Konstruktiv historiefortelling

Postet i historie 6. mai 2014 av Ketil Knutsen
Tiziano Vecellio sitt maleri Allegory of Prudence (1566). For å være vis må et menneske ifølge klassisk og middelaldersk oppfatning utvikle sin erindring (memoria), intelligens (intelligentia) og fremsynthet (providentia). Erindringen brukes til å fastholde det fortidige, intelligens til å forstå det nåtidige og fremsynthet til å gjøre seg forestillinger om det fremtidige. Bilde i National Gallery, London

Konstruktiv historiefortelling

Hvilke historier vi tar med oss videre og hvordan vi fortolker dem, vil påvirke hvordan vi forholder oss til politikk og demokrati og hvilket samfunn vi får. I nasjonsbyggingen var fortellingen om grunnloven av 1814 viktig for å bygge fedrelandskjærlighet. Etter krigen bidro historier om okkupasjon og frigjøring til å samle det norske folk omkring ny nasjonsbygging på demokratiske verdier. De siste årene, har historien om fremveksten av velferdsstaten vært viktig for både Høyre og Arbeiderpartiet for å bygge troverdighet som velferdsparti.

Historiebruk og demokrati er innleiret i hverandre. Historie handler om politisk og demokratisk utvikling: hvordan og hvorfor den skjer. På arenaer som politikk og skole former fortellinger om historiske suksesser og nederlag demokratiet. Hvordan historie kommuniseres definerer slik politisk og demokratisk utvikling. Ikke bare sosiale, økonomiske og politiske hendelser, men også historiefortelling i seg selv former slik ny historie. Slik skaper historie historie.

Hva er historiebruk?

I boken Innføring i historiebruk viser vi hvordan historiebruk handler om forholdet vårt til historien: Hvilke historier som fortelles av hvem, hvordan de kommuniseres, hvorfor de brukes eller velges bort og hvilken betydning de har for konstruksjonen av samfunn.[1] Denne måten å forstå historie på bygger på et historiedidaktisk historiebegrep. Historie forstås ikke som «hvordan det egentlig var i fortiden», men heller som hvordan fortiden kontinuerlig fortolkes i lys av skiftende nåtidsforståelser og framtidsforventninger.

Vi avklarer verdier, utvikler lærdommer, orienterer oss sosialt og kulturelt og utvikler identitet i nåtiden i lys av våre fortolkninger av fortiden og forventninger om fremtiden.  Kollektivt kommer historiebevissthet til utrykk gjennom for eksempel historiske filmer, minnesmerker, politiske taler, dataspill (som Civilization), familiehistorie (som TV-serien Hvem tror du at du er?), reklame og lærebøker. Alle historiekulturer kjennetegnes av at noen historier blir glemt, mens andre blir husket. Noen minner blir kanonisert og en del av minnet til nye generasjoner som ikke selv har opplevd hendelsene. Dermed skapes fellesskap på tvers av tid.

Hvordan brukes historie?

Ofte fungerer historie som et moralsk kompass. Illustrerende er den politiske kommunikasjonen etter 22. juli. I en tale 25. juli sa daværende statsminister Jens Stoltenberg, «Det vi ser i kveld kan være den største og den viktigste marsjen det norske folk har lagt ut på siden den 2. verdenskrig. En marsj for demokrati, samhold og toleranse».[2] Han befestet dermed felles verdier som åpenhet og demokrati ved å ramme inn hendelsene 22. juli med angrepet på Norge 9. april 1940. Historiebruk etter 22. juli er også eksistensiell når den slik bidrar til sammenheng, trygghet og forutsigbarhet i en tid som er preget av det motsatte.[3]

Historiebruk kan også være ideologisk, som når høyre- og venstresiden kjemper om eierskap til norsk velferdshistorie.  I forkant av 2013-valget fortalte begge sider sin versjon av historien. Valgkampen ble kjempet over hvem som kunne sikre fortsatt velferd. For Arbeiderpartiet handler velferd om fellesskap i offentlig forstand. Høyre legger større vekt på privat initiativ. Høyres valgseier kan tolkes som at de lyktes med å ta definisjonsmakt over velferd ved å posisjonere seg historisk.[4]

Gjennom å lage slike sammenlignende kontinuiteter over tid forstår og kjenner vi igjen det nye i lys av noe gammelt. En fare er at det unike i hver situasjon skjules bak et inntrykk av noe uunngåelig. Slik reduserer man det politiske handlingsrommet. Et særlig aktuelt eksempel er krisen i Ukraina. Flere har sammenlignet det som skjer med ulike historiske hendelser som for eksempel appeasement-politikken i forkant av andre verdenskrig. Riktignok truer også Russland sine naboer. Samtidig er ikke Russland et totalitært Sovjetunionen som søker verdensherredømme. Historien har potensial til å fungere som en konstruktiv ressurs for å forstå samtiden og finne løsninger for fremtiden. Det handler om å se etter likheter og forskjeller, forventningsbrudd og sammenhenger mellom den gang og nå.

Når historie fortelles selektivt for å kaste lys over en problemstilling brukes historie profesjonelt til humanistisk vitenskap. Det vitenskapelige arbeidet er basert på bestemte regler om for eksempel kildekritisk granskning. Det betyr ikke at den vitenskapelige historiebruken er objektiv. Denne er også konstruert ut fra ulike faktorer som forforståelser, kildegrunnlag og formidlingsmåte.

