Reformasjonen og Norge

Postet i historie 24. mars 2017 av Øystein Rian
Martin Luthers 95 teser. Ifølge tradisjonen slo Luther dem opp på kirkedøra i Wittenberg 31. oktober 1517, men det er tvilsomt om han virkelig gjorde det. Scenen har likevel blitt illustrert i mange versjoner siden reformasjonen. Her et litografi fra 1827 av Wilhelm von Löwenstern. (NTB Scanpix/akg-images).

I år er det 500 år siden reformasjonen startet i Wittenberg i 1517. Martin Luthers kritikk av pavekirken utløste et brudd og en ny luthersk kirke.  

I Norge var folket fortsatt katolsk da reformasjonen ble tvangsinnført ovenfra og utenfra. Hva ble konsekvensene på kort og lang sikt?

Luthers lære og agitasjon

Norge var etter 1380 i union med Danmark, som var den sterkeste parten. Kongen var dansk, og dessuten var han hertug i Slesvig-Holstein. I samspill med aktivister i Danmark og Slesvig-Holstein ble kongen etter 1517 stadig mer luthersk. Hva var det han da sluttet seg til?

Luther forkastet store deler av den katolske tradisjonen: pavens og kirkemøtenes myndighet, biskopenes og prestenes formidling av frelsen, klosterlivet, sølibatet, helgendyrkelsen, valfartene og verdien av gode gjerninger for å bli frelst. Han sa at det bare var i Bibelen at man fant Guds ord: Alle mennesker var fordervet og fortapt hvis de ikke var lydige mot Bibelens Gud og trodde fullt og fast på Jesus. Denne betingelsesløse lydigheten og troen var det eneste som kunne føre mennesket til himmelen.

Bibelutgave (Nürnberg) 1706. (NTB Scanpix/akg-images).

Luther satte i gang en systematisk kampanje i bøker og trykksaker. Han gav ut en strøm av skrifter som agiterte for en radikal kirkereform, med krasse anklager mot paven og den katolske kirken. Fra 1517 til 1523 ble antall trykksaker i Tyskland tidoblet, og i løpet av livet gav Luther ut skrifter i millioner av eksemplarer.

Oppslutning og undertrykking

I Tyskland var folk sinte på paven fordi han overstyrte kirken og krevde inn skatter og avgifter til Roma. Nå fikk de dessuten høre at mange av kirkens ordninger og tradisjoner var ugudelige påfunn, som førte dem rett inn i fortapelsen: Paven var Antikrist og romerkirken var Satans kirke. De måtte vende seg vekk fra den for å bli frelst og komme til himmelen, det gjaldt om å velge parti i kampen mellom Gud og Satan (Heiko A. Oberman: Luther. Man between God and the Devil).

Oppslutningen om reformasjonen var stor, men det oppstod et mangfold som Luther mislikte: I byene sluttet mange seg til gjendøperne (tilhengere av voksendåp), og i bygdene krevde bøndene lettere vilkår, noe som utløste Bondekrigen i 1525. Luther støttet en blodig undertrykking av begge bevegelsene. Han hevdet at det var en grov synd å være ulydig mot øvrigheten, fordi den var innsatt av Gud. I den lutherske kirken ble lydighet mot kongen et langt mer absolutt påbud enn i den katolske kirken. Dette var noe som den danske kongen trakk stor fordel av.

Fyrstenes kirke

Luther og hans tilhengere organiserte den nye kirken i Wittenberg og bestemte hvordan gudstjenestene skulle utformes, med tysk kirkespråk i stedet for latin. Mange tyske fyrster innførte den lutherske kirkemodellen og gjorde seg selv til herrer i denne kirken. De forhandlet så uten resultat med katolikkene (keiseren og andre fyrster), og i 1529 protesterte lutheranerne mot det katolske standpunktet (derav protestanter). Året etter formulerte de den augsburgske bekjennelsen som sitt trosgrunnlag.

