MAOS RIKE – En lidelseshistorie

Postet i historie 28. november 2012 av Torbjørn Færøvik

Mange kinesere fikk et bedre liv under Mao, men prisen de betalte var skyhøy. Trolig ble mer enn 50 millioner mennesker ofret på revolusjonens alter i hans styretid fra 1949 til 1976.

For tre år siden utga jeg MIDTENS RIKE – En vandring i Kinas historie. Boken handler om Kinas historie fra de tidligste tider til Maos maktovertakelse i 1949. Min nye bok,MAOS RIKE – En lidelseshistorie, er et forsøk på å beskrive de dramatiske årene som fulgte. Mao forble partiformann og landets ubestridte leder til sin død i 1976.

I Norge er de historiske fremstillingene av Mao-epoken få. For flere år siden vakte Li Zhisui, Maos mangeårige livlege, oppsikt med sin nærgående biografi om formannen. Senere kom de fyldige bidragene til Philip Short og Jung Chang. Hver på sin måte føyer de seg inn i rekken av nyttige bøker om «det nye Kina». Men historien er som en kinesisk eske. Bak hver finner vi en ny, fylt med aktører og skjebner som aldri slutter å forundre.

Med dette bidraget ønsker jeg å utfylle bildet. I stor grad drar jeg nytte av andre kjennere av landet. Bøkene eller avhandlingene de har skrevet, er stort sett lett tilgjengelige, men foreligger på andre språk. Desto viktigere er det å gjøre dem kjent for et norsk publikum.
Professor Frank Dikötters verk om lidelsene under Det store spranget fra 1958 til 1961 er et godt eksempel. Hvor mange har fått med seg hans gruoppvekkende konklusjon, at mer enn førti millioner kinesere sultet ihjel i løpet av de tre uhyggelige årene? Trolig snakker vi om den største menneskeskapte tragedie i historien.

I tillegg til andres forskningsfunn byr jeg på beretningene til flere samtidsvitner. Heldigvis tør stadig flere kinesere snakke med større åpenhet om Mao-tiden. Mange er eldre mennesker, de har ikke lenger noe å tape. Andre er forfattere, dissidenter eller flyktninger i eksil. Flere av dem bærer på grusomme minner. Ofrenes stemmer er viktige. I tradisjonell historieskrivning får de ofte liten plass. Litt av formålet med denne boken har vært å gi dem større rom.

For forskere kan det være et problem at ofre velger å tie. Deres taushet er forståelig. De har brent seg før og vil ikke gjøre det en gang til. Det eneste som opptar dem, er å ha fred med seg selv og sine omgivelser. Heller ikke det herskende kommunistpartiet har så mye å melde. Som vokter av den røde arv vil det ikke slippe historikerne altfor tett innpå seg. Bedre å se fremover enn bakover, lyder partiets velmente råd.

Som Deng Xiaoping formante sine kolleger i 1981 før de avsa den endelige dommen over Maos politiske liv: «Det er bedre å gi en generell fremstilling og ikke gå for mye i detalj.» I bokens siste kapittel forsøker jeg å beskrive de begrensninger som møter forskere av Kinas nære historie.

 

 

Som bokens tittel antyder, legger jeg hovedvekten på lidelsesaspektet ved Maos styre. Det er et bevisst valg. Mange vil innvende at det skjedde mye positivt i de 27 årene han styrte. Det er riktig. Millioner av mennesker fikk et bedre liv. De fikk tilbud om skolegang og adgang til enkle helsetjenester. Som medlemmer av de nye kollektive enhetene ble de garantert mat og sosial trygghet så lenge de levde –i det minste på papiret. I samme periode økte kinesernes gjennomsnittlige levealder fra cirka førti år til godt over seksti. Men fremgangen ble ikke så stor som mange hadde håpet, og prisen var gruoppvekkende høy.

 

Med årene er prislappen blitt stadig tydeligere. Trolig ble mer enn femti millioner kinesere ofret på revolusjonens alter. Langt de fleste sultet ihjel, andre ble drept. Ennå gjenstår et stort arbeid for å avdekke omfanget av tragedien. Historikere og andre vil kanskje få lettere adgang til kinesiske arkiver i årene som kommer, skjønt mye vil være «unntatt offentlighet» så lenge bukken vokter havresekken. I verste fall vil deler av den brutale historien forbli ukjent.

