Fornyelsen som forsvant – Den katolske kirke i krise

Postet i historie 2. januar 2015 av Ola Tjørhom

Som katolikk, kvier jeg meg for å si det. Men Den katolske kirke befinner seg i krise. Krisen er dyp og langvarig. Den toppet seg under pave Benedikt XVI. Og den er fortsatt ikke løst.

I en nylig utgitt bok (Fornyelsen som forsvant: Et kritisk blikk på Den katolske kirkes utvikling fra 1850 til i dag, Cappelen Damm Akademisk 2014) forsøker jeg å begrunne denne oppfatningen. Det mest akutte krisetegnet er den endeløse rekken med seksuelle overgrep, hvor avsløringene fortsatt tikker og går. Forbrytelsene har et omfang og en karakter som er sjokkerende inntil det utrolige. Like sjokkerende er lederskapets forsøk på å feie problemene under teppet. Jeg nøyer meg med ett eksempel, blant flere: Høsten 2007 begikk den polske trettenåringen Bartek Obloj selvmord. Et etterlatt brev viser at årsaken var gjentatte overgrep fra den lokale soknepresten. Presten rakk å forrette i Barteks begravelse før han ble skysset videre til en ny tjeneste – og trolig nye overgrep.

Også her hjemme har vi vært vitne til beklagelige forhold. Dagbladet har avdekket noe som må betegnes som medlemsjuks innenfor Oslo katolske bispedømme. Personer som aldri har hatt kontakt med kirken, har blitt registrert som katolikker – uten samtykke. Siktet var å sikre økt statsstøtte. Biskop Eidsvig har bedt om unnskyldning for fadesen, men vi har ikke fått en fullgod forklaring på hvordan dette kunne skje.


Historisk bakgrunn

Krisens bakgrunn kan, i korte trekk, beskrives slik: Mellom 1850 og 1950 var katolisismen preget av sekterisk antimodernitet. Konsolidering innad gjennom konfrontasjon utad var den foretrukne strategien. I møte med 1800-tallets folkelige frigjøring, framsto kirken som en bremsekloss. Omkring 1910 ble regelrett forfølgelse av moderate katolske liberalere igangsatt. Under pave Pius XII var holdningen til nazismen i beste fall unnvikende. I 1933 inngikk kirken et konkordat med Hitler som var det første uttrykket for internasjonal aksept av nazistyret. Konkordatet ble fulgt opp av liknende avtaler med andre fascistiske stater. Det mest påfallende er at dette fortsatte etter krigen, da det var overveldende klart hva disse strømningene sto for. Begrunnelsen var hysterisk kommunistangst, i 1949 ble alle medlemmer av kommunistiske organisasjoner ekskommunisert.

Det andre vatikankonsil (1962-65) la grunnlaget for en endringsprosess med revolusjonære trekk. Kirken sto fram med en ny og dynamisk selvforståelse, holdningen til andre kirkesamfunn og religioner ble åpnere, og vinduene til den moderne verden ble slått opp. Mens konsilets tekster inneholder spenninger, slo fornyelsen ut i full blomst etter dets avslutning. Knapt noensinne har katolske troende kunnet puste friere.

Friheten ble imidlertid kortvarig. Utover 70-tallet ble bremsene satt på. Enden på en lang – og trist – historie er at impulsene fra konsilet ble parkert. Dette skapte rom for et comeback for den antimoderne tradisjonalismen, framfor alt under Benedikt XVI. I de siste tiårene har kirken gjennomgått en markant konservativ vending.


Krisens årsaker

Den katolske krisen har flere årsaker, jeg nøyer meg her med å peke på tre: Kirkens hierarkiske struktur innebærer at den styres av aldrende, sølibatære herrer med en ufeilbarlig pave på toppen av maktpyramiden. Dette er basert på utdaterte idealer fra europeiske keiser- og hoffkulturer og har minimal teologisk basis. Lekfolkets rolle er beskjeden, vår oppgave består fortsatt langt på vei i å pay, pray and obey. Kvinnene rammes hardest. Selv om de utgjør bærebjelken i det kirkelige livet på lokalplanet, har kun to kvinner sentrale posisjoner i kurien – og da på tredjenivå, som såkalte undersekretærer. Med unntak av enkelte rådgivende organer, mangler Den katolske kirke – til forskjell fra så godt som alle andre kirkesamfunn – en demokratisk struktur.

Marginaliseringen av lekfolket setter også sitt preg på kirkens morallære. Nok en gang er det de sølibatære herrene som rår, ofte uten å lytte til de troendes behov – eller til dem som befinner seg midt i dagens kompliserte virkelighet. Resultatet er at en ender opp med en markeringsetikk hvor det synes å være like viktig å flagge kirkelige posisjoner som å gi tjenlig livshjelp. I noen tilfeller blir folks forsøk på å leve livene sine på godt og rett vis møtt med noe som minner om forakt. Samlivsetikken er spesielt problematisk, her holder kirken seg fortsatt med et totalforbud mot ”kunstig prevensjon”.

Nostalgisk retrospeksjon og angst for forandring er en tredje årsak til den katolske krisen. Alt som innbefatter levende mennesker, forandrer seg – det er livets lov. Katolske prelaters forsøk på å benekte at endring skjer innenfor kirken – og innbitte bestrebelser på å stoppe slikt hvis det skulle skje, er ikke bare spilt møye. Denne holdningen har også tragiske følger for en kirke som formelig skriker etter fornyelse.


Frans som løsning?

Mange betrakter pave Frans som en løsning på kirkens problemer. Jeg stiller meg stadig mer tvilende til det. Fra en side sett representerer den nye katolske lederen en klar bedring. Det utvendige liturgiske staffasjemakeriet har blitt redusert, noen reformprosesser har kommet i gang, og pavens engasjement for fattige gjør sterkt inntrykk.

Samtidig snakkes det mye mer enn det handles. Jeg merker meg blant annet at mens Frans henvender seg til kreti og pleti, har han aldri tatt noe dialoginitiativ overfor kritiske katolikker. Det finnes videre eksempler på at paven opptrer med en slags kalkulert ullenhet, knyttet til medietilpassede forsøk på å gjøre alle til lags. Og innenfor vår hjemlige katolisisme har vi ikke merket noe til den påståtte ”Frans-effekten”.

Alt i alt har vi fått en sjarmerende og bredt kommuniserende pave, som likevel står for tradisjonell teologi og et overveiende konservativt moralsyn. Det forundrer at den liberale offentlighet fremdeles ikke har gjennomskuet dette.

Når Gud er involvert, er det alltid grunn til håp. Men et bakstreversk lederskap gjør at håpet blekner. Reell fornyelse glimrer fortsatt med sitt fravær på katolsk hold.

Kronikken er tidligere publisert i Aftenposten 20. desember 2014.

Om forfatteren

Ola Tjørhom (f. 1953) er cand.theol. fra Menighetsfakultetet og dr.theol. fra Universitetet i Oslo. Han har innehatt ulike professorater i inn- og utland. Tjørhom har skrevet en rekke artikler og bøker om kirkeforskning og kirkelig enhetsarbeid og er selv katolikk.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.