Eldgammelt etnisk hat –vold, myter og virkelighet

HVA MENES MED “ELDGAMMELT ETNISK HAT”?

Betegnelsen “eldgammelt etnisk hat” kombinerer egentlig to tett sammenvevde forestillinger om massevold: forestillingen om etnisk krig og forestillingen om eldgammelt hat. I forbindelse med krigen og folkemordet i Bosnia-Hercegovina, ga disse to tvillingbegrepene svaret på henholdsvis hva og hvorfor. Der ”etnisk krig” fungerte som forklaring på hva det var vi var vitne til i Bosnia, forklarte “eldgammelt hat” oss hvorfor.

Teorien om eldgammelt etnisk hat kan kort oppsummeres slik:

Befolkningen i et gitt område tilhører ulike, naturgitte grupper som alltid har hatet hverandre, og som ved enhver anledning vil forsøke å ta livet av hverandre – slik de har gjort i uminnelige tider. Perioder med fred og fravær av vold forklares ved at en statsmakt har utøvet så sterk kontroll over befolkningen at de voldelige impulsene ikke har fått utløp. I slike perioder vokste imidlertid det undertrykte, gjensidige hatet seg sterkere og sterkere – gjerne over generasjoner – inntil det eksploderte i vold og drap idet det ytre trykket ble mindre eller forsvant. Dette bildet bygger på en absolutt forståelse av etnisitet, en deterministisk forståelse av historie, og trekker dessuten på bestemte forestillinger om stedet der volden utføres.

Der ”etnisk krig” fungerte som forklaring på hva det var vi var vitne til i Bosnia, forklarte “eldgammelt hat” oss hvorfor.

ETNISK ABSOLUTISME

Forståelsen av etnisitet som reflekteres i ideen om eldgammelt etnisk hat bygger på tanken om etnisitet som en absolutt kategori.[2] En etnisk gruppe ses som en gitt og forhåndsbestemt enhet, og ikke en enhet som bygger på kontekstuelle forhold eller enkeltmenneskers valg eller personlige tilknytning. En etnisk gruppe er med andre ord en naturgitt, organisk enhet. Gruppen er statisk, og uforanderlig over tid, og gruppeidentitet vil til enhver tid være fullstendig styrende for hvordan medlemmer av gruppen forholder seg til omverdenen og hverandre.

Et vanlig argument mot en slik forklaringsmodell på politisk vold er det faktum at ulike etniske grupper faktisk lever fredelig sammen i en rekke land, også der man til tider har hatt gruppemotsetninger (inkludert voldelige) med etnisk tilsnitt. Viktigst er likevel det faktum at en nødvendig forutsetning for såkalt etnisk vold er at etnisk identitet politiseres – altså at etnisk identitet gjøres politisk relevant. At etnisk identitet må politiseres for å føre til massevold, innebærer ikke at etniske grupper eller identiteter ikke eksisterer eller kan være viktige identitetsmarkører. Det kreves imidlertid at etnisitet tillegges politisk verdi, for at såkalt etnisk vold skal forekomme.[3]

HISTORISK DETERMINISME

Betegnelsen “eldgammelt”  tilbyr tilsynelatende en historisk forklaring på samtidige hendelser, men er i sammenheng med “eldgammelt etnisk hat” løsrevet fra reell historisk kontekst. “Eldgammelt” innebærer i denne sammenhengen at det “eldgamle hatet” er både førhistorisk, uforanderlig og evig. Myten om eldgammelt hat bygger på et bilde av historie som skjebne. En deterministisk historieforståelse er å forstå historien som en kraft i seg selv:. Historiske hendelser er forhåndsbestemte og følger et ubrytelig mønster. Historien forstås da ikke som summen av en rekke prosesser, med samspill av brudd og kontinuitet, politiske valg og tilfeldigheter, men som en jernbane uten sidespor: Det som skjer måtte skje, det fantes aldri mulige alternativ.

HAT?

