Mali og Sahel: jihadister og storpolitikk

Sahel-regionen i Afrika omfatter flere av verdens fattigste og mest sårbare stater. I over ti år har området vært preget av politiske kriser og voldelig konflikt. Mali har hele tiden vært episenteret for konfliktene. Sivile blir drept både av islamske opprørere og av militære avdelinger, og store mengder mennesker er drevet på flukt i eget land. Konfliktene er egentlig svært lokale, men etter at den maliske hæren ba den tidligere koloniherren Frankrike om å trekke sine styrker ut av landet har Mali og andre land i Sahel også blitt trukket inn i den store geopolitiske striden mellom Vesten og Russland. Dette er mer dårlig nytt for et hardt prøvet folk.

Mali og Sahel-Regionen

Sahel-regionen strekker seg som et belte sør for Sahara, gjennom Afrika fra Mauritania i vest til Eritrea og deler av Etiopia og Somalia i øst. Regionen rommer noen av de fattigste og mest sårbare statene i verden. Flere land i denne regionen er herjet av konflikt, men mest alvorlig er situasjonen i Mali. Her har konflikten som startet i 2012 stadig blitt mer voldsom, og jihadist-opprørerne er i dag både sterkere og nærmere hovedstaden Bamako enn de noen gang har vært.

Bakgrunnen for konflikten

Utgangspunktet for konflikten var at grupper nord i landet, tilknyttet Tuareg-folket, startet et voldelig opprør rettet mot regjeringen i Mali. Dette mer sekulære opprøret ble imidlertid raskt skjøvet til stede av andre væpnede grupper. Disse gruppene var inspirert av al-Qaidas ekstreme salafistiske teologi og ville skape et nytt islamsk samfunn. Siden 2012 har disse opprørsgruppene blitt sterkere, og konflikten har først og fremst gått utover sivilbefolkningen, som allerede før konflikten startet var blant de aller fattigste i verden. Samtidig har forholdet mellom den tidligere kolonimakten Frankrike og regjeringen i Mali gradvis blitt dårligere.

Fransk og annet internasjonalt engasjement i Mali

Frankrike har tradisjonelt vært tungt til stede både militært og økonomisk, men har nå trukket seg helt ut. Mange maliere mener at det er like greit at Frankrike dro, for de har mistet all tillit til den tidligere koloniherren. Årsaken til det er enkel: da Frankrike intervenerte militært i 2013, var det til stor folkelig applaus. Folk trodde at de franske soldatene både ville beskytte dem og tvinge de islamistiske opprørerne i kne. Slik gikk det ikke. Den tidligere kolonimakten oppfattes som nedlatende og arrogant, samtidig som den ikke klarte å få til fred. Opprørsgruppene har bare blitt sterkere, på tross av at Mali har opplevd et historisk stort internasjonalt engasjement i perioden fra 2013 og frem til i dag. Frankrike har vært til stede med en større militær styrke. FNs fredsbevarende operasjon teller over 10 000 personer. EU er tungt til stede sammen med en rekke europeiske land, Norge inkludert. Ikke noe av dette har hjulpet. Ikke bare har jihadistene blitt sterkere i Mali, men konflikten har også spredt seg til nabolandene Burkina Faso og Niger. Folk føler at ikke bare landet deres, men hele regionen, står i brann. Samtidig har Frankrike tviholdt på at maliske myndigheter ikke skulle få lov til å forhandle med jihadistene, til tross for at mange ønsket dette. Frankrike og president Emmanuel Macron har konsekvent stått for linjen om at man ikke forhandler med terrorister, og ifølge offisiell fransk politikk er de jihadistiske opprørerne i Mali terrorister. Lederne for disse gruppene har uttalt at de ikke har til hensikt å angripe Frankrike, bare franske styrker og interesser i Sahel, så lenge Frankrike støtter regjeringene i regionen.

Russland i Mali

Etter de store protestene mot Malis demokratisk valgte president sommeren 2020 kom en gruppe yngre offiserer til makten. Det er de som nå styrer landet gjennom en overgangsregjering, frem til det etter planen skal avholdes nye valg i 2024. Etter at de yngre offiserene kom til makten begynte forholdet til Frankrike virkelig å rakne. Inn fra sidelinjen kom Russland og det russiske private sikkerhetsselskapet Wagner-gruppen. Spørsmålet er om Russland har lurt Mali vekk fra fransk innflytelse gjennom skitne knep, eller har Frankrike bare seg selv å takke? Mest sannsynlig det sistnevnte. Før Frankrike trakk seg ut var det store anti-franske demonstrasjoner i Bamako, men viste de støtte til Putin, eller ble han og Russland bare et symbol på kampen mot fransk kolonial arroganse? Det er lite som tyder på at det er stor folkelig støtte til Putin og Russlands krig i Ukraina. Det er få i Mali som bryr seg om den. I den grad det er oppmerksomhet om krigen, ønsker maliere at den skal ta slutt fordi krigføringen betyr at bensin og importert mat blir dyrere og at det omtrent ikke er kunstgjødsel tilgjengelig til en pris vanlige bønder har råd til. Derfor vil maliere at krigen skal ta slutt, men de bryr seg mindre om hvordan det skal skje.

Da Frankrike dro kom Russland og Wagner-gruppen inn. Men kan de klare det Frankrike ikke klarte – å slå ned jihadistene? Svaret på det spørsmålet er neppe. Russland er ingen økonomisk stormakt, men en aktør som i Afrika opererer i det vi kan kalle sikkerhetsnisjemarkeder gjennom stat-til-stat kontrakter og via Wagner-gruppen. De har ingen mulighet økonomisk sett til å erstatte Frankrike og Europa, og ser vi mer nøytralt på hva Wagner-gruppen har fått til andre steder i Afrika, så er det ikke veldig imponerende. Bortsett fra i Den sentralafrikanske republikk, hvor de bidro til at presidenten klarte å presse opprørere til å gå med på en fredsavtale, er det heller lite de har oppnådd for sine oppdragsgivere i andre afrikanske land. Derimot er det ingen grunn til å tvile på at Wagner-gruppen har tjent penger de fleste stedene de har vært.

Wagner-gruppen i afrika

Wagner-gruppen er et privat sikkerhetsselskap som hovedsakelig deltar i militære operasjoner utenlands på samme måte som de amerikanske Blackwater og Military Personell Resources Incorporated. Slik sett representerer Wagner lite nytt, men det er en viktig forskjell. Wagners hjemmebase er i Russland, en autoritær stat uten fri presse. De har derfor ikke mye av et omdømme å ta hensyn til. Et mildt sagt frynsete rykte når det gjelder respekt for menneskerettigheter og humanitær rett er ikke noe de trenger å bekymre seg mye for i Russland.

Men som sine motparter fra USA er de et privat selskap som må tjene penger. Det gjør de gjennom kontrakter med regjeringer og i noen tilfeller, som i Libya, med opprørsledere. De som jobber for Mali er ansatt på kontrakt, med en varighet på 9 til 14 måneder. Selve forretningsmodellen er imidlertid mer komplisert. De får inntekter gjennom kontrakten de har med vertsregjeringen, men det er ikke her de store pengene ligger. Det Wagner virkelig er interessert i, er tilgang til mineralressurser. I Den sentralafrikanske republikk har de sikret seg rettighetene til en stor diamantgruve og i Sudan kontrollerer de to gullgruver. Wagner har sine egne geologer og vi vet de har vært i Mali, men her tjener de ikke særlig mye penger for tiden. Årsaken til det er at operasjonen er kostbar, kontrakten ikke veldig lukrativ, og de har ikke fått noen lisenser til å utnytte mineralressurser. Det er først og fremst gull som er aktuelt i Mali. De etablerte gruvene i Mali er allerede i drift av andre utenlandske selskaper og de nye gullforekomstene er enten under jihadistenes kontroll eller under ingens kontroll. I begge tilfeller må Wagner klare å slå seg frem til dem og holde på dem for å utnytte dem. Foreløpig har de ikke våget å forsøke seg på dette. Mest sannsynlig regner de med at jihadistene er så sterke at dette vil medføre for høye tap og at deres egne ansatte krigere ikke vil utføre en slik ordre. Mens Wagner i Ukraina kan sende folk de har satt fri fra russiske fengsler inn i kamper som fører til store tap, er det ikke tilfelle for deres operasjoner i Afrika. Her har de mindre kontroll og må forholde seg til kontrakter og vise måtehold med henhold til egne tap. Hvis ikke vil mannskapene stikke av, og de risikerer at hele operasjonen Mali faller fra hverandre. Det ville svekket Wagners omdømme blant andre potensielle oppdragsgivere betydelig.

Voldelig ekstremisme – jihadistopprøret

Årsaken til at Wagner er til stede i Mali er at landet siden 2013 har vært herjet av et jihadistopprør. Det er flere opprørsgrupper på bakken, men hovedskillet går mellom Gruppen til støtte for islam og muslimer (JNIM) og en som kaller seg Den islamske staten i Sahara (ISGS). Førstnevnte er inspirert av samme teologiske tanker som al-Qaida, mens ISGS omtales som en provins i Den islamske staten. De er derfor formelt sett en del av IS. Reelt sett er det lite eller ingen forbindelse, verken mellom disse to gruppene eller mellom  gruppene og al-Qaida eller IS. De opererer selvstendig, og det er reelle forskjeller mellom JNIM og ISGS både når det gjelder religiøse doktriner og praktisk politikk. Generelt kan vi si at JNIM er noe mer tilbøyelige til å inngå pragmatiske lokale allianser og ser ut til å ha en viss interesse av en forhandlingsløsning, mens ISGS totalt avviser dette og er mye mer kompromissløse i å tvinge gjennom sitt religiøse syn på lokalsamfunnene de kontrollerer.

Det er altså betydelige skillelinjer mellom jihadistgruppene, og nå fører de også en blodig krig mot hverandre i Ménaka-regionen i Mali. Regjeringen i Bamako tjener på dette, og har nok et håp om gruppene skal bli såpass svekket at de selv kan håndtere dette militært med støtte fra Wagner og Russland. Problemet med denne tilnærmingen er at hvis JNIM eller ISGS skulle vinne, vil Bamako stå overfor en enda sterkere fiende. Mange fra den tapende parten vil søke seg over til vinneren, og den som eventuelt vinner vil kontrollere store deler av handelen i regionen på grensen til Burkina Faso og Niger.

Løsninger?

Konflikten i Mali har nå vart i over ti år, finnes det løsninger? Frankrike ønsket en militær løsning, men de er ute nå, og selv om de skulle komme tilbake virker en militær løsning lite sannsynlig. Grunnen til det er at det som foregår på bakken er en asymmetrisk krig mot en motivert motstander. Slike kriger er det nesten umulig å vinne, fordi motparten, i dette tilfellet jihadistene, ikke trenger å vinne, men bare overleve en dag lenger enn motstanderen orker å stå i det. Dette var Talibans strategi i Afghanistan. Jihadistene i Mali har det samme perspektivet.

Hva med forhandlinger, kan det være mulig? Alt vi har av data tyder på at et flertall av befolkningen i Mali ønsker forhandlinger. En årsak er at de ikke ser noen annen løsning, men det er også fordi mange er klar over at for brorparten av dem som slåss for jihadistene så stikker ikke den religiøse motivasjonen så dypt. Reisen inn i voldelig ekstremisme i Mali og Sahel starter sjelden med religion, men med at folk er sinte på grunn av mangel på økonomiske muligheter og utdanning.[1] Forhandlinger kan derfor kanskje være mulig, og i hvert fall JNIM utelukker det ikke konsekvent. Spørsmålet er imidlertid om det allerede er for sent. Vil jihadistene forhandle hvis de tror de kan vinne? Det vet vi ikke, men dette sporet bør forsøkes før det helt sikkert blir for sent.

En vei videre for Europa?

Hva bør eksterne parter gjøre? Frankrike har forsøkt å isolere Mali. Det har ikke fungert. Vi har ikke noe annet valg enn å fortsette å være til stede og engasjert i Mali. Politisk, økonomisk gjennom bistand, men også militært. Militær tilstedeværelse skal ikke brukes for å vinne gjennom å eliminere både ledere og «fotsoldater», men gjennom militært press kan en fremme en forhandlingsløsning.

Hvorfor bør vi gjøre dette? Ser vi bort fra det etiske argumentet om at vi bør forsøke å hjelpe en av verdens fattigste befolkninger, så har vi også en klar egeninteresse. Mali kan kollapse, og da vil det bli verre enn i Afghanistan. Jihadistgruppene i Mali kan felle staten, men de er ikke sterke nok til å ta over. Kollapser staten, er resultatet kamper mellom ulike væpnede grupper, mens den maliske hæren fragmenteres. Konflikten vil spres til enda flere land og svært mange mennesker vil jages på flukt. Et scenario uten stabilitet i store deler av Sahelregionen vil være et mareritt for Europa. Vår verdensdel vil merke følgene, både med nye store grupper av flyktninger som prøver å krysse Middelhavet, men også ved at gassforekomstene i nordafrikanske land som Algerie kan komme i fare. Europa trenger denne gassen for ikke å være avhengig av russisk gass. Vi har rett og slett ikke råd til at det blir en fullskala krise i Sahel.

Referanser

[1] Se hjemmesiden til prosjektet PREVEX for referanser og ytterligere analyse og detaljer.