I 1546-47 og 1552-55 utkjempet partene to kriger som endte med freden i Augsburg i 1555, der de avtalte at katolske og protestantiske fyrster skulle bestemme kirkeformen i sitt eget land. I freden i Westfalen i 1648 (etter trettiårskrigen 1618-1648) ble denne fyrstemyndigheten stadfestet. Tvang til tro ble satt i system.

Lutherske konger i Norden

Gustav Vasa rev Sverige løs fra Kalmarunionen i 1523 og brukte reformasjonen til å bygge en sterk luthersk stat. Kronen mangedoblet inntektene og organiserte et svensk militærvesen som ble brukt til å føre stadige kriger. Protestantisk gudsfrykt var da den ideologiske drivkraften for den svenske militærmakten fram til 1814.

30. oktober 1536 kunngjorde Kristian 3. at Danmark skulle være luthersk. I Norge ledet erkebiskop Olav Engelbrektsson motstanden mot Kristian 3.: Den politiske kampen mot dansk fremmedstyre og kirkekampen mot reformasjonen smeltet sammen. Dette førte til at den danske kongen 30. oktober 1536 inngikk en hemmelig avtale med det danske riksrådet. Den gikk ut på at Norge ikke lenger skulle være et eget rike, men være underlagt den danske kronen til evig tid. Slik ble reformasjonen også gjort gjeldende for Norge, og dette ble trumfet gjennom av en dansk hær i 1537.

Norsk utenforskap

I Danmark fantes det mange tilhengere av reformasjonen, og der holdt kongen møter med lutherske teologer der det ble fattet vedtak om hvordan den nye danske kirken skulle utformes. Resultatene av møtene ble kunngjort som kirkelover, den viktigste var den danske kirkeordinans av 1537 (Udgave ved Martin Schwarz Lausten). Det fantes ikke lutherske teologer i Norge, og ingen nordmann ble ikke tatt med på råd. Hele veien ble reformasjonen gjennomført som diktat, der de danske vedtakene ble innført i Norge.

Kongen konfiskerte kirkens eiendommer og inntekter og la den lutherske kirken under sitt styre. Norge var 99.9 prosent katolsk, og Kristian 3. ville ikke uroe den «enfoldige allmuen». Det ble derfor gitt liten informasjon om kirkerevolusjonen, og i de første årene fantes det ikke lutherske prester å sette inn i stedet for de katolske prestene. Innføringen av en luthersk kirkeordning kom med en ny generasjon prester som ble gitt luthersk skolering. Biskopene ble erstattet av superintendenter (tilsynsmenn), som satte i gang forandringene. Det vakte motvilje i befolkningen, som gikk langt mindre i kirken og sluttet med å gi gaver til den.

Gudstjeneste på dansk

I København ble det utformet en dansk gudstjeneste etter mønster fra Wittenberg. Viktige virkemidler ble Kristian 3.s danske bibel av 1550 og Hans Thomissøns danske salmebok av 1569. Ved visitaser sørget superintendentene for at det som foregikk i kirkene ble standardisert. Hensikten var å prente en korrekt tro inn i sinnene for å skape en uniform kristendom.

Også kirkerommene ble reformert. Kostbarheter ble sendt til København, mens det gikk tregere med å fjerne helgenbilder fordi menighetene strittet i mot. Bildene og skulpturene fantes på mange sidealtre. Danske riksråder som besøkte Bergen i 1568 påstod at det ble drevet avgudsdyrking ved dem, og bildene ble prompte fjernet, til stor forbitrelse i byen. Slik rensket embetsmennene ut stadig mer av den katolske kirkekunsten. I stedet ble kirkerommene utstyrt med store prekestoler og faste benker slik at folk kunne sitte lenge og høre på presten.

I Danmark fantes det lutherske predikanter som talte et folkelig dansk. Etter 1540 sendte myndighetene danske teologer til Norge, men de var fremmede for nordmennene. Den lutherske preken i Norge ble lenge framført på et stivt bokdansk, selv av norskfødte prester. Denne svake utnyttelsen av den lutherske kirkens offentlige overlegenhet forsinket inderliggjøringen av lutherdommen i Norge. Folk opplevde kirken som øvrighetens, embetsmennenes og danskenes kirke, ikke en kirke der nordmennene og den folkelige fromheten fortsatt kunne utfolde seg.