Hva så med ideen om hat som forklaring på politisk massevold? I myten om eldgammelt hat, er dette en type hat som er oppsamlet både kollektivt og i individer, og som går i arv fra foreldre til barn, i likhet med gener. Dette hatet bærer preg av å ligge nedfelt i mennesket på en helt annen måte enn andre etniske markører som språk eller religiøs tilhørighet. Hatet kan temmes og kontrolleres, men uten tvang ovenfra vil det nødvendigvis slippe løs.

Med andre ord: innenfor forklaringen “eldgammelt etnisk hat” er det følelsene som styrer begivenhetene. Selv om vi vet at de fleste gjerningspersoner under folkemord eller andre former for større militære voldskampanjer mot sivile ikke motiveres av hat, forteller “eldgammelt etnisk hat”-myten at utøverne motiveres av et altoppslukende hat, og at hatfølelser overstyrer alle andre hensyn. Aktørene er fullstendig i sine følelsers vold.

Bildet av ”eldgammelt etnisk hat” er som vi ser knyttet til en helt spesiell forståelse av de tre begrepene eldgammel, etnisk og hat.

1990-tallets kriger i det tidligere Jugoslavia ble sett på som det fremste beviset på det destruktive potensialet som lå i dette “eldgamle hatet”. Betegnelsen ancient hatreds tilskrives i denne sammenhengen datidens britiske statsminister John Major, som oppsummerte London-konferansen om krigen i det tidligere Jugoslavia i august 1992 på følgende måte: “We hope we have now put in place a process that will unravel ancient hatreds and bring peace.”[4] At dette håpet ikke ble realisert, styrket troen på det eldgamle hatets dybde og styrke.

Jugoslavia ble innenfor denne forklaringsrammen betraktet som en kunstig stat hvor ulike etniske grupper var tvunget til å leve sammen til tross for at de kollektivt hatet hverandre, og at de alle ønsket å i beste fall å dominere de øvrige gruppene med vold – og i verste fall drepe hverandre. I henhold til teorien om “eldgammelt hat” hadde dette vært tilfelle helt siden førmoderne tid og hatet skulle altså ha gått i arv over generasjoner.

I de samtidige norske og internasjonale medieskildringene av krigen og folkemordet i Bosnia går sitater som offer for historienˮ, “historien styrer begivenheteneˮ, “i historiens voldˮ igjen.[5]

MODERNE JUGOSLAVIA OG BARBARISKE BALKAN

Forestillingen om historisk hat var nært knyttet til en allerede utbredt forestilling om den balkanske halvøya som et evig åsted, og som et område befolket av halvsiviliserte mennesker fanget i en romantisk og tragisk tilværelse, prisgitt sitt eget ustyrlige temperament og en historie av eldgammelt hat og evig vold.

Bildet som ble skapt av forklaringen “eldgammelt etnisk hat” var av Jugoslavia som en moderne og kunstig stat som falt bort til fordel for det historiske Balkan. Jugoslavia representerte en politisk konstruksjon som i henhold til myten måtte vike for et emosjonelt og ekte Balkan: De tilsynelatende siviliserte jugoslavene var egentlig balkanske barbarer.

FOLKEMORD – HVA VI VET

Angrepene på sivile i Bosnia kalles sammen med folkemordet i Rwanda ofte historiens best dokumenterte folkemord. Dette skyldes særlig rettsprosessene i ettertid, der hendelser er gjort rede for nærmest minutt for minutt. Dessuten ble volden gjennomført med et relativt høyt antall internasjonale observatører til stede, både i form av media, hjelpeorganisasjoner og internasjonale styrker.  I tillegg til at vi vet mye om hva som skjedde i Bosnia, vet vi mye om genocidal vold generelt. Forskningen på hva som får folk til å delta i denne typen voldskampanjer har vist oss hvordan den genocidale prosessen fungerer, og langt på vei identifisert gjerningspersonenes motiver for deltakelse. Vi vet at majoriteten av gjerningspersoner ikke er verken psykopater, sadister eller nødvendigvis ideologisk overbeviste – de færreste anspores med andre ord av “eldgammelt hat”, det være seg “etnisk” eller nasjonalt fundert.