I mange år ble vestlige historikere henvist til å studere Kina fra utsiden. Adgangen til kinesiske kilder, bortsett fra de offisielle, var ytterst begrenset. Dette faktum satte også sitt preg på mye av historieskrivningen. Vinneren ble Mao. Mange av bøkene som ble skrevet om landet på 1950-, 1960- og 1970-tallet, var påfallende lite kritiske. Mens Stalin fikk sitt pass påskrevet, ble Kinas ubestridte diktator omtalt med atskillig respekt, ja beundring.

Mao leder av kommunistpartiet

I Kina er den nære historien kommunistpartiets eiendom. Mens forskerne kan granske den fjernere fortid med forholdvis stor frihet, bør de være forsiktige med å stikke nesen for dypt ned i den nyere tid. Kommunistpartiet ble stiftet i 1921. Det meste som har skjedd siden da, er partihistorikernes saksfelt.

Historien etter 1949 er spesielt følsom. Derfor gjelder det å trå varsomt og ikke stille for ubehagelige spørsmål. For de autoriserte partihistorikerne består en viktig del av jobben av å fortie, omskrive og lyve. Resultatet er tragisk. Hvert år forlater flere millioner ungdommer skolebenken med mangelfulle historiske kunnskaper. Samtidig velger mange gamle kinesere å ta den virkelige historien med seg i graven. Det er best slik. Heller taushet enn ubehag.

 

På mine reiser i Kina har jeg gang på gang møtt ungdom som har stilt seg uforstående til påstanden om at millioner av kinesere sultet ihjel under Det store spranget. Atnoen gjorde det, kan de godta, men millioner? Og skyldtes ikke sulten først og fremst dårlig vær? Det var jo det de lærte på skolen. Offisielt omtales perioden bare som «de tre vanskelige årene» eller «de tre magre årene».I lærebøkene gis ingen anslag over antallet sultrammede eller døde. Slik, med harelabb og viskelær, får partiet en av de største menneskelige tragedier noensinne til å fremstå som en bagatell.

 

Den gode nyheten er at noen forsøker å gjøre noe med det. En av dem, Yang Jisheng, var journalist i nyhetsbyrået Det nye Kina fra 1967 til han gikk av med pensjon i 2002. Jobben ga ham betydelig makt. Hvor han enn kom, kunne han vise fram sine adgangstegn og anbefalingsbrev, og stengte dører åpnet seg som ved et trylleslag.

Hans far hadde dødd av sult under Det store spranget. Som journalist fikk Yang en sterk, ja uimotståelig, trang til å avdekke omfanget av sulttragedien. På reisene sine forsømte han aldri en anledning til å oppsøke lokale arkiver og snakke med høy og lav: «Jeg følte meg som et menneske på skattejakt i fjellene, alene og omgitt av tigre og ville dyr på alle kanter.» Resultatet etter mer enn tjue års arbeid ble en murstein av en bok, Gravstein. En beretning om den kinesiske sultkatastrofen på 1960-tallet.

 

 

Funnene sjokkerte ham: «Det var ingen krig, ingen sykdom, og været var ganske normalt. Likevel forsvant mellom 35 og 40 millioner mennesker. Ufattelig! Slikt skjer ikke ofte i historien, og likevel har myndighetene på en eller annen måte klart å legge lokk over det som skjedde.»

 

Som ventet ville ingen kinesisk forlegger utgi boken, inntil et forlag i det friere Hongkong takket ja. Dessverre foreligger den bare på kinesisk. «Det er umulig for Kina å bli en supermakt hvis historiske fakta holdes skjult,» fortsetter Yang. «Derfor har jeg sagt at en nasjon som ikke tør å konfrontere seg med sin egen historie, ikke har noen fremtid. Partiet må kvitte seg med sine byrder for å kunne marsjere videre.» Heldigvis har Yang unngått å bli straffeforfulgt – et godt tegn, tross alt.

 

I Maos rike. En lidelseshistorie har jeg omtalt andre modige kinesere, som Zheng Yi, journalisten i Kinesisk rettstidende som avslørte den gruoppvekkende kannibalismen som fant sted i Guangxi. Trolig vil flere kinesere etter hvert stå fram med sine beretninger og funn. Problemet er tidens ubønnhørlige gang. Tidsvitnene dør, bare arkivene består. Skjønt heller ikke arkivene er garantert et evig liv. I Kina som i andre land finnes impliserte som kan finne på å slette sine spor.

