Slaveri og demokrati i USA

Postet i historie 12. oktober 2016 av Rolf Hobson
Idyllisert fremstilling av Thomas Jeffersons hjem, plantasjegodset Montecillo ved Charlottesville i Virginia. Jefferson var blant de mest markante av USAs grunnlovsfedre og skrev den amerikanske uavhengighetserklæringen. Jefferson har blitt fremstilt som en av frihetens store forkjempere for sin lovprising av medfødte frihetsidealer. Hans idealer stod imidlertid ikke i veien for hans virke som slaveeier. Montecillo ble et mønsterbruk ved hjelp av arbeidskraften til drøye 600 slaver. (Ukjent 1800-talls-maleri: 19th century, by an unknown artist after the painting by George Cooke.) The Granger Collection/NTB Scanpix

Den amerikanske grunnloven grunnla USAs demokrati. Grunnloven har blitt lovprist som den første som eksplisitt påberopte seg universelle menneskerettigheter, og for sin betydning i en av vestens fremste suksesshistorier: demokratisk kapitalisme.

Men den opprettholdt også slaveriet som institusjon, ekskluderte kvinner fra borgerrettigheter og innledet en ekspansjon som skulle frata den innfødte befolkningen all jord og all fremtid i den nye nasjonen.

Slaveriets rolle under og etter den amerikanske revolusjonen har vært gjenstand for intens forskning og debatt blant amerikanske historikere de siste tiårene (etter at historien sluttet å være hvit). Det tilsynelatende paradoksale i grunnlovens opprettholdelse av slaveriet kunne ikke gnage mer på vår selvforståelse. Den enkleste forklaringen er at grunnloven var uforenlig med slaveriet, og at denne institusjonen dermed var satt «on a path to ultimate extinction». Siden dette var Abraham Lincolns tolkning, har den stor tyngde.

Man kan også spørre dem det angikk mest – de svarte slavene som levde i Nord-Amerika da revolusjonen brøt ut i 1776. De hadde ingen stemmerett, men de stemte likevel – med føttene. Titusenvis, kanskje 100 000, flyktet fra sine amerikanske eiere til de britiske linjene under uavhengighetskrigen. Simon Schamas Rough Crossings. Britain, the Slaves and the American Revolution (2005) er en levende skildring av hvorfor slavene stolte mer på britisk frihet og lovbeskyttelse under kong Georg enn på George Washington og Thomas Jefferson – grunnlovsfedre, demokratiets forkjempere og slaveeiere, som klagde over de «oppsetsige negrene» som stakk av fra dem.

Noen nyere historiske arbeider viser overbevisende at slaveriet var selve det økonomiske limet som holdt unionen mellom nord og sør sammen. Konstitusjonen ble uthamret som et kompromiss mellom eliter i nord og sør, men det var plantasje-oligarkiet i Virginia som stilte betingelsene for at de rikeste statene ble med i den. De fikk et slikt politisk gjennomslag at fire av de fem første presidentene var slaveeiere fra Virginia; åtte av de første tolv presidentene eide slaver; og de sørlige statenes representasjon i Kongressen beskyttet slaveriet som institusjon.

Denne institusjonen var avhengig av kontinuerlig territoriell ekspansjon (på bekostning av de innfødte og det franske og spanske koloniherredømmet som sto i veien). Den var ingen levning fra kolonitiden som var uforenlig med demokratisk kapitalisme; tvert imot var den selve grunnlaget for både fremveksten av amerikansk kapitalisme og den industrielle revolusjonen i England. Den dynamiske slaveøkonomien drev USAs ekspansjon vestover og førte med seg den raskeste veksten i slaveriet noensinne.

Slaveeiernes union

Etter at uavhengigheten var vunnet fra England i 1783, måtte de tretten amerikanske koloniene finne en politisk form som kombinerte en effektiv føderal regjering med delstatenes uavhengighet. Resultatet av forhandlingene ble konstitusjonen av 1787, som i vesentlige trekk var et kompromiss mellom to regioner: de mindre statene i nord og de fem store og rike slavestatene i sør. Disse forhandlingene blir analysert i detalj i George William Van Cleves A Slaveholders’ Union. Slavery, Politics and the Constitution in the Early American Republic (2010). I juristens presise, tørre formuleringer slår han fast at dette kompromisset innebar en politisk garanti av slaveriet som var sterkere enn noen lov. En lov om slaveriet kunne avskaffes av et flertall, men ved å sørge for at Representantenes hus var sammensatt på en måte som gjenspeilte fordelingen av landets rikdom, ville et slikt flertall ikke kunne oppstå.

