Holocaustdagen. Hvorfor blir den markert?

Postet i historie 9. november 2014 av Kåre Dahl Martinsen
The Holocaust and the United Nations Outreach Programme

I 2005 vedtok FN at 27. januar skulle markeres som Den internasjonale minnedagen for Holocaust. Det var på denne datoen i 1944 at russiske soldater befridde nazistenes største konsentrasjonsleir, Auschwitz.

I leiren var mer enn 1,1 millioner, for det meste jøder, drept. De fleste var gasset, men mange hadde dødd av smittsomme sykdommer, sult og tortur. Selv om jødene var den største enkeltgruppen blant ofrene for nazistenes utryddelse, brukes dagen også for å minnes forfølgelsen av romaer, handicappede og homoseksuelle.

FN-vedtaket inneholdt en begrunnelse for hvorfor en minnedag er viktig.[i] Utryddelsen som skjedde i Auschwitz var startet av politikere som målrettet brukte rasehat til å styrke sin egen stilling; utryddelsen av utvalgte folkegrupper skulle føre til et perfekt samfunn. Ved å lære om Holocaust, kan vi forhindre at noe slikt skjer igjen.

 

Holocaustbenektere

I FN-vedtaket understrekes det også at forsøk på å benekte at Holocaust fant sted, må bekjempes. Men hvem avviser jødeforfølgelsen når bevisene er så omfattende? Offentlige dokumenter og ikke minst de overlevedes fortellinger beskriver det som skjedde i stor detalj. Leirene ligger der fortsatt.

De som likevel hevder at alt dette er løgn, vil ofte si at det er jødene som står bak, at det er de som har fått folk til å tro på utryddelsen for å skape dårlig samvittighet. Den dårlige samvittigheten brukes for å skaffe Israel sympati og dempe kritikk. Særlig i landene i Midtøsten er dette en utbredt holdning.[ii] Et eksempel på dette er den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad (2005 – 2013), som flere ganger trakk Holocaust i tvil.[iii] Dette økte Irans popularitet i mange av nabolandene.

For mange i Midtøsten er det vanskelig å kombinere synet på Israel som overgriperen som undertrykker den palestinske befolkningen, med Holocaust der jødene var offer.

I Europa er det noen få ekstreme rasister som mener at Holocaust er en løgn skapt av jødene. Andre, som lederen for det franske rasistpartiet Front National, Jean-Marie le Pen, har forsøkt å redusere omfanget og den rollen utryddelsen spilte i nazismen ved å si at «gasskamrene var bare en detalj».[iv] Utsagnet endte med at han ble dømt til å betale en bot. Å benekte Holocaust er straffbart i Frankrike som i Tyskland og Østerrike.

Nå er antallet som benektet Holocaust forsvinnende lite i alle tre landene. Derimot var det svært mange tyskere og østerrikere som i årene etter 1945 hevdet at «Dette visste vi ikke noe om». De selv var dermed uskyldige og kunne skyve ansvaret for utryddelsen over på en liten klikk i nazistpartiet, på politiet som hentet jødene, og SS-styrkene som henrettet dem. Dermed ble den jevne tyskeren og østerrikeren uten skyld.

Forskere har siden begynnelsen av 1960-årene systematisk avdekket at folk flest visste temmelig mye. Alle kunne se når de jødiske naboene ble hentet, mange hjalp til med å angi dem, og enda flere var ivrige kjøpere av det som var igjen i de tomme leilighetene. Spørsmålet blir dermed ikke bare om hvem som visste hva, men hvorfor så få forsøkte å stanse forfølgelsene av folk som i årevis hadde bodd vegg-i-vegg med dem. Også i Norge har Holocaustminnedagen blitt brukt til å stille spørsmål om mer kunne vært gjort for å redde de norske jødene, og om hvorfor norske politifolk lot seg bruke til å arrestere jødene.

 

Erindringen forandres

Fortsatt lever det noen som opplevde jødeforfølgelsene selv. Deres vitnesbyrd har vært viktig for å forstå hva holocaust var. Men antallet minsker, og om noen få år vil de siste ha gått bort. Vil dagen da bare bli en av flere merkedager som knapt får noen annen oppmerksomhet enn en avisartikkel med temaet «vi må aldri glemme»? Mange andre merkedager har mistet mening og dermed langsomt gått i glemmeboka.