Det som får vanlige mennesker til å delta i slike voldskampanjer er i større grad banale årsaker som mulighet for å erverve materielle goder, at man ikke ønsker å skille seg ut fra gruppen man befinner seg i eller la kamerater i stikken, og at det å drepe i disse ekstreme situasjonene faktisk ofte framstår som en enklere løsning enn ikke å gjøre det. Poenget er at folkemord ikke er noe som spontant springer ut av brede lag av befolkningen fordi de kollektivt og personlig nærer et dypt hat mot medlemmene av en annen gruppe. Vold av denne typen krever gjerne overbeviste ideologer i nøkkelposisjoner, og voldspådrivere ute i felten, men disse er som regel ikke tilstrekkelig mange til å gjennomføre større voldskampanjer.

Det bildet av vold som skapes innenfor myten “eldgammelt etnisk hat” er et bilde av politisk massevold som eruptiv, kaotisk, irrasjonell og basert på dype, nærmest instinktive følelser i majoritetsbefolkningen. Med andre ord skapes et bilde av vold nedenfra. Genocidal vold, i kontrast til dette bildet, er imidlertid vold ovenfra: Det kreves planlegging, finansiering, organisering og implementering fra en statlig autoritet eller tilsvarende.

Vi vet altså mye om folkemord og gjerningspersoner. Denne kunnskapen reflekteres imidlertid ofte ikke i beskrivelser av samtidige voldshendelser, der fargerike klisjéer og dramatiske skildringer som kun delvis har rot i virkeligheten gjerne får dominere.

MYTER OG VIRKELIGHET

Bildet av etnisk krig og eldgammelt hat førte med seg en forestilling om uunngåelig, emosjonelt drevet, apolitisk vold med bred folkelig støtte. I disse framstillingene er menneskene ikke aktører med ulike valgmuligheter, men er helt og holdent fastlåst i sine roller som historiske objekter. De er prisgitt sitt fødested og etniske identitet, sin kultur og historie.

Folkemord er en forbrytelse som krever planlegging og logistikk, forbrytelsen begås av en militær overmakt og retter seg i overveldende grad mot sivile. Innenfor rammen av “eldgammelt etnisk hat”, forvandles en politisk, ensidig forbrytelse til en alles kamp mot alle, og politikk forvandles til skjebne, kultur og følelser.

“Eldgammelt etnisk hat” er ikke en beskrivelse av eller forklaring på massevold som holder stikk i møtet med den betydelige kunnskapen som er ervervet i løpet av de siste tiårenes forskning på folkemord og politisk massevold. Myten om eldgammelt hat er imidlertid utbredt og effektiv fordi den fungerer som fullstendig forklaring både på hendelsene selv og på årsaken til hendelsen. Det komplekse samspillet av planlegging og mulighet, ideologi og økonomi, sentrum og periferi, logistikk og tilfeldigheter som ligger til grunn for gjennomføringen av massevold, reduserer og forenkles til én eneste komplett forklaring.

Folkemord er en forbrytelse som krever planlegging og logistikk

En mulig forklaring på myten “eldgammelt etnisk hat” sin appell er at selv om den ikke holder i møtet med kunnskapen vi har om massevold, gir den likevel i største grad mening

En mulig forklaring på myten “eldgammelt etnisk hat” sin appell er at selv om den ikke holder i møtet med kunnskapen vi har om massevold, gir den likevel i største grad mening. Akkurat denne myten gir en forklaring på grusomheter som er veldig stedsspesifikk. Selv om det ikke er slik at massevold plutselig kan bryte ut hvor som helst og når som helst (det kreves åpenbart en bredere samfunnsmessig kontekst for at en slik situasjon skal kunne oppstå), kan større voldskampanjer i prinsippet likevel gjennomføres hvor som helst: Det er ikke slik at et bestemt sted eller en bestemt historie framtvinger vold.

Dypest sett handler mytens appell kanskje dermed om tilskuernes følelse av trygghet eller utrygghet. Myten om eldgammelt etnisk hat forsikrer oss som kun bevitner slik vold på avstand om at det er noe helt spesielt i historien og kulturen i de samfunnene der slik vold utøves, og at denne volden dermed aldri kan ramme oss.