Fagsnakk fra Cappelen Damm

Forsøk på å tegne en sirkel: Om å oversette Filosofi som poesi av Richard Rorty

Artikkelen ble første gang publisert i Mellom nr. 1. 2018.

Selvfølgelig svarte jeg ja da jeg ble bedt om å oversette en ny bok i serien «Cappelens upopulære skrifter». Det er en ære og en utfordring. Først må man forstå, så informere seg grundig om konteksten, etablerte begreper og referanser til andre teorier og tenkere, og til slutt skal det hele formidles på norsk på en måte som gir leseren av målteksten den samme opplevelsen som leseren av kildeteksten. Hjelp! Selvfølgelig angret jeg med det samme jeg hadde svart ja.

En omstridt kranglefant

Pragmatisten Richard Rorty (1931-2007) har vært beskrevet som en filosof uten filosofi. Han var omstridt og kontroversiell, idet han hevdet at det ikke finnes noen spesifikt filosofiske problemer, og dermed heller ikke filosofiske løsninger. Han mente det er feil å tenke på filosofi som søken etter evige sannheter. Det er fruktesløst og fører bare med seg hodepine og filosofiske pseudoproblemer. Den eneste sannheten som finnes, er den som ligger nedfelt i språkene. Slagordet hans var: «Det eneste noen kan gjøre noe som helst med noen gang, er å bruke det.»

Ifølge Kristian Bjørkdahl, som har skrevet forordet til Filosofi som poesi, fikk Rorty sitt eget fag til å implodere. Bjørkdahl siterer kollegaen Richard Bernstein: «Rorty har nå fornærmet og støtt fra seg nær sagt alle – både venstresiden og høyresiden, tradisjonelle liberalere, feminister samt både analytiske og kontinentale filosofer.» Michael Bérubé kaller ham «en av disse postmodernistiske nihillistiske antifoundationalistiske poststrukturalistiske sofistiske relativistene som ødelegger deg i ungdommen».

Men Filosofi som poesi er ikke blant de mest kontroversielle tekstene fra Rortys hånd. Her er han relativt forsonlig, og kanskje også mer tilgjengelig, muligens fordi han hadde blitt en godt voksen mann da han i 2004 holdt disse tre forelesningene som boka består av (Page-Barbour-forelesningene). Den som vil dykke dypere, bør nok heller lese et av hans to hovedverk, Philosophy and the Mirror of Nature fra 1979 og Contingency, Irony and Solidarity fra 1989, men de er ikke oversatt til norsk ennå.

Fra puslespill til språkspill

Arild Pedersen, som anmeldte Filosofi som poesi for Dag og tid, sier om boka at «i tråd med ønsket om at filosofi skal vera poesi, og retorisk overtydande, lagar Rorty litterært rike tekster som gjev føde like mykje til førestillingsevna som til fornufta.»

Hvordan går man så som oversetter til angrep på en slik tekst? En tekst som rommer både fornuft og forestillingsevne, filosofi og poesi. Når jeg oversetter tekster av god litterær kvalitet, lar jeg meg ofte suge inn i tekstens atmosfære og lar den få være styrende. Noen ganger leser jeg teksten på forhånd, andre ganger ønsker jeg å oppdage den på samme måte som leseren. Da lar jeg oversettelsen strømme litt ukritisk, merker bare av alt jeg må gå tilbake til og undersøke mer om siden, så jeg ikke skal ødelegge stemningen. Det er den jeg bygger teksten rundt. Så går jeg tilbake og slår opp, søker, finpusser og strigler etterpå.

