Atferd blir til i møte mellom mennesker. Ethvert individ har sitt eget utgangspunkt og sin egen læringshistorie. Erfaring er noe individuelt, men den kan meddeles andre. Når den ene parten deler erfaringer med en annen, har erfaringsinnholdet mulighet til å bli belyst fra to ståsteder. Den enes holdninger og handlinger kan bli supplert av den andre parts synspunkter. Tilsvarende kan den andre parten justere sine holdninger i lys av det som har kommet fram. Dette er kjernen i et relasjonelt pedagogisk perspektiv. Vi lærer av hverandre.
Oppdragelse er læring
Jeg mener det i prinsippet er denne formen for læring som skjer i oppdragelsesprosessen. Noen vil kanskje protestere og si at oppdragelse handler om å overlevere verdier og kan sees som en kulturell plattform fra den eldre generasjon til den yngre. Ja, jeg er langt på vei enig, men det som blir overlevert må også tas imot. Hvis ikke blir det som kunne vært læring i stedet til belæring. Noe lærer vi fordi vi er interessert og motivert, andre ganger er det snakk om at «noen» har bestemt at dette eller hint skal læres.
Oppdragergjerningen er først og fremst foreldrenes ansvar. Foreldrene har en intensjon med sitt oppdragelsesarbeid. Det de anser som godt og rett ønsker de å overbringe sine barn, selv om de ofte kan være i tvil om hvordan dette bør gjøres. Dernest skal skolen hjelpe foreldrene i dette arbeidet. Andre som barnet møter på sin vei kan fungere som oppdragelsesagenter, noen ganger uten at dette er tilsiktet. Den kompetansen barnet har tilegnet seg gjennom oppdragelsen har altså hentet elementer fra forskjellige sammenhenger, der kanskje ulike verdier har ligget til grunn, og dette kan ha gitt barnet et forvirrende bilde av hva som er godt og rett. Barnets kompetanse i å omsette verdiene til handling viser seg i dets atferd i ulike sosiale eller formelle situasjoner.
Vansker ligger til grunn for vanskelig atferd
Greene (2014) hevder at barnet vil oppføre seg bra mot andre dersom det faktisk er i stand til dette. Grei, sosialt akseptert atferd kan da forståes som et tegn på at barnet jevnt over har det bra. Dersom vi gir Greene rett i dette synet, betyr det at de barna som viser en atferd som blir opplevd som vanskelig av omgivelsene, har en vanske som gjør at de ikke mestrer det sosiale spillet som konstruktiv atferd er. I min bok Vellykket arbeid med vanskelig atferd definerer jeg vanskelig atferd slik:
– Vanskelig atferd hos barn er en type atferd som omgivelsene finner det vanskelig å forholde seg til, og som uttrykker en vanske som det aktuelle barnet trenger hjelp med.
For ordens skyld; barn innbefatter i denne sammenhengen også ungdom. Barnets vanske, som det her refereres til, kan være av forskjellig art. Noen barn har fått motstridende verdier formidlet gjennom sin oppdragelse, andre kan ha en mangelfull forståelse for sosialt samspill. Det kan være mange grunner til dette. Uansett årsak til vansken, peker definisjonen på at den voksne som har en oppdragergjerning overfor barnet, må hjelpe til slik at barnet får en mer sosialt akseptert atferd.
Her møter vi forskjellen på læring og belæring i en praktisk sammenheng. Om barnet blir belært hva som er ok atferd, har vi mest sannsynlig ikke hjulpet barnet med årsaken til den vanskelige atferden. En av mine informanter i boka var en elev som sa at han hadde verdensrekord i å komme til rektor. Han gjenga kort de velmente formaningene rektor hadde kommet med, og han innrømmet at de hadde kortvarig effekt eller ingen virkning i det hele tatt. Eleven hadde med andre ord ikke fått hjelp til de vanskene som var årsak til bråket og tullet han forstyrret læresituasjonene med. Han hadde bare blitt belært. En sosialarbeider som arbeidet med de yngste elevene i skolen sa:
– Barn med atferdsproblemer har mye kaos i hodet. Gjerne er det kaos hjemme.
Uttalelsen minner oss om at barn (slik som med voksne) ikke uten videre kan legge fra seg problemer som har preget dem i hjemmesituasjonen når de skal på «jobb».
Voksne må lære av barn
For å kunne hjelpe barnet med den vansken som ligger til grunn for atferden, må den voksne tilegne seg en problemforståelse som treffer i hvert enkelt tilfelle. Det er med andre ord ikke godt nok med en generell forståelse av hva vanskelig atferd er og hva som ligger til grunn for atferden. Hvert tilfelle er unikt, og den voksne må lære av barnet hva som er problemet. Barnet har altså noe å lære til den voksne. Informanten min som arbeidet i hjemmebasert barnevern med ungdommer, sa:
– Du skjønner atferden på en annen måte når du forstår hvorfor de har gjort det de har gjort. Ofte ligger årsaken i et anstrengt forhold til seg selv, ved at de har opplevd svikt i omsorgen på en eller annen måte.
Voksenpersonen lærer om barnets vansker gjennom de daglige møtepunktene. Tillitsbygging er nøkkelen til å åpne opp for dialogen som kan avdekke vanskene. Kort sagt; for å kunne hjelpe barnet videre må den voksne forstå det som barnet forstår.