Arrene på ryggen til denne tidligere slaven vitner om slaveriets bestialitet. Bildet ble tatt etter at han hadde rømt for å slutte seg til Unionshæren under den amerikanske borgerkrigen (1861 – 1865). Foto: Akg-images/NTB Scanpix

Arrene på ryggen til denne tidligere slaven vitner om slaveriets bestialitet. Bildet ble tatt etter at han hadde rømt for å slutte seg til Unionshæren under den amerikanske borgerkrigen (1861 – 1865). Foto: Akg-images/NTB Scanpix

De 20 % av befolkningen som slavene utgjorde, var en vesentlig del av landets rikdom. De ble telt med i representasjonen ved artikkel I, 2 av grunnloven. Artikkelen slo fast at trefemtedeler av den svarte befolkningen skulle legges til den hvite befolkningen i en delstat når delstatens representanter i kongressen og i valgkollegiet under presidentvalget skulle etableres. Slavene ble telt med, ikke som 3/5-borgere, men som en bestemt type eiendom som ville sikre sørstatene tilstrekkelig politisk innflytelse til å avverge enhver trussel mot slaveriet som institusjon.

En annen sentral paragraf som sikret slaveriet, var slaveflukt-bestemmelsen (fugitive slave clause) under artikkel 4, 2. Den sikret slaveeieres rett til å få utlevert en slave som hadde flyktet til en stat der slaveriet var avskaffet. Med andre ord ble slaver fra en slavestat anerkjent som rettmessig eiendom overalt i USA. Dette i en tid da rømte slaver for lengst hadde kunnet nyte sin frihet så lenge de befant seg på engelsk jord. Den nye nasjonens grunnlov innskrenket dermed delstatenes rett til å avskaffe slaveriet.

Disse og andre politiske kompromisser i grunnloven åpnet for at slavestatene kunne ekspandere sørvestover, mens de nordlige statene kunne ekspandere i nordvest. De nye statene ble etablert med hver sin samfunnsmodell, de første med slavedrevne bomullsplantasjer som forsynte den engelske tekstilindustrien, mens de andre åpnet for innvandrere som fikk drive «fri jord med fri arbeidskraft».

Den dynamiske sektoren

Det er dimensjonene og dynamikken i slaveriets ekspansjon som virkelig forbauser i USAs tidlige historie. Generasjoner av historikere har fulgt Adam Smith og abolisjonistene i å fordømme slaveriet som en førmoderne produksjonsform. Slaver er mindre produktive enn frie lønnsarbeidere, heter det, og slaveriet er dermed både umoralsk og ulønnsomt. Slavestatene representerte en levning fra kolonitiden som var dømt til å forsvinne når nordstatenes demokratiske kapitalisme utfoldet sitt potensial. Utfallet av borgerkrigen (1861— 65) var også historiens dom over en forgangen samfunnsform.

Edward E. Baptists The Half Has Never Been Told. Slavery and the Making of American Capitalism (2014) kullkaster denne tolkningen, som passer så godt inn i en «Whig interpretation», der universelle menneskerettigheter, demokrati og kapitalisme opptrer som den moderne frihetens drivkrefter – og fører fremskrittet frem til oss. I motsetning til Van Cleve skriver Baptist med en åpenlys lidenskap og illustrerer analysen med bilder av hva slaveriet faktisk betød for navngitte mennesker som kildene noen ganger løfter ut av bomullsmarkene og salgskontraktene.

For slaveriet var ikke en døende institusjon. Grunnloven ga det vekstbetingelser som det britiske herredømmet hadde truet med å hemme. I 1790 fantes det 800 000 slaver i USA; antallet var fordoblet i 1820 og doblet seg igjen innen 1850. Like før borgerkrigen brøt ut var det rundt fire millioner slaver, de fleste av dem i nye stater som var blitt innlemmet i unionen etter at den innfødte befolkningen var blitt fordrevet. En slik forskyvning i slavebefolkningen innebar en enorm indre tvangsmigrasjon.

