Ostalgi er et tysk begrep, sammensatt av Ost som henspiller på Øst-Tyskland og nostalgi som betyr lengselen etter noe som er forsvunnet. Ostalgi er blitt brukt om særlig filmene og bøkene som kom i de aller første årene etter Berlinmurens fall (1989).
I Good Bye Lenin er hovedpersonene en østtysk kommunist som ligger i koma mens Muren blir fjernet, da hun våkner klarer familien å innbille henne at folkemassene som strømmer over den gamle grensen egentlig kommer vestfra og vil inn i det kommunistiske paradiset i Øst.
Sonnenallee forteller om hvordan en flokk ungdommer som bodde i en gate helt inntil Muren i Øst. Et av høydepunktene var hvordan to av dem klarte å bruke en fiskestang til å få tak i et kjærlighetsbrev som var falt ned i minefeltet i grenseområdet.
Ostalgi omfattet også ting, som den brunaktige Club Cola, den lille eksosstinkende Trabant-bilen, og Ampelmännchen –mannen med hatt som alltid var blitt brukt på østtyske trafikklys. Selv om de aller fleste DDR-produktene som Trabanten raskt forsvant ut av produksjon, forlangte folk at trafikklysene skulle forbli.
Men Ostalgi er etter hvert blitt kritisert for ren skjønnmaling, de undertrykkende og nedverdigende sidene ved å bo i diktatur forsvinner i en film som Good Bye Lenin. Og tyve år etter Murens fall har filmene og bøkene et helt annet innhold. I De andres liv kommer det fram hvor omfattende overvåkningen var. I boken Tårnet av Uwe Tellkamp skildres det hvordan noen familier krampaktig forsøker å holde undertrykkingen og den politiske ensrettingen stangen gjennom å legge vekt på litteratur og musikk.
Debatten om Ostalgien i det gjenforente Tyskland har etter hvert dreid seg om hva det er som huskes. For mange, særlig de som var barn, spilte politiske forhold knapt noen rolle. De var medlemmer av den kommunistiske barne- eller ungdomsforbundet og hadde det gøy med leirturer og allsang rundt bålet. At de også lærte å bruke våpen og at sangene ble brukt for å overbevise dem om DDRs overlegenhet sammenlignet med Vest-Tyskland, er lett å glemme.
Mer generelt peker debatten på erindring som selektiv: vi velger mer eller mindre bevisst det vi har lyst til å huske. Spørsmålene blir i hvilken grad vi husker både de gode og dårlige sidene ved fortiden, og hvilken rolle spiller erindringene for politikken i dag?
Den tyske kansleren Angela Merkel (1954-) som ble valgt i 2005 er et godt eksempel på forsøkene å knytte begge sider av fortiden sammen. Hun vokste opp i DDR og deltok i kommunistenes ungdomsorganisasjon og likte det. Da hun senere ble student, klarte hun å motsette seg et vervingsforsøk fra overvåkingspolitiet som ville at hun skulle utspionere sine medstudenter. Begge deler har hun fortalt åpent om nettopp for å få fram de to sidene ved å vokse opp i et diktatur.