Hvordan forstå populismen i valgåret 2016?

Postet i historie 14. oktober 2016 av Rolf Hobson
«Make America Great Again» Går det an å finne historiske paralleller til Donald Trumps populisme? (SPARTAN7W/Wikimedia Commons)

I denne pausen mellom Brexit og en mulig president Trump vil en lete etter historiske paralleller til dagens populistiske opprør mot elitene i Europa og USA.

Mange ser likheter mellom børskrakkene i 1929 og 2008, og det er fristende å peke på hvordan fascismen og kommunismen fikk masseoppslutning under den påfølgende store depresjonen. Det er imidlertid vanskelig å vite hvor mye den sammenlikningen kan fortelle oss, fordi det er umulig å skille kapitalismens krise fra følgene av den første totale krigen.

Da er det mer å hente ved å se til en lang fredsperiode, som ble innledet med omfattende deregulering og frihandelsavtaler. Disse ble fulgt av sterk økonomisk vekst, stadig økende strømmer av varer, kapital og migranter, og stadig lettere og raskere kommunikasjoner – kort sagt den prosessen vi i dag kaller globalisering. Da børskrakket kom, ble det etterfulgt av svakere vekst, prisfall på råvarer og industriprodukter, arbeidsledighet og lønnskutt, flukt fra konkurranseutsatte bransjer og masseutvandring.

Datoene som kan fylles in her, er 1860 for Cobden-Chevalier-traktaten, frihandelsavtalen mellom England og Frankrike som dannet mønster for mange andre; 1873 for krakket som avsluttet «gründertiden», boomen som førte til at verdenshandelen økte med 260% mellom 1850 og 1870; og 1896 som markerte slutten på det man i samtiden kalte «den store depresjonen».

Massebevegelsene i 1880-åra

I disse tiårene ble også allmenn stemmerett (for menn) innført i de fleste europeiske land. Og velgerne brukte sin innflytelse over nasjonalstaten til å redusere den usikkerheten globaliseringen utsatte dem for. De stemte på partier som ville reise et nasjonalt vern mot internasjonal konkurranse, eller som gikk inn for velferdstiltak som reduserte belastningene for de mest utsatte. De borgerlige elitene hadde dominert i samfunnsdebatten gjennom liberale økonomiske teorier som beviste at frihandel og fri flyt av varer og kapital var til alles fordel. Fra 1880-årene og fremover kunne de bare bevare sin ledende rolle i politikken ved å bli stadig mer nasjonale og imperialistiske. De kosmopolitiske liberalistene skrumpet inn til professorpartier.

De massebevegelsene som vokste i 1880-årene, hadde enten et nasjonalistisk eller et sosialistisk program. Begge forutsatte at nasjonalstaten skulle skjerme befolkningen fra de sosiale følgene av den internasjonale konkurransen. Nasjonalistiske partier gikk inn for proteksjonisme, og populistiske bevegelser ville begrense innvandringen. Enkelte grupper innvandrere var særlig uglesett: irer i England, italienere i Frankrike og polakker i Preussen. En ny versjon antisemittisme oppsto i Frankrike. Det ble hevdet at jødisk innflytelse forårsaket sosial usikkerhet. Fattige jødiske innvandrere fra Øst-Europa og den internasjonale finanskapitalen i Rothschild-familiens skikkelse var angivelige agenter i den samme konspirasjonen mot den nasjonale økonomien.

Interesseorganisasjoner ble dannet og vant gehør for tollvern. De nye sosialistiske partiene gikk inn for regulerte arbeidsmarkeder og velferdsordninger som kunne dempe følgene av arbeidsledighet og gi tilgang til utdannelse og menneskeverdige boliger. Fagforeningene gikk inn for organisasjonsrett, streikerett og oppsigelsesvern. De var ikke fremmede for å kreve begrensninger i innvandringen.

Det er slående hvor mange av disse kravene kan gjenfinnes i Bernie Sanders’ venstrepopulistiske og Donald Trumps høyrepopulistiske programmer. Flere tiårs nyliberalisme utfordres nå av nasjonalistiske og sosialistiske programmer – akkurat som i Europa og USA i 1880-årene. Det eneste nasjonalistiske argumentet som ikke høres i dag, er påstanden om at nasjonens økonomiske fremtid avhenger at den erobrer oversjøiske kolonier. Og gudskjelov for det, for de koloni- og rustningskappløpene som fulgte i imperialismens tidsalder, var den viktigste årsaken til første verdenskrig.

Populismens mulige følger

Her er tre mulige følger – utenrikspolitisk, innenrikspolitisk, partipolitisk – av populistiske opprør mot de liberale elitene som det finnes historisk presedens for:

-Det europeiske «fellesmarkedet» som frihandelsavtalene skapte på 1860-tallet, ble avløst av nasjonal økonomisk selvhevdelse. Alle stater utenom England reiste tollmurer for å beskytte jordbruket og noen industribransjer. Handelskrig ble et utenrikspolitisk virkemiddel som nøret opp under imperialistisk konkurranse og rustningskappløp.