Historiebruk som vitenskap

Historiebruk som fag kan man blant annet forstå på bakgrunn av den kulturelle vendingen på 1970- og 80-tallet. Ikke bare økonomiske og sosiale prosesser, men også betydningsskapende praksis og mentalitet var viktig for å forstå virkeligheten. Sentralt var den såkalte historikerstriden i Tyskland.[5] Heroiske motstandsfortellinger fra andre verdenskrig ble kritisert og nyansert. Oppgjørene skapte økt bevissthet om at historie er en konstruksjon som endrer seg og tjener viktige funksjoner i et samfunn. Man hadde fått avstand til hendelsene under krigen, og Europa var blitt politisk stabilt. I tillegg bidrog informasjonsteknologi til nye muligheter for bevaring, konstruksjon og formidling av historier på tvers av landegrensene. Den amerikanske historikeren Jay Winter kaller denne økte oppmerksomheten på minner memory boom. Ny selvforståelse skapte et kritisk blikk på gamle historier. Et resultat var mer nyanserte og alternative historier som bidrog til at kollektive identiteter ble rekonstruert.[6]

Særlig fra 1980-tallet har det blitt gjennomført mange forskningsprosjekt. I tillegg til krigen som fortelling og kollektiv bevissthet har det vært fokusert mye på historiens rolle i nasjonsbygging og nasjonale dannelsesprosjekter, men også konstruksjoner av nye felleskap på tvers av nasjonalstater. Man har også vært opptatt av hvordan nye digitale medier endrer hvordan vi minnes gjennom å konstruere historie på nye interaktive og multimodale måter. Oppmerksomheten har vært rettet mot mange ulike arenaer hvor historie konstrueres og rekonstrueres; som internett, dataspill, turisme, museer, jubileer, politikk og skolen. Historiebruk har også gjort sitt inntog på ulike lærersteders emner og pensum. Mengden av masteroppgaver i historiebruk og historiedidaktikk øker stadig.

Historie som dannelse

Historie som fortellinger kommuniserer primært med underbevisstheten fordi de istedenfor å fortelle deg noe (som rasjonell argumentasjon ofte gjør) lar deg tenke det ut selv. Fortellinger drar oss inn i felles opplevelser som en ikke kan oppfatte uten et visst følelsesmessig engasjement. Historie kan derfor ha større påvirkningskraft enn rasjonelle argument fordi vi har større tiltro til det vi tenker ut selv enn det som kommuniseres direkte.[7] Ved å bevisstgjøre oss historiske fortellingers rolle i politiske og demokratiske prosesser blir vi historieskapende istedenfor bare historieskapt.

Skolen som vår fremste dannelsesinstitusjon har en særlig viktig rolle i utviklingen av en slik bevisstgjørelse. Elevene kan for eksempel lære hvordan kulturarvbegrepet inngår i debatten om innvandring og det flerkulturelle samfunnets fremtid (jf. debatten mellom Hadia Tajik og Christian Tybring-Gjedde i 2013).[8] Elevene kan undersøke hvordan kulturarv forstås og brukes i debatten, gjøre opp egen mening basert på undersøkelser av nasjonale historier begrepet viser til og selv debattere, for eksempel, hvor «norsk» Norges historie er.

Skolen er imidlertid i likhet med andre arenaer heller ikke nøytral – historie velges ut og fortolkes for best mulig å kunne nå målsetninger med historieundervisningen slik den for eksempel er definert i den til enhver tid gjeldende læreplan. Historiedidaktikken som vokste frem på 1970-tallet innebar å ta på alvor fagets rolle i skole og samfunn. Bakgrunnen var misnøye med et fortidstungt historiefag hvor elevene skulle pugge hendelser, navn og årstall. Men med historiebevissthet og historisk tekning som nøkkelbegrep ble det å være flink i historie å kunne se sammenhenger mellom nåtid, fortid og framtid, tenke kritisk og selv produsere historie. Faget fikk dermed ny legitimitet som en integrert del i verdiavklaring, sosiale og kulturelle læreprosesser, identitetsdannelse og medborgerskap.[9]


[1] Bøe, Jan Bjarne og Knutsen, Ketil. 2012. Innføring i historiebruk. Kristiansand: Cappelen Damm. Høyskoleforlaget. Blogginnlegget er basert på denne boken.

[3] Diskusjoner av ulike typer historiebruk finnes i Karlsson, Klas-Göran. 2010. The Uses of History and the Third Wave of Europeanisation. I Pakier, Malgorzata and Stråth, Bo (eds.): A European Memory? Contested Histories and Politics of Remembrance. New York. Oxford: Berghahn Books: 38-56.

[4] Bøe, Jan Bjarne og Knutsen, Ketil. 2012. Innføring i historiebruk. Kristiansand: Cappelen Damm. Høyskoleforlaget.

[5] Eley, Geoff. 1988. Nazism, Politics and the Image of the Past. Thoughts on the West German Historikerstreit 1986-1987. In Past and Present, No. 121, s. 171-208.

[6] Winter, Jay. 2001. The Memory Boom in Contemporary Historical Studies. Raritan,Vol. 21. Issue 1.

[7] Westen, Drew. 2007. The Political Brain. The Role of Emotion in Deciding the Fate of the Nation. New York: PublicAffairs, s. 25-34.

[9] For mer om historiefaget som demokratisk dannende, se Knutsen, Ketil. 2014. Historiefaget og utvikling av demokratisk kompetanse: Tre strategier for historieundervisningen. I Bedre skole. Tidsskrift for lærere og skoleledere. Nr. 1. Utdanningsforbundet. Nettsted: http://publ.com/86ChMPe#44

 

Om forfatteren

Ketil Knutsen er førsteamanuensis i historie og historiedidaktikk ved Institutt for kultur- og språkvitenskap, Universitetet i Stavanger.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.