Myter om folkemordet i Rwanda

Postet i historie 25. januar 2017 av Ingjerd Veiden Brakstad
Ntarama, Rwanda – Flere tusen mennesker ble drept i en massakre i den katolske kirken i Ntarama. Kirken er nå et minnested. (iStock.com/ELisabethHoffmann)

I 1994 ble det begått et folkemord i det lille afrikanske landet Rwanda. I samtidens pressedekning var det imidlertid ikke et folkemord som ble beskrevet: norsk og internasjonal presse skrev om en vill og ukontrollert stammekrig, der befolkningen som helhet, ansporet av “stammehat” og “gamle hevnmotiver”, angrep hverandre. Disse beskrivelsene stemmer ikke overens med virkeligheten, så hvorfor var de så utbredte i samtiden?

Folkemord

Våren og forsommeren 1994 ble opp mot 800 000 sivile drept i Rwanda. Massakrene var del av et folkemord organisert av de fungerende myndigheten og rettet seg i hovedsak mot landets tutsiminoritet, men også mange sivile hutuer som ikke støttet den midlertidige regjeringens ekstreme og rasistiske “Hutu Power”-program ble drept, deriblant den fungerende statsministeren, Agathe Uwilingiyimana.

Folkemordets arkitekter og organisatorer var en ekstremistfraksjon tilknyttet landets politiske og militære elite, som i april tok makten etter at den sittende presidenten Juvénal Habyarimana døde i en flystyrt. Gjerningspersonene under folkemordet var i tillegg til organisatorene på øverste nivå, soldater fra regjeringshæren, presidentgarden og ulike militsgrupper tilknyttet den politiske ideologien Hutu Power. I tillegg ble deler av sivilbefolkningen rekruttert til å delta.

Parallelt med folkemordet foregikk det en krig mellom regjeringshæren og geriljahæren Rwandas Patriotiske Front (RPF), som hadde invadert landet fra nabolandet Uganda. FN nedsatte allerede i november 1994 en internasjonal straffedomstol for Rwanda. Det er bred juridisk og akademisk enighet om at forsøket på å utrydde Rwandas tutsiminoritet utgjorde forbrytelsen folkemord. Hele dette folkemordet ble gjennomført på rundt 100 dager.

Et folkemord er en spesiell form for politisk massevold, der en politisk og/eller militær overmakt angriper en sivil minoritet. Et genocidalt angrep er basert på hvordan den utpekte minoriteten defineres av gjerningspersonene. I likhet med Holocaust var folkemordet i Rwanda et såkalt totalt folkemord. Det vil si at alle medlemmer av tutsiminoriteten var utpekt som offer, uavhengig av markører som alder, kjønn, politisk tilknytning etc.

Et folkemord er en form for massevold som er ensidig, planlagt, organisert og bevisst gjennomført. Under folkemordet i Rwanda rettet et helt statsapparat seg mot tutsiminoriteten med mål om total ødeleggelse.

“Stammekrig”

I den samtidige internasjonale mediedekningen ble folkemordet i Rwanda likevel gjennomgående beskrevet som en stammekrig, og som et kaotisk og blodig masseslagsmål der hele befolkningen kollektivt gikk løs på hverandre med macheter.

To dager inn i folkemordet i Rwanda, beskrev Aftenposten bakgrunnen for volden slik:

“Gjennom historien har hutuer og tutsier slaktet hverandre ned uten at resten av verden har tatt seg spesielt nær av det. Partene retter sin aggresjon utelukkende mot hverandre, og det er ingen fare for spredning av konflikten. Striden er blottet for ideologiske overtoner. Ingen store strategiske eller økonomiske interesser står heller på spill.ˮ

(“Bak nyhetene: Hevnens onde sirkel”, Aftenposten 9. april 1994.)

Sitatet illustrerer en bredere tendens i mediedekningen til å avpolitisere volden, og framstille den som en alle-mot-alle kollektiv “nedslakting.”

Volden våren og sommeren 1994 ble gjennomgående beskrevet som siste episode i “en ond sirkel av hevn”, framtvunget av historien og umulig å bryte: “Gamle fiender fortsetter å slåss. Motsetningene mellom hutuer og tutsier har dype røtter i Rwanda” og “[f]iendskapet mellom de to folkegruppene har krevet utallige menneskeliv de siste tiårene.”  Problemet her er ikke påpekningen av at det hadde vært episoder av politisk vold i landet tidligere. Problemet er at den genocidale volden ble forstått som hittil siste episode av i en historie av vold og som et utslag av tosidig fiendskap.