"The composition entitled 'Shoes on the Danube Bank' gives remembrance to the people shot into the Danube during the time of the Arrow Cross terror. The sculptor created sixty pairs of period-appropriate shoes out of iron. The shoes are attached to the stone embankment, and behind them lies a 40 meter long, 70 cm high stone bench. At three points are cast iron signs, with the following text in Hungarian, English, and Hebrew: "To the memory of the victims shot into the Danube by Arrow Cross militiamen in 1944–45. Erected 16 April 2005."

«The composition entitled ‘Shoes on the Danube Bank’ gives remembrance to the people shot into the Danube during the time of the Arrow Cross terror. The sculptor created sixty pairs of period-appropriate shoes out of iron. The shoes are attached to the stone embankment, and behind them lies a 40 meter long, 70 cm high stone bench. At three points are cast iron signs, with the following text in Hungarian, English, and Hebrew: «To the memory of the victims shot into the Danube by Arrow Cross militiamen in 1944–45. Erected 16 April 2005.»

Men Holocaust er i en særstilling. Det dreier seg om et industrielt massedrap satt i verk av en moderne stat som på mange måter minner om dagens samfunn. Det gjør at avstanden i tid ikke føles så stor. Spørsmålene om hva som fikk folk til å hjelpe nazistene i jakten på jødene, og hva grunnene var til at noen få valgte å beskytte dem som ble forfulgt, er fortsatt viktige. Det er også spørsmålet om hvordan folk der det skjedde har forholdt seg til jødeutryddelsen i ettertid. Et eksempel er minnesmerket for de ungarske jødene i Budapest. Skoene ved elvebredden henspiller på hvordan ungarske nazister skjøt jøder og kastet likene ut i Donau. Da minnesmerket ble avduket, vakte det voldsom strid. Nasjonalister mente at jødeutryddelsen fikk for stor plass i debatten, og at det var viktigere å huske at Ungarn først hadde vært okkupert av tyskerne og senere av Sovjetunionen.

I Tyskland og Østerrike var kunnskapen om Holocaust en forutsetning for oppgjøret med landenes nazistiske fortid. Slagordet «Aldri mer Auschwitz» har lenge vært brukt i det anti-rasistiske arbeidet, ikke bare der, men over hele Europa. Et viktig spørsmål er om dette slagordet har hatt noen praktisk betydning ut over holdningsskapende kampanjer eller artikler som den du leser nå. I FN-resolusjonen står det at Holocaust forplikter oss til å forhindre folkemord. Har det skjedd?

Svaret er blandet. I 1998 brukte den tyske utenriksministeren Joschka Fischer nettopp «Aldri mer Auschwitz» som begrunnelse for at Tyskland måtte gripe inn militært i det tidligere Jugoslavia for å beskytte den albanske befolkningen. Men tre år tidligere, i 1995, var mellom 500 000 og 1 million tutsier systematisk myrdet i Rwanda, uten at noe vestlig land grep inn. I Sør-Sudan har politiske og militære ledere spilt på etniske og religiøse motsetninger i borgerkrigen som har rast siden årtusenskiftet. Heller ikke her har omverdenen grepet inn for å forhindre massakrer. Derimot har vestlige land besluttet å yte militær bistand til gruppene som kjemper mot islamister i Irak og Syria. Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor. Krig på Balkan og i Midtøsten har klare konsekvenser for Vesten. Massemord i Rwanda og Sør-Sudan har ikke det.

 

The Holocaust and the United Nations Outreach Programme 

Educational material holocaustrememberance UN 

 

 

[i] Resolution adopted by the General Assembly on the Holocaust Remembrance (A/RES/60/7, 1 November 2005), http://www.un.org/en/holocaustremembrance/docs/res607.shtml.

[ii] Sammy Smooha, The 2008 Index of Arab-Jewish Relations in Israel: Main Findings and Trends of Change, University of Haifa, 2009, http://soc.haifa.ac.il/~s.smooha/uploads/editor_uploads/files/Index2008MainFindings_TrendsChangeEng.pdf; Stephen Wicken, “Views of the Holocaust in Arab Media and Public Discourse”, Yale Journal of International Affairs, Winter/Spring 2006, 103-115.

[iii] Bozorgmehr Sharafedin, Why Iran takes issue with the Holocaust, BBC News Middle East, 8 oktober 2013, http://www.bbc.com/news/world-middle-east-24442723.

[iv] Cyriel Martin, “Les chambres à gaz restent un «détail» de l’Histoire, selon Le Pen», la Point, 25. Mars 2009.

Om forfatteren

Kåre Dahl Martinsen er historiker og professor ved Forsvarets Høgskole. Han er en av fire forfattere på læreverket Alle tiders historie.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Anbefalte innlegg