Hva sier forskningen om utviklingen av unges psykiske helse i Norge?
Økning i diagnoser
Det har vært en økning i diagnoser og behandling for angst og depresjon blant jenter i ungdomsårene i Norge. Også når man spør jentene selv, rapporterer de om mer psykiske helseplager nå enn for 20–30 år siden. Trenden hos guttene er noe mindre entydig, men også her ser det ut til å ha vært en viss økning. Til tross for at det er nedlagt en betydelig innsats for å kartlegge hvordan barn og unge i Norge har det, er det ikke opplagt hva økningen i psykiske helseplager skyldes.
Mindreverdighetskomplekser
Det er nærliggende å anta at særlig jenters økte selvrapportering av psykiske helseplager kan være forbundet med inntoget av sosiale medier i unges liv. Men selv om medier som TikTok, Snapchat og Instagram kan gi et fordreid bilde av virkeligheten, og gi grobunn for mindreverdighetskomplekser for utseende, kropp eller liv hos unge, gir ikke forskning noen entydig støtte for dette er alminnelig hos de fleste brukere.
Tre timer foran skjerm daglig
Heller virker det som om de som er aktive på sosiale medier også er aktive og veltilpassede utenom. Og selv om 60-70 prosent av norske ungdommer nå bruker minst tre timer foran en skjerm daglig er det ikke noe konkrete holdepunkter for å si at dette går utover trivselen deres.
Spør man unge selv peker de på skolen som den fremste kilden til stress og press.
Økt skolestress
Stresset forbundet med skolearbeid ser ut til å være på sitt høyeste i avgangsårene i ungdomsskolen og videregående skole – henholdsvis 69% og 75% av jentene oppgir å ofte eller svært ofte plaget av dette – noe som kan indikere at bekymringen i særdeleshet er knyttet til karakterer, ettersom disse kan få stor betydning for videre utdannings- og studievalg. Stor oppmerksomhet rundt det å lykkes på skolen samt økt skolestress kan være en viktig forklaring på økningen av psykiske plager blant ungdom.
Et solid funn i forskningen på sosial ulikhet er at det finnes betydelige forskjeller i både somatisk og psykisk helse, hvor de med lav sosioøkonomisk status sliter mer enn de med høy sosioøkonomisk status. Dette gjelder også ungdom. Vi ser også at helseplager generelt er større i land med stor sosial ulikhet enn i land med lite sosial ulikhet.
Større sosial ulikhet i Norge
I internasjonal sammenheng er Norge relativt godt stilt, men også i Norge har sosiale ulikhet blitt større de siste årtiene. Blant annet har antall barn som lever i lavinntektsfamilier, økt betydelig siden år 2000, der særlig opplevelsen av at familien har dårlig råd tilsier at flere rapporterer om et relativt høyt nivå av psykiske helseplager.
Et spørsmål som er blitt stilt er om helsevesenet lettere tyr til å diagnostisere ungdom med en psykisk lidelse, og at ungdom selv i større grad enn før legger merke til egne psykiske plager. Bekymrer vi oss for mye for unges psykiske helse, som kan føre til en overdiagnostisering og sykeliggjøring av problemene deres? Og tror ungdom til slutt selv på at de har all grunn til å være psykisk syke?
«Helsens paradoks»
Det er vanskelig å skulle bevise slike eventuelle selvoppfyllende profetier. Likevel kan det ikke utelukkes at den økte oppmerksomheten og åpenheten om psykisk helse i Norge i nyere tid kan ha en nedside. Fenomenet «helsens paradoks» er eksempelvis godt kjent fra før i den medisinske litteraturen, der advarselen er at økt fokusering på folkehelsen kan bidra til at innbyggerne blir mer oppmerksomme og tilbøyelige til å monitorere sin egen helsetilstand.
Hva bør så gjøres på bakgrunn av utviklingen vi har skissert? Antageligvis finnes det ingen enkel løsning. Mange setter nå sitt håp til at tverrfaglige emner som «Folkehelse og livsmestring» i skolen skal gjøre barn og unge mer motstandsdyktige mot stress og press.
Legge til rette for gode oppvekstvilkår
Likevel er det ikke til å komme utenom at barn og unges psykiske helse som oftest henger sammen med samfunnsutviklingen for øvrig, der skolen, kommuneøkonomien og levekår blant barn og unge generelt legger mye av rammene for hva slags liv disse senere får. Og derfor gjør også myndighetene klokt i å legge til rette for gode oppvekstsvilkår til barn og ungdom dersom de virkelig mener at de er bekymret for den kommende generasjons psykiske helse.
Dette vil blant innebære og øke innsatsen for å skape gode rammebetingelser for skoler og kommuner og å motvirke sosial ulikhet og barnefattigdom.