I det lengre sitatet ovenfor identifiseres ingen motiver for volden, tvert imot utrykkes det helt eksplisitt at det ikke finnes verken en ideologisk (altså politisk), strategisk eller økonomisk bakgrunn for volden. Tittelen på Aftenpostens tekst er imidlertid “Hevnens onde sirkel”, og nettopp hevn var et gjennomgående tema når volden skulle forklares.

Folkemordets ofre: Portretter utstilt i Genocide Memorial Centre i Rwandas hovedstad Kigali (Adam Jones, Ph.D./Commons.wikimedia.org)

Folkemordets ofre: Portretter utstilt i Genocide Memorial Centre i Rwandas hovedstad Kigali (Adam Jones, Ph.D./Commons.wikimedia.org)

“Hevn”

Selv om folkemordet hovedsakelig ble beskrevet som en tosidig stammekrig, ble det faktum at de fleste ofrene var tutsier, forklart med at hutumajoriteten ønsket hevn over tutsiminoriteten.

Ofte ble nemlig den politiske og militære overmaktens angrep på en sivil minoritet forklart med at volden var en undertrykt hutumajoritets hevn over en overlegen part:

“Tradisjonelt har makten ligget hos mindretallet, tutsiene. […] Det store flertallet, hutuene, har tradisjonelt vært den underlegne part.”

Volden mot og massakrene av sivile ble igjen og igjen beskrevet som “kampen mellom den gamle herskerklassen tutsiene og den tradisjonelle underklassen hutuene, som utgjør 80-85 prosent av befolkningen.”

Budskapet er at folkemordet var en “konflikt” og en “kamp” mellom en tradisjonell elite og den undertrykte majoritetsbefolkningen, og at maktforholdet mellom hutuer og tutsier før 1959 forklarer volden bedre enn den politiske situasjonen i samtiden: “Helt siden gjeterfolket tutsi kom til Rwanda for fem hundre år siden, og etter hvert tok makten fra bøndene av hutu-avstamning, har konflikten vært blodig.ˮ

Bildet var altså at volden mot sivile tutsier var hutubefolkningens hevn over sine gamle herskere –  en form for blodig og bredt ønsket klassejustis.

Problemet med denne forklaringen på volden var at den så bort fra virkeligheten i Rwanda i 1994.

Både beskrivelsen av hva vi var vitne til i Rwanda og forklaringene på hvorfor, hentet sitt innhold, ikke fra den samtidige virkeligheten i Rwanda, men fra historiske koloniale myter tilknyttet Afrika sør for Sahara generelt, og Rwanda og Burundi spesielt.

Den hamittiske hypotesen

Der ideen om at en politisk, ensidig forbrytelse faktisk er en stammekrig, er resultat av bredere kulturelle forestillinger om det afrikanske kontinentet, kan tanken om at den genocidale volden var hutuers hevn over tutsier spores tilbake til en helt bestemt myte, nemlig den såkalte hamittiske hypotesen.

Den hamittiske hypotesen er en europeisk kolonial idekonstruksjon og har som grunnforutsetning at alt av verdi noensinne funnet i det såkalt svarte Afrika (altså Afrika sør for Sahara) ble bragt dit av ”hamittene”, en rase som var en avlegger av den kaukasiske, og en helt annen enn den såkalt negroide rasen. Myten var nødvendig for å vise at svarte afrikanere virkelig var rasemessig underlegne hvite europeere, og den fungerte som forklaring når virkeligheten lot til å motstride denne nødvendige overbevisningen.

Rasisme og kolonialisme

Fra siste halvdel av 1800-tallet var biologisk rasisme en selvsagt del av europeeres verdensbilde, og utgjorde en sentral del av det ideologiske aspektet ved koloniseringen av Afrika. Et resultat av dette var at flere anstrengelser ble gjort for å (bort)forklare bevis på føreuropeisk sivilisasjon i Afrika sør for Sahara.

I forbindelse med Rwanda gikk hypotesen i korte trekk ut på at den økonomiske og politiske eliten i Rwanda ved de første europeernes inntog umulig kunne være ”ekte” afrikanere – til det var de, etter sigende, for sofistikerte og intelligente. De første europeerne som nådde Rwanda hadde latt seg imponere av det gjennomorganiserte samfunnet, og søkte forklaringer på hvordan dette var mulig i et område som i utgangspunktet skulle være usivilisert og uorganisert. Forklaringen var at Rwandas elite tilhørte en annen rase enn den rwandiske befolkningen for øvrig, en rase som skilte seg markant fra den såkalt negroide rasen. En belgisk rapport fra tidlig 1900-tall slo fast at “[t]he Mututsi of good race has nothing of the negro, apart for his colour.”

Island eller Atlantis?

