Etableringen av nasjonalstater har historisk sett hatt katastrofale følger for urbefolkninger. Over hele verden har urbefolkninger møtt ekstrem vold – som massakrer og fullstendig fysisk utryddelse – og assimilasjonstiltak som har tatt sikte på at urbefolkningen skulle forsvinne som gruppe gjennom å tas opp i majoritetsbefolkningen. I Canada avla en sannhets- og forsoningskommisjon i 2015 en rapport om det historiske forholdet mellom staten og landets urbefolkning. Et tilsvarende arbeid har nylig startet i Norge.
Hva kan sannhets- og forsoningskommisjoner bidra med i vår felles forståelse av den nasjonale fortellingen?
I det følgende skal vi se nærmere på hvordan assimilasjonspolitikken utspilte seg i Canada, og med utgangspunkt i den kanadiske sannhets- og forsoningskommisjonen, hvordan historien om denne politikken behandles i dag. Hva kan sannhets- og forsoningskommisjoner bidra med i vår felles forståelse av den nasjonale fortellingen?
Residential schools i Canada
I 2008 ba den daværende kanadiske statsministeren Stephen Harper den kanadiske urbefolkningen om unnskyldning for den tvungne assimilasjonen staten hadde utsatt dem for. Senere har også landets nåværende statsminister Justin Trudeau gitt en tårevåt beklagelse på vegne av landet, til inuittbefolkningen i Newfoundland og Labrador som ikke var inkludert i Harpers unnskyldning.
Den historiske konteksten for unnskyldningene er denne: I over 150 år førte Canada en assimilasjonspolitikk mot urbefolkningen i landet. Politikken innebar at staten forsøkte å absorbere de mange ulike førstenasjonene (First Nations). Kravet om språklig og kulturell assimilasjon inn i den kanadiske staten kom i forlengelsen av ødeleggelsen av urbefolkningens materielle livsgrunnlag – med tap av land og nær utryddelse av de store bisonstammene som hadde utgjort livsgrunnlaget særlig til dem som bodde på den store kanadiske prærien. I løpet av perioden med tvangsassimilering ble over 150 000 barn tatt fra familiene sine og sendt til en spesiell form for kostskoler, eller residential schools – oftest mot sin egen og familienes vilje. De fleste barna var såkalte First Nations, men også métis-barn og inuittbarn ble sendt til slike skoler.[i] Skolene lå ofte langt fra barnas hjemsted, noe som gjorde det vanskelig å opprettholde kontakten med familien. Dette ble betraktet som en fordel av myndighetene, fordi barna i størst mulig grad skulle glemme sin identitet som urbefolkning og bli absorbert inn i anglo-kanadisk (og i noen grad fransk-kanadisk) kultur.
Underfinansierte skoler
På kostskolene fikk barna forbud mot å snakke sitt eget språk og praktisere skikkene de var vant med hjemmefra. Barna fikk europeiske frisyrer, og hjemmelagede klær ble ødelagt. Til tross for at disse skolene fra politisk hold ble sett på som en svært viktig del av assimilasjonspolitikken, var de konsekvent underfinansierte. Dette innebar at skolebygningene ofte var i dårlig stand, at barna fikk lite og dårlig mat, og at de måtte utføre så mye fysisk arbeid at det gikk ut over undervisningen (målet var at skolene skulle være selvforsynte). I tillegg fikk lærerne ved disse skolene lav lønn sammenlignet med skoler for andre kanadiske barn, noe som ofte resulterte i at lærerstaben ved skolene for urbefolkningsbarn var underkvalifiserte. I 1937 ble det i gjennomsnitt brukt $180 per elev ved skolene for urbefolkningsbarn, mot $550 per elev ved for eksempel Manitoba School for Boys, som var en gutteskole i provinsen Manitoba på den kanadiske prærien. På 1950-tallet forsøkte man å heve kvaliteten på både diett og undervisning ved residential schools, men uten å lykkes i nevneverdig grad. I 1966 brukte residential schools i provinsen Saskatchewan årlig mellom $694 og $1193 per elev, mens sammenlignbare institusjoner for andre barn, brukte mellom $3300 og $9855 per elev per år.[ii]
Høy dødelighet
En av konsekvensene ved underfinansieringen var at skolene hadde en ekstremt høy dødelighet. Sykdommer som tuberkulose hadde gode spredningsforhold i de overbefolkede og dårlig ventilerte skolebyggene og sovesalene, og elevene ved residential schools døde i langt høyere antall enn andre kanadiske barn. I tillegg var de dårlig vedlikeholdte bygningene brannfeller og mange barn døde i branner ved skolene. Ulykker i forbindelse med gårdsarbeidet barna ble tvunget til å gjøre, tok også mange liv.[iii]
Etter at Dr. Peter H. Bryce fra det statlige Department of the Interior and Indian Affairs hadde besøkt 35 skoler tidlig på 1900-tallet, konkluderte han med at urbefolkningsbarn døde i katastrofalt høye antall ved skolene. Bryce anslo at dødeligheten i perioder ved bestemte skoler, kunne være så høy som 42%.[iv] Til tross for at både elever og foreldre motsatte seg systemet, og at flere lærere, geistlige (skolene var ofte drevet av ulike kirkesamfunn) og andre myndighetspersoner reagerte på forholdene ved skolene, førte dette ikke til at skolesystemet ble forlatt, og knapt nok til forbedringer. Tvert imot – i 1920 ble skolegang ved residential schools gjort obligatorisk for urbefolkningsbarn mellom sju og seksten år (mange av elevene var imidlertid så unge som fem år).
Kulturelt folkemord
Etter at den kanadiske Truth and Reconcilliation Commission (TRC) avga sin rapport om skolene i 2015, har mye oppmerksomhet vært rettet mot mishandlingen noen av de ansatte ved skolene utsatte barna for, som seksuelle overgrep og flere tilfeller av voldtekt. TRC og mange av de nå voksne barna som har uttalt seg om sin tid i skolesystemet, har imidlertid trukket fram språk- og identitetstap, samt en internalisert skam over å tilhøre urbefolkningen, som de mest alvorlige konsekvensene av residential schools-systemet. Målet med skolene var at barna skulle slutte å tilhøre urbefolkningen – de skulle glemme språket, skikkene og kulturen de kom fra. Selve skolesystemets eksistens var fundert i tanken om at europeisk kultur var usammenlignbart overlegen urbefolkningens kultur(er) og språk, og at det var til barnas eget beste at de kvittet seg med alt som knyttet dem til sin egen bakgrunn. TRC konkluderte i sin rapport med at skolesystemet, slik det var blitt gjennomført i perioder av historien, utgjorde kulturelt folkemord mot urbefolkningen.
Etter mange år på en slik skole kunne mange ikke lenger snakke sitt eget språk, og hadde vanskelig for å kommunisere med sin egen familie.
Et resultat av politikken var at familier ble ødelagt og at mange urbefolkningsbarn vokste opp med tillært hat og forakt for sin egen bakgrunn og sin egen identitet – i mange tilfeller ble de opplært til å se ned på sin egen familie. Etter mange år på en slik skole kunne mange ikke lenger snakke sitt eget språk, og hadde vanskelig for å kommunisere med sin egen familie. Samtidig som de ble fratatt språket sitt og kulturen sin, ble de fortsatt behandlet som annenrangs av majoritetssamfunnet. Dette innebar at de ble sett ned på og betraktet som underlegne av samfunnet de skulle assimileres inn i, samtidig som de var blitt fratatt sin egen kultur og sitt eget språk – og at de dermed opplevde at de ikke hørte til eller passet inn noe sted. Assimilasjonspolitikken har hatt dyptgripende konsekvenser for urbefolkningen både på samfunnsnivå og for de mange tusen enkeltpersonene som vokste opp i skolesystemet.
Ulike varianter av assimilasjonspolitikk er blitt ført mot urbefolkningen i land over hele verden, også i Norge.
Fornorskningspolitikken i Norge – språkopplæring og «siviliserende» tiltak
Fornorskingspolitikken var et politisk prosjekt rettet mot samer og kvener som pågikk i mer enn hundre år. Da Norge ble selvstendig i 1814, var det ingen selvfølge at den norske urbefolkningen skulle assimileres språklig og kulturelt inn i majoritetsbefolkningen. Fundert i tanker fra opplysningstiden ble det å snakke morsmålet sitt sett på som en menneskerett, og noen av den unge norske statens embetsmenn var preget av tanken om norsk og samisk som likeverdige språk. Dette skulle imidlertid endre seg. Det såkalte Finnefondet ble opprettet av Stortinget i 1851. Et av Finnefondets formål var at norske samer skulle lære å lese og skrive norsk, og i forlengelsen av dette få en tydelig norsk identitet.
Den historiske politikken og praksisen rettet mot urbefolkningen i Norge og Canada er langt fra identisk, men har fellestrekk. I likhet med i Canada, var skolene sentrale i den forsøkte assimilasjonen av urbefolkningsbarn i Norge. Å fornorske den samiske befolkningen ble grunnleggende betraktet som et forbedringstiltak – det norske ble forstått som overlegent det samiske: samene skulle siviliseres, det vil si fornorskes, for sitt eget beste. I den hierarkiske og rasebaserte forståelsen av mennesker som preget de omtrent hundre årene etter 1850, var det norske plassert over det samiske.
I mellomkrigstiden var sikkerhetspolitikk ett av flere argumenter for fornorskingspolitikken. Myndighetene fryktet utenlandsk innflytelse i grenseområdene i nord, og assimilasjon av språklige minoriteter ble sagt å være avgjørende for rikets sikkerhet. At sikkerhetspolitiske hensyn ble brukt som argument, betyr imidlertid ikke at ikke andre hensyn var vel så viktige. Holdninger til det samiske som underlegent det norske dannet grunnlaget for politikken i hele fornorskingsperioden. Fornorskningen sprang ut av og reflekterte langt på vei et verdensbilde der det samiske var “naturlig” underlegent det norske, og hvor samiske tap av språklig og kulturell identitet nettopp ikke ble betraktet som et tap.
Den kanadiske og norske politikken rettet mot landenes respektive urbefolkninger er bare to av mange eksempler der nasjonalstater i varierende grad har forsøkt å assimilere urbefolkningen og andre nasjonale minoriteter inn i majoritetsbefolkningen. Dette har, som nevnt innledningsvis, blitt gjort gjennom et bredt spekter av tiltak: Fra systematisk vold og drap til ødeleggelse av kultur og språk, samt tiltak for å gjøre det vanskelig eller umulig å opprettholde tradisjonelle næringer. Urfolksrettigheter er dermed knyttet til både språk og kultur, så vel som rettigheter til land og naturressurser. Disse rettighetene kommer særlig under press når de står i motsetning til statens interesser – noe de ofte gjør, også i dag, i både Canada og Norge.
Forsoning?
Både den kanadiske og den norske sannhets- og forsoningskommisjonen arbeider ut fra to hovedmålsettinger, som ligger nedfelt i kommisjonenes navn: å dokumentere historiske berøringspunkt mellom staten og urbefolkningen, og å arbeide for forsoning og (gjen?)oppbygging av tillit i urbefolkningens forhold til storsamfunnet og staten.
Men hva menes med forsoning? For den kanadiske sannhets- og forsoningskommisjonen handler forsoning dypest sett om respekt. Forsoning, fastslår kommisjonen, “must become a way of life” for alle kanadiere. For at forsoning overhodet skal være en mulighet, må de historiske overgrepene den kanadiske staten begikk mot urbefolkningen dokumenteres og gjøres kjent for alle kanadiere – det er ikke slik at denne historien er et tema som bare berører urbefolkningen, det er en integrert del av kanadisk historie. Forsoning må hvile på en bevissthet om at staten har begått feil som nå beklages. Forsoning krever også en forståelse av at den mest alvorlige konsekvensen av residential school-systemet var urbefolkningens tap av selvrespekt, og den mangelen på respekt overfor urbefolkningen den øvrige befolkningen er blitt oppfostret med, over generasjoner: “Reconciliation is not an Aboriginal problem; it is a Canadian one. Virtually all aspects of Canadian society may need to be reconsidered.”[v]
(Lucas Pokotylo/iStock/Getty Images Plus)
Forsoning er imidlertid ikke noe som kan avtvinges urbefolkningen. Kommisjonen understreker at det ikke finnes en pent ryddet vei fra sannhet til forsoning: avstanden mellom sannhet og forsoning skal ikke ignoreres. Tidligere residential school-elev Evelyn Brockwood påpekte at tid er en faktor som ikke kan oversees i denne prosessen:
“When this came out at the beginning, I believe it was 1990, about residential schools, people coming out with their stories, and … I thought the term, the words they were using, were truth, healing and reconciliation. But somehow it seems like we are going from truth telling to reconciliation, to reconcile with our white brothers and sisters. My brothers and sisters, we have a lot of work to do in the middle. We should really lift up the word healing…. Go slow, we are going too fast, too fast…. We have many tears to shed before we even get to the word reconciliation.”[vi]
En uryddig og vanskelig historie
Til tross for at grov vold og seksuelt misbruk var utbredt ved skolene, og at elevene, med TRCs ord, “died in the schools in numbers that would not have been tolerated in any school system anywhere in the country, or in the world”[vii], er det den internaliserte skammen og selvforakten som framheves når ettertiden – historikere, aktivister og tidligere elever – vurderer skolesystemets konsekvenser. Å inkludere historiske fakta om residential shools i kanadiske skolebøker (og andre bredere historieverk) og om fornorskningen i norske, er ikke vanskelig. Vi sitter i dag på tilstrekkelig med historiske faktakunnskaper til å gi en rent deskriptiv beskrivelse av hva fornorskningen var som fenomen. Men å beskrive konsekvensene av denne prosessen er en annen type utfordring. Fenomener som skam og identitetstap er vanskelige å håndtere, de lar seg ikke pent plassere i ryddige faktabokser eller historiske tidslinjer. Hvis vi skal ta historien om staten og urbefolkningen på alvor, er det like fullt nødvendig å forstå og formidle kunnskap om disse uryddige og vanskelige fenomenene.
“We/I would like to begin by acknowledging that the land on which we gather is Treaty 6 territory, the traditional territory of Cree Peoples, and on the homeland of the Métis Nation.”
I likhet med i Canada, er kunnskapen om det historiske forholdet mellom staten, storsamfunnet og urbefolkning sterkt varierende også i Norge. Verken i Canada eller Norge trenger vi se lenger enn offentlige debatter for å finne eksempler på dette. Debatter rundt alt fra en finansministers valg av Halloween-kostyme til utbygging av vindparker på Fosen, viser at vi i Norge når det gjelder spørsmål knyttet til urfolk, snakker det vi kan kalle ulike “historiske språk”. Når politikere (inkludert flere som i andre sammenhenger har vist seg svært lydhøre for minoriteters stemmer) stiller seg uforstående til at samiske debattanter reagerer på at urfolk er noe man kler seg ut som på linje med sjørøvere eller andre mytiske skikkelser, illustrerer dette en historisk blindsone og manglende kunnskap om den historiske konteksten omkring synet på urfolk som eksotiske eventyrfigurer. Det den norske sannhets- og forsoningskommisjonen forhåpentligvis kan bidra med, er å skape en forståelse blant ikke-samer for hva fornorskningsprosessen var og hvilke konsekvenser politikken har hatt for urbefolkningen i Norge. En slik kunnskap vil kanskje kunne bidra til at vi i framtiden i større grad snakker samme historiske språk.
Epilog
I Canada har flere offentlige institusjoner innført en praksis som tydelig anerkjenner at alle kanadiere er såkalte Treaty People. Dette innebærer en påminnelse om at de avtalene som ble inngått mellom urbefolkningen og europeiske settlere, gjør alle kanadiere til del av den samme historien. Ved University of Saskatchewan i Saskatoon, resiteres en variant av det følgende før alle offentlige arrangementer:
“We/I would like to begin by acknowledging that the land on which we gather is Treaty 6 territory, the traditional territory of Cree Peoples, and on the homeland of the Métis Nation.”[viii] Det finnes tilsvarende anerkjennelser for alle områder i Canada, avhengig av hvilke urbefolkningsnasjoner som bor der og hvilke avtaler som er inngått der. Denne “reglen” kan kanskje framstå som noe hul, som lip-service til en gruppe som, ikke minst i Saskatoon, kommer dårligere ut økonomisk og sosialt enn både etterkommere av europeiske settlere og nyere innvandrergrupper. Men denne insisterende påminnelsen om en felles historie kan også forstås som et viktig bidrag i den pågående utviklingen av et felles historisk språk.
Sluttnoter
[i] Métis: Etterkommere etter den opprinnelige befolkningen og europeiske nybyggere (i hovedsak franske pelsjegere) fra 1600-tallet av.
[ii]Honoring the Truth, Reconciling for the Future, Truth and Reconciliation Commission of Canada, 2015, s. 59-60.
[iii] For oversikt over dødelighet ved residential schools sammenlugnet med den generelle dødeligheten, se TRC 2015, s. 91-93.
[iv] Se The Canadian Encyclopedia, Residential Schools: https://www.thecanadianencyclopedia.ca/en/timeline/residential-schools
[v] TRC 2015, s. 7. Se også kapittelet “The Challenge of Reconcilliation”, s. 183-318.
[vi] TRC 2015, s. 16.
[vii] TRC 2015, s. iv.
[viii] Guide to Acknowledging First Peoples & Traditional Territory, Canadian Association of University Teachers, 2017. PDF kan lastes ned her: https://www.caut.ca/sites/default/files/caut-guide-to-acknowledging-first-peoples-and-traditional-territory-2017-09.pdf
Litteratur og lenker:
Brandal, Døving og Plesner (red.): Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016, Cappelen Damm Akademisk 2017
Honoring the Truth, Reconciling for the Future, Truth and Reconciliation Commission of Canada, 2015 (Rapporten og andre ressurser er tilgjengelig på TRCs hjemmeside: http://nctr.ca/reports.php)
Woolford, Andrew: This Benevolent Experiment. Indigenous Boarding Schools, Genocide, and Redress in Canada and the United States, University of Nebraska Press 2015
Stephen Harpers unnskyldning i 2008:
https://www.aadnc-aandc.gc.ca/eng/1100100015644/1100100015649
Justin Trudeaus unnskyldning til elevene ved de fem skolene som ikke var omfattet i Harpers unnskyldning:
https://www.cbc.ca/news/canada/newfoundland-labrador/trudeau-speech-nl-residential-schools-1.4417905
Innstilling fra Stortingets presidentskap om mandat for og sammensetning av kommisjonen som skal granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner finnes som PDF her:
https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/innstillinger/stortinget/2017-2018/inns-201718-408s.pdf