Flerspråklighet i engelskfaget
To- og flerspråklig oppvekst er helt naturlig
Flerspråklige barn har tradisjonelt blitt møtt med alt fra dyp bekymring til stum beundring, basert på en ide om at det normale er å vokse opp med ett språk, mens å beherske flere språk er uvanlig i positiv eller negativ forstand. I Norge har det vært vanligst å vokse opp med norsk som eneste morsmål, selv om flerspråklighet alltid har vært til stede i norsk skole gjennom nasjonale minoritetsspråk, våre samiske språk og som resultat av tilflytting. Særlig det siste er en årsak til stadig økt flerspråklighet i dagens Norge.
Faktum er at enspråklighet ikke er bedre eller mer naturlig enn flerspråklighet. Mennesket er født med et naturlig instinkt for å lære språk fra fødselen av, og ingenting tyder på at dette instinktet er bedre tilpasset til å lære ett språk enn til å lære flere.
Det er helt normalt å vokse opp med to eller flere hjemmespråk, eller å ha ett minoritetsspråk som hjemmespråk, og å lære majoritetsspråket i samfunnet gjennom barnehage, skole og annen deltakelse i samfunnet. En slik oppvekst fører vanligvis til høy kompetanse i majoritetsspråket. Selv om vi ofte ser bekymring i media for norskkompetansen til barn med minoritetsspråklig bakgrunn, viser forskning faktisk at den største utfordringen er den motsatte: Barn som snakker minoritetsspråk hjemme, opplever ofte at majoritetsspråket blir så dominerende i skolealder at hjemmespråket lider. Dette er ikke en nødvendig konsekvens av to- eller flerspråklighet, men kan komme av at hjemmespråk som ikke brukes i samfunnet har en tendens til å svekkes, fordi barna opplever at det har lav status og liten nytte i livet deres.
Vi vet nemlig at all tidligere språkkunnskap er nyttig i videre språklæring. Mange har lært at morsmål bør unngås i engelskklasserommet, og det finnes noen grunner til å tenke slik. Det er selvsagt et poeng å bruke et nytt språk mest mulig når det skal læres, og man kan ikke få til effektiv læring hvis man først og fremst snakker om engelsk på norsk. Samtidig er det ingen grunn til å være redd for forvirring og språkblanding om man bruker tidligere språkkunnskap for å støtte innlæringen av engelsk, og dette gjelder alle språk – ikke bare norsk.
Mye av bekymringen om flerspråklige elevers norskkompetanse kommer av misoppfatningen om at man må ha samme kompetanse i alle språkene sine for å være en vellykket flerspråklig person, og at denne kompetansen må være lik morsmålskompetansen til en enspråklig person. Men de fleste flerspråklige opplever forskjeller mellom kompetansen i de ulike språkene sine. De bruker det ene språket mer og er kanskje er tryggere i ett av språkene enn i de andre, og dette kan endre seg gjennom livet. Selv for balanserte flerspråklige, vil kompetansen i hvert språk skille seg litt fra kompetansen til enspråklige. Det er ikke uvanlig for et flerspråklig barn å ha et litt mindre ordforråd i noen av eller alle språkene sine, ettersom de ofte brukes i litt forskjellige sammenhenger, men det totale ordforrådet til flerspråklige er som regel større enn hos enspråklige. Det er også helt normalt at de forskjellige språkene i noen grad påvirker hverandre, men selv veldig små flerspråklige barn klarer å skille mellom språkene sine og bruke riktig språk i riktig sammenheng.
Forskning viser at alle språkene til en flerspråklig person er aktive, selv når bare ett av språkene er i bruk, men det betyr ikke at språksystemene «blandes» i hjernen eller at barnet er språkforvirret. Et godt eksempel på dette er såkalt kodeveksling, som betyr at to eller flere språk brukes i samme samtale, ofte i samme setning. Slik kodeveksling er vanlig hos flerspråklige, og kodeveksling mellom norsk og engelsk oppleves ofte i Norge. Slik språkpraksis er veldig systematisk: Kodeveksling er bare vanlig når alle de involverte i samtalen forstår alle språkene det veksles mellom, og det er mennesker med høy kompetanse i flere språk som kodeveksler, ikke de med lav kompetanse. Kodeveksling er altså ikke en slags hjelpestrategi for å bøte på manglende språkkunnskaper. Det er spesielt viktig å merke seg at den gamle ideen om «halvspråklighet», altså at barn med to språk risikerer å ikke kunne noen av språkene skikkelig, kommer av en misforståelse om at tospråklig kompetanse bør være lik enspråklig kompetanse, og neppe har rot i virkeligheten.
