Skolehistorie på kartet

Postet i fagsnakk 14. november 2017 av Henrik Edgren, Ruth Hemstad og Merethe Roos

Hvordan ble Norge formet? Mange svar finnes i skolens historie fra 1800-tallet og kan studeres gjennom gamle kart og lærebøker. Derfor bør dette være en sentral del av historiefaget i skolen.

Lære- og lesebøker fra unionstiden beskriver særlig hvordan Norge og Sverige hadde ulike forestillinger om hva unionen skulle være. I Sverige ble geografibøker brukt som et politisk virkemiddel i årene etter 1814. I 1815 utkom de første svenske kartene der begge land var med. Prosjektet med å gi ut slike felles kart over Skandinavien, som det gjerne het, fortsatte de neste tiårene. Geografen Daniel Djurberg gikk mest radikalt til verks, i hans geografiske innføringsbok ble begrepet Skandinavien brukt synonymt med Sverige: «Swerige i vidsträckt Begrep eller Skandinavien består af 2 Hovuddelar: Egentliga Swerige och Norge.» Norge ble altså nevnt i annen rekke, som en del av Sverige.

Les mer og kjøp boken på cda.no.

Gjennom tre artikler i boken Sann opplysning? Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer har vi sett nærmere på dette. Skolens egen historie gir sterke argumenter for å tas inn som en del av den nasjonale kanon i skolens historiefag. Historie er – og har alltid vært – et sentralt dannelsesfag, og fra tid til annen dukker politiske innspill om å utvide eller styrke skolens historieundervisning. I norsk utdanning har imidlertid skolens egen historie liten plass som kompetanse- og undervisningsområde. Mye tyder på at historieundervisningen vil tjene på å utvide nettopp i denne retningen: Kunnskap om skolens historie kan gi nye og svært fruktbare perspektiver når det gjelder å forstå hva som har formet dagens Norge.​

Kompetansemålene for historiefaget i grunnskolen legger tydelig vekt på at elevene skal forstå hvordan Norge har blitt det landet det har blitt. Veien å gå for å komme dit ligger imidlertid ganske åpen: Elevene skal finne eksempler på hendelser som har vært med på å forme dagens Norge, ifølge målbeskrivelsen for grunnskolens tiende trinn. De skal også diskutere hvordan samfunnet kunne blitt dersom disse hendelsene hadde utviklet seg på annen måte. Læreverkene som brukes legger opp til en innføring i de store og kanoniserte fortellingene, slik disse passer inn i utformingen av en nasjonal identitet og forståelsen av Norges plass i den globale verden. Disse kanoniserte fortellingene reflekteres også inn i lærerutdanningenes undervisningsmateriale.

Lærebøker og læreplaner er speilbilder av sin egen tid, og forteller oss hvordan samfunnet ville at skolebarna skulle formes.​

Skolen er til enhver tid tvunget til å reflektere over og forholde seg til det samfunnet den er en del av, og har alltid har hatt en avgjørende påvirkningskraft gjennom sitt oppdragelses- og samfunnsmandat. Slik blir også lærebøker og læreplaner speilbilder av sin egen tid, og forteller oss hvordan samfunnet ville at sin tids skolebarn skulle formes. Skolens historie er dermed et tema som kunne styrke skolens funksjon som arena for dannelse i dag. ​

Fortellingen om geografibøkene i unionstiden er ett av mange eksempler som viser hvordan skolen og lærebøkene på 1800-tallet kunne brukes til å formidle helt ulike fortellinger om nasjonal identitet. At Djurberg fremstilte Norge som en del av Sverige, ble naturligvis dårlig mottatt blant nordmenn. I 1832 innledet den norske kartografen Carl B. Roosen et felttog mot Djurbergs bok, der han gjennom flere utgivelser kritiserte Djurberg for «aldeles å ville udslette det gamle Norge». Djurbergs bok måtte konfiskeres, hevdet han, og en dertil skikket forfatter måtte få i oppdrag å utgi en ny geografibok. Noen år senere utga han denne boken selv, i 1839 utkom Norges og Sveriges Geographi for Begyndere. I forordet til førsteutgaven kommenterer Roosen at Djurberg hadde gjort seg skyldig i en «historisk saavel som politisk Forbrydelse», fordi han hadde krenket Norges selvstendighet. ​

sann opplysning kart

Carl af Forsells kart over den skandinaviske halvøy, påbegynt etter unionsinngåelsen i 1814, sidestilte Sverige og Norge med Skandinavia i tittelen. Eier: Nasjonalbiblioteket

Sverige og Norge hadde forskjellige forståelser av hva unionen skulle være, de tegnet forskjellige kart og ga forskjellig opplæring til sine elever. De norske reaksjonene reflekterer en stadig mer uttrykt nasjonal identitet; Roosen hadde selv vært aktiv i en rekke symbolsaker, blant annet den pågående striden om feiringen av 17. mai. ​

Men hva hadde skjedd hvis ikke Norges nasjonale identitet hadde begynt å komme til uttrykk? Hva hadde skjedd om svenskenes tidlige forståelse av unionen hadde fått fotfeste i den norske befolkningen, gitt gjennom den enorme påvirkningskraften som ligger i skolens undervisning og undervisningsmateriell? Eller var den norske reaksjonen mot svenske «krenkelser» overdrevne og selvhevdende, på vegne av en ung nasjon? Slike spørsmål kan gjøre historiefaget til et enda mer levende og relevant fag for dagens skole. ​

Lærebøkene fra unionstiden kan også fortelle oss om felles dannelsesprosjekter, og dermed også gi oss innsikt i en kulturarv som er felles for de nordiske land. Denne kulturarven er nært knyttet til den rollen kirken har hatt i landene. Både Norge og Sverige fikk nye lesebøker på 1860-tallet. I både den norske og den svenske leseboken ser man tydelig en felles forankring i evangelisk-luthersk tenkning, ikke minst når det gjelder forståelsen av naturvitenskap. Dyrene, menneskene og alt i naturen ble forklart som Guds skaperverk, og det ble viktig å understreke at det ikke var noen motsetning mellom naturvitenskapens utvikling og kristendommens lære. Naturvitenskapen ble videre fremstilt som et viktig pedagogisk redskap for å hjelpe mennesket å forstå Guds storhet. Slik ville man i begge land forsøke å imøtekomme mulig kritikk fra dem som voktet over kirkens lære, et prosjekt som for øvrig viste seg å være delvis mislykket i begge land. ​

I forbindelse med omleggingen av lærerutdanningen til en femårig masterutdannelse, bør studentenes opplæring i historie vurderes på nytt. Slik vil morgendagens lærere kunne tilby fremtidige samfunnsborgere bredere og dypere forståelse av sin egen historie, og dermed også det samfunnet de selv lever i.


Denne teksten sto først på trykk i Morgenbladet 27. oktober 2017.

Om forfatteren

Henrik Edgren, Ruth Hemstad og Merethe Roos
Henrik Edgren, Prefekt og universitetslektor i utdanningshistorie,Uppsala Universitet
Ruth Hemstad, Forskningsbibliotekar Nasjonalbiblioteket, Oslo og førsteamanuensis II i historie, Universitetet i Oslo
Merethe Roos, Professor ved Høgskolen i Sør-Øst Norge

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Anbefalte innlegg