Cappelen Damm Akademisk inviterer hvert år nye og etablerte forfattere til å søke forlagets stipend til å skrive lærebok for høyere utdanning. Hovedstipendet er på kr 100 000, og i år var det Ingrid Fylling og Anne Tjønndal som leverte den sterkeste søknaden, i skarp konkurranse med mange andre gode forfattere.
Tjønndal er førsteamanuensis i samfunnsvitenskapelig forskningsmetode og Fylling er førsteamanuensis i sosiologi, begge ved Nord universitet.
Gratulerer med skrivestipendet til læreboken Digitale forskningsmetoder! Hva slags bok blir dette?
Vi har tenkt at det skal bli en introduksjonsbok til ulike former for digitale forskningsdesign i samfunnsvitenskapelige fag. Våre studenter benytter i økende grad digitale metoder i sine bachelor- og masterprosjekter. De gjennomfører nettbaserte spørreskjemaundersøkelser hvor informanter rekrutteres gjennom Facebook og andre sosiale medier, de intervjuer over Skype og e-post eller de gjennomfører deltakende observasjon i dataspill og på andre digitale felt. Men de færreste er bevisste på de metodiske implikasjonene og fallgruvene som følger med slike digitale forskningsdesign. Denne boka vil være den første norske læreboken som gir en introduksjon til samfunnsvitenskapelig forskning på og med internett og sosiale medier som verktøy.
I boka skiller vi mellom forskningsdesign hvor innhold på internett og sosiale medier kan brukes som sekundærdata (forskning på tekst, bilder og video som ikke er produsert for forskningsformål) og forskningsdesign hvor internett og sosiale medier brukes til å skape primærdata (eksempelvis rekruttering av respondenter til spørreskjema via Facebook, virtuell etnografi, nettbaserte intervju og stordata).
Vi ønsker altså å gi studenter kunnskap om digitale forskningsdesign med tilhørende styrker og utfordringer. Vi vil særlig legge vekt på de etiske dilemmaene det medfører å gjennomføre forskning via internett, og de metodologiske og validitetsmessige konsekvensene sosiale medier kan ha for forskningsprosessen. Vi håper at bedre innsikt i noen av de digitale metodene som er tilgjengelig for samfunnsforskere i dag vil inspirere studenter og forskere til å utvikle egne digitale forskningsdesign til sine arbeider.
Hvordan fikk dere ideen til prosjektet?
Ideen til boka har vokst frem hos oss begge over tid, av ulike grunner. Anne var på forskningsopphold i Brussel høsten 2018 hvor hun jobbet sammen med belgiske forskere som brukte digital historiefortelling og ulike forskningsstrategier med smarttelefon for å engasjere ungdommer i et forskningsprosjekt om idrettsdeltakelse og hverdagsliv i bydelen Molenbeek. Etter at hun kom tilbake fra forskningsoppholdet i Belgia, tok hun inn digitale forskningsmetoder som et tema på undervisningsplanen i emnet Innføring i samfunnsvitenskapelig metode, og da oppdaget hun at det var lite litteratur om dette temaet på norsk, og at den engelske litteraturen var nokså fragmentert.
Ingrid har vært fagansvarlig for metodeopplæringen på Fakultet for samfunnsvitenskap i ti år. I undervisning og veiledning av master- og ph.d.-studenter har hun ofte erfart at de ønsker å benytte sosiale medier og internett i sin forskning, men at de har savnet metodelitteratur som særskilt tar opp temaet digitale forskningsmetoder, og som de kunne benyttet både til ideer og til å evaluere egne opplegg. Og så fant vi ut at denne boka, den skal vi jammen skrive selv!
Hvorfor har dere lyst til å skrive akkurat denne boken?
Det er en bok som vi tror mange studenter og kolleger vil kunne ha nytte av i egne arbeider, og som vi gleder oss til å skrive selv. Vi er begge engasjert i temaet, og har gjennom egne forskningsarbeider erfart både muligheter og dilemmaer som digitale forskningsmetoder gir.
Dere er forskere og publiserer også fagfellevurdert forskning. Nå skal dere skrive en lærebok. Hva er forskjellen, sett fra et forfatterperspektiv?
Ved å skrive lærebok får vi sjansen til å formidle forskningserfaringer på en annen måte enn i fagfellevurdert forskning. En lærebok må redegjøre for muligheter, gi konkrete tips om fremgangsmåter, og samtidig by på kritisk refleksjon omkring metodene.
Språklig står vi også friere enn når vi skriver forskningsartikler, hvor formen ofte er nokså stram. En forskningsartikkel kan ha et spesialisert og ekskluderende språk. Det er en tekst hvor en ekspert formidler til andre eksperter, og dette setter rammer som ofte gjør kunnskapen i teksten lukket for mange. En god lærebok har, etter vår mening, et enkelt språk som gjør kunnskapen i teksten tilgjengelig for et bredt spekter av lesere. Det er også en sjanger som gir oss mulighet til å by på oss selv, gjennom egne metodeerfaringer, på en helt annen måte enn hva vi har anledning til i fagfellevurdert forskning.
Hva tenker dere om norske kontra engelskspråklige lærebøker på dette feltet?
Det finnes fortsatt relativt lite engelskspråklig litteratur om dette temaet. Mange metodebøker har riktignok et kapittel om internett eller digitale metoder, eller nevner dette i noen avsnitt. Men vi har ikke klart å finne en god innføringsbok på engelsk. For oss som underviser i forskningsmetode er det jo også en fordel å ha lærebøker på norsk, som er språket til majoriteten av våre studenter. Vi har begge erfart at mange studenter synes metodefaget er vanskelig i utgangspunktet, og da er det fint å ha norske tekster tilgjengelig.
Hva betyr forfatterstipendet for dere?
Først og fremst er det jo en stor anerkjennelse for en idé som vi selv synes er veldig god! Det har gitt oss motivasjon til å ta steget og satse på en idé vi har båret på lenge. Uten stipendet hadde nok bokprosjektet blitt liggende i den digitale skuffen vår på Nord universitet noen år til. Vi er veldig glade for at vi får sjansen til å realisere det nå.
Cappelen Damm Akademisk sitt debutantstipend går i år til lærebokprosjektet Populismens politiske teori. Stipendvinner Jonas Jakobsen har doktorgrad i filosofi fra UiT Norges arktiske universitet, hvor han i dag også underviser og veileder studenter på alle nivåer.
Gratulerer så mye med debutantstipend! Hva slags bok blir dette?
Jeg skal skrive om populisme, som har blitt et helt sentralt politisk begrep i nyere tid. Den store oppslutningen til innvandrings- og globaliseringskritiske partier i Europa, det sjokkerende valget av Donald Trump til USAs president i 2016 og det like sjokkerende Brexit-dramaet har fått forskere til å snakke om at vestlige demokratier befinner seg i en populistisk epoke, der de politiske spillereglene er i ferd med å endres fundamentalt. Mange ser på populismens fremvekst som en faretruende utvikling der «fake news», polarisering, autoritære lederfigurer og nasjonalisme er i ferd med å ødelegge det liberale demokratiet innefra.
Men hva er egentlig populisme? Er det et skjellsord vi bruker om partier eller politikere vi ikke liker? Er det knyttet til ett bestemt politisk innhold, eller kan hvem som helst være populist, uavhengig av politisk ståsted? Er populisme nødvendigvis noe negativt, eller kan det også være positivt? Hvorfor har populistiske partier suksess akkurat nå? Og hvordan bør liberale demokratier respondere på populismens utfordringer?
Boken skal gi en kritisk innføring i populismebegrepets status i moderne politisk teori, og presentere de mest sentrale stemmene, kontroverserne og posisjonene i den akademiske populismedebatten. De fleste er enige om at populisme handler om å snakke på vegne av «folket» mot en påstått maktelite, men ut over det er det liten enighet. Populisme har blitt definert både som en ideologi, en strategi og en kommunikasjonsform. Noen ser populisme som anti-demokratisk, mens andre legger vekt på dens demokratiske potensial. Noen vektlegger økonomiske forklaringer av vår tids populisme, mens andre fokuserer på kulturelle faktorer eller betydningen av massemedier og nye sosiale medier som Facebook og Twitter.
