Holocaust og elever

Postet i historie 23. november 2017 av Kirsten Meadow
Den 26. november 1942 fraktet det tyske lasteskipet DS Donau 529 jøder fra Norge til tysk-okkuperte Polen. De fleste som ble deportert ble umiddelbart drept ved ankomst til konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz. I år er det 75 år siden det norske Holocaust. Fotograf: Georg W. Fossum, 1942. Eier: Nasjonalbiblioteket.

En sentral del av vårt arbeid som formidlere ved HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og Livssynsminoriteter) er å ha undervisningsopplegg med besøkende skoleklasser. Fokuset tilpasses lærerens ønske, men dreier seg i hovedsak om det norske Holocaust, nazismen som ideologi og årsaksforklaringer til folkemordet på de jødiske europeerne.

Elevene som kommer er enten ungdomsskole- eller videregåendeelever. Deres forkunnskaper er høyst varierende, og vi legger uansett opp til at lærere kan ta med klassen som introduksjon til temaet, uten å ha gjort noe forarbeid. Selv om ingen klasser er like, har vi en del erfaringer som går igjen uavhengig av skole og alderstrinn.

Heltefortellingen om andre verdenskrig i Norge

For å finne ut hvilke forkunnskaper elevene har, liker vi å starte besøket med å be elevene fortelle hva de forbinder med Norge under andre verdenskrig. Gutta på skauen, Max Manus, Quisling, 9. april og Tungtvannsaksjonen er det vi oftest får til svar. Først når vi utvider spørsmålet til å gjelde andre verdenskrig generelt trekkes Holocaust og jødeforfølgelser frem som sentralt. Men for de fleste forstås Holocaust altså som noe adskilt fra norsk andre verdenskrigshistorie.

Fortellingen om Holocaust som en hendelse der nordmenn var både hjelpere og overgripere og med norske ofre, er ikke utbredt. Selv om det i akademiske kretser har vært et skifte, der norsk andre verdenskrigshistorie tar for seg også mørkere sider ved okkupasjonshistorien, er inntrykket vårt at elever i hovedsak lærer om heltehistoriene. Dette er ikke nødvendigvis et resultat av undervisningen i skolen, men kan like gjerne være en følge av populærkulturens vedvarende fokus på heltefortellingen gjennom filmer som Max Manus og Kongens nei.

DS Donau og det norske Holocaust

Ved inngangen til den permanente utstillingen vår står skipsklokken til DS Donau. Skipet som forlot Oslo 26. november 1942 med 529 jødiske kvinner, menn og barn om bord. Tidlig på morgenen ble kvinner og barn arrestert i sine hjem av norske politimenn og kjørt av norske drosjesjåfører til akershuskaia. Jødiske menn var blitt arrestert en måned i forkant og ble transportert fra fangeleire til kaia samme dag.

Dette gjaldt jødiske personer fra Østlandet. De i Trondheim og andre deler av landet var blitt arrestert tidlig i oktober for så å bli sendt med tog til Oslo. Toget kom imidlertid ikke frem til DS Donau i tide og de satt derfor fengslet i Oslo frem til skipet Gotenland forlot Oslo 24. februar 1943. De fleste som ble deportert ble umiddelbart drept ved ankomst til konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz. Av de som ble valgt ut til slavearbeid overlevde kun 38 personer.

I 1945 ble DS Donau sprengt av Roy Nilsen og Max Manus. Elevene vi møter har ofte sett filmen Max Manus. Vi pleier derfor å bruke skipsklokken som anledning til å reflektere over hva man minnes fra fortiden og hvorfor. Hva bør skipsklokken være et historisk minne over? Motstandskamp eller det norske Holocaust? Hvorfor ble ikke Holocaust ramset opp som noe de forbandt med Norge under andre verdenskrig? Det går sjelden lang tid før en elev svarer: ”Man vil kanskje heller huske det man kan være stolt av?”.

