I dag skal vi se på den neste evnerike og mest populære av Gyldenløvene, og sikkert mest kjente av dem alle sammen, Ulrik Frederik Gyldenløve og hans etterkommere. Gyldenløve var stattholder i Norge i en mannsalder, og den som har gitt navnet til alle plasser og gater med dette navnet i Norge i dag.
Ulrik Frederik Gyldenløve
Også Ulrik Frederik Gyldenløve fikk stor rikdom og alle muligheter i gave fra sin far kongen. Han giftet seg i 1659 i hemmelighet med en adelskvinne og fikk to tvillingsønner med henne. Dette ekteskapet ble senere oppløst, ettersom hans far ikke hadde godkjent det. Men barna var ansett som mer eller mindre ektefødte. Gyldenløve var deretter gift to ganger. Han var fra ung alder offiser og lensherre, og ble i 1664 utnevnt til stattholder og militær øverstkommanderende i Norge. Enevoldskongene tillot aldri andre enn personer de stolte absolutt på, og som helst var bundet til dem med blodsbånd, å ha slik dobbelt makt. Ellers var det stor risiko for at Norge ble brukt som en uavhengig maktbase for aktører som ønsket å utfordre dem. Gyldenløve ble i løpet av sin lange tid som stattholder kanskje en av de mest avholdte og lengst tjenende regjeringssjefer i Norge, selv om han i perioder oppholdt seg mest ved hoffet i København. Da tok vikarer seg av forretningene oppe i Norge. Men Gyldenløve var i stand til å kommunisere med de norske bøndene og sørget dessuten for å holde dem fornøyde, blant annet ved ikke å kreve inn for høye skatter. Siden bøndene utgjorde stammen i den norske utskrevne hæren, var det ganske lurt. Han ledet hæren i flere relativt suksessfylte felttog mot Sverige og var en fortrolig rådgiver for sin halvbror kong Christian V, og i var det hele tatt en av de mektigste menn i oldenborgerstaten. Han trakk seg tilbake da halvbroren døde i 1699, og flyttet til Hamburg der han døde i 1704.
Det uekte ble forgyllet og forfinet
Dette bringer oss over i navneskikken for kongens etterkommere. Som vi så, fikk kongens utenomekteskapelige barn navnet Gyldenløve. Christian IVs Gyldenløve-sønner døde alle barnløse, men Ulrik Frederik Gyldenløve fikk som nevnt flere omganger med barn. I det første ”uoffisielle” ekteskapet med Sophie Urne hadde han to sønner. De fikk navnet Løvendal og ble baroner. Den meste kjente av dem var Valdemar Løvendal (1660–1740). Han vokste opp i Nederland, men dro som ung til faren sin og ble offiser i Norge. Etter en tjeneste både i Norge, Danmark og på kontinentet ble han i 1705 kammerpresident og overkammerherre hos kongen av Sachsen og Polen. I 1710 ble han på oppfordring av sin fetter kong Frederik IV stattholder og militær sjef i Norge. Den forrige som hadde sittet i begge disse embetene, hadde vært hans far ti år før. Norge var på dette tidspunktet midt oppe i krig med Sverige, og trengte en fast leder i en vanskelig situasjon. Løvendal var nettopp dette, og styrte landet gjennom både krig og krise med fast hånd. I tillegg begynte han å rydde opp i den omfattende korrupsjonen og det dårlige styret som hadde utviklet seg i de siste årene av hans fars stattholdertid og etterpå. I likhet med faren ble han populær blant allmuen. Men i 1712 reiste han tilbake til Sachsen, der han døde i 1740. Valdemar Løvendals sønn Ulrik Frederik Woldemar Løvendal var også offiser, og ble til slutt marskalk i fransk tjeneste. Etterkommere av ham utvandret senere til Danmark og ble utnevnt til grever med navnet Dannenskiold-Løvendal. Den siste av slekten fikk flere uekte sønner, som i 1823 ble adlet under navnet Løvensøn.
De gylne løvers barn
Ulrik Frederik Gyldenløves barn av hans andre – men første offisielle – ekteskap fikk navnet Danneskiold. Det gjorde også sønner av andre Gyldenløver, som vi skal se. Etter faren sin arvet sønnen Ferdinand Anton 1688–1754) også grevskapet Larvik, som var blitt opprettet i 1671, og han ble derfor hetende Danneskiold-Laurvig. Denne familien døde ut med hans sønn grev Frederik Ludvig Danneskiold-Laurvig (1723–1783).
Men tilbake til Ulrik Frederik Gyldenløve. I tillegg til sine uoffisielle og ekte barn hadde han også et barn utenfor ekteskap i Norge, sønnen Wilhelm de Ulrichsdal (1692–1765). Han ble også offiser, og var ved sin død kommanderende general i Norge. Moren var kjøpmannsdatteren Maren Meng fra Fredrikstad. Dette er flotte navn; kongens sønner var gylne løver, mens deres barn igjen ble daler og skjold. Symbolbruken i disse gitte navnene er unektelig interessant. Og det er fascinerende hvordan det ”uekte” ved dem ble forgyllet og forfinet. For ugifte mødre lenger nede i samfunnet var det ikke noe slikt å hente, for dem og deres barn var det som oftest bare skam og fattigdom forbundet ved å havne i ”uløkka”.
Del III om Gyldenløvene kommer neste uke.