Obamas retoriske fall og oppstandelse

Postet i norsk 28. november 2012 av Tommy Moum
Foto: AP/Carolyn Kaster

Retorikkens comeback har vært en frisk fornyelse av norskfaget i skolen. Da temaet endelig var tilbake i læreplanen, fikk vi tilfeldigvis også drahjelp fra amerikansk politikk. Samme år (2008) som vg3-elevene for første gang skulle lære om etos, logos og patos, ble Barack Obama valgt til USAs president.

Ikke siden Martin Luther Kings dager hadde verden sett en mer karismatisk taler. I valgkampen skapte han enorm glød, og ved et par anledninger reddet han sin egen kampanje gjennom fremragende talekunst. Som kandidat og nyvalgt president reiste han verden rundt og ble mottatt med ellevill begeistring på steder som Berlin og Kairo.  Kommunikasjonseksperter fikk en gyllen anledning til å trekke fram den gamle retoriske tradisjonen for å forstå hvordan ord kan forandre verden.

Nobelpristalen i Oslo

Også vi nordmenn fikk mulighet til å bli nærmere kjent med den nye stjernen i Det hvite hus. I desember 2009 mottok han Nobels fredspris. Høydepunktet under norgesbesøket var talen han holdt i Oslo rådhus under selve prisseremonien. Den var et retorisk mesterverk som trolig vil bli stående for ettertiden.

For å forstå hvilken strålende prestasjon den var, må vi se på bakgrunnen for den. Som de fleste husker, var det mange som ristet på hodet da Thorbjørn Jagland annonserte at den nyvalgte presidenten hadde fått prisen. Hva hadde han gjort for å fortjene den? Ledet han ikke to kriger? Obamas første grep var å sette søkelyset på «elefanten i rommet». Ved å ta opp innvendingene mot at han fikk den ærefulle utmerkelsen, kom han kritikerne i møte. Deretter leverte han et sterkt forsvar for at krig kan være nødvendig for å skape fred. Selv mange av kritikerne gikk ut av Oslo rådhus med et litt annet syn enn de hadde på forhånd.

Med sin Nobel-tale befestet Obama sin posisjon som en av verdens dyktigste retorikere. Til og med hans argeste motstandere har erkjent at knapt noen kan overbevise på en mer elegant og inspirerende måte. Hans etos som taler er enestående.

Politikeren Obama

Eller kanskje det er riktigere å si at hans etos som taler var enestående. Obamas renommé som retoriker er særlig knyttet til perioden før og rett etter at han ble president. Da han i november 2008 feide John McCain av banen, lå det republikanske partiet nede for telling. Mange så for seg en ny epoke med Hope and Change. Den politiske hverdagen skulle likevel komme brått på. Finanskrise og galopperende arbeidsløshet kastet millioner av amerikanere ut i fattigdom. Helsereformen skapte rabalder, og presidentens forsøk på å bygge bro mellom partiene mislyktes. På bare noen få måneder var optimismen snudd til pessimisme, og Obamas forsøk på å oppildne folket gjennom elegante taler falt flatt til jorden. Kontrasten mellom de fagre løftene og den beinharde virkeligheten var slående. Det som så langt hadde vært hans styrke, ble mer og mer en svakhet.

Under valgkampen i 2012 var det tydelig å se hvordan Obamas etos som politiker var sterkt svekket. Til tross for all motgangen og motstanden holdt han likevel lenge en solid ledelse på Mitt Romney. Selv blant dem som ikke var imponert over resultatene hans, var hans personlige etos sterk. Obama er en likandes kar som de fleste gjerne kunne tenkt seg å ta en øl med. Kampanjen hans hadde dessuten gjort en glimrende jobb med å sverte motstanderen som en prinsippløs og fjern riking med millioner av dollar plassert i skatteparadiser. Når Romney i tillegg framsto som stiv og utilpass på tv og valgmøter, virket det utover høsten som den sittende presidenten ville bli gjenvalgt med komfortabel margin.

Kollapsen i Denver

Så kom den første tv-debatten i begynnelsen av oktober. Forhåndstipsene sa at Obama ville vinne. Hans omdømme som en strålende retoriker var fremdeles utbredt, selv om mange mente han var langt svakere som debattant enn som taler. Forventningene til republikaneren var tilsvarende lave. Rett nok hadde han vunnet de fleste debattene i primærvalgkampen i sitt eget parti, men det skyldtes at motstanderne var så svake, hevdet store deler av pressen.

Det som så skjedde, vil bli stående som et lærebokstykke i nyere retorikkhistorie. I løpet av to intetsigende åpningsminutter kom Obama på hæla, og før det var gått en halvtime gikk alarmen hos demokratene. Sosiale medier kokte, og de politiske ekspertene satt som lamslått. Den siste timen var som å se en tungvektsbokser kjøre sin stakkars motstander opp mot tauene og aldri gi ham en sjanse til å ta igjen.

Det vil si – hvis du så på tv. Akkurat som den berømte debatten mellom Kennedy og Nixon i 1960, var det fjernsynskameraene som mest av alt bestemte hvem som tapte og som vant. Obama var ikke forberedt på at tv-sendingen delvis ville være i split screen. Når Romney hadde ordet, kunne seerne også følge med på Obamas kroppsspråk. Da registerte de en president som mest så ned i sine egne papirer og ellers virket temmelig uinteressert. Mens en opplagt Romney smilte og framsto som energisk og engasjert, var Obama gretten og uinspirert.