Selv tilslutter jeg meg den såkalt «diskursive» vendingen i populismeteorien, dvs. at jeg betrakter populisme som en form for politisk kommunikasjon eller retorikk. Populistisk retorikk, hevder jeg, kan ha både skadelige og gunstige virkninger i et i liberalt demokrati. Skadelige virkninger har populismen for eksempel når den ekskluderer kulturelle minoriteter eller politiske opponenter fra «folket», eller når den overdriver og feilinformerer om de truslene som «folket» angivelig står overfor. Gunstige virkninger har den når den engasjerer borgerne politisk og gir en stemme til grupper som ellers ikke blir hørt. Jeg gir en kortversjon av denne diskursive forståelsen i det ferske temanummeret om populisme i tidsskriftet Agora: journal for metafysisk spekulasjon (August 2020).
Hvem skriver du for?
Jeg skriver primært for universitetsstudenter på bachelor- og masternivå. Boken blir relevant for fagområder som statsvitenskap, politisk filosofi, sosiologi, medievitenskap, historie og samfunnspedagogiske fag. Når det er sagt, tror jeg den kan være interessant også for alle som ønsker å danne seg en kvalifisert mening om vår tids politiske situasjon og de utfordringene vi står overfor.
Hvordan fikk du ideen til prosjektet?
Jeg søkte forgjeves etter en god, norsk introduksjon til populismens politiske teori, fordi jeg ønsket å bruke den i min egen undervisning i sosialfilosofi og politisk filosofi. Gitt den enorme interessen for populisme, både akademisk og i den brede offentligheten, er det rart det ikke finnes en slik bok. Det finnes to gode populismebøker oversatt til norsk: Jan Werner Müllers Hva er populisme? og Cas Mudde og Rovrira Kaltwassers Populisme. Begge forsvarer imidlertid det «ideologiske» paradigmet i populismeforskningen, og gir ingen innføring i alternative tilganger. Min bok er mer oppdatert, fordi den inkluderer nyere diskusjoner (og kritikker) av den ideologiske populismeteorien.
Hvorfor har du lyst til å skrive akkurat denne boken?
For det første er jeg svært interessert i dette temaet selv. For det andre har jeg lyst til å vise at politisk teori og filosofi ikke bare handler om abstrakte modeller, men også om reelle samfunnsutfordringer og bevegelser, her og nå.
Du er forsker og publiserer også fagfellevurdert forskning. Nå skal du skrive en lærebok. Hva er forskjellen, sett fra et forfatterperspektiv?
Den største forskjellen er at en forskningsartikkel i filosofi har fokus på mine argumenter fra start til slutt, og gjør et stort poeng ut av å vise nyhetsverdien av disse. Ellers får jeg det ikke publisert. En lærebok, derimot, fremstiller i mye større grad andres posisjoner uten å argumentere for eller mot. Det betyr ikke at man ikke kan ta stilling i en lærebok, noe jeg selv gjør, men det betyr at forfatteren trer tilbake i større grad og gir en oversikt over feltet, så saklig og objektivt som mulig.
I tillegg må en lærebok motivere og hjelpe publikum i større grad. Man kan ikke ta det for gitt at leseren er interessert på forhånd, eller at hun leser videre når stoffet blir vanskelig. Man må vise hvorfor stoffet er relevant, og hva begrepene egentlig betyr, for eksempel gjennom bruk av eksempler fra den sosiale eller politiske virkeligheten.
Hva tenker du om norske kontra engelskspråklige lærebøker på dette feltet?
Det finnes gode introduserende populismebøker på engelsk, men, som sagt, ikke på norsk. Med mindre jeg har oversett noe.
Hva betyr forfatterstipendet for deg?
Jeg blir ekstra motivert til å skrive, og boken får oppmerksomhet allerede før den har utkommet. Det er utrolig bra.