Slakt: Komposisjon med esler
Charlotte Wankel – kubisme på norsk
Bildet du ser her, Komposisjon med esler, hang på kunstutstillingen Otte skandinaviske kubister i Oslo i 1927. De andre bildene på utstillingen var malt i samme stil. Mottakelsen var total slakt.
Kunstanmelderne i oslopressen hånet malerne og det de så på veggene. Flere av dem la vekt på kunstnernes kjønn; – bildene var «moderne leketøy fremstillet hovedsakelig av nidkjære kvinnehender», de var «smarte damehåndverk», og anmelderne beklaget at de måtte være «ugalant mot elskværdige norske damer som intet ondt har gjort».
En av disse damene var Charlotte Wankel (1888–1969), det var hun som hadde malt eselbildet. Wankel hadde studert moderne kunst i Paris og deltatt på flere utstillinger. Kritikkene hadde vært gode. Franske anmeldere hadde ingen problemer med Wankels stil. Slik hadde moderne kunstnere, med Pablo Picasso i spissen, malt siden 1909. Ingen lot seg provosere av det. At Wankel forventet en lignende holdning i Norge, kommer fram i et intervju med Aftenposten som ble trykket dagen før utstillingen åpnet. Journalisten spurte: «De er forberedt paa at lees ut?» Wankel svarte: «Nei, det er da folk med god smag!» Men der tok hun altså feil.
Tre år senere, i 1930, lot hun bildene sine utstille nok en gang. Muligvis trodde hun at holdningen hadde endret seg siden sist. Anmeldelsene tydet ikke på det: «Frøken Wankel er så vidt jeg skjønner, helt blottet for talent; såpass langt kan ethvert menneske, som ikke nettopp er moden til dårekisten [psykiatrisk sykehus] drive det i malekunsten – de fleste ville sannsynligvis gjøre det adskillig bedre. … at hun gidder.» (Jappe Nilssen, «Kubisme i Kunstnerforbundet», Dagbladet, 6. april 1930.
Men hva var det som provoserte journalistene så voldsomt? Svaret er at Wankel malte på en måte som var aldeles ny og ukjent i Norge. Anmelderne var vant til å se bilder som gjenga virkeligheten så realistisk som mulig. De som klarte det, fikk gode kritikker. Wankels bilder var annerledes. Komposisjon med esler er et godt eksempel. Fargevalget er stort sett begrenset til kjølige gråtoner.
Unntaket er den røde sirkelen midt i. Om det er en tønne som eselet bærer, eller hjulet på en vogn, er uvisst. Eslene i maleriet er gjengitt nesten som geometriske figurer. Kroppen på det lille eselet er firkantet, øynene på eselhodet er bare to ovaler satt inn i hverandre, og mulen er en sirkel. Å gjengi dyr og trær som geometriske figurer slik Wankel gjør her, er typisk for kubismen. Vekten på geometriske former er understreket i resten av maleriet, der firkanter i ulike gråtoner er stilt inntil hverandre. Øverst i maleriet er et tre malt som en lys grå sopp, to amøbeformede felt like inntil er antageligvis busker eller trær de også, men helt sikkert er det ikke. Wankel overlot til den som så på, å tolke detaljene. Dermed involverte hun seeren på en helt annen måte enn tidligere tiders malerier, der det ikke var noen tvil om hva som var avbildet. Komposisjon med esler forteller ingen historie, det forsøker ikke å framkalle noen sterke følelser hos seeren. I stedet viser hun hvordan motivet kan brytes opp og reduseres til geometriske figurer malt i kjølige farger. Alt dette provoserte de norske anmelderne.
Etter den drepende kritikken trakk Wankel seg tilbake fra offentligheten. Hun fortsatte å male, men stilte ikke lenger ut. Etter hvert ble hun glemt. Først i de seneste årene er hun anerkjent som en av de første norske kubistene og en banebryter for moderne kunst i Norge. Bildene hennes henger i flere norske museer, blant annet Nasjonalgalleriet.