Kommunistpartiets behov for å diktere historieskrivningen begrenser seg ikke til årene fram til Maos død i 1976. Også etter den tid har det demonstrert sin sterke sensurtrang, skjønt uten å lykkes helt. Partiets forhold til det blodige dramaet i Beijing i 1989 er et godt eksempel. Etter at flere hundre tusen demonstranter hadde okkupert Den himmelske freds plass i seks uker, valgte partiledelsen å knuse protestbevegelsen med våpenmakt. Ifølge offisielle tall ble mer enn tre hundre personer drept. Det virkelige antallet var trolig langt høyere. Amnesty International har anslått det til “nærmere ett tusen”. De høyeste anslagene er går ut på at opptil ti tusen mennesker ble drept.

 

Blant de mange foreldre som mistet en sønn eller datter, var filosofiprofessor Ding Zilin ved Beijing universitet. Om kvelden den 3. juni dro hennes sytten år gamle sønn hjemmefra for siste gang. Vitner har fortalt at han ble drept av opprørspoliti mens han var på vei til Den himmelske freds plass. Da Ding fikk vite hva som hadde skjedd, forsøkte hun å ta sitt eget liv. Senere fikk hun styrke til å stifte Tiananmen-mødrene, en organisasjon for etterlatte som var i samme situasjon som henne.

Siden den gang har Mødrene arbeidet utrettelig i håp om å få klarhet i det som skjedde, uten å få den minste hjelp fra myndighetene. Det eneste de har oppnådd, er å bli arrestert og trakassert av et regime som har valgt å legge lokk over historien.

I romanen Feteår skriver Chan Koochung om hvordan året 1989 ble visket ut av Kinas nyere historie. “Ett år var dermed ute av syne. Var det forsvunnet?” For dem som opplevde det, var det et varig minne. Men for dem som var for unge eller som ennå ikke var født, forsvant det bare. “De hadde verken sett bilder eller lest rapporter, og det forelå ingen forklaringer fra familie, lærere eller venner.”

I håp om å tåkelegge sannheten skyr de kinesiske lederne ingen midler for å isolere kolleger som har falt i unåde. Hua Guofeng etterfulgte Mao som partileder i 1976. Fem år senere ble han avsatt. De neste årene og fram til sin død i 2008 ble han effektivt isolert fra omgivelsene. Journalister og historikere som søkte myndighetene om å få møte ham, fikk enten nei eller ikke noe svar.

En annen partileder, Zhao Ziyang, ble avsatt i 1989 på grunn av sin sympati med demonstrantene på Den himmelske freds plass. De neste årene tilbrakte han i husarrest. Før han døde i 2005, rakk han å lese inn sine memoarer på lydbånd. Opptakene ble senere smuglet ut av Kina og utgitt som bok.

 

Den samme sensurtrangen preger landets voksende museumsmiljø. Mange av de nye museene er påkostede og byr på storslåtte utstillinger av utsøkt kunst og håndverk fra de eldste tider. Men når kuratorene skal illustrere den nære fortid, blir de vage og unnvikende. Vel vitende om at Makten overvåker dem, velger de å gå på tå hev.

Da Richard McGregor, forfatter av boken The Party. The Secret World of China’s Communist Rulers, for noen år siden besøkte Shanghais historiske museum, bød det på en utstilling om byens brokete fortid, som opiumshandelen på 1800-tallet og byens fall i 1949. Andre dramatiske hendelser og faser, som Det store spranget og Kulturrevolusjonen, var utelatt. Hvorfor? «Fordi mange ting bør overlates til historien,» svarte museumsdirektør Pan Junxiang.

Yan'an geriljabase

 

I Yan’an, Maos gamle geriljabase i Shaanxi, inviteres turistene til å besøke både nye og gamle museer hvor den avdøde formann ennå fremstilles som ufeilbarlig. Da Sidney Rittenberg, en tidligere fange i Kinas Gulag, avla en visitt i Yan’an i 2009, ble han slått av mangelen på åpenhet. De lokale guidene tillot ingen å kritisere Mao. Selv ga de inntrykk av å være uvitende om det som hadde skjedd i Yan’an-tiden (1936–1947) og senere. I den romslige Formann Maos utstillingshall fant Rittenberg ingenting om Det store spranget og Kulturrevolusjonen.

