne skje. Dette er et felt hvor misforståelser og myter florerer. Flere grupper var ofre for nazistenes politikk (rom, jehovas vitner, homofile, slavere, ”asosiale”, motstandere av nazismen og funksjonshemmede). Men det var jødene nazistene var besatt av å fullstendig utrydde. Når vi spør elevene om hvorfor dette var tilfellet, er det mange som ”vet” svaret: ”Tyskerne trengte en syndebukk for å forklare krigsnederlaget og rettet hatet sitt mot de rike og vellykkede jødene. I tillegg hatet Hitler jøder personlig fordi han mente det var de som hindret ham i å komme inn på kunsthøgskolen i Wien. Ettersom han var en god taler, og derfor flink til å hjernevaske folk, fikk han det tyske folket til å støtte sitt ønske om å utrydde jøder.”

Ikke mer vellykkede enn andre

Denne feiloppfatningen er vanskelig å avlære. Det er fordi den er uttrykk for en internalisering av antisemittenes syn på jøder. Denne forestillingen (at man tror jøder er flinke med penger, grådige, intelligente og innflytelsesrike) sitter dypt. Når vi opplyser om at jødiske tyskere utgjorde under 1 % av den tyske befolkningen etter den første verdenskrig. Og videre at – i likhet med resten av den tyske befolkningen – så var jødiske tyskere en del av både den øvre klassen, middelklassen og arbeiderklassen. Da blir vi møtt med mistro. Var virkelig ikke jødene mer vellykkede enn andre? Men hvorfor ble de hatet da?

Fordommer som sannhet

Europeeres ”tradisjon” med å bruke troen på jødisk innflytelse som årsaksforklaring til samfunnsproblemer, som for eksempel var tilfellet med Svartedauden, er ukjent for mange av elevene. En forklaring på elevenes feiloppfatninger om årsaken til jødehatet i mellomkrigstiden kan derfor være et resultat av at antisemittisme undervises kun i forbindelse med Holocaust. Det blir dermed sett som et fenomen som startet og sluttet med Hitler. Dette til tross for at når vi spør om elever vet om noen fordommer som eksisterer om jøder i dag, svares det raskt at: de er rike, gjerrige, smarte, har mye makt og styrer verden. Når vi spør om dette faktisk er tilfellet, svares det ulikt, men en gjenganger er: ”Ja, men man skal ikke hate dem for det.” Antisemittiske forestillinger lever dermed i beste velgående. Ikke nødvendigvis i form av hat, men i form av at fordommer om jøder forstått som sannheten om hvordan ”de faktisk er”.

Holocaustundervisning

At de fleste elevene vi møter ikke forbinder Holocaust med norsk andre verdenskrigshistorie og forklarer jødeforfølgelsene som et resultat av misunnelse og Hitlers personlige nederlag, er forståelig. Det kollektive minnet om andre verdenskrig er fortsatt preget av heltehistoriene og elever tar del i dette. Videre er årsakene til Holocaust komplekse, men enkle forklaringer er lettere å forholde seg til for elevene. Når de enkle forklaringene også er å lese i noen lærebøker, er det fort disse som fester seg hos elevene. Holocaust som tema er stort og komplekst. Å gi elevene anledning til fordypning i og drøfting av de komplekse årsakene til Holocaust, gir en svært viktig mulighet til å korrigere det elevene tror de vet om årsakene: En potensiell motgift til utbredte fordommer mot jøder og feilaktig vektlegging av Hitlers personlige nederlag." ["post_date"]=> string(19) "2017-11-23 14:00:17" ["blog_id"]=> string(1) "2" } }

SKAM undervisningsopplegg i grunnskolen for voksne innvandrere

Postet i norsk andrespråk 18. desember 2017 av Line Øien

Søndag 01:30 For halvannet år siden slo jeg på Gullruten på TV2 og kunne se at en ny tv-serie fikk flere priser. Jeg hadde så vidt hørt snakk om «Skam», og visste at det var en serie med ungdommer, laget for ungdommer. En serie jeg sikkert hadde elsket for femten år siden, tenkte jeg. Jeg

skulle i alle fall ikke se den! Så feil kan man ta … I dag, en tid senere, befinner jeg meg midt i selveste #skammekroken. Etter å ha følt meg utelatt av en del samtaler samt at jeg begynte å bli lei av hashtagger som #Williammåsvare uten å forstå hva det innebar, krøp jeg til korset. Jeg skulle se én eller ...

«Mormoner bør ikke taales i Norge»

Postet i historie 13. desember 2017 av Frode Ulvund

«Sandelig! Hverken Jøderne eller Jesuitterne med al deres Snuhed [Sluhet] tilsammenlagt ville kunne udrette saa meget Ondt som Mormonerne, hvis de skulle faa rigtig Fodfeste her i Landet». Slik ble mormoner omtalt i Morgenbladet i 1852. Mer enn 100 år senere ble de fortsatt sett på som «pirater» og nektet formell godkjennelse som religionssamfunn.

> Grunnlovens forbud mot jøder fram til 1851 og jesuittenes utestengelse fram til 1956, er godt kjent for de fleste. Men de var ikke de eneste religiøse gruppene som ble forsøkt holdt ute av landet. Samme året som «jødeparagrafen» ble opphevet, kom de første misjonærer fra Jesu kristi kirke av de siste da...

Nobels fredspriser til besvær for Norge? Carl von Ossietsky og Liu Xiaobo

Postet i historie 8. desember 2017 av Kåre Dahl Martinsen

Av alle som har mottatt Nobels fredspris er det kun to som har dødd i fangenskap: tyske Carl von Ossietzky som ble tildelt prisen i 1936, to år før han døde, og kineseren Liu Xiaobo som fikk prisen i 2010. Liu døde i 2017. Begge mottok Fredsprisen for sitt arbeid mot politisk undertrykking og for de

mokrati. I begge tilfeller ble fredspristildelingene møtt med kraftige reaksjoner fra myndighetene i vinnernes hjemland.   Offisielle fordømmelser og advarsler Tysklands offisielle nyhets- og billedbyrå under Hitler-regimet, Deutsches Nachrichtenbüro, trykte følgende reaksjon på Ossietzkys freds...

Holocaust og elever

Postet i historie 23. november 2017 av Kirsten Meadow

En sentral del av vårt arbeid som formidlere ved HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og Livssynsminoriteter) er å ha undervisningsopplegg med besøkende skoleklasser. Fokuset tilpasses lærerens ønske, men dreier seg i hovedsak om det norske Holocaust, nazismen som ideologi og årsaksforklarin

ger til folkemordet på de jødiske europeerne. Elevene som kommer er enten ungdomsskole- eller videregåendeelever. Deres forkunnskaper er høyst varierende, og vi legger uansett opp til at lærere kan ta med klassen som introduksjon til temaet, uten å ha gjort noe forarbeid. Selv om ingen klasser er like,...