«Uncle Sam kicks out the Chinaman»: I massebevegelsenes tid i 1880-åra ble USA et foregangsland i å begrense innvandringen, blant annet den asiatiske. Samtidig karikatur.

«Uncle Sam kicks out the Chinaman»: I massebevegelsenes tid i 1880-åra ble USA et foregangsland i å begrense innvandringen, blant annet den asiatiske. Samtidig karikatur.

-USA var allerede svært proteksjonistisk i 1880-årene og ble et foregangsland i å begrense innvandringen. Etter en populistisk kampanje på vegne av amerikanske arbeidere ble California stengt for kinesisk innvandring. Kongressen vedtok «Chinese Exclusion Act» i 1882 (først opphevet i 1943). I løpet av de følgende årene stengte USA og Canada for all asiatisk innvandring ved lov. I 1906 innførte San Franciscos myndigheter et raseskille for japanske skolebarn. Året etter gikk pøbler til angrep på Vancouvers asiatiske bydel da et skip med kinesiske immigranter dukket opp i havnen.

-Selv om England ikke oppga frihandelen før i 1931, ble det konservative partiet splittet over spørsmålet rundt århundreskiftet. Hvis Brexit skulle føre til en ny splittelse, ville det være i god konservativ tradisjon.

Oligarkiet som konspirasjonsteori

Populister har gjerne en klar forestilling om at de bekjemper mektige interesser. Følelsen av å stå maktesløs overfor anonyme markedskrefter og fjerne byråkratier kan gi opphav til konspirasjonsteorier. Det ville være for deprimerende å trekke en fjerde parallell mellom 1880-årenes forestillinger om finanskapitalen som en jødisk verdenskonspirasjon og dagens antisemittisme. Det er nok av andre konspirasjonsteorier som vitner om et behov for å identifisere dulgte makter som «egentlig» styrer verden. Ved å google «Building 7» kan man se at millioner av amerikanere er overbevist om at deres egen regjering sto bak 11.september.

Langt mer håndfaste samfunnsmakter utpekes når Bernie Sanders hevder at USA er blitt et oligarki, der Wall Street og de store korporasjonene kjøper seg kontroll over politikerne. Og Trumps tilhengere er enige når de lovpriser sin kandidat fordi han er «his own man». Det kan virke pussig å stemme på en oligark for å bekjempe oligarkiet, men tanken er vel at en president Trump ikke vil skylde Koch-brødrene, Rupert Murdoch eller Goldman Sachs noen gjenytelser.

Begrepet «oligarki» brukes i Storbritannia og USA i dag for å beskrive hvordan voksende sosial ulikhet lar en ufattelig rik elite kjøpe seg politiske avgjørelser som tjener dens egne interesser.

Det liberale demokratiet er ikke avskaffet, hverken i USA eller Storbritannia, og oligarkene får det ikke alltid som de vil. Koch-brødrene og Rupert Murdoch bidro vesentlig til at George W. Bush ble president, men de klarte ikke å forhindre president Obama eller kandidat Trump. City of London finner gehør hos alle regjeringer, men klarte ikke å forhindre Brexit (i hvert fall ikke ennå), som er en stor trussel mot finansnæringen. Hvis oligarkiet ikke bare er en konspirasjonsteori, må det kunne påvises ved hjelp av konkrete kriterier.

Det nye britiske fåmannsveldet

Ferdinand Mount stiller opp en rekke kriterier som rettferdiggjør beskrivelsen av Storbritannia som et oligarki. Mount har 40 års erfaring som politisk journalist og tilbrakte mesteparten av 80-tallet med å utforme politikk for det konservative partiet under Thatcher-revolusjonen.

Mounts The New Few (2011) beskriver hvordan den britiske befolkningens muligheter for reell politisk deltakelse er blitt redusert av sentralisering og byråkratisering. Enten det gjelder kommunene, de politiske partiene, undervisningssektoren eller helsevesenet, har ansvar og innflytelse blitt flyttet til byråkratiet i Whitehall eller Brussel. Parlamentet er ikke lenger fokuset for nasjonens politiske liv, som foregår et eller annet sted ute i mediene. Mount er en EU-tilhenger som ikke nøler med å kalle byråkratiet i Brussel for et oligarki, som vedtar stadig flere lover og reguleringer uten å måtte ta det minste hensyn til opinionen.

I de børsnoterte firmaene har aksjeeierne ingen reell mulighet til å påvirke bedriftsledelsen, enten den belønner seg selv med groteske lønnsforhøyelser og bonuser uavhengig av resultat, eller den foretar risikofylte finansoperasjoner som setter hele konsernet på spill. Mount er brutal i sin kritikk av hvordan bedriftskulturen i City of London nesten satte hele økonomien over styr under finanskrisen. Bankene ble reddet av skattebetalerne på bekostning av velferdsstaten; ikke én finansakrobat har havnet i fengsel; og bonuskulturen fortsatte mens lønnstakernes realinntekt sank.