Like ensidig fremstilles historien på andre steder hvor Mao satte sine spor, som i Shaoshan, hans fødested i Hunan, og i Jinggangshan, det røde baseområdet i grenseområdet mellom Jiangxi og Hunan. I Shaoshan holdes det hvert år en «rød kulturfestival»med avduking av stadig nye Mao-statuer og andre selsomme innslag. I 2011 ble et nytt musikalsk verk, Shaoshan ved soloppgang, oppført på en av småbyens scener. Hunans partisekretær kastet glans over festivalen ved å introdusere et«rødt turistkort» til bruk for dem som ønsker å gjøre seg kjent med alle provinsens «hellige» steder.
Som James Palmer skriver i sin bok The Death ofMao: «De som reiser til Hunan … kan besøke Mao Zedongs og Liu Shaoqis fødesteder på én og samme dag. Det er en sjelden pilegrimsreise som gir dem en mulighet til å dyrke både drapsmannen og hans offer på den samme rundturen.»

I Beijing har myndighetene brukt mer enn to milliarder kroner på å renovere det store nasjonalmuseet i byens hjerte. Museet sto ferdig til Folkerepublikkens tiårsjubileum i 1959, men åpningen ble utsatt i to år fordi «den røde linjen»ikke ble fremstilt klart nok. I 1966 ble det stengt på grunn av Kulturrevolusjonen. Da det ble gjenåpnet i 1979, gikk det ikke lenge før dørene ble låst på ny. De neste årene ble museet stengt og gjenåpnet i ett sett. I 2001 ble det gjenstand for en ny runde med «renovasjon» som skulle pågå i ti år.

Nå skinner museet som aldri før, og alvorlige vaktmannskaper i stilige uniformer og hvite hansker dirigerer de besøkende fra avdeling til avdeling. Men også her har partiets sensorer vært på ferde. En talsmann sier at museets formål først og fremst er«å feire» det nye Kina. Som Hung Chang-tai, en professor ved Hongkongs universitetet for vitenskap og teknologi, så riktig bemerker: «Et offentlig museum i Kina handler sjelden om fortiden. Det handler om kommunistpartiets selvbilde og om hvordan partiet ønsker at andre skal oppfatte det.»

Kinesiske myndigheter er sjelden nådige i sin fordømmelse av japanerne, som ennå kvier seg for å fortelle sannheten som sine ugjerninger i Kina. Som Folkets Dagblad skrev for noen år siden: «Japan har på ondskapsfullt vis forkludret historien, benektet sin invasjon i Kina og hvitvasket sine forbrytelser … Skal Japan bli et ‘normalt’ land, bør det gjøre som Tyskland og se seg selv i historiens speil.» Også de kinesiske kommunistene gjør klokt i å se seg selv i «historiens speil».At de forbrøt seg mot sitt eget folk, gjør ikke forbrytelsene mindre alvorlige.

I dag fremstår Maos Kina som et godt eksempel på hvordan totalitære regimer kan omskrive historien og gjøre sult til overflod. Som Hamsun-forskeren He Chengzhou, født i 1967, sier det: ”En bok som Sult skapte umiddelbar gjenkjennelse hos meg, for min generasjon har opplevd hva det vil si å sulte. I perioder i barndommen fikk vi rett og slett ikke nok mat – ja, sultproblemet i Kina var betydelig helt fram til slutten av 1970-tallet.»

Denne boken er beregnet på et bredere publikum. Derfor har jeg med vilje latt være å gå for dypt inn i temaer som det ellers kunne ha vært fristende å utforske.

Først postet på kinaforum.com 12. november 2012

Om forfatteren

Torbjørn Færøvik (f. 1948) er cand. philol. med asiatisk historie som hovedfelt. Han har nær tretti års praksis som utenriksjournalist, blant annet fra NRK, hvor han var verdensreporter i 1996/97. Han har utgitt flere kritikerroste reiseskildringer og ungdomsbøker. To ganger har han mottatt Brageprisen; i 1999 for India - Stevnemøte med skjebnen og i 2003 for Kina - En reise på livets elv.
E-post: faeroevi@online.no

Kommentar

  1. Oddmund Løken

    Veldir interssant. Det finnes for lite i tidligere historieverk for vgs om dette. For Sovjet ble vel 30-40 mill antydet i et av Cappelens forrig verk. Svært viktig at denne forskning når fram i nye utgaver. Ser frem til å få boken tilsendt.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.