Katolsk undergrunn

Katolisismen ble da skjøvet ut av offentligheten, slik som den landsomfattende olavskultusen: Den hadde hvert år nådd et høydepunkt i olsok (29. juli). Bare folket på Færøyene klarte å ta vare på olsokfeiringen; den er der en stor fest den dag i dag. Utenfor kirketid ble nå kirkerommene stengt for befolkningen. Samtidig fortsatte folk med å bruke fjernere kirker slik de var vant til. Det var merkbart i fortsatte valfarter til kirker der de søkte helbredelse ved krusifikser og hellige kilder, slik som Løvøy i Vestfold, Eidsborg i Telemark og Røldal i Hardanger.

Katolske ytringer ble straffet, som da to eldre vestfoldbønder ble brent i 1550-årene etter å ha agitert for å ære jomfru Maria. Ingeborg Kjellsdatter fra Skiptvet i Østfold ble dømt til pisking på Oslo lagting i 1573 fordi hun hadde sagt at Maria hadde åpenbart seg for henne. Kampen mot restkatolisismen gled over i trolldomsbekjempelse og heksebrenning. Unge menn oppsøkte jesuittiske skoler på kontinentet. Noen av dem kom tilbake og ble sokneprester i Norge. Flere av dem ble avslørt og landsforvist i en stor prosess i 1613.

Sensur og kongehyllest

Trykkerinæringen i Danmark-Norge ble stramt sentralisert til København. Danmark-Norge hadde bare ett universitet, det lå i København, kontrollert av kongen og hans embetsmenn. Den danske kirkeordinansen av 1537 etablerte en sensur som varte i 233 år, til fritenkeren Struensee plutselig avskaffet den i 1770. Professorene på universitetet utførte arbeidet med å sensurere manuskriptene. Hensikten var å stoppe teologi som ikke var kjerneluthersk og formuleringer som ikke var politisk korrekte (Øystein Rian: Sensuren i Danmark-Norge.Vilkårene for offentlige ytringer 1536-1814).

Det ble et kappløp om å hylle kongen som den danske reformasjonens far og kirkens overhode. Ved viktige begivenheter ble det berammet bededager. Da skulle folk gå mann av huse til kirke og høre på lange bønner formulert av kirkeledelsen. I disse bønnene ble Gud blant annet bønnfalt om å støtte kongen i kriger. Kirkeritualet av 1685 inneholdt kaskader av bønner for kongen, med henførte utbroderinger av hans fortjenester og oppfordringer til Herren om å holde sin vernende hånd over ham og folket.

Den haugianske vendingen

På 1700-tallet sørget myndighetene for at katekismer, salmebøker og postiller (prekensamling) ble trykt i store opplag, og slik spredte de lutherdommen til hele befolkningen. Da ble allmueskolen og konfirmasjonen innført, med katekismen som lærebok. Disse offentlige tiltakene forberedte grunnen for legpredikanten Hans Nielsen Hauge (1771-1824). Hauge og hans tilhengere (haugianerne), målte de verdsliggjorte prestene med katekismens strenge formaninger. De fant da at prestene ikke holdt mål med sin velstående livsstil. Denne uventede seinvirkningen av 1700-tallets kirkekampanjer fortsatte å prege norsk kristenliv i 150 år etter Hauge: Bedehuskristendommen gjorde seg sterkt gjeldende fram til ca. 1970.

Reformasjonen kom til Norge som ledd i et fremmedstyre, og det tok noen hundre år før nordmennene ble lutheranere. Når det skjedde fra 1750 til 1970, begynte samtidig stadig flere å distansere seg fra kirken, et fenomen som har skutt fart i de siste 50 årene. Mange mener likevel at nordmenn flest er preget av en protestantisk mentalitet. Det er en spennende påstand og egner seg for diskusjon: Hva var og er protestantisk, ikke-religiøs (sekulær) og/eller norsk tenkemåte?

Om forfatteren

Øystein Rian Øystein Rian er professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Han har særlig arbeidet med dansketidens historie 1536-1814.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Anbefalte innlegg