En radiolytter ville ganske sikkert ha opplevd sendingen fra Denver noe annerledes. Obama hadde noen gode innlegg, og Romney var slett ikke like overlegen i den saklige meningsutvekslingen. Republikanerens argumentasjon, eller logos, var riktignok offensiv, men samtidig full av feilaktige påstander som presidenten på en god dag lett kunne ha imøtegått. Men i stedet for å gå til motangrep lot han den tidligere guvernøren redefinere seg selv og sin egen politikk uimotsagt. Romney forlot glatt sine høyreorienterte standpunkter og styrte inn mot sentrum uten at Obama påpekte det.

Resultatet var en sensasjonell seier for den tidligere guvernøren og et totalhavari for presidenten. Seerundersøkelsene etterpå viste ca. 75–25 i republikanerens favør. Blant de politiske ekspertene var dommen like entydig. De neste timene og dagene fortsatte spinningen av det som hadde skjedd, og de første meningsmålingene om hvem velgerne ville stemme på, bekreftet førsteinntrykket. Etter å ha ligget flere prosentpoeng bak, gikk Romney forbi Obama.

Etter 3. oktober forsøkte alle som kan krype og gå av politiske kommentatorer og retorikkeksperter å forklare hva som egentlig skjedde den famøse tirsdagskvelden. Den alminnelige mening før debatten var at 90 minutter på tv ikke ville avgjøre valget. Det som til syvende og sist kom til å bli tungen på vektskålen, var de store sakene, som økonomi, arbeidsplasser og helse, var refrenget fra forståsegpåerne.

Nå fikk pipa en annen lyd. Aldri tidligere hadde en tv-debatt ført til så kraftige svingninger på meningsmålingene. Mange snakket seriøst om at Obama kunne ha tapt valget på sin elendige opptreden. Hvorfor?

Den viktigste forklaringen handler om etos. Amerikansk valgkamp har alltid vært svært personorientert. Mange velgere stemmer gjerne på en kandidat som de nok kan være uenige med om mange ting, bare de liker ham. Obama fløt lenge på den positive oppfatningen flertallet av amerikanerne har av ham som person. Tilsvarende var tilliten til Romney meget lav. Obamas svake punkt var likevel en fortsatt elendig økonomi, høy arbeidsledighet og en rekordstor statsgjeld. Disse fundamentale problemene hadde plaget mange velgere som lurte på om Obama ville være i stand til å løse dem om han fikk fire år til. Samtidig hadde de ikke vært klare for en dårlig likt Romney.

Det var her tv-debatten kunne ha fått avgjørende betydning. Romneys opptreden og Obamas tilsvarende kollaps påvirket mange frustrerte velgere til å skifte side. For første gang fikk de se utfordreren samtidig med presidenten. Og utfordreren framsto som den mest “presidentaktige”. Mange hadde lenge lett etter en grunn til å droppe Obama, og plutselig fikk de den. Hvorfor stemme på en sittende president som virket lei og umotivert når de i stedet kunne få en ny som åpenbart hadde lyst til å gå løs på de store oppgavene med optimisme og glød?

Gjenoppstandelsen

Nå viste det seg at Romneys medvind likevel ikke holdt helt til mål. Gjennom de to neste tv-debattene var en mer offensiv Obama tilbake, og de fallende meningsmålingene flatet ut. Så veltet oktoberoverraskelsen Sandy inn over nordøstkysten og etterlot seg et katastrofelandskap. Presidenten framsto som en trygg «commander in chief», og folkets tillit til ham vendte tilbake. Den 6. november feide han Romney av banen og leverte på ny en gnistrende takketale. Retorikeren Obama hadde gjenoppstått, og tilhengerne kunne gå hjem med noe av den samme begeistringen som fire år tidligere.

Det endelige utfallet til tross, tv-sendingen fra Denver vil bli stående som en leksjon i retorikk. Ingen presidentdebatt siden 1960 har kommet så nær til å bli en game changer.

En introduksjon og gjengivelse av Obamas nobelpristale finnes i antologien Kunsten å påvirke. Retoriske tekster fra Holberg til i dag. Cappelen Damm 2012.

 

Et tips for en god retorikktime: Vis noen minutter av Denver-debatten.

  1. Se kandidatenes åpningssekvens. Hvem tar kommandoen?
  2. Skru av lyden og se hvordan kandidatene framstår, både når de selv har ordet og når den andre taler.
  3. Lukk øynene og lytt til den saklige meningsutvekslingen. Hvem har den sterkeste argumentasjonen?
  4. Se kandidatenes avslutningsappell. Hvem vekker mest tillit, og hvem er mest fremtidsrettet?
  5. Se takketalen fra valgnatten. Sammenlign hvordan Obama framstår her med opptredenen i tv-debatten.

Om forfatteren

Tommy Moum er idéhistoriker og arbeider til daglig som lektor ved Horten videregående skole der han underviser i blant annet historie. En periode underviste han i historie og filosofi ved et college i USA. Moum er forfatter av Cappelen Damms læreverk Historie og filosofi, Spenn og Kunsten å påvirke. Nå skriver han på nytt historieverk for videregående skole.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.