Ja, vi elsker det å tenke! Tanker om tekst og tenking i skolens litteraturarbeid

Postet i pedagogikk 11. mai 2017 av Atle Skaftun
Bjørnsons dikt ”Ja, vi elsker” er en klassisk tekst som blir samtidslitteratur hver 17. mai. (Foto: Ekely / iStockphoto)

Å lese godt er et sentralt mål i litteraturfaget og i litteraturundervisningen. Litterære tekster byr gjerne på litt motstand – de er ikke laget for å formulere eksplisitt et synspunkt eller en mening. Det å arbeide med og bearbeide denne formen for motstand er en sentral del av den litterære erfaringen, og av det å arbeide faglig med litteratur. I litteraturundervisningen er det viktig at elevene får oppleve at tekstene har dører og innganger, som er tilgjengelige for dem, og at det ikke er forbeholdt de få å få noe ut av litterære tekster. Tekstene må åpnes slik at vi kan gå inn i dem og se oss rundt. Og vi må strekke oss mot det vi ikke helt forstår.

Bjørnsons dikt ”Ja, vi elsker”, og da spesielt første strofen, er en klassisk tekst som blir samtidslitteratur hver 17. mai, og og hver gang norske menn og kvinner vinner medaljer i internasjonale idrettskonkurranser. Jeg har også prøvd ut en enkel prosedyre i egen undervisning med lærerstudenter, der vi gjerne synger første ”verset”, før jeg ber studentene skrive ned teksten slik de husker den. Som regel er det mellom en tredel og halvparten av studentene som erklærer at de ”elsker, elsker det å tenke”. Det er alltid morsomt å løfte dette ut av konteksten, og peke på at studentene dermed erklærer seg som filosofer. Det morsomme er også som regel begynnelsen på en utforskning av det kjente, som om vi så det for første gang. Vi befinner oss midt i en erfaring av hva underliggjøring  (Sjklovskij, 1992) handler om, kan vi kanskje si.

“Ja, vi elsker” er veldig kjent for de fleste i Norge. Men som det ofte er med det vi tar mest for gitt, så er det en underlig opplevelse å undersøke det nærmere.

 

Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor,
og den saganatt som senker
drømmer på vår jord.

 

Jeget i teksten henvender seg til “oss nordmenn”, og snakker om “vårt land” og “vår mor og far”. Rent språklig ser vi at det er “landet vårt” som “stiger fram”, og som framstår som “furet, værbitt”. Men hva betyr egentlig disse ordene – “furet” og “værbitt”? Helt konkret så er furer renner i jorda, slike som en plog gjerne lager, men vi bruker ordet i overført betydning når vi snakker om at en person kan ha “dype furer i panna”, f.eks. “Værbitt” er et billedlig uttrykk for at skiftende vær har satt sitt preg på ting eller folk. Landet er altså furet og værbitt – en beskrivelse av et landskap med blankslitt fjell og dype fjorder, kanskje? Aner vi også at det vokser fram en sammenlikning med et ansikt som uttrykker hardfør styrke, at landet gradvis blir beskrevet med menneskelige egenskaper? På liknende vis som Kittelsen har formet hvordan nordmenn tenker seg at troll ser ut, så møter vi kanskje hos Bjørnson en underliggende analogi til bildet av den norske, selvstendige bonden (eller fiskeren?) idealisert som et bindeledd til helter og konger fra sagalitteraturen.

Vår mor og far er det nærliggende å lese som en referanse til våre – altså nordmenns – forfedre og -mødre. Men saganatten som senker drømmer på vår jord? Hva betyr det? Det er et sammensatt bilde, som krever både litt arbeid og noen koplinger til norsk historie. Sagaene er en viktig del av norsk litteraturhistorie. De ble skrevet i middelalderen, og handler dels om de første norske ættene som bosatte seg på Island, dels om norske konger. Disse sagaene – islendingesager og kongesager – er høyt verdsatt som del av verdenslitteraturen, og de har spilt en veldig stor rolle for formingen av den moderne norske selvforforståelsen. Sagaene er stor litteratur, og de har handlingen lagt til det som gjerne blir framstilt som en norsk storhetstid, før svartedauden, og før Norge ble innlemmet som del av kongeriket Danmark Norge.

På 1800-tallet – i årene etter 1814 – vokste det fram et ønske om å finne fram til den nasjonale folkesjelen, i Norge og i resten av Europa, og gammel storhet fikk stor betydning. I Henrik Ibsens berømte drama Peer Gynt (1867) dukker uttrykket “400-årignatten” opp for første gang, og selv om det ikke er ment nedsettende mot unionen i dramaet, så har det fått en slik funksjon som metafor for unionstiden med Danmark: En 400 år lang natt, mellom dagslyset i sagatiden og den nye dagen som skal komme, der Norge nok en gang er en stolt og selvstendig nasjon. “Drømmen på vår jord” kan tolkes som slike drømmer om ny storhet; natten viser i så fall til unionstiden og sagaidentiteten som sovende og drømmende.

“Ja vi elsker” er ikke en enkel tekst å åpne opp, men samtidig så ser vi at det ikke handler om spesialiserte ferdigheter å komme i gang. Mye av arbeidet handler om å lese grundig og være oppmerksom på hva som faktisk står der – om å se nøye etter, og om å se for seg. Denne enkle innsikten er forankret dypt i kjernen av norskfaget generelt og i arbeidet med litteratur spesielt. I boken Litteraturdidaktikk, som blir tilgjengelig i disse dager på Cappelen Damm Akademisk (Skaftun & Michelsen, 2017), er slike enkle kjernefaglige prinsipper lagt til grunn for en gjennomtenkning av arbeid med litteratur og litteraturundervisning.

Litteraturdidaktikk, skrevet av Atle Skaftun og Per Arne Michelsen, diskuterer godt litteraturarbeid og modellerer hvordan det kan foregå gjennom et rikt utvalg eksempler. Boka er aktuell for studenter i norsk i lærerutdanningene og lærere i etterutdanning.

Denne teksten er en forkortet versjon av en artikkel med samme tittel som puliseres i Norsklæreren 2/17. Gjengitt her med tillatlse fra redaksjonen i Norsklæreren.

Litteratur:
Sjklovskij, V. B. (1991). Kunsten som grep. I A. Kittang, A. Linneberg, A. Melberg, & H. H. Skei (Red.), Moderne litteraturteori. En antologi. Oslo: Universitetsforlaget.
Skaftun, A. & Michelsen, P.A. (2017). Litteraturdidaktikk. Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Om forfatteren

Atle Skaftun er professor i lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger. Han har skrevet bøkene Knut Hamsuns dialogiske realisme (2003), Å kunne lese. Nasjonale prøver og grunnleggende ferdigheter (2006) og Litteraturens nytteverdi (2009), og en rekke artikler om litteratur og lesing.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *