Hvordan gjøre historiebruk til en ferdighet?

Vi må skille mellom det som har skjedd og framstillingene av hva som har skjedd.

Fortiden er borte for alltid. Den kommer aldri tilbake i sin opprinnelige form, men den lever med oss i mange ulike former og fyller flere ulike funksjoner i samtidens samfunn. Selv om vi bare har én fortid er fortellingene om denne fortiden mange. Vi må derfor skille mellom det som har skjedd og framstillingene av hva som har skjedd.

Noen av disse fortellingene har noenlunde samme budskap og forståelse om hva som hendte «den gang da», men ofte kan det være så store variasjoner mellom de ulike fortellingene at budskapene står i opposisjon til hverandre. Det er denne mangfoldige bruken av fortiden som er historiebrukens interessefelt. Noen av disse setter tydelige spor i form av å prege våre kollektive forestillinger om hva som har skjedd, mens andre får mer beskjedne innvirkninger på oss. Det har ikke nødvendigvis sammenheng med hvor sannferdige og troverdige de er. Historiske filmer, tv-serier og romaner når ut til mange, mens vitenskapelige avhandlinger vanligvis når færre. Det er viktig å kunne manøvrere i dette mangfoldet av til dels konkurrerende fortellinger om hva som har skjedd, for å unngå å bli manipulert og kunne skille mellom spekulative og mer realitetsorienterte fortellinger.

Det er ofte lettere å definere historiebruk som fagfelt og argumentere for hvorfor slik kompetanse er viktig, enn det er å vise hvordan en kan gjøre historiebruk til en ferdighet. Noen skal ha sagt følgende om læring: «Fortell meg, og jeg glemmer. Lær meg, og jeg husker det kanskje. Involver meg, og jeg lærer.» Ofte kan det være lurt å lete etter et utgangspunkt i egne erfaringer for å få gi sentrale nøkkelbegreper litt «kjøtt på beina». Jeg skal derfor begynne med en fortelling om et minne fra barndommen som skapte varige forestillinger om fortiden hos meg, og som jeg i ettertiden tror har hatt betydning for både utdanning, yrkesvalg, historiebevissthet og identitet. Den introduserer nøkkelbegreper innenfor historiebruk som minne, fortelling, forestilling, identitet og historiebevissthet.

Det var en gang: Et menneske

Jeg var syv år gammel og hadde gått en stund i første klasse. Året var 1978. På tv så alle på NRK, for andre norske TV-kanaler eksisterte ennå ikke. Det var lørdag, jeg var nyvasket og fin etter en lang dag utendørs, og mamma hadde laget kakao og smurt på de deiligste, hjemmelagde rundstykker. Forventningen var der, og snart skulle den få sin utløsning. En ny episode av animasjonsserien Det var en gang et menneske, fortellingen om intet mindre enn verdenshistorien. Hvor mange barn rundt omkring i Norge satt akkurat nå og ventet på dette foran tv-en?

Vignetten var en mektig opplevelse og en fortelling i seg selv. Framstillingen av evolusjonen fra den første spiren av liv til oss, Homo Sapiens, ble forsterket av den mektige musikken til Johann Sebastian Bachs Toccata og fuge i D-moll. Selve slutten av vignetten, hvor de mollstemte sluttpartiene fra Bach satte inn, endte i at noen mennesker klarte å komme seg fra jorda før den eksploderte. At verden kom til å gå under, visste jeg jo. Nyhetene, aktualitetsprogrammer og de voksnes samtaler hadde gitt meg såpass forståelse av den kalde krigens vanvidd med våpenkappløp, særlig de fryktelige atombombene, at jeg var overbevist om at slutten på menneskenes historie på jorda ville være en atomkrig mellom vest- og østblokken. Hvorfor skulle en ha atomvåpen nok til å utslette jorda flere ganger om ønskelig hvis de aldri skulle brukes? Mange av oss tolket nok slutten på vignetten slik der vi satt rundt omkring i de tusen stuer, mens de nevnte mollakkordene døde hen og den nye episoden kunne begynne.

Et annet fortellergrep ga oss en forestilling om at menneskets grunnleggende personlighetstyper lå fast.

Seriens framstilling av verdenshistorien ga mening og sammenheng for oss, og den ga oss særlig to slitesterke forestillinger om historiens utvikling. Den var et godt eksempel på hva vi kaller etnosentrisk framstilling av verdenshistorien. Det var selvsagt Vestens perspektiv som lå til grunn, og denne forestillingen om hva som var relevant verdenshistorie skulle forsterkes gjennom mye av skolegangen som lå fremfor meg.

Et annet fortellergrep ga oss en forestilling om at menneskets grunnleggende personlighetstyper lå fast. Karakterene fikk sine norske navn og de hadde de samme karaktertrekkene uavhengig av den historiske epoken de levde innenfor. Serien historiserte ikke forestillingene om rett og galt, om kategoriseringen mellom gode og onde mennesker, men den framstilte menneskene som grunnleggende de samme fra begynnelsen av fortellingen til slutten av fortellingen.

Stein, hovedpersonen, var snill og lett å identifisere seg med, og sammen med Lillebror, Steins sterke kamerat, var de en uslåelig kombinasjon av styrke og vett. Det lignet på forholdet mellom Asterix og Obelix som vi kjente fra før. De usympatiske og slemme hovedkarakterene het betegnende nok Brutulf og Sleipulf og lå i stadig konflikt med Stein og Lillebror, som heldigvis oftest trakk det lengste strået. Mesteren, den gamle kloke og distré mannen, var historiens store oppfinner og drivkraft i den historiske utviklingen.

Forestillingen om menneskers grunnleggende karaktertrekk på tvers av fortid, nåtid og framtid ble også en slitesterk forestilling hos meg.  Erkjennelsen om at historiske hendelser og personer måtte ses på som enestående og unike i sine sammenhenger plassert i tid og rom, lå ennå langt fram.

Tiden gikk, og jeg ble etter hvert en voksen mann utdannet som historiker, og mange år etter den gang jeg så serien første gang fant jeg serien komplett på DVD. Dette rørte ved en streng inne i meg, og jeg kjøpte sporenstreks alle DVD-ene. Hjemme hadde jeg to barn på omtrent samme alder som jeg selv var tilbake i 1978. Hvilken far var vel jeg om jeg ikke ville dele denne skjellsettende serien knyttet til et godt minne med mine egne barn? Men selv om jeg lagde noe godt å spise og drikke for å lage en ramme rundt visningen ble det selvsagt ikke den samme opplevelsen for dem som for meg, og jeg bet i meg skuffelsen.

Hva hadde jeg egentlig forventet? Så mange faktorer var endret siden jeg selv satt jevngammel med egne barn foran fjernsynet i 1978. For det første kalte ingen lenger flatskjermene sine for fjernsyn. Mine barn var helt andre mediebrukere enn jeg selv var. De var vokst opp med et mangfold av TV-kanaler og et helt bibliotek av ulike DVD-er. Deres venner hadde ikke sett det samme som dem på TV dagen før, for den felles mediereferansen som hadde vært eroderte bort i stadig større hastighet etter at NRKs mediemonopol forsvant.

Forutsetningene for å skape kollektive minner ut fra TV-opplevelser er nå mye svakere. Å måtte vente forventningsfullt en hel uke til neste episode av en serie, var heller ikke lenger selvsagt når de hadde hele sesonger med episoder av serier tilgjengelig på DVD. Ikke minst hadde den animasjonsteknologiske utviklingen vært sterk siden 1978, da vi unge NRK-seere sjelden fikk se tegnefilmer og de forble et begrenset gode. At lyd- og bildekvaliteten på DVD-ene i tillegg var dårlige fordi originaltapene var slitte, gjorde selvsagt ikke opplevelsen bedre.

Fortellingene om fortiden vil endre både innhold og form.

De første årene jeg underviste på lærerutdanningen var det mange som entusiastisk delte sine minner om denne serien, men etter hvert har responsen stilnet. I det siste har jeg opplevd studenter som ikke har sett serien overhodet. Det er andre fortellinger og framstillinger som preger barn og unge i deres oppvekst. Det som gjaldt for «oss» som vokste opp på 1970- og 1980-tallet gjelder ikke for «de andre». Det er andre fortellinger som i framtiden må brukes for å gjøre fortiden relevant i undervisning om historiebrukens begreper.

Den nevnte strengen som hadde blitt rørt inne i meg var selvsagt nostalgi. Mitt individuelle minne var unikt i sitt innhold, men noen vesentlige trekk inngikk i et større kollektivt minne delt med mange av barna som så serien samtidig med meg. Hvor mange andre foreldre kan dermed ha kjent skuffelsen når dette minnet fra egen oppvekst skulle deles med egne barn?

Innholdet i våre minner, historiske forestillinger, historiebevissthet og identitet endres med tiden, og forskjellen mellom den gang «da» og «nå» økes. På samme vis vil fortellingene om fortiden endre både innhold og form. Historiebrukens nøkkelbegreper er verktøy for å gripe tak i dette skiftende innholdet og finne disse endringene for videre analyse. Hvis du begynner med en egen fortelling om et betydningsfullt minne du har, og tar for deg de historiske forestillingene det ga deg ved å bruke nøkkelbegrepene, er du allerede godt i gang med å gjøre historiebruk til en ferdighet.