Kan Marine Le Pen bli Frankrikes neste president?

Postet i samfunnsfag 7. desember 2016 av Kjerstin Aukrust
Desember: Statsminister Manuel Valls annonserte at han stiller som kandidat i sosialistenes primærvalg. Ektefellen Anne Gravoin, til venstre i bildet. (NTB Scanpix/Zuma Press/Vladimir Lambourde)

2016 har vært året for store politiske sjokk. Etter Brexit i Storbritannia og Trumps seier i USA, kom overraskelsene som perler på en snor i Frankrike. Hva blir det neste? Kan Marine Le Pen på ytterste høyre fløy faktisk bli Frankrikes neste president?

Det første sjokket i fransk politikk kom 20. november, da tidligere president Nicolas Sarkozy overraskende røyk ut i første runde av primærvalget for høyre og sentrum. Etter å ha ligget i tet med tidligere statsminister Alain Juppé, ble han slått ut av mannen som var statsminister under hele hans femårsperiode som president, François Fillon. I andre runde slo sistnevnte knock-out på den langt mer sentrumsorienterte Juppé, som i månedsvis hadde ledet klart på målingene. Hvis dette året har lært oss noe, så er det at man skal passe seg for å legge for mye i meningsmålinger, noe Fillon lenge insisterte på. Trump-effekten ser altså foreløpig ut til å ha talt til hans fordel.

Venstresiden er splittet

Det neste (men kanskje ikke siste) sjokket kom 1. desember, da president François Hollande annonserte at han ikke stiller til gjenvalg ved presidentvalget til neste år. Det er å regne som en historisk begivenhet: Det er første gang i løpet av den femte Republikk at en sittende president ikke går for en ny periode.

Hollandes avgang har åpnet døren for mannen som har vært statsminister de siste årene, Manuel Valls: Bare noen dager etter Hollandes beslutning, kastet Valls seg inn i kampen om å bli det franske Sosialistpartiets presidentkandidat. Han gikk samtidig av som statsminister for å konsentrere seg om valgkampen, og ga stafettpinnen over til tidligere innenriksminister Bernard Cazeneuve. Det anses som svært sannsynlig at det blir nettopp Valls som vinner primærvalget som avholdes i januar, selv om regjeringspartiet fremstår som splittet.

Ytterste høyre: Marine Le Pen, leder for Nasjonal Front, på hesteutstilling. Kan hun bli Frankrikes neste president? (NTB Scanpix/AP Photo/Michel Euler)

Splittelse er for øvrig en karakteristikk som passer godt for hele den franske venstresiden. De har store problemer med å enes om én felles kandidat, og det er for mange små og mellomstore aktører som kjemper om de samme velgerne. Valls sterkeste motstander ser ut til å bli tidligere økonomiminister, Emmanuel Macron, også kalt fransk politikks wonderboy. Han startet tidligere i år sin egen folkebevegelse, En marche!, representerer et sårt tiltrengt friskt pust i fransk politikk, og utgjør en trussel både for venstre- og høyresiden. En annen sterk kandidat på venstresiden er den uavhengige Jean-Luc Mélenchon, som har seilt opp som den mest troverdige kandidaten til venstre for Sosialistpartiet. Han har, som Macron, ligget på rundt 12-16 prosent oppslutning på målingene, noe som er et greit tall, men for lite til å komme til andre valgomgang i presidentvalget 7. mai. Med venstresiden tilsynelatende satt ut av spill ligger veien åpen for president Fillon – eller?

Nasjonal Front – et parti med stigende oppslutning

Siden Marine Le Pen tok over ledervervet etter sin far i 2011, har det ytterliggående høyrepartiet Nasjonal Front fått stadig økt oppslutning: Det har klart å samle mange velgere i protest mot økende innvandring, høy arbeidsløshet, og den politiske eliten. Ved første runde i regionvalget i 2015, bare tre uker etter at 130 mennesker ble drept i terrorangrepene i november i Paris, fikk Nasjonal Front størst oppslutning av samtlige partier med over 27 prosent av stemmene, et historisk høyt tall. Er toppen nådd eller kan Marine Le Pen ta en Trump og faktisk bli Frankrikes neste president i 2017? Og hva skyldes hennes imponerende fremgang?

Marine Le Pens far, Jean-Marie Le Pen, som stiftet partiet i 1972, ble kalt «Republikkens djevel» og var/er en svært kontroversiell skikkelse i fransk politikk. For å øke partiets velgergrunnlag og gjøre det mer «spiselig» for folk flest, har datterens plan vært å normalisere partiet og å kvitte seg med det dårlige ryktet. Hennes «stratégie de dédiabolisation» («avdiaboliseringsstrategi») har skapt konflikter innad i Le Pen-dynastiet og har ført til at faren har blitt ekskludert fra partiet. I tillegg har partiet «formildet» ordbruken og noen av de mest ekstreme punktene i programmene sine. Hvor reel denne forandringen er, kan man stille spørsmålstegn ved: Forskning som er gjort de siste årene viser nemlig at det for det meste er retorikken, og ikke innholdet, i partiet som har forandret seg.

Uansett hva man mener om Marine Le Pens strategi, har den åpenbart funket: Oppslutningen har som nevnt aldri vært høyere. Parallelt med økt oppslutning, har også synet på partiet endret seg. Mens hele 65 % av befolkningen tidligere mente at Marine Le Pen var representant for et nasjonalistisk og rasistisk høyreekstremt parti, mener 43 % det samme i dag. Like mange mener at hun representerer et patriotisk høyreparti som er sterkt tilknyttet tradisjonelle verdier. Det er selvsagt stor forskjell på disse to synspunktene, og med denne profilendringen øker også andelen som kan være tilbøyelig til å stemme på partiet.

Le Pen mot Fillon – verdipolitikk

Selv om venstresiden fortsatt kan overraske ved å velge en samlende kandidat, er det mye som tyder på at det vil stå mellom høyre og ytre-høyre den 7. mai. Hvilke sjanser har Marine Le Pen mot en kandidat som François Fillon? På mange måter er de svært like og trekker til seg samme velgertype, særlig i verdispørsmål. Fillon, som er katolikk, deler Nasjonal Fronts nasjonalkonservative kultur- og verdisyn. Le Pens parti motsetter seg mange former for selvbestemt abort (et syn Fillon deler rent personlig, men som han aldri har uttrykt politisk), og er motstandere av homofilt ekteskap og adopsjon, noe som veier tungt for katolske velgere. Nettopp disse velgerne mobiliserte massivt for Fillon de siste ukene før primærvalget og kan i stor grad ta æren for at han stakk av med seieren.

Synet på innvandring

Fillon kan også kapre velgere fra Nasjonal Front i spørsmålet om innvandring og bevaring av fransk identitet. I likhet med Le Pen er Fillon svært islamkritisk, har støttet sommerens forsøk på burkiniforbud på franske strender, og mener at Frankrike ikke skal være et multikulturelt samfunn. Her spiller han altså på samme banehalvdel som Nasjonal Front, men er samtidig mindre ytterliggående i retorikken. På mange måter kan det altså virke som Marine Le Pen har fått den verst tenkelige motstanderen, fordi Fillon utfordrer henne der hun er sterkest: Han kan dermed ta mange av hennes konservative og innvandringskritiske velgere. I internasjonale spørsmål har de også flere likhetstrekk: De ønsker begge et tettere samarbeid med Putin og Russland. I EU-spørsmålet er det derimot markante forskjeller: Mens Fillon er tilhenger av et overnasjonalt EU-samarbeid, er Nasjonal Front motstandere av fransk medlemskap i EU og eurosonen og ønsker et Frexit så snart som mulig.

Den økonomiske politikken skiller

Høyresidens kandidat: Politikken til François Fillon og Marine Le Pen har en del likhetstrekk, men de skiller seg kraftig fra hverandre i den økonomiske politikken. (NTB Scanpix/REUTERS/Stephane Mahe)

Når det gjelder økonomisk politikk, står François Fillon og Marine Le Pen milevis fra hverandre. Som flere politiske kommentatorer har påpekt, er det mulighet for at Le Pen faktisk kan fremstå som venstrealternativet i en duell mot Fillon. Sistnevnte, som har blitt sammenlignet med Margaret Thatcher, er for ultra-liberalist å regne: Han ønsker konkurranseutsetting og radikale økonomiske reformer. Han mener Frankrike trenger et sjokk for å komme ut av krisen, og foreslår blant annet å kutte antallet offentlige ansatte med minst 500.000 i løpet av fem år. Av enkelte kritikere har han fått tilnavnet «en omvendt Robin Hood»: Han vil kutte i trygdeytelser til de som har minst, og gi skattelettelser til de rike og til bedriftene. I tillegg fremstår han ikke akkurat som arbeiderklassens beste venn: Han vil forlenge arbeidsuka til opp mot 48 timer, heve pensjonsalderen til 65 år, og har også lovet å angripe fagbevegelsen.

Le Pen, på sin side, er for en proteksjonistisk linje som bevarer arbeidsplasser i Frankrike, hun vil beholde 35-timers arbeidsuke (en kampsak for den franske venstresiden), øke lønningene og opprettholde dagens pensjonsalder. I en tid der høy arbeidsledighet, økonomisk krise og økt misnøye mot eliten er blant de sakene franskmenn flest er opptatt av, kan det til syvende og sist være at Le Pen faktisk har fått en drømmemotstander: Dersom det står mellom henne og Fillon i siste valgomgang, vil venstresidens arbeiderklassevelgere kunne være mer tilbøyelig til å stemme på henne.

Marine Le Pens utfordringer

Til tross for gode meningsmålinger for François Fillon de siste ukene, kan det altså ende med at Marine Le Pen gjør som sin amerikanske høyrepopulistiske «kollega» Donald Trump og går overraskende av med seieren. For hva kan egentlig stoppe henne? Kort oppsummert: det franske folk. For til tross for økt oppslutning og større kredibilitet, er det ingen politiker i Frankrike som er mer polariserende enn Marine Le Pen. Folket er delt i synet på om hun er tilhenger av demokratiske verdier eller ikke, og et flertall mener hun ikke har løsningene som kan få Frankrike ut av den økonomiske krisen. I tillegg mener kun en tredjedel av befolkningen at hun har det som skal til for å bli president, og flertallet oppfatter henne som lite samlende.

Denne sterke motstanden mot Nasjonal Front i deler av befolkningen, har tidligere ført til massiv mobilisering mot partiets kandidat, under mottoet «Tout sauf le FN» – en oppfordring, bl.a. via sosiale medier, om å stemme «alt annet enn Nasjonal Front». I tillegg har man i mange år også gjennomført en såkalt «front républicain» mot partiet i andre valgrunde, en republikansk front, der de partiene som ikke går videre oppfordrer til å stemme på Nasjonal Fronts motkandidat, uansett hvem det er. Denne taktikken ble bl.a. brukt i presidentvalget i 2002, da Jean-Marie Le Pen svært overraskende gikk videre til andre runde. I andre valgomgang var mobiliseringen voldsom og valgdeltagelsen på nesten 80 %: Gaullisten Jacques Chirac vant til slutt med 82 % av stemmene, mot far Le Pens 17,8 %. Det er hevet over enhver tvil at datteren kommer til å gjøre det bedre enn faren resultatmessig – allikevel er det pr. i dag lite sannsynlig at hun vil klare det han aldri klarte, nemlig å bli president. Samtidig skal man være forsiktig med å si noe sikkert i disse tider – høyrepopulismens vind blåser som kjent over Europa og USA og kan, kanskje, blåse Marine Le Pen helt til topps.

Om forfatteren

Kjerstin Aukrust (f.1978) er førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap ved Universitetet i Oslo. Hun tok doktorgraden i 2008 og er spesielt interessert i fransk samtidshistorie og politikk.   

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *