Samisk kultur og identitet

Postet i samfunnsfag 3. februar 2017 av Lars Lien
commons.wikimedia.org/Silje Bergum Kinsten

En hovedoppgave i den samiske kulturpolitikken er å legge til rette for samisk kunst- og kulturaktivitet. Sametinget understreker at det samiske samfunn ennå er inne i en samfunnsbyggende fase, der arbeid med kultur og språk er prioriterte områder. Det er behov for å gjenreise eller gjenoppbygge det samiske. Spørsmålet er likevel, gjenreise eller gjenoppbygge hva? Hva er samisk kultur? Hvordan undervise om samisk kultur og mangfold?

«Den samiske essens»

Selv om målsettingene ikke sier noe om hvordan dette skal gjøres i praksis, understrekes det at samer skal ha kompetanse, kunnskaper og ferdigheter som legger til rette for at den samiske medborgeren skal kunne ta aktiv del i det samiske, nasjonale og internasjonale samfunnet. Målsettingene bryter med stereotype forestillinger om det samiske samfunn som et tradisjonsbundet og introvert felleskap med naturtiknytningen som det bærende element: den samiske medborgeren skal fortsatt stå trygt i tradisjonen, men skal også være rustet til et nasjonalt og globalt engasjement.

Hvis man ser på hvordan representasjonen av det samiske i norske lærebøker har vært, fremkommer imidlertid mer tradisjonelle og stereotype forestillinger om samer og det samiske. I flere norske lærebøker har den visuelle fremstillingen av samisk kultur bestått av sort-hvitt bilder fra slutten av 1800-tallet som viser tilsynelatende skitne samiske familier utenfor jordgammer, gjennomarrangerte poseringer med rein og slede eller samiske familier som poserer sammen med skuelystne turister. Samisk kultur blir således å forstå som en sluttet sirkel, en statisk kultur tilsynelatende upåvirket av det nasjonale og globale fremskritt og mangfold som kjennetegner den majoritetskulturen det samiske samfunn er omgitt av. Denne fremstillingen utgjør det som i en identitetsdannende prosess kan refereres til som forestillingen om «den samiske essens». Som teoretisk grunnlag diskuteres identitet ut fra to posisjoner: en essensialistisk identitet eller en konstruktivistisk identitet.

En essensialistisk identitet defineres gjennom at medlemmer av etniske grupper deler en eller flere definerende trekk, som for eksempel biologi, språk og kultur. Etnisitet blir i denne sammenhengen forstått som noe man har/er. «Den samiske essens» blir særlig koblet til fire hovedelementer: språk, kofter, reindrift, og en nomadisk livsstil (i pakt med naturen).

Det er liten tvil om at det samiske språket har vært og er et vesentlig element i ivaretakelsen av samisk kultur. Samtidig, det er ingen selvfølge at individer med samisk identitet er samisktalende. Generasjoner av samer som har vokst opp i og utenfor Finnmark, flere med én norsk og én samisk forelder (ofte nedsettende omtalt som «halvsamer» eller «femtilapper») har kun norsk som morsmål.

Kofte som identitetsmarkør har spilt en sentral rolle i gjenoppbyggingen av en samisk nasjonalidentitet. Til tross for utstrakt bruk av kofte som fest- og/eller representasjonsantrekk, vil ikke kofte som symbol for å være «ekte same» nødvendigvis samsvare med forståelsen av egen samisk identitet.[1]

Heller ikke reindriften og den nomadiske livsstilen kan sies å utgjøre en markant og identitetsdefinerende næringsvei. Ser man på driftsåret 2012/2013 var 3112 personer involvert i reindriften, hvor flesteparten i tillegg hadde andre yrker. I lys av at det beregnes å leve mellom 40 000 og 60 000 samer i Norge, er det lite som taler for at reindriften kan sies å være en sentral del av samisk identitet i dag.[2]

Samisk mangfold

Den kritiske tilnærmingen til de ovennevnte kulturtrekkene er ikke det samme som å si at dette ikke lenger er en del av samisk kultur og identitet. Men det er en kjensgjerning at identitetsmarkørene innsnevrer og blokkerer for en innsikt i samisk mangfold. I tillegg utgjør identitetsmarkørene stereotypiske forestillinger om hva det vil si å være same. Det som defineres som representativt for en urbefolkning, gjør at samene står i fare for å få et innskrenket handlingsrom i det moderne samfunnet.[3] Hvis majoritetssamfunnet stiller krav om samers annerledeshet, vil selvessensalisering føles som et krav for å rettferdiggjøre egen eksistens.  Krav om autentisitet, ekthet og homogenitet i kulturen blir gjort til et møtepunkt mellom majoritetsbefolkningen og samene, både eksistensialistisk og politisk. Når de samme identitetsmarkørene gjentagende blir brukt som grunnlag for induktive slutninger, blir det myteskapende.[4]

I realiteten er en samisk identitet, i likhet med andre identiteter, ikke statisk, men mangfoldig og i stadig utvikling. Fra et konstruktivistisk perspektiv forstås etnisitet som en relasjonell prosess, som stadig blir konstruert og formet i møter mellom ulike grupper. I denne sammenhengen blir etnisk identitet noe som man gjør/skaper. Det å bevege seg fra det essensialistiske har/er til det konstruktivistiske gjør/skaper kan virke truende for en minoritet i den forstand at det fortolkes som oppløsende for en kultur. Det kan oppfattes truende – både fra et majoritets- og et minoritetsperspektiv: hvis vi ikke kan snakke om hva samisk kultur og identitet er, hvordan kan vi snakke om det da? Står det samiske samfunn overfor valget mellom en norsk eller samisk identitet? 

Sametinget: Kong Harald taler under åpningen av sametingsbygningen i 2000. (commons.wikimedia.org/Sámediggi Sametinget)

Sametinget: Kong Harald taler under åpningen av sametingsbygningen i 2000. (commons.wikimedia.org/Sámediggi Sametinget)

Hvordan undervise om samisk tradisjon og mangfold?

Kunnskap om at det norske samfunnet er komplekst og mangfoldig er nødvendig for alle lærere.[5] En identitet vil alltid virke i et relasjonelt spenningsfelt mellom den individuelle identiteten og gruppeidentiteten, mellom tradisjon og nye impulser. I tillegg går vi inn og ut av ulike identiteter (samisk, norsk, etnisk, religiøs, kjønn og/eller klasse). Studier viser for eksempel at det ikke er et konkurranseforhold mellom det samiske og det norske, og at den samiske medborgeren enkelt kan kombinere en samisk og norsk identitet.[6]

Først når vi erkjenner at begreper som «kultur» og «identitet» ikke skiller seg nevneverdig fra andre abstrakter som «frihet» og «rettferdighet», er det mulig å løse opp den statiske parentesen. Til tross for at de to sistnevnte begrepene inngår i dagligtalen, vil trolig begrepene tolkes ulikt av ulike individer, i tillegg til historisk og geografisk ulike tolkninger av begrepene. Likevel benytter vi «frihet» og «rettferdighet» med største letthet i dagligtalen hver eneste dag. Med andre ord, selv om fenomener ikke er klart definert er det fullt mulig å snakke om.

En essensialistisk har/er-tilnærming er konkret, og kan derfor føles tryggere i en formidlingssituasjon, men virkeligheten er kompleks og sammensatt. Slik bør den også fremstilles. Det faktum at det sosiale og samfunnsmessige er komplekst er i seg selv en nyttig lærdom, og har høy overføringsverdi til en rekke fenomener som angår kultur og identitet. Hvis elever blir trent på at kompleksitet er allment i sosiale og samfunnsmessige sammenhenger, kan dette bidra til å forebygge stereotypiske forestillinger og holdninger som kan lede til andregjøring og ekskludering.[7]

Kulturelle trekk er viktige i oppbyggingen og bevaringen av samisk kultur, og slik bør det også fremkomme i læremidler, men dette står heller ikke i veien for å formidle kompleksiteten i forbindelse med identitet. Å understreke at samer i dag bor og lever som andre folk, er ikke tilstrekkelig. Ved siden av i liten grad å ta høyde for det samiske mangfoldet, hevdes det da indirekte at samer har blitt som nordmenn flest og at det er det normale.

Både læremidlene og undervisningssituasjonen må mestre spennet mellom tradisjon, modernitet og mangfold, i likhet med hvordan det samiske samfunn må mestre dette spennet: noen vektlegger tradisjonen, mens andre søker alternative måter å være same på.[8] Med andre ord handler det på den ene siden om å gjenoppbygge respekten for og bevisstheten om den samiske kulturtradisjonen, samtidig som det tilføres en forståelse av at det samiske, i likhet med majoritetssamfunnet, er i stadig utvikling og utvikler seg i mange retninger.

 

Sluttnoter

[1] Anne-Beate Mortensen-Buan, «’Dette er en same’. Visuelle framstillinger av samer i et utvalg lærebøker i samfunnsfag, i Norunn Askeland og Bente Aamotsbakken, Folk uten land? Å gi stemme og status til urfolk og nasjonale minoriteter, Portal 2016, s. 103.

[2] http://www.aftenposten.no/viten/Fem-myter-om-samer-og-reindrift-65667b.html, 31.01.2017.

[3] Stein R. Mathisen, «’Den naturlige samen’: Narrative konstruksjoner av ‘de andre’ i norsk tradisjon», i Line Alice Ytrehus (red.), Forestillinger om «den andre». Images of Otherness, Høyskoleforlaget 2001, s. 95.

[4] Mathisen (2001), s. 231-232.

[5] Åse Røthing, Mangfoldskompetanse. Perspektiver på undervisning i yrkesfag, Cappelen Damm Akademisk, (publiseres 2017).

[6] Per Selle, Anne Julie Semb, Kristin Strømnes og Åsta Dyrnes Nordø, Den samiske medborgeren, Cappelen Damm akademisk, Oslo 2015.

[7] Røthing (2017).

[8] Mortensen-Buan (2016), s. 108-109.

 

Se også

http://www.sametinget.no/Tjenester/Kultur

 

 

 

Om forfatteren

Lars Lien (f. 1972) er ph.d. i historie. Lien er ansatt som historiker og formidler ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, og har særlig fokus på antisemittismens historie, urfolk og nasjonale minoriteter.  

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *