Krims turbulente historie

Postet i historie 13. mars 2014 av Kåre Dahl Martinsen
Deputies of Ukraine’s parliament fight during a parliament sitting in Kiev on April 27, 2010. Fighting broke out and smoke bombs and eggs were thrown Tuesday as Ukraine’s parliament erupted into chaos as it ratified a bitterly controversial deal with Russia extending the lease of a key naval base. The deal signed last week by Russian President Dmitry Medvedev and his Ukrainian counterpart Viktor Yanukovych had been slammed by the pro-Western Ukrainian opposition as a historic surrender of sovereignty. Foto: SERGEI SUPINSKY / AFP / NTB scanpix

Krim er en stor halvøy som ligger ute i Svartehavet. Grekere og romere bosatte seg der i antikken, og i middelalderen tok handelsmenn fra Venezia kontrollen over kysten. Fra midten på 1400-tallet underla tatarene seg hele Krim.

Tatarene er en muslimsk folkegruppe som snakker et språk som er i slekt med tyrkisk.  I løpet av 1700-tallet vokste russisk interesse for halvøya. Den strategiske verdien var åpenbar: Den som kontrollerte halvøya kunne blokkere angripere som ville forsøke å invadere Russland sørfra. I 1783 erobret russiske styrker halvøya og Krim ble dermed en del av Det russiske tsarriket. Samme år besluttet russerne å anlegge en flåtebase Sevastopol på sørspissen av øya.

Krimkrigen og andre verdenskrig

Florence Nightingale (1820–1910) var britisk sykepleier og ble verdensberømt under Krimkrigen ved å reformere sykepleien og hygienen i de britiske militærhospitalene Hun skapte i 1859 den første skolen for sykepleiere ved St. Thomas Hospital i London. Hun utgav bøker om sykepleie og regnes som grunnlegger av den moderne sykepleien.

Florence Nightingale (1820–1910) var britisk sykepleier og ble verdensberømt under Krimkrigen ved å reformere sykepleien og hygienen i de britiske militærhospitalene Hun skapte i 1859 den første skolen for sykepleiere ved St. Thomas Hospital i London. Hun utgav bøker om sykepleie og regnes som grunnlegger av den moderne sykepleien.

I 1853 brøt det ut krig mellom Russland og Det osmanske riket. De russiske krigsskipene seilte ut fra Sevastopol og knuste den osmanske flåten. Britene og franskmennene ble nervøse over den økende russiske makten som de mente etter hvert ville true deres egen dominans i Middelhavet, og sendte derfor inn krigsskip for å slå russerne tilbake. I det som ble kjent som Krimkrigen, spilte havnen i Sevastopol en nøkkelrolle. Dette var den viktigste russiske flåtebasen, og britene og franskmennene beleiret den i nesten ett år før byen overga seg.

Nesten hundre år etter skjedde det samme igjen. Denne gangen var det Hitlers soldater som hadde omringet byen. Etter et voldsomt bombardement som varte i 250 dager, måtte de sovjetiske styrkene oppgi forsvaret. Som en anerkjennelse av innbyggernes lidelser under beleiringen, besluttet de sovjetiske myndighetene etter krigen at Sevastopol skulle få betegnelsen helteby i likhet med for eksempel Leningrad som også hadde gjennomlevd en lang beleiring.

Tatarene deporteres

Kort tid etter at tyske styrker var fordrevet fra Krim, satte det sovjetiske hemmelige politiet NKVD i verk en massedeportasjon av tatarbefolkningen. At noen få hadde samarbeidet med de tyske okkupantene ble brukt som begrunnelse for å straffe hele befolkningen. I løpet av et par døgn ble nesten 240.000 tatarer sendt i kvegvogner til de sentralasiatiske delene av Sovjetunionen. Etter kort tid hadde nesten halvparten sultet i hjel. Dermed forsvant den folkegruppen som hadde utgjort 20 prosent da krigen startet.

Nå var ikke krimtatarene den eneste minoriteten som ble behandlet slik, men mens de aller fleste fikk vende tilbake som en del av Khrutsjovs avstalinisering fra 1956, gjaldt ikke dette tatarene. Krim var et ettertraktet sted å bo for russere og ukrainere. Der de før hadde bodd tatarer, hadde russere og ukrainere overtatt. Skulle tatarene får lov til å komme tilbake, ville det skape etniske konflikter. Først fra slutten av 1990-tallet kunne mer enn 200.000 tatarer reise til Krim på lovlig vis. I dag utgjør de nesten 20 prosent av de knappe 2 millioner innbyggerne.

Krim og Ukraina

At Krim i dag er ukrainsk og ikke russisk skyldes en annen av Khrutsjov beslutninger. I 1954 ga han halvøya som gave til Ukraina. Det ble gjort for å markere at det var 300 år siden Ukraina ble en del av det russiske imperiet. Så lenge Sovjetunionen bestod, hadde dette ingen praktisk betydning. Det var først da unionen gikk i oppløsning og Ukraina ble selvstendig at Krim kom på dagsordenen.

For Russland var det viktig å beholde kontrollen med flåtebasen i Sevastopol. Etter at Romania, Bulgaria ble medlem av NATO, kunne ikke russiske marinefartøyer lenger bruke havnene der. Det økte flåtebasens strategiske betydning for det russiske forsvaret. I 1997 avtalte Russland og Ukraina hvordan den sovjetiske svartehavsflåten skulle deles mellom de to landene. Russland fikk lov til å bruke marinebasen i Sevastopol fram til 2017.

En eldre dame i Sevastopol stiller seg solidarisk ved siden et flagg med Putin og Medvedev under en pro-russisk demonstrasjon 8. mars 2014. Scanpix

En eldre dame i Sevastopol stiller seg solidarisk ved siden et flagg med Putin og Medvedev under en pro-russisk demonstrasjon 8. mars 2014. Scanpix

I 2010 hadde den ukrainske president Janukovytsj og blitt enig med sin russiske kollega at avtalen om flåtebasen kunne forlenges til 2042. Da det ukrainske parlamentet skulle godkjenne den, brøt det ut slåsskamp mellom dem som mente at avtalen var et forræderi og dem som støttet regjeringen.

I dagen konflikt mellom Ukraina og Russland har Sevastopol spilt en nøkkelrolle. De aller fleste av innbyggerne er russere, mange jobber på den russiske marinebasen. At det har vært mange demonstrasjoner til støtte for Putin og russisk kontroll med halvøya har funnet sted der, er ikke tilfeldig. At Sevastopol er heltebyen som to ganger har kjempet mot utenlandske invasjonsstyrker, gjør det spørsmålet om ukrainsk overhøyhet ømtålig. Putin har også, gjentatte ganger, understreket at Russland har et særlig ansvar for etniske russere som bor i land som tidligere var en del av Sovjetunionen.

Selvstyre for Krim?

Men om innbyggerne på Krim vil tilhøre Russland er ikke klart. I januar 2013 gjennomførte et ukrainsk forskningsinstitutt en spørreundersøkelse for å avdekke om innbyggerne i Ukraina følte seg som ukrainske eller russiske. Tallene fra Krim viste at mens rundt 35 prosent så på seg selv som ukrainere, var det mer enn halvparten som definerte seg som krimboere, derimot var det bare rundt 10 prosent som erklærte seg som russere. Undersøkelsen er grundig referert i Grigore Pop-Eleches og Graeme Robertson, “Do Crimeans actually want to join Russia?”, The Washington Post, 6. Mars 2014.

Utfra tallene er det grunn til å tro at regionalt selvstyre er viktig for flertallet. Det har Krim hatt siden begynnelsen 1990-tallet. Innbyggerne velger et eget parlament som utpeker en regjering. En beslutning som regjeringen har fattet er at russisk skal være det offisielle språket på halvøya. Undersøkelsen jeg refererte ovenfor viste at russisk var foretrukket av langt de fleste som ble spurt, også av dem som definerte seg som ukrainere eller tatarer. At den nye ukrainske regjeringen i Kiev har fjernet lokale myndigheters rett til å avgjøre om det er russisk eller ukrainsk som skal brukes, har vakt motstand i de delene av landet der majoriteten snakker russisk, også på Krim. Men motstanden mot språkloven er ikke det samme som at flertallet vil at halvøya skal styres fra Moskva.

Om forfatteren

Kåre Dahl Martinsen er historiker og professor ved Forsvarets Høgskole. Han er en av fire forfattere på læreverket Alle tiders historie.

Kommentar

  1. Knut Storvik

    Så vidt meg bekjent, ble den omtalte loven om å ikke lengre anerkjenne russisk som offisielt språk, ikke godkjent av presidenten i Ukraina. Han la ned veto noen dager etter parlamentet behandlet forslaget.
    Ergo er det desinformasjon å påstå at dette er gjeldende lov i Ukraina.

    • Kåre Dahl Martinsen

      Det har du helt rett i. Den midlertidige presidenten nedla veto etter betydelig press blant annet fra OSSE. Men vetoet kom etter at jeg hadde skrevet artikkelen, uansett mea culpa!

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Anbefalte innlegg