Denne teksten må jeg imidlertid bygge stein for stein, ord for ord. Jeg begynner med å lese. Først teksten flere ganger. Så det jeg kan komme over av referanselitteratur. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde lest forfatteren fra før. Det får jeg til gjengjeld gjort nå. Særlig er jeg ute etter omtaler av tankegodset hans på norsk. Han fører et oppfinnsomt språk og lager flere neologismer, så dersom det finnes allerede etablerte norske ord og uttrykk, må jeg finne frem til dem. Men det er skrevet svært lite på norsk. På Wikipedia står det for eksempel bare sted og dato for fødsel og død pluss: «Richard McKay Rorty var en amerikansk filosof.» (Ja, jeg vet det. Man skal jo ikke stole helt på Wikipedia, men akkurat i dette tilfellet tror jeg det går bra.)

I Morgenbladet finner jeg en opphetet debatt i forbindelse med Rortys nekrolog, der man beskylder hverandre for «å fare med blank løgn» og å «være hysterisk», og jeg begynner i hvert fall å få en følelse for atmosfæren rundt denne kontroversielle filosofen. Jeg går på Deichmanske bibliotek og kopierer gamle tidsskriftartikler og noterer ord og uttrykk som jeg tror kan komme til nytte.

Så kan jeg begynne å formulere oversettelsen. Det kjennes mer ut som et kryssord, eller et puslespill, enn som en sammenhengende tekst. Jeg føler at hvert ord er betydningsfullt. At det har referanser til andre ord i teksten eller til andre tenkeres teorier. Jeg må ikke trå feil. Jeg søker, slår opp og leser.

På dette stadiet er jeg fortvilet. Jeg føler meg som verdens største idiot. Jeg skjønner absolutt ingenting. Dette stadiet er jeg ganske ofte innom når jeg begynner å jobbe med en tekst. Jeg kjenner det også igjen hos andre rundt meg som oversetter eller skriver. Kanskje må det til for at vi skal kunne nærme oss stoffet med tilstrekkelig ydmykhet.

Det finnes ingen mur som stenger

Mangel på et etablert språk kan være frigjørende. Man kan skape sitt eget språk. Samtidig er det utfordrende, da du ikke har noe å lene deg mot. Jeg får skrive om ur-bevere, selv-skaping, universalistisk storhet og om å utplatonere Platon. Fremdeles roter jeg rundt på ordnivå, men nå har jeg det litt gøy av og til. Og jeg får bruke forestillingsevnen, som Rorty holder så høyt, og som han foretrekker fremfor prinsipp- eller regelstyrt aktivitet:

Ingen forestillingsevne, intet språk. Ingen språklig endring, ingen moralsk eller intellektuell utvikling. Rasjonalitet vil si å foreta tillatte trekk innenfor språkspill. Forestillingsevnen skaper spillene som fornuften deretter spiller. Så fortsetter den å modifisere disse spillene, slik at de blir mer interessante og lønnsomme å spille, noe vi kan se eksempler på hos folk som Platon og Newton. Fornuften kan ikke gå utenfor den siste sirkelen som forestillingsevnen har tegnet opp. Det er i denne forstand, og bare i denne forstand, at forestillingsevnen er overlegen.

Og litt etter litt blir ordene til setninger. Teksten min er fremdeles ekstremt bundet til originalen. Noen steder ser det ut som om den er oversatt ord for ord. På dette tidspunktet blir redaktøren og jeg enige om å sende teksten til gjennomlesning hos fagkonsulenten. Det hjelper alltid med tilbakemeldinger fra andre lesere, men gjennomlesning av en fagkonsulent, en ekspert på akkurat dette smale feltet, er uvurderlig.

Fagkonsulenten er ingen andre enn Kristian Bjørkdahl, som skrev sin doktorgradsavhandling om Richard Rorty og de moralske fellesskapenes retorikk. Lurer du på om du vil gi deg i kast med boka, anbefaler jeg i hvert fall å lese forordet hans, som er lekent og friskt, i Rortys ånd.

Les også

Richard Rortys romantiske reformasjon

Det har vært så mange valg. Noen synes jeg at jeg har løst lekkert, andre får meg til å skjemmes nå som jeg sitter og ser på de forskjellige versjonene av oversettelsen igjen. Fagkonsulenten får nok sjokk av å lese på dette stadiet, for språket flyter fremdeles dårlig. Men dette må vi gjennom før jeg kan bringe teksten til neste nivå. Etterpå skal jeg få tenke på flyt og synonymer og klare formuleringer.

