Kong Christian VI: konge av Danmark-Norge 1730–1746. (Wikipedia Commons)
Gyldenløvene del 3: Nye gylne løver kommer til
Tema for tredje og siste del av serien om Gyldenløvene er de senere Gyldenløvene, Christian Vs ”naturlige sønner”. Vi skal også se på Caspar Hermann Hausmann, i sin tid en av Norges rikeste og mektigste menn, ikke minst som følge av at hans mor hadde vært kongens elskerinne og mor til flere Gyldenløver.
Etter Christians Vs død ble det ikke født flere Gyldenløver til tross for at heller ikke kongene som fulgte etter ham overholdt sine ekteskapsløfter. Med et unntak, hans sønnesønn Christian VI. Gyldenløvene som fremdeles levde fortsatte likevel å spille viktig politisk roller og flere av dem etabelrte innflytelsesriek familier.
Christian V
Ulrik Frederik Gyldenløves halvbror, Kong Christian V, var mer aktiv på kjærlighetsfronten enn sin far Frederik III. Han