Det indre slavemarkedet

En del av kompromisset i grunnloven var at slaveimporten til USA skulle opphøre i 1808.  Da det skjedde, steg verdien av slavene i de gamle slavestatene i sørøst, til glede for det gamle oligarkiet. Plantasjeeierne i Virginia kunne tjene mer på å avle mennesker for salg enn på å produsere tobakk. Hundretusenvis av svarte slaver ble revet løs fra sine familier da de ble solgt til slavehandlere som marsjerte dem vestover eller seilte dem til slavemarkedet i New Orleans. Derfra ble de solgt til bomullsplantasjene langs Mississippi.

Forklaringen på tilbudet var etterspørselen. I disse tiårene var bomull verdens viktigste råvare. En stadig større andel av verdensproduksjonen skjedde i USA, og en stadig økende andel av den ble eksportert til bomullsfabrikkene i Nord-England. Rundt 50 millioner baller råbomull i 1800 ble til nesten 1400 millioner i 1860. En slik ekspansjon kunne ikke skje uten kreditt. Finansinstitusjoner i Europa og New York utviklet nye instrumenter for å formidle kapital fra markedene til entreprenørene. Plantasjeeierne kunne pantsette sine slaver i banker som ga lån med kapital som de reiste gjennom aksjer utstedt på børsene i London, Paris og Brussel. Med kreditten kunne de kjøpe ny jord og flere slaver.

Limet i elitenes uhellige allianse

En ting plantasjeeierne ikke brukte kreditten til var arbeidsbesparende maskiner, for de var ennå ikke funnet opp. Produksjonsøkningen var langt større enn økningen i slavebefolkningen. Slavenes produktivitet økte med rater tilsvarende engelske tekstilarbeidere, dvs. blant de høyeste i verden. Men mens fabrikkarbeiderne jobbet med kapitalintensive, dampdrevne maskiner, er det i høyden noen forbedringer i bomullssortene som kan bidra til å forklare produktivitetsøkningen på bomullsmarkene. Mesteparten ble hentet ut med pisken. Den produktivitetsøkningen markedet krevde, ble tvunget ut av slavene med vold og terror.

Baptist gir uutholdelige skildringer av den torturen og fornedrelsen slavene ble utsatt for, men de tjener en videre hensikt, som er å illustrere hvordan denne produksjonsformen hadde fått ideelle vekstbetingelser med den amerikanske grunnloven og den engelske industrielle revolusjonen. Den var motoren i landets økonomiske vekst og skapte en allianse mellom elitene i sør og nord som bandt regionene sammen. Den krevde kontinuerlig ekspansjon – vest for Mississippi, inn i Texas og gjennom krigen med Mexico i 1846. I 1850-årene blomstret slaveøkonomien igjen opp etter en finanskrise, men da politikere fra sør begynte å kreve at slaveriet skulle kunne ekspandere til de frie statene i nord, forsterket de spenningene mellom de to modellene som munnet ut i borgerkrigen.

Selvstendige regimer

Gjennomgangen i denne og mitt forrige innlegg om oligarkienes rolle i folkestyrets historie har ikke til hensikt å konkludere med at 1688—9 eller 1776—87 ikke betyr noe i demokratiseringens historie. Edmund Morgan får tydelig frem betydningen av myten om folkestyret når han skriver: «Folkesuverenitetens historie i både England og Amerika etter 1689 kan leses som historien om en rekke anstrengelser som generasjoner har gjort for å bringe virkeligheten nærmere myten, anstrengelser som gradvis har transformert selve samfunnsstrukturen. Men i de tidlige fasene av folkestyret var problemet å gjøre myten troverdig uten å velte den strukturen», som ga samfunnet stabilitet og som «lot de få herske over de mange i alle dagliglivets forhandlinger.» (Inventing the People. The Rise of Popular Sovereignty in England and America (1988))

Begge revolusjonene etablerte regimer som varte svært lenge etter våre dagers mål – 150 år med et begrenset monarki kontrollert av et aristokratisk oligarki i England og 80 år med slaveeiende demokrati i USA. I «the Whig interpretation» er de forstadier og mellomstasjoner på veien til vårt demokrati. Men kanskje de heller burde forstås som selvstendige regimer, utgått fra de kompromissene som blir inngått når etablerte samfunnsmakter skal legitimere sitt herredømme med prinsippet om folkesuvereniteten.

Om forfatteren

Rolf Hobson Rolf Hobson er seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier og professor II ved Universitetet i Bergen. Han har fagkretsen historie, sosialøkonomi og russisk fra Universitetet i Oslo og dr.art.-graden fra NTNU.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Anbefalte innlegg