Stor der oppe og liten der nede
«…har du først kjørt en Jaguar, så begynner du ikke å kjøre Lada igjen, skjønner du. Du har aldri dopa deg, du, så du vil ikke skjønne dette. Pumpen, trykket, alt kommer mye bedre når du tar en kur, det blir en helt annen følelse. Gleden ved å trene blir mye større når du doper, alt kommer mer, liksom, resultatene kommer med en gang.»
(Bruker av anabole steroider; i Barland (2016) s. 122-123)
De av oss som husker det glade 80-tallet husker antagelig også den smått legendariske antidopingkampanjen fra Norges Idrettsforbund. Den gangen var bruk av anabole steroider noe man forbandt med ekstreme kroppsbyggere, dørvakter og idrettsutøvere som kastet eller løftet på noe veldig tungt. I følge Antidoping Norge er det imidlertid i dag en økende tendens til at helt vanlige unge mennesker fristes av dopingmidler for å oppnå en bra kropp og et bedre selvbilde.
Hvorfor doping forekommer innen toppidretten kan man kanskje intuitivt forstå. For disse utøverne er idretten ikke bare en interesse, det er levebrødet deres, noe mange har ofret både utdannelse og et normalt liv for. For en løper fra Kenya kan det å bli tatt ut til å representere landet sitt i et av de store maratonløpene bety at han har sikret både seg selv og sin familie økonomisk for resten av livet, dersom han lykkes i å vinne løpet. Som syv ganger vinner av Tour de France ble Lance Armstrong et forbilde for en hel generasjon unge syklister, en frontperson i kampen mot kreft og en av Nikes største profiler utad. Med andre ord en superkjendis med verden for sine føtter. Dessverre viste det seg at godeste Armstrong ikke bare var en systematisk doper og juksemaker av ypperste klasse, men også (unnskyld uttrykket!) en drittsekk av rang.
I boken Fortellinger om doping og kroppskultur er det imidlertid bruk av dopingmidler hos en annen gruppe som settes i søkelyset: De som trener for å bygge muskler og kropp. Mer enn 25 år av sitt liv har forfatter Bjørn Barland viet til forskning på dopingbruk i kroppsbygger- og fitnessmiljøet, for å prøve å finne svar på hvorfor utøverne benytter anabole steroider og andre prestasjonsfremmende midler. Det ser ut til at det er en annen dopinglogikk i dette miljøet. Dopingbruk blir i mange tilfeller akseptert som en del av pakken, i hvert fall hvis du bruker det riktig. Å bygge kropp blir et identitetsprosjekt man dedikerer seg til, der trening, kosthold og hvile utgjør de øvrige elementene.
I boken Fortellinger om doping og kroppskultur er det imidlertid bruk av dopingmidler hos en annen gruppe som settes i søkelyset: De som trener for å bygge muskler og kropp.
Brukerne skiller også gjerne tydelig mellom bruk og misbruk av dopingmidler. I diskusjonsforumet på Fitnessbloggen – en allmenrettet blogg omhandlende trening, kosthold og livsstil – trenger man ikke lete lenge før man finner utsagn som rettferdiggjør og til dels ufarliggjør bruk av anabole steroider. Skillet på om det er juks går gjerne på om man vil dope seg som en snarvei til raske resultater og en bra sommerkropp – eller om det er noe man gjør når man først har trent hardt i mange år og har nådd sitt maksimale potensiale:
«Har man nådd sitt makspunkt naturlig, og tar forhåndsregler og tilegner seg kunnskap om det så hvorfor ikke la dem utvikle seg mer om dem ønsker det?»
«Jeg må ærlig si at hvis man har trent halve livet clean og føler man har nådd så langt man kan, så vil ikke jeg se ned på noen som velger å benytte seg av prestasjonsfremmende for å se hva som er mulig»
Din kropp, ditt valg-argumentet ser altså ut til å stå sterkt, til tross for at ikke bare innførsel og salg men også bruk av anabole steroider har vært forbudt i Norge siden 2013. Morten Heierdal er en av dem som tidligere selv har brukt steroider, men som nå advarer ungdom mot dop. Han uttrykker imidlertid bekymring for at ønsket om en bra kropp og medfølgende popularitet og anseelse overskygger frykten for bivirkningene.
Kanskje er det på tide å gjenopplive 80-tallet for dagens unge?
Aktuell faglitteratur:
Fortellinger om doping og kroppskultur (Bjørn Barland, 2016)
Spiral av løgner (Juliet Macur, 2014)