Aztekerne – brutale imperiebyggere

Aztekerne hadde sitt hovedsete i det sentrale Mexico. Som man ser av kartet, var aztekernes imperium en del av et område kalt Mesoamerika, i det vi ofte kaller Mellom-Amerika. Aztekernes hovedstad het Tenochtitlan og lå på en øy i Texcocosjøen. Her lå det største og viktigste tempelet, Templo Mayor, utformet som en pyramide. Texcocosjøen er i dag drenert og dagens mexicanske hovedstad Mexico by er bygd oppå restene av Tenochtitlan.

Azteker er ikke et begrep som aztekerne brukte om seg selv. Azteker betyr menneske/mennesker fra Aztlan, som er det mytologiske stedet aztekerne (og flere andre befolkningsgrupper) mener de stammet fra. Begrepet azteker ble først brukt på starten av 1800-tallet av en europeisk vitenskapsmann. Aztekerne kalte seg selv mexica, og det er her landet Mexico får sitt navn fra.

Aztekerne snakket et språk som heter nahuatl. De var én av flere befolkningsgrupper som utvandret fra det mytologiske stedet Aztlan/Chicomoztoc, som alle talte nahuatl. Det er forsket på språket og funnet ut av at dette er distinktivt annerledes enn de andre urspråkene i Mesoamerika. Forskere mener at de nahuatl-talende befolkningsgruppene utvandret fra et sted i det som i dag er nordvestlige Mexico/sørvestlige USA. Da europeerne kom i 1519 var nahuatl blitt et lingua franca i Mesoamerika, noe som viser hvor stor innflytelse disse gruppene hadde fått.

Aztekernes vei til imperium

Ankomsten til Mexicodalen

Aztekerne kom til området rundt Mexicodalen rundt midten av 1200-tallet. De var den siste av de nahuatl-talende befolkningsgruppene til å bosette seg i området. Fordi alle andre områder allerede var befolket måtte aztekerne bosette seg i de ufruktbare sumpområdene.
I Mexicodalen fantes det mange, men små, politiske enheter. Allianser ble opprettet og oppløst i raskt tempo og de politiske enhetene lå ofte i krig med hverandre. Siden alliansene var skiftende var det ingen byer som fikk etablert et imperium.

Huitzilopochtli, skytsguddom for aztekerne

Det finnes mange myter om hvordan aztekerne fikk hjelp fra sin skytsguddom Huitzilopochtli i sin ferd fra Aztlan/Chicomoztoc. Huitzilopochtli var en krigerguddom og var ofte assosiert med solen. Det ser ut til at han var aztekernes egen guddom som de tok med seg fra sitt opprinnelsessted. Han førte dem gjennom forskjellige bosetninger, frem til de tilslutt grunnla sin egen by, kalt Tenochtitlan i 1325. Mellom deres inngang i Mexicodalen og frem til grunnleggelsen av Tenochtitlan fungerte aztekerne som «leiesoldater» for tlatoani (lokal hersker, flertall tlatoque) i de forskjellige omkringliggende befolkningsgruppene.

Huitzilopochtli, menneskeofring og opprettelsen av Tenochtitlan

I en av mytene om Huitzilopochtli som førte aztekerne mot sin fremtidige hovedstad fortelles det: Huitzilopochtli likte ikke at det i fredstider ble ofret mindre til han enn det ble i krigstider. Derfor ba han aztekerne gå til tlatoani av Culhuacan og spørre om datteren hans ville komme med aztekerne og gifte seg med Huitzilopochtli. På den måten ville datteren bli som en levende guddom. Tlatoani sa selvfølgelig ja til denne muligheten. Da aztekerne hadde tatt med datteren til tlatoani tilbake til der de bodde gav Huitzilopochtli aztekerne beskjed om å flå henne og at en ung gutt skulle ta på seg den flådde huden hennes. Videre skulle den unge mannen ønske tlatoani av Culhuacan og hans menn velkommen. Dermed ble det krig mellom aztekerne og tlatoani som de jobbet for. Men Huitzilopochtli var fornøyd, dette var hele tiden hans plan. Han hadde fortalt aztekerne at de var forutbestemt for storhet, men at det ikke kunne komme gjennom fredelige midler, men gjennom krig og død.

Da aztekerne nå var på vandring for å finne et nytt bosted, fortalte Huitzilopochtli en religiøs leder at aztekerne skulle lete etter et tegn på hvor de skulle grunnlegge hovedstaden sin. De skulle finne stedet hvor en kaktus vokste ut av en sten. Stenen skulle ligge midt i et vann og på kaktusen skulle det sitte en ørn (i noen versjoner av myten skal ørnen ha en slange i nebbet).

Tenochtitlan, Templo Mayor og den aztekiske trippelalliansen

Mellom grunnleggelsen i 1325 og 1390 begynte aztekerne byggingen av sitt viktigste tempel, dobbeltpyramiden Templo Mayor som hadde et tempel til deres egen skytsguddom Huitzilopochtli og et til den gamle mesoamerikanske guddommen Tlaloc. Han var guddom for vann, regn og fruktbarhet. Aztekerne brukte altså sitt viktigste tempel både til å tilfredsstille andre befolkningsgrupper med en gammel mesoamerikansk guddom, og til å gjøre sin egen guddom Huitzilopochtli viktigere i imperiet.
Aztekerne gikk inn i allianser med andre befolkningsgrupper og betalte for samarbeidet med å fungere som «leiesoldater». Men etter hvert ønsket aztekerne sine egne tlatoque. I 1372 inngikk de en allianse med sine tidligere fiender hvor de spurte tlatoani av Culhuacan om barnebarnet hans, som var sønn av en høytstående azteker, kunne bli med til Tenochtitlan og bli aztekernes første tlatoani, og det fikk de. Tlatoque av Culhuacan hadde sterke røtter tilbake til toltekerne som var en stor og kjent befolkningsgruppe og aztekerne ønsket å knytte sine tlatoque til disse for å gi styret sitt legitimitet. Aztekerne var fremdeles under tlatoani av Culhuacans styre.

Først i 1428 gikk aztekerne sammen med to andre nahuatl-talende befolkningsgrupper i Mexicodalen for å danne en økonomisk- og militær allianse som de kalte den Den aztekiske trippelalliansen. Aztekerne fikk en stadig større rolle i alliansen og de gjorde etter hvert Tenochtitlan til hovedstad i det stadig voksende imperiet frem til 1519. De fortsatte å bygge på Templo Mayor frem til det målte rundt 100x80x45 meter (LxBxH). Den siste utbyggingen fant sted en gang mellom 1500 og europeernes ankomst

Kilder til aztekerne

Vi har få skriftlige kilder fra tiden før europeernes ankomst. Noe av grunnen til dette er at flere av de tidligere aztekiske historiebøkene ble ødelagt av både europeerne og aztekerne selv. Aztekernes piktografiske skriftsystem ble nedtegnet på pergamentruller eller skjermfolder kalt kodekser. Deres billedlige natur gjør at de kan være vanskelige å tyde.

De viktigste kildene vi har til aztekernes religion og politikk stammer fra tiden etter at europeerne hadde kommet til Mesoamerika. Noen av tekstene er skrevet av kristne munker og misjonærer, for eksempel Bernardino de Sahagún og Diego Durán, andre er skrevet av aztekere, for eksempel Mendozakodeksen, atter andre er skrevet av europeiske conquistadorer. Vi har for eksempel kilder etter Hernán Cortés, som skrev til den spanske kongen samtidig som han erobret Mesoamerika fra 1519.

Tekstene skrevet av de europeiske munkene er ofte de mest grundige gjennomgangene av aztekernes religion og politikk. Grunnen til dette er at munkene ønsket å skildre den aztekiske religionen og politikken så grundig som mulig slik at de lettere kunne forstå den og ødelegge den. Målet for munkene var å sette inn sitt eget kristne verdensbilde i stedet. Flere av munkene brukte også aztekere som informanter og brukte aztekiske kodekser (som senere har blitt ødelagt) som referanser. Til tross for problemer knyttet til bruken av disse kildene, er dette de beste kildene vi har til aztekernes liv.

Kalendere og verdensbilde

Aztekernes verdensbilde var syklisk. De trodde at verden var blitt skapt og ødelagt igjen til den femte og nåværende verden (kalt soler). De brukte hovedsakelig tre forskjellige kalendersystemer. En 260-dagers kalender, som var viktig i kosmologi, individuelle liv og jordbruk, en 365-dagers solkalender, som var viktig i struktureringen av samfunnstilstelninger og en 52-års kalender som kombinerte de to andre. Både 260-dagers kalenderen og 365-dagers kalenderen ble tatt i bruk i store deler av Mesoamerika.
På slutten av hver 52-års kalender stod verden i fare for å bli ødelagt og aztekerne feiret derfor ny-ild seremonien hvert 52. år.

Det aztekiske imperiets politiske bruk av det religiøse systemet

Som jeg skrev innledningsvis så brukte aztekerne bevisst gamle myter, guddommer og ritualer fra Mesoamerika og inkorporerte de i sitt eget religiøse system for å legitimere sin politiske og militære makt i området. Dette ser vi blant annet på deres viktigste pyramide Templo Mayor hvor det både var et tempel til deres egen guddom Huitzilopochtli, men også et til den gamle Mesoamerikanske guddommen Tlaloc. Dermed får imperiet både en gammel guddom som de kjenner fra før samt en ny guddom som aztekerne har tatt med seg fra Aztlan/Chicomoztoc.

Tlaloc og Teotihuacan

Tlaloc hadde vært en viktig guddom i Teotihuacan på Solpyramiden og Månepyramiden. Denne byen ligger ca. 48 km nordøst for dagens Mexico by. Teotihuacan var forlatt før aztekerne kom til makten i Mexico. Men aztekerne la en stor religiøs betydning i byen. Vi vet ikke med sikkerhet hvilken kultur som bodde i byen. Vi vet heller ikke hvilket navn de gav byen sin og heller ikke pyramidene. Navnene vi bruker er de navnene aztekerne gav dem noen århundrer etter at byen ble forlatt. Her må vi altså skille mellom byen Teotihuacan slik aztekerne brukte og gjenskapte byen, og byen slik den ble bygget før aztekerne kom til Mexicodalen.

Teotihuacan var et urbant sentrum fra rundt år 0. Fra rundt år 700 var det en drastisk befolkningsnedgang i byen før den ble helt forlatt. Da aztekerne kommer til området på 1300/1400- tallet kalte de byen for Teotihuacan. Dette henspiller på aztekernes bruk av byen: som stedet hvor gudene skapte menneskene og den femte, og nåværende, verden. De to største pyramiden ble av aztekerne kalt Solpyramiden og Månepyramiden etter solen og månen som ble skapt der for å gi lys og liv til jorden. Aztekerne tok med seg flere artefakter som de fant inne i disse pyramidene tilbake til Tenochtitlan og ofret dem til sine egne guddommer på Templo Mayor. På denne måten legitimerte de sitt egen politiske og religiøse imperium gjennom Teotihuacans svunne glans. Mens flere andre byer ble ødelagt og lagt i ruiner etter europeernes ankomst, skjedde ikke dette med Teotihuacan. Mange av europeerne fattet interesse for mytene og skrev med stor fasinasjon om den forlatte byen.

Menneskeofring og selvofring

Flere av aztekernes religiøse trekk hadde røtter tilbake til Teotihuacan og andre mesoamerikanske befolkningsgrupper, blant annet menneskeofring som et statlig ritual. Menneskene var nødt til å ofre blod for at ikke verden skulle gå under. Blodgjelden til gudene kunne betales på to måter; enten ved menneskeofring eller ved selvofring. Uten dette ville ikke solen stå opp om morgenen og verden ville gå under i kaos.

Blod var sterkt knyttet til fruktbarhet, både fruktbarhet for joden, men også fruktbarhet hos mennesker, og blod var det mest dyrebare man kunne ofre til gudene. Dermed kunne aztekerne også sette ofringen sammen med Tlaloc i tillegg til Huitzilopochtli da han var guddom for blant annet regn og fruktbarhet. Den vanligste måten å utføre selvofring på var ved å bruke den spisse delen av en maguey-plante til å stikke hull i øreflippene eller toppen av øret. Så godt som alle andre kroppsdeler kunne også brukes. De mest vanlige etter ørene var tungen, lårene, overarmene, bryst og kjønnsorganer. De religiøse lederne gjorde dette nattlig, men de fleste mennesker var innom denne formen for ofring i løpet av livet. Allikevel var dette kun en slags erstatning for «the real deal» som var menneskeofring. Selvofringen var kun en symbolsk død. Menneskeofring hadde ikke bare en viktig religiøs begrunnelse, men det kan også sies at den hadde en politisk begrunnelse. Det forklarer i alle fall til en viss grad hvorfor ofringene var så store og offentlige, og hvorfor de ble avholdt så ofte.

Siden religion og politikk var knyttet tett sammen i det aztekiske samfunnet, kan de verdslige herskerne (tlatoque) og de religiøse lederne ha brukt menneskeofringene for å vise makt, både overfor sine fiender og overfor egne innbyggere. De aller fleste menneskene som ble ofret var fanget i kriger utenfor imperiet. Den som hadde fanget offeret sponset ofringen og festlighetene og fikk stor prestisje i det aztekiske samfunnet. Jo høyere status på fangen, jo høyere status fikk krigeren som fanget han.

Menneskeofring hadde ikke bare en viktig religiøs begrunnelse, men det kan også sies at den hadde en politisk begrunnelse. Det forklarer i alle fall til en viss grad hvorfor ofringene var så store og offentlige, og hvorfor de ble avholdt så ofte.

Pyramider som menneskeskapte fjell og huler

I Mesoamerika ble pyramider sett på som menneskeskapte fjell og pyramidene etterlignet ofte formen til fjellene rundt. Hulrom hadde en viktig religiøs betydning i Mesoamerika og ofte var pyramider bygget på toppen av naturlige eller kunstige huler. Hulene hadde gjerne en form som lignet en blomst med fire kronblader som representerer de fire himmelretningene. Flere av befolkningsgruppene i Mesoamerika (deriblant også aztekerne) mente de stammet fra det mytiske stedet Chicomoztoc (som betyr de syv huler). Dermed var pyramider det stedet menneskene «ble født» eller «kom fra». Men huler var også innganger til dødsriket. Dermed representerte huler både liv og død.

En siste viktig religiøs betydning som pyramider i Mesoamerika hadde var at de kunne sees som en rekonstruksjon av kosmos. Pyramider representerte sentrum i universet. Derifra gikk de fire himmelretningene ut fra, dette var også stedet hvor himmelen og underverdenen var knyttet sammen med hjelp av huler og ganger.

Templo Mayor var som andre pyramider bygget på toppen av et hulrom. Pyramidens plassering var ingen tilfeldighet. Templo Mayor ble bygget midt i sentrum av Tenochtitlan og bygget midt i sentrum av det hellige området innenfor byen. I tillegg var byen bygd etter den hellige byen Teotihuacan hvor verden ble skapt. Templo Mayor var dermed det ultimate sentrum av universet.

Huitzilopochtli og Templo Mayor

Myten om Huitzilopochtli fødsel var sentral for aztekerne. Den forteller at halvsøsknene hans ønsket å drepe deres felles mor og den ufødte Huitzilopochtli. Han ble derfor født fullt utvokst og med rustning – klar for kamp, på fjellet Coatepetl. Myten forteller at rett etter at Huitzilopochtli ble født drepte og kappet han hodet av sin eldre søster Coyolxauhqui. Hun hadde nemlig fungert som en leder for halvsøsknene i kampen mot Huitzilopochtli.

Viktigheten av Huitzilopochtlis seier over Coyolxauhqui og resten av søsknene ser vi av en stor offerstein som ble satt opp som en ofring til Huitzilopochtli foran trappen til tempelet hans på Templo Mayor. På offersteinen ser man avbildningen av Coyolxauhquis lemlestede kropp (det var funnet av denne 3 meter store steinen som førte til starten på utgravingene på 1970-tallet). Hvert år ble hendelsene på Coatepetl gjenskapt, da ble Templo Mayor et menneskeskapt fjell som symbolsk representerte Coatepetl. En religiøs leder spilte rollen som den seirende Huitzilopochtli og menneskeofringer ble gjort på toppen av pyramiden hvor fiender spilte rollen som den tapende Coyolxauhqui og resten av halvsøsknene. På lik linje som at Coyolxauhqui  ble kastet ned fra Coatepetl etter at hun var død ble også ofrene kastet ned fra pyramiden. De døde kroppene falt omtrent på det samme stedet som offersteinen med avbildningen av Coyolxauhqui var plassert. Huitzilopochtlis seier på Coatepetl var ikke bare et symbol på hans seier over søsknene hans, men ble også brukt som et symbol for aztekernes seier og imperiske herredømme over deres fiender.

Ny-ild seremonien

Ny- ild seremonien ble holdt på slutten av 52-års syklusen for å feire at solen fortsatte å lyse over jorden. Seremonien skulle rekonstruere skapelsen av solen og månen i Teotihuacan, men vi kan ikke se at seremonien ble feiret der. Det ble gjort forberedelser i dagene før seremonien, som for eksempel at ingen ild fikk brenne. Dette skulle symbolisere at det i tiden før solen og månen ble skapt kun var mørke. Når man tente den nye ilden hadde man symbolsk skapt verden på nytt.

Etter solnedgang den siste dagen i 52-års kalenderen gikk de religiøse lederne til et fjell øst for Tenochtitlan for å tenne den hellige ilden. Dette kunne sees fra store deler av Mexicodalen og alle fulgte med. Etter det ble en mann ofret på toppen av fjellet, og en hellig ild ble plassert på brystet til den ofrede. Fra dette bålet ble fakler tent og tatt med tilbake til Tenochtitlan. Først ble en ny ild startet på Templo Mayor. Videre fra bålet på Templo Mayor ble fakler sendt ut til hele imperiet for å gi nytt lys til alle templer og husholdninger rundt om. Dette skulle representere solstråler som strålte ut fra sentrum, Temlpo Mayor i Tenochtitlan, og ut over hele riket de hadde kontroll over for å vise aztekernes politiske makt over undersåttene. Aztekerne gjenskapte myten om skapelsen av solen i Teotihuacan gjennom ny-ild seremonien og «lyste over» imperiet sitt ved å legge den symbolske verdien på sitt eget tempel Templo Mayor, dette hadde sannsynligvis en stor politisk og religiøs innflytelse for imperiet. Den siste ny-ild seremonien ble holdt i 1507 og seremoniene ble ikke holdt etter europeernes ankomst i 1519.

Les mer: «Det aztekiske imperiets politiske bruk av religiøse steder. En sammenligning av: Templo Mayor i Tenochtitlan, Sol- og Månepyramiden i Teotihuacan og Tlachihualtepetl i Cholula.»