Hitler-fokus

I tillegg til å undervise elever om hva som skjedde med jødiske personer fra Norge under andre verdenskrig, forsøker vi å forklare hvordan folkemordet kunne skje. Dette er et felt hvor misforståelser og myter florerer. Flere grupper var ofre for nazistenes politikk (rom, jehovas vitner, homofile, slavere, ”asosiale”, motstandere av nazismen og funksjonshemmede). Men det var jødene nazistene var besatt av å fullstendig utrydde. Når vi spør elevene om hvorfor dette var tilfellet, er det mange som ”vet” svaret: ”Tyskerne trengte en syndebukk for å forklare krigsnederlaget og rettet hatet sitt mot de rike og vellykkede jødene. I tillegg hatet Hitler jøder personlig fordi han mente det var de som hindret ham i å komme inn på kunsthøgskolen i Wien. Ettersom han var en god taler, og derfor flink til å hjernevaske folk, fikk han det tyske folket til å støtte sitt ønske om å utrydde jøder.”

Ikke mer vellykkede enn andre

Denne feiloppfatningen er vanskelig å avlære. Det er fordi den er uttrykk for en internalisering av antisemittenes syn på jøder. Denne forestillingen (at man tror jøder er flinke med penger, grådige, intelligente og innflytelsesrike) sitter dypt. Når vi opplyser om at jødiske tyskere utgjorde under 1 % av den tyske befolkningen etter den første verdenskrig. Og videre at – i likhet med resten av den tyske befolkningen – så var jødiske tyskere en del av både den øvre klassen, middelklassen og arbeiderklassen. Da blir vi møtt med mistro. Var virkelig ikke jødene mer vellykkede enn andre? Men hvorfor ble de hatet da?

Fordommer som sannhet

Europeeres ”tradisjon” med å bruke troen på jødisk innflytelse som årsaksforklaring til samfunnsproblemer, som for eksempel var tilfellet med Svartedauden, er ukjent for mange av elevene. En forklaring på elevenes feiloppfatninger om årsaken til jødehatet i mellomkrigstiden kan derfor være et resultat av at antisemittisme undervises kun i forbindelse med Holocaust. Det blir dermed sett som et fenomen som startet og sluttet med Hitler. Dette til tross for at når vi spør om elever vet om noen fordommer som eksisterer om jøder i dag, svares det raskt at: de er rike, gjerrige, smarte, har mye makt og styrer verden. Når vi spør om dette faktisk er tilfellet, svares det ulikt, men en gjenganger er: ”Ja, men man skal ikke hate dem for det.”

Antisemittiske forestillinger lever dermed i beste velgående. Ikke nødvendigvis i form av hat, men i form av at fordommer om jøder forstått som sannheten om hvordan ”de faktisk er”.

Holocaustundervisning

At de fleste elevene vi møter ikke forbinder Holocaust med norsk andre verdenskrigshistorie og forklarer jødeforfølgelsene som et resultat av misunnelse og Hitlers personlige nederlag, er forståelig. Det kollektive minnet om andre verdenskrig er fortsatt preget av heltehistoriene og elever tar del i dette. Videre er årsakene til Holocaust komplekse, men enkle forklaringer er lettere å forholde seg til for elevene. Når de enkle forklaringene også er å lese i noen lærebøker, er det fort disse som fester seg hos elevene.

Holocaust som tema er stort og komplekst. Å gi elevene anledning til fordypning i og drøfting av de komplekse årsakene til Holocaust, gir en svært viktig mulighet til å korrigere det elevene tror de vet om årsakene: En potensiell motgift til utbredte fordommer mot jøder og feilaktig vektlegging av Hitlers personlige nederlag.

Om forfatteren

Kirsten Meadow

Er formidler ved HL-senterets undervisningsavdeling. Der underviser hun skoleklasser og studenter om temaer tilknyttet senterets forskningsfelt og utvikler undervisningsressurser til bruk i skolen. Hun har bakgrunn som lærer i videregående skole.


Elise Christensen

Er formidler ved HL-senterets undervisningsavdeling. Der underviser hun skoleklasser og studenter om temaer tilknyttet senterets forskningsfelt og utvikler undervisningsressurser til bruk i skolen. Hun har bakgrunn som lektor i ungdomsskolen.


Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Anbefalte innlegg