De fattiges opprør mot de rike

Hvis ikke dette er nok til å gi borgerne en følelse av avmakt overfor Brussel, Whitehall og City, har en stadig skjevere inntektsfordeling gitt de rike flere muligheter for å påvirke politikken på måter som gavner dem selv. Noen nyere eksempler på A Very British Oligarchy (Mounts undertittel) er mediemogulenes politiske inngripen: Hverken Barclay-brødrene (som eier Daily Telegraph), Lord Rothermere (Daily Mail) eller Murdoch (Sun, Times, Sky-TV) betaler skatt i England, men de griper stadig inn i hvem som skal lede det konservative partiet, eller andre nasjonale spørsmål. Verdens største skatteparadiser er kronkolonier som kunne vært stengt over natten gjennom et kabinettsvedtak – men hvor sannsynlig var det når statsminister Camerons far bygget opp sin formue ved å sluse klientenes penger til Mossack-Fonseca? Partifinansieringen er en endeløs serie av skandaler, der rike nullskatteytere kjøper seg gjenytelser og innflytelse over lovgivningen. (Lesere som ønsker jevn tilflyt fra denne evigvarende sagaen, anbefales å abonnere på Private Eye).

De fattiges opprør mot de rike? Allmenn stemmerett er det viktigste instrumentet de maktesløse har til å si fra. Her fra Islington, London. (David Holt/Wikimedia Commons)

De fattiges opprør mot de rike? Allmenn stemmerett er det viktigste instrumentet de maktesløse har til å si fra. Her fra Islington, London. (David Holt/Wikimedia Commons)

Det er ikke vanskelig å forstå at Leave-kampanjens slagord, «Take control», fikk gjennomslag hos de gruppene som har mistet mest de siste 30 årene: tidligere Labour-velgere i byer der industrien er blitt utradert, som merker konkurransen fra innvandrere om jobber, boliger og knappere velferdsgoder. Men det er ikke bare eliten i Brussel som har fratatt dem kontroll over eget liv. Brexit må også forstås, som den konservative journalisten Peter Oborne skrev i Mail Online 24. juni, som et opprør mot en «politisk klasse som har spilt fallitt» og «ga oss … Irak-krigen og finanskrisen av 2008. I bunn og grunn er dette provinsenes opprør mot London, og de fattiges mot de rike.»

 

Oligarkene på innsiden av demokratiet

Jeffrey Winters er en amerikansk statsviter som analyserer forskjellige former for oligarkier gjennom historien og sammenlikner dem med dagens USA. Hans fortjeneste er å påvise at et oligarki kan leve meget vel i symbiose med et liberalt demokrati. Formen kan bestå så lenge de rikeste får gjennomslag for sin hovedinteresse, som er å sikre sin rikdom. Oligarker er ikke nødvendigvis fiender av rettslig likhet, individuelle friheter eller politisk deltakelse for alle – så lenge disse ikke truer den økonomiske ulikheten. I et demokrati konsentrerer de den politiske innflytelsen rikdommen gir, på det ene området der de, på tvers av alle øvrige motsetninger, har en felles interesse – i å bekjempe progressive skatter.

På denne fronten har de amerikanske oligarkene vært uhyre vellykkede, til tross for noen tilbakeslag. Mellom 1929 og slutten av 1950-årene var de svekket av depresjonen og kunne ikke stå imot sentralstatens behov for krigsfinansiering. Selv under den republikanske presidenten Eisenhower og frem til 1964 lå marginalskatten på de høyeste skatteklassene for den føderale inntektsskatten på over 90%. Men både i 1920-årene og fra 1960-årene og fremover benyttet de aller rikeste seg av to taktikker for å avverge denne trusselen: politisk påvirkning for å flytte skattebyrden nedover på bredere lag av befolkningen, og «skattestreik» i form av lovlige og ulovlige former for skatteplanlegging for å redusere den reelle skattebyrden. For å mestre begge disse oppgavene har det vokst frem en global «inntekts-forsvarsindustri» som omfatter regnskapsførere og advokater, banker og skatteparadiser, lobbyister og tenketanker. De høyeste skattesatsene har i dag sunket til noe over 30%, men de 400 rikeste amerikanere betalte i 2007 en effektiv skattesats på rundt halvparten av den. Er det til å undres over at populister retter skytset mot en gruppe som bruker sin politiske innflytelse til å unndra seg den første og mest grunnleggende borgerplikten: å betale skatt?

Statistikken over de ekstreme og voksende ulikhetene i inntekts- og formuesfordelingen i USA er så vel kjent at jeg ikke trenger å gjenta dem her. Poenget her har vært å vise at det ikke er nytt i historien at en lang periode med liberalisering og sterk vekst avløses av krakk, krise og populistiske opprør fra venstre, men særlig fra den nasjonalistiske høyresiden. Sinnet rettes både mot reelle oligarkier og innbilte konspirasjoner, og allmenn stemmerett er det viktigste instrumentet de maktesløse har til å sende elitene en korreks.

Om forfatteren

Rolf Hobson Rolf Hobson er seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier og professor II ved Universitetet i Bergen. Han har fagkretsen historie, sosialøkonomi og russisk fra Universitetet i Oslo og dr.art.-graden fra NTNU.

Kommentar

  1. Hvorfor er oligarki mindre tolerert i dag enn i antikken der tilfellet var at de rikes innflytelse i politikken baserte seg på populisme?

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.