Flerspråklighet er mangfoldig
De aller fleste mennesker som kan snakke flere språk, regner ikke alle disse språkene som morsmål. Noen har flyttet fra et land til et annet, og har lært flere språk på den måten etter tidlig barndom. Andre kan ha venner og familie som de bruker et annet språk med. En annen veldig vanlig måte å bli flerspråklig på, er å lære ett eller flere fremmedspråk på skolen. Det er nemlig ikke slik at man må kunne alle språk like godt, eller snakke dem flytende, for å kunne regne seg som flerspråklig, og for at flerspråklighet skal være nyttig. Et slikt syn stemmer med Europarådets definisjon på plurilingvalisme, som dekker all språkkunnskapen en person har, enten det gjelder dialektvariasjon, lokale språk, majoritetsspråk, språk lært på skolen, eller språk man har møtt på reise. Og i en slik definisjon finnes det jo virkelig masse flerspråklighet i Norge! Ikke minst er de aller, aller fleste nordmenn strengt tatt minst tospråklige i denne betydningen, siden nesten alle har en del kunnskap i engelsk i tillegg til norsk og eventuelle andre morsmål.
Når man ser slik på flerspråklighet, blir det tydelig at det er en fordel, ikke en ulempe. De fleste av oss har hatt fordel av engelsken vår gjennom livet, og det samme gjelder for de som har vært så heldige å lære et fremmedspråk seinere. Språkkunnskaper i andre språk enn norsk fra barndommen, er åpenbart minst like praktisk og nyttig, og vi vet altså med sikkerhet at det ikke er skadelig. Derfor er det viktig at vi tar vare på all språkkompetansen hos elevene våre, og ikke minst er den nyttig for videre språklæring.
Flerspråklighet er bra for å lære engelsk
Den nye læreplanen i engelsk inneholder en liten, men betydelig endring: Der kompetansemålene tidligere sa at eleven skulle kunne gjøre sammenligninger mellom engelsk og eget morsmål, sier målene nå at slike sammenligninger skal gjøres mellom engelsk og «andre språk eleven kjenner til». Denne endringen reflekterer åpenbart vårt nye, mer nyanserte syn på flerspråklighet.
I den tidligere læreplanen var det tatt høyde for at elevene kunne ha andre morsmål enn norsk, men man kunne få inntrykk av at uansett hva morsmålet var, var det dette som skulle brukes til sammenligning. Den nye formuleringen gjør det for det første tydelig at det selvsagt er naturlig for norske skolebarn å sammenligne engelsk med norsk, uansett om de har et annet morsmål. De aller fleste elever i Norge kan norsk, som er veldig likt engelsk og nyttig for sammenligning. Videre bruker man ikke lenger «eget morsmål» i entall – for et barn kan jo utmerket godt ha flere morsmål. Men ikke minst indikerer endringen at også barn med norsk som morsmål, selvfølgelig kan ha nytte av å sammenligne engelsk med andre språk de kjenner til, enten de har lært seg litt spansk på ferie, har begynt med et fremmedspråk på skolen, eller har plukket opp språkkunnskaper på annet vis.
Vi vet altså at alle språkene til en flerspråklig person er aktive også når bare ett av språkene er i bruk, og det betyr at å holde andre språk ute av klasserommet og skape en kunstig enspråklig situasjon uansett er umulig – alle disse språkene er til stede, ettersom elevene har dem med seg! Nyere forskning viser at strategisk bruk av tidligere språkkunnskap, for eksempel såkalt transspråking, som er en tilnærming som ser på all språklig kompetanse som en ressurs, kan gi store fordeler i språklæring.
Likevel kan denne lille endringen i læreplanen kanskje fremstå som foruroligende. Hvis elevene nå skal kunne bruke alle språk de kjenner til – betyr det at læreren plutselig må lære seg en mengde språk?
Selvsagt ikke. Det er eleven som skal kunne sammenligne, og lærerens oppgave er å legge til rette for dette. Vi vet dessverre at mange elever med minoritetsspråklig bakgrunn opplever at hjemmespråkene deres ikke er velkomne i klasserommet. Funn fra mange land viser at selv om flerspråklighet i utgangspunktet er positivt for videre språklæring, gjør ikke flerspråklige elever i skolen det bedre i engelsk enn enspråklige elever, snarere tvert imot, og det er grunn til å anta at det samme er tilfellet i Norge. I så fall må vi tenke på hva det er som gjør at flerspråklighet i praksis ikke fungerer som en ressurs i våre klasserom.
Det engelsklærere trenger, er generell kjennskap til språklig variasjon, og ikke minst, en forståelse av hva flerspråklig kompetanse egentlig er. Å vite litt om hvordan språk er forskjellige, og noen trekk i de vanligste språkene i klasserommet, er veldig nyttig. For eksempel er samsvarsbøyning mellom subjekt og verbal en vanlig utfordring for norske elever, og det er ikke så rart, for norsk har ikke noe lignende fenomen. Men veldig mange andre språk har det, og i langt større grad enn engelsk. Hvordan fungerer dette på andre språk elevene kan? Slik kunnskap kan læreren lett få ved å vise interesse for og spørre om språkene elevene kan. På denne måten får man en trippelt positiv effekt; elevene opplever at språkene deres verdsettes, de oppfordres til å gjøre nettopp de sammenligningene læreplanen ber om – og læreren lærer mer om språk, som kan komme til nytte i videre undervisning.
Det er heller ingen grunn til å holde norsk ute av klasserommet. De aller fleste elever i norsk skole har god norsk å bruke som støtte for engelskinnlæringa, og for mange vil det selvsagt være det aller viktigste språket for sammenligning. Det kan likevel være verdt å tenke gjennom hvordan norsk brukes, og hvilken status det får i forhold til andre språk. Det er ikke uvanlig at lærere bruker norsk til å forklare spesielt vanskelige begreper på engelsk. Kan noen elever oppleve dette som et hinder heller enn en støtte for læring?
Påstander om at flerspråklige elever «mangler begreper», er ganske vanlige. Ordforråd, og særlig skolerelevante begreper, er et område med stor variasjon også hos enspråklige, og som avhenger av faktorer som antall bøker i hjemmet, erfaring med å bli lest høyt for og tidligere skoleerfaring. For flerspråklige er variasjon i ordforråd mellom språkene også vanlig, men å «mangle begreper» er ikke en vanlig konsekvens av flerspråklighet. Det er langt mer sannsynlig at eleven mangler akkurat dette ordet på norsk, men kan det eller kan forklare det på et annet språk. En grundig diskusjon av nye vanskelige begreper der flere språk involveres, heller enn en enkel oversettelse til norsk, kan gi dypere læring for alle elevene i klassen.
Den nye kunnskapen om hvor vanlig og nyttig flerspråklighet er, gjør at vi ofte snakker om en flerspråklig vending i utdanningen. Engelsklærere har en spesielt viktig funksjon i å utvikle helhetlig flerspråklighet hos elevene, nettopp fordi engelsklæring er utvikling av flerspråklighet i seg selv. Språklærere vet allerede mye om hvordan språkkompetanse utvikles, og de aller fleste har alt opplevd at morsmål – spesielt norsk – kan være en støtte i innlæringen av nye språk. Ved å være oppmerksom på at akkurat det samme forholdet gjelder for all tidligere språkkompetanse, kan man legge bedre til rette for engelskinnlæring, men man kan også være en pådriver for hele skolen for å støtte flerspråklig læring der alle språk sees på som en ressurs, og ikke et problem.