Datidens antropologer nærmest konkurrerte om å gi denne teorien vitenskapelig kredibilitet og oppmerksomhet. Tutsiene tilhørte en rase som var grunnleggende forskjellig fra den ”negroide rasen”; de tilhørte i likhet med masaiene en egen ”rød rase”, eller de var ”svarte semitter” eller til og med ”svarte kaukasiere”. Teorien om at tutsiene var rasefremmede i området gikk på kort tid fra å være mulig til sannsynlig til ubestridelig sannhet. Opprinnelsesteoriene varierte fra de teoretisk mulige (men ikke vitenskapelig funderte) gjetningene Etiopia eller Egypt til mer fantastiske forslag som Edens Hage, Tibet, Island og Atlantis.

Disse teoriene framstår i dag som kuriøse og uten vitenskapelig verdi. Likevel har selve kjernen i den hamittiske hypotesen overlevd politiske endringer i Rwanda og vært sentral i landets videre historie og politiske utvikling. Denne kjernen er enkel: 1) Hutu og tutsi er rasebetegnelser og 2) tutsiene innvandret en gang på 14-1500-tallet, underla seg hutuene som allerede bodde der, og er altså både “rasefremmede” i Rwanda og en konstant trussel mot hutubefolkningen.

Den hamittiske hypotesen ble utviklet av europeiske oppdagere og antropologer, videreutviklet og spredt av misjonærer, omfavnet og internalisert av den rwandiske eliten, og formalisert gjennom lovverket av belgiske kolonimyndigheter. Kolonimyndigheter plasserte tutsiene rasemessig over hutubefolkningen, og dette hadde helt konkrete – negative – konsekvenser for den rwandiske majoritetsbefolkningen – som altså var definert som hutuer. Den rasemessig overlegne minoriteten – tutsiene – hadde (selv om de selvsagt var underlagt europeiske kolonimyndigheter) en privilegert posisjon i nesten alle sammenhenger, på bekostning av hutuene. Den hamittiske hypotesen var med andre ord ikke kun en ”vitenskapelig” rase- og opprinnelsesteori, men dannet grunnlaget for hvilke muligheter og begrensinger den rwandiske befolkningen hadde til arbeid, bevegelsesfrihet, utdanning, og så videre.

Den hamittiske hypotesen og Hutu Power

Det sentrale i vår sammenheng er at den hamittiske hypotese (snudd på hodet) også dannet det politiske grunnlaget for den rasistiske, genocidale ideologien til Hutu Power-bevegelsen, som altså sto bak folkemordet.

Innenfor Hutu Power-ideologien ble raseegenskapene europeerne hadde tilskrevet tutsiene nemlig ikke avvist, men endret fra positivt til negativt. Intelligens ble omformet til medfødt sluhet, stolthet ble arroganse, den fysiske skjønnheten europeerne hadde vært så begeistret for, ble innenfor hutuekstremismen forstått som et av tutsienes våpen i undertrykkelsen av hutuene: tutsikvinnene brukte nemlig denne skjønnheten til å fremme tutsienes interesser – som i hovedsak dreide seg om å slavebinde hutubefolkningen.

Når journalister forklarte volden med temaer hentet fra den hamittiske hypotesen, framsto det som om hutumajoriteten utøvde en form for lenge ønsket klassejustis da de gikk til angrep på tutsiminoriteten. Med andre ord ble et helt statsapparats angrep på en sivil minoritet forstått som en undertrykt majoritets angrep på en elite. Denne tolkningen ser fullstendig bort fra at tutsiene ikke bare var en minoritet rent tallmessig, men at de siden rwandisk selvstendighet i 1959-62 hadde vært offer for forfølgelser, fordrivelser og massakrer i det selvstendige Rwanda, også før folkemordet i 1994.

Kombinasjonen av “stammekrig” og “hevn” skaper et bilde av en særegen afrikansk form for borgerkrig der en tradisjonelt undertrykt majoritet søker hevn over gamle herskere, ikke en politisk og militær autoritets angrep mot en ubevæpnet minoritet. Budskapet ligger tett opp til den genocidale ideologiens versjon av rwandisk historie, der angrepet på tutsiene nettopp var både borgerkrig, berettiget hevn og nødvendig klasse-(og rase-)kamp.

Siterte kilder

“Bak nyhetene: Hevnens onde sirkel”, Aftenposten 9. april 1994

”Nedslaktingen av Rwanda”, Aftenposten 9. mai 1994

ˮVG mener:…som ikke rammer dig selv!ˮ VG 18. mai 1994.

”Sannesmoen hjem fra Rwanda i går: -Fryktet hele tiden for livet.” Aftenposten 15. april 1994.

Om forfatteren

Ingjerd Veiden Brakstad (f. 1979) er historiker og arbeider særlig med spørsmål knyttet til folkemord og tilskuernes fortolkninger av denne forbrytelsen. Hun har doktorgrad i historie fra NTNU.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.