Jeg ser på et hjerte med en pil gjennom. Akkurat dette hjertet tegnet jeg i 17-årsalderen, med ungjentas romantiske syn på livet og ikke minst kjærligheten. Her står ikke navnet på en gutt – nei, hjertet har jeg tegnet på forsiden av Schreiners Latinsk grammatikk. Gjenstanden for mine følelser var det latinske språket. Den kjærligheten har aldri bleknet.
Jeg valgte latinlinjen – ikke fordi de kjekkeste guttene gikk der (det gjorde de!), men ut fra hva jeg var mest interessert i. Interessen skyldtes nok min mor. Hun malte selv og var levende interessert i malerkunst, kulturhistorie og historie. Da jeg var 11 (1963), tok hun meg med på en «dannelsesreise» til Italia. Det var tøft å se krigsinvalider med manglende bein sitte som tiggere (jeg hadde i det hele tatt aldri sett tiggere før), men superspennende å besøke Firenze, Venezia, Ravenna … Samme år så vi utstillingen «Nubia og Nilen» på Historisk museum; bøker ble innkjøpt og jeg fikk en liten skarabé innfattet i en ring. Beslutningen ble tatt: jeg ville bli arkeolog! Slik ble det ikke, men interessen for antikken holdt seg og ble kombinert med en voksende interesse for språk.
I 1995 fikk arrangementet «Latindager» i Oslo, som jeg sto i spissen for, stor pressedekning: aviser, TV, radio. Noe av det som vakte pressens interesse, tror jeg var øvelser i talt latin for landets den gang omkring 20 latinlærere i videregående skole, ledet av Tuomo Pekkanen, primus motor for latinske nyheter i finsk radio. Eller kanskje det var de antikke smaksprøvene som lokket til deltakelse på pressekonferansen? De to unge studentene Hilde og Jon delte ut bl.a. Catos velsmakende druebrød, kledd i henholdsvis flagrende gevant og toga. Blant spørsmålene jeg fikk i intervju på NRK radio var følgende: «Nå vil du altså at norske skoleelever igjen skal dø over latinske bøyninger som lille Marius?» På direkten svarte jeg spontant: «Jeg er dritt lei av lille Marius!»
Istedenfor å gi ekstraundervisning til elever i fagene de klarer dårligst, kunne vi la barn og unge få utvikle seg på områder der de har evner og interesser.
Jeg tror ikke at Kiellands Marius har så gode evner. Og hva det enn er han dør av – latin er det ikke. Jeg hevder bestemt at pugging av latinske bøyningsmønstre ikke er en dødsårsak. Og vi kan, om vi vil, følge prinsippet at det som ikke alle kan få til, bør ingen få lov til å prøve seg på – eller vi kan velge andre prinsipper. Istedenfor å gi ekstraundervisning til elever i fagene de klarer dårligst, kunne vi la barn og unge få utvikle seg på områder der de har evner og interesser. Jeg mener, hvis vi alle skulle gjøre det vi er dårligst til, ut fra en tanke om at vi da kunne nærme oss gjennomsnittet på området, ville vi alle bli svært ulykkelige. Jeg har undervist i matematikk på ungdomsskolen, og det var en sterk opplevelse at en femten år gammel jente sa til meg: «Jeg skjønner aldri det som står på tavla, jeg, lærer!» Latinen er ikke problemet – ideologien er problemet.
Latinsk grammatikk har lenge vært en del av mitt liv. På gymnaset hadde vi latin hver dag, og grammatikk arbeidet vi med i hver time. Det fantes to grammatikker i handelen, Schreiners og Eitrems. Vår latinlærer, Jens Hanssen, mente Schreiners grammatikk var best, bl.a. i behandlingen av den vanskelige 3. deklinasjon av substantivene, så den brukte vi. (Senere ble den utkonkurrert – etter sigende fordi den ikke hadde nynorsk parallellutgave.)
Grammatikklekser hadde vi til hver latintime, altså alle dager unntatt søndag. Det første halvåret øvde vi inn formlæren og oversatte enkle setninger til og fra latin fra Ordings Latinsk elementarbok (hvorfor elementar og ikke elementær har forblitt en gåte for meg). Eksempler fra første lekse, med entall og flertall, forskjellige kasus og personendinger av verbene:
Landmennene elsker skogene. Agricolae silvas amant.
Patriam amamus. Vi elsker fedrelandet.
Mange år senere skrev jeg et utkast til minigrammatikk til Latinsk ordbok. Utkastet ble ikke brukt i ordboken, som utkom i 2015, men forlaget så tydeligvis noen kvaliteter i det og gav meg muligheten til å få utgitt en selvstendig latinsk grammatikk. Hvordan en minigrammatikk på noen få titalls sider kunne bli til en maksigrammatikk på 900, kan jeg ikke forklare, selv om jeg har forsøkt. Men et viktig punkt var et løfte jeg tidlig gav meg selv: At jeg ikke skulle skrive noe som jeg ikke selv forstod. Prinsippet høres kanskje selvsagt, men fikk store følger. Metoden ble dybdeboring i form av kritisk lesning av haugevis av latinske grammatikker: Hvordan henger dette sammen? Er denne termen god og relevant? Hvor er dette eksemplet hentet fra?
For meg har et viktig mål vært å gi leseglede.
Eksempler, ja: Min grammatikk har eksempler i form av sitater fra den latinske litteraturen, fra de tusen årene da latin var morsmål og noen senere eksempler også. Best representert er Cicero og latinens gullalder. Sitatene illustrerer de grammatiske temaene som er under behandling, men et viktig utvalgskriterium har også vært innholdet. Leseren møter de romerske skribentene ansikt til ansikt, i kjærlighet og fiendskap, fortvilelse og håp, privat og på jobb, hjemme og i eksil. Her siteres storverk fra verdenslitteraturen og gravskrifter til ellers helt ukjente personer. Sjangrene omfatter bl.a. rettstaler og politiske taler, filosofiske skrifter, brev, lovtekster, historieverker, biografier, innskrifter, epos, satirer og poesi.
For meg har et viktig mål vært å gi leseglede. Kjell Arild Pollestad anmeldte verket i Dag og Tid 16. desember 2022. Mot slutten av anmeldelsen skriver han:
«Sjølv har eg aldri som Asbjørnsen gripe til fiskestonga når livet gjekk meg imot, men frå no av kan eg søkja trøyst og ny kveik i Vibeke Roggens Latinsk grammatikk. Ein kan slå opp kvar ein vil – det er næring på kvar side.»