Banksy: Armored Dove of Peace
Endelig fred i «diplomatenes gravlund»?
Espen Barth Eide har siden mai 2015 vært megler i forhandlinger mellom greskkypriotene og tyrkiskkypriotene. Barth Eide er langt fra den første megleren; siden krigen mellom den tyrkiskkypriotiske minoriteten og den greskkypriotiske majoriteten brøt ut på midten av 1950-tallet, har en rekke ulike meglere forsøkt å løse den gjenstridige Kypros-konflikten, og Kypros har av god grunn fått tilnavnet «diplomatenes gravlund». Forhåpentligvis blir han den siste, slik at den splittede øya i det østlige Middelhavet, med Europas siste delte hovedstad, endelig kan gjenforenes.
FNs spesialutsending Espen Barth Eide har siden mai 2015 tilrettelagt for og bidratt til betydelige fremskritt i forhandlinger mellom greskkypriotenes representant Nikos Anastasiades og tyrkiskkypriotenes Mustafa Akıncı. Men hvor realistisk er det å forvente at denne konflikten, som siden 1960-tallet har blitt forsøkt løst, nå skal kunne løses?
Direkte forhandlinger
I desember i fjor møttes de to lederne, Akıncı og Anastasiades, i Mont Pelerin i Sveits til direkte forhandlinger om den territorielle fordelingen av en eventuell fremtidig todelstatlig kypriotisk føderasjon. Selv om partene var nære på å komme til felles tall, var det uenighet om hvilke byer og landsbyer som skulle overføres fra tyrkiskkypriotisk territorium til greskkypriotisk. Samtalene brøt til slutt sammen.
Lignende vanskelige diskusjoner ventes om prinsipper som bevegelsesfrihet, bosettingsfrihet, eiendomsrettigheter, og tilknyttede spørsmål rundt tilstedeværelsen av en stor gruppe tyrkiske innvandrere, som siden delingen i 1974 har ankommet det nordlige Kypros.
Til tross for slike tilbakefall, har enorme framskritt blitt gjort det siste halvannet året, og både befolkningene på øya og verdenssamfunnet øyner med optimisme muligheten for at den langvarige konflikten endelig skal kunne løses. Men indre uenigheter mellom greskkypriotene og tyrkiskkypriotene om detaljer rundt størrelsen på de to fødererte delstatene og hvordan en slik føderasjon i praksis vil fungere er én ting. Også eksterne interesser, som er mer avhengige av regional geopolitikk, spiller inn.
Partene møttes igjen i midten av januar i år i Genève, denne gangen også med representanter fra garantistmaktlandene Tyrkia, Hellas og Storbritannia, til videre forhandlinger om den territorielle fordelingen og vanskelige diskusjoner rundt sikkerhet og garantistmaktlandenes fremtidige roller på øya.
Kypros: Siden krigen mellom den tyrkiskkypriotiske minoriteten og den greskkypriotiske majoriteten brøt ut på midten av 1950-tallet, har en rekke ulike meglere forsøkt å løse den gjenstridige konflikten.
Tyrkia
Greskkypriotene ser på Tyrkias tilstedeværelse og rolle i konflikten som det største hinderet for fred. Tyrkia, med sin store militære tilstedeværelse på Kypros, har siden 1960 vært garantistmakt for tyrkiskkypriotene, og forblir en viktig brikke i Kypros-konflikten.
Tyrkiskkypriotene og Tyrkia påpeker at det var som svar på statskuppet på Kypros sommeren 1974 at det tyrkiske militæret var nødt til å gripe inn og militært intervenere på øya i juli og august samme år. Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan uttalte nylig at den tyrkiske hæren kommer for alltid til å forbli på øya for å beskytte sine tyrkiskkypriotiske brødre.
Under Kofi Annans forhandlinger på begynnelsen av 2000-tallet var Tyrkia en viktig og forsonende part i forsøket på å løse Kypros-konflikten. Tyrkerne øynet med optimisme muligheten for EU-medlemskap, og gjorde det de kunne for å bringe partene sammen til enighet.
De senere årene har Tyrkia i økende grad lagt drømmen om EU-medlemskap på is. Siden landet også i stadig større grad har blitt en regional stormakt, har det fått både færre incentiver og mindre vilje til å inngå kompromisser for å få løst Kypros-konflikten. I tillegg gjør andre, mer prekære regionale konflikter enn den på Kypros at konflikten der nå er langt lavere på agendaen for Tyrkia enn tidligere.
Et kjent status quo
Et lignende problem støter forhandlingspartene på blant sine egne befolkninger. Selv om det ikke er fred på øya, er det heller ikke krig. Det har ikke vært direkte krigshandlinger siden 1974. Begge sider, og særlig greskkypriotene, klarer seg godt økonomisk. I tillegg kan man reise fritt mellom nord og sør og arbeide både på den ene og den andre siden av øya.
Usikkerhet rundt hva en eventuelt fremtidig todelstatlig føderasjon består i og hvordan et politisk system der tyrkiskkypriotene og greskkypriotene igjen skal sameksistere og samhandle skal gå, gjør at mange på begge sider heller lener seg mot det mer kjente status quo.
Et eventuelt fredsforslag må godkjennes av befolkningene på begge sider av øya gjennom en folkeavstemning for å kunne tre i kraft. I 2004 da Annan-planen ble lagt fram for folkeavstemning ble det godkjent av et klart flertall av tyrkiskkyprioter, som hadde mer å tape på tingenes tilstand, men avvist av et stort flertall av greskkypriotene, som angivelig hadde mindre å tape. Den gangen florerte det av feilinformasjon og intern politisk uenighet rundt den fremlagte fredsavtalen.
I forhandlingene som foregår nå er partene påpasselige med å inkludere flere aktører fra begge sider for å skape et mer spredt eierskap og mindre hemmelighold for slik å minimere sannsynligheten for en avvisning av en eventuell ny fredsavtale.
Fredsmegling: Helge Jensehaugen har skrevet kapittelet «Kypros: Diplomatenes gravlund» i Fredsmegling i teori og praksis (Cappelen Damm Akademisk,2016).
Fortsatt usikker framtid for Kypros
Fredsforhandlingene som begynte i mai 2015 har gått dypere, vært mer substansielle og inkludert flere aktører enn de spredte forsøkene det siste tiåret etter Annan-prosessen på begynnelsen av 2000-tallet. Optimismen på og utenfor Kypros er større enn på lenge.
Allikevel, som blant annet forhandlingsbruddet i Sveits i desember 2016 og partenes avvisning av de territorielle forslagene lagt fram forrige uke viser, gjenstår det vanskelige hindre som det kan ta lang tid å overkomme.
Månedene framover vil vise om status quo forblir eller om en historisk avtale kommer i havn og godkjennes av både tyrkiskkypriotene og greskkypriotene. Inntil da fortsetter Kypros, med det fortsatt passende tilnavnet «diplomatenes gravlund», å være en delt øy med den siste delte europeiske hovedstad.