Norsklektor Helene Fæste publiserte dette blogginnlegget i 2013, da Kunnskapsløftet ble innført. Det er aktuelt igjen nå når læreplanene skal revideres:
Læreplanen i norsk revideres. Et av formålene er at «satsningen» på de grunnleggende ferdighetene skal tydeliggjøres. Det er de grunnleggende ferdighetene i lesing, skriving, digitale ferdigheter og muntlig kommunikasjon som er aktuelle i norskfaget. Vi som underviser i norsk, diskuterer dette hyppig, og mange mener at det er meningsløst. Selvfølgelig satser vi på disse ferdighetene i norskfaget. Vi får jo elevene til å lese, skrive, presentere og diskutere. Og vi får dem til å bruke digitale verktøy i alt de gjør.
Selvfølgelig satser vi på de grunnleggende ferdighetene, og det gjør vi så godt vi kan. Det gjør de helt sikkert i grunnskolen også. Alle lærere jeg kjenner, er svært pliktoppfyllende, jeg føler meg trygg på mine kollegaer.
Satser vi på grunnleggende ferdigheter?
At skolen ikke satser nok på grunnleggende ferdigheter, kommer til uttrykk når elever møter tekster som er uvante, og når man møter elever som har lav motivasjon for skole. De fleste elever vi møter i videregående skole, er lesere. Men noen faller utenfor, og mange har så mange nederlag på skolen at de velger å slutte. Frafallet i norsk skole er et symptom.
Jeg vil fortelle om en klasse der elevene ikke mestret skolehverdagen. De gikk på yrkesfag og hadde to timer norsk i uka. Elevene var fra 17 år og oppover. Jeg startet med en kartleggingsprøve i lesing der det viste seg at 90 % var langt under bekymringsgrensen. De andre var også svake lesere. Dette ble diskutert i et møte med alle skolens norsklærere. De aller svakeste elevene på skolen fikk støttetimer. Mine elever var uheldigvis ikke de svakeste, så de fikk ingen støtteundervisning. Elevene slet med å lese enkle tekster. De fikk ikke med seg noe når de selv skulle lese, så de ba om å bli lest for. Da fikk de med seg overraskende mye, og de kunne diskutere på nivå med elever på studiespesialiserende. Det viste seg at elevene ikke hadde automatisert lesingen. Når de ble møtt med bokstaver, snudde de seg vekk, de forsvant i egne tanker, i mobilen eller det som var tilgjengelig. Men de var slett ikke dumme, jeg har sjelden hatt så skarpe elever, bare de fikk hjelp til å forstå innholdet i det de skulle snakke om. Elever som er i stand til å lure skoleverket i 10 år, er sjelden dumme.
Dagens pedagogikk har feilet. Tilfeldigvis fulgte jeg en gutt gjennom alfabetiseringsfasen, og jeg fikk en viss forestilling om hvorfor leseopplæringen går så galt for noen. Gutten hadde sunne interesser og hadde ikke problematferd. Men han var ikke så glad i å lese, og hadde et svært dårlig forhold til lekser. Men gutten var smart. Han hørte flittige Anne lese leksa for seg selv. Når han skulle vise at han kunne leksa, så kunne man fort tro at han leste ”med flyt”. For han husket det han hadde hørt, bøyde hodet over boka og fortalte nøyaktig hva som stod der. Men fulgte du blikket hans, var det et annet sted. Gutten trengte andre utfordringer. Dagens skole klarte ikke å møte hans behov. Han trengte nye tekster, ukjente tekster og helst noe han hadde lyst til å lese selv. Han trengte ingen hjelp for å komme inn i teksten. Da gjettet han seg til hva som stod der, tok utgangspunkt i noen bokstaver, og leste ”med flyt”. Gutten lærte seg å lese raskt, men han fikk en annen leseopplæring enn den som tilbys i skolen. Men hadde han ikke hatt folk i omgivelsene som hadde vært oppmerksomme, hadde han nok klart å lure foreldre og lærere i tilstrekkelig mange år til at det hadde blitt et problem.
Men elever sliter ikke bare med å få automatisert lesingen. Jeg har undervist klasser der lesing av fortellinger og bøker ikke er et problem i det hele tatt. Men med en gang noe bryter med en struktur elevene er vant til, butter det. Da får de ikke nyansene med seg, de takler ikke overgangen til et annet mønster enn det de kjenner fra ”fortellinger”. Statistikk byr på store problemer. Og elevene er vant til at lesing er problemfritt, og er raske til å forkaste de tekstene som de sliter med. Til og med filmer som bryter med den vanlige lineære strukturen, kan være et problem for noen elever.
Det er riktignok et krav til at lærere skal jobbe med ulike teksttyper. Men hvilke teksttyper dette er, kan lærer avgjøre. Hvordan vi skal jobbe med tekstene, overlates også til lærer. En lærer kan gå i den retningen han/hun vil, og spesielt i grunnskolen. Derfor er ikke skolens satsning på grunnleggende ferdigheter god nok. Lærere trenger støtte i hvordan det skal satses på lesning. Det samme gjelder de andre grunnleggende ferdighetene.
Hvordan bør vi satse på grunnleggende ferdigheter?
Det sitter tusenvis av lærere på skolene i Norge som ønsker elevenes beste. De lager gode undervisningsopplegg og gjør så godt de kan. Men hvorfor skal enkeltlærerne finne ut hva som skal til for at alle elevene skal bli gode i grunnleggende ferdigheter? Skal hver lærer sitte på sin arbeidsplass, med elever rennende på døra og foreldre som skriker i telefonen, og finne opp kruttet? Da kommer vi ingen vei. Vi trenger en gruppe fagfolk som kan mye om leseopplæring, skriveopplæring og ikke minst: digitale ferdigheter. Hvis de forteller hvordan vi skal få elevene til å bli gode i de grunnleggende ferdighetene i en læreplan, vil vi sannsynligvis oppnå mer enn vi gjør i dag. Det er ikke nok å si at vi skal satse.
Innlegget er tidligere publisert på Helene Fæstes blogg. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.