Det blir som med denne sirkelmetaforen Rorty låner fra Ralph Waldo Emerson. Først må den innerste sirkelen på plass. Emersons essay Sirkler kjenner jeg fra studietiden. En nydelig oversettelse ved Ingeri Engelstad sto på trykk i Vinduet i 1999. «Menneskets liv er en selvutfoldende sirkel, som fra en ufattelig liten ring strømmer ut til alle kanter og dannernye og større sirkler, i det uendelige. … Det finnes ingen utside, ingen mur som stenger, ingen omkrets for oss», sa Emerson via Engelstad. Det samme sier Rorty. Og han legger til: «Alt mennesket oppnår, er bare springbrett for større oppnåelser. Vi vil aldri finne så perfekte beskrivelser at oppfinnsomme ombeskrivelser ikke kan gjøre dem bedre.» Jeg regner med at fagkonsulenten også har forståelse for det.

Urmennesker og ur-bevere

«Det egentlig virkelige» skriver jeg først der Rorty skriver «the really real» og tenker at gjentakelsen er forstyrrende for leseren. Men så skriver Bjørkdahl: «Du, jeg lurer på om det kan være en idé å gå for ‘virkelig virkelig’. Det er en greie – nesten en inside joke – for Rorty og en del andre filosofer at de sammenstiller to ord som her, for eksempel ‘the vocabulary vocabulary’ eller ‘the idea idea’. Selv skriver jeg på et essay med tittelen ‘The Metaphor Metaphor’!»

Ja vel! Jeg begynner å skjønne hvor mye vi egentlig kan leke i disse tekstene. Noen flere begreper blir avklart, noen misforståelser ryddet av veien, og mine altfor respektfulle og stive formuleringer får et «Løs opp» i margen. Jeg har nok følt litt for mye ærefrykt. «Språket utviklet seg ikke ved at mennesker satte navn på ting de allerede tenkte på, men ved at urmennesker brukte lyder på nyskapende måter, nettopp slik ur-beverne begynte å bygge demninger ved å bruke kvister og jord på nyskapende måter», skriver Rorty. Ur-beveren tar bolig i meg, og jeg kan begynne på den finfine delen av jobben. Jeg flikker og flikker, ombeskriver, teksten slipper taket i originalen og får sin egen form. Jeg blir minnet om at jeg elsker jobben min.

Richard Rorty forakter det han kaller «puslespillsynet» at «det opplyste menneske, det allvitende vesen … i prinsippet er i stand til å sette alle de forskjellige bitene sammen til et sammenhengende mønster», at det finnes et komplett bilde av verden som vi kan se dersom vi bare klarer å samle alle bitene og sette dem riktig sammen. I arbeidet med teksten begynte jeg der.

Jeg ender sammen med Rorty, som sier: «Den viktigste påstanden Emerson kommer med i sitt essay, er at det ikke finnes noen ‘mur som stenger’ kalt ‘det Virkelige’. Det finnes ingenting utenfor språket som språket søker å dekke.»

Undersøkelsen har intet sluttpunkt. Men mitt forsøk slutter her. Nå er det opp til nestemann å ombeskrive og tegne en ny sirkel utenfor denne.

(Og om noen skulle lure på hvordan det er mulig å leve av å oversette tekster som krever så mye arbeid, er svaret stipend. Uten stipendordningene ville denne utgivelsen, og mange med den, aldri ha vært mulig.)

Inger Sverreson Holmes

Inger Sverreson Holmes har studert omsetting og engelsk ved universiteta i Oslo, Agder og Surrey (UK). Ho har vore frilansomsettar det meste av yrkeskarrieren og arbeider dessutan aktivt for omsettaranes synlegheit og rettar gjennom ei rekke verv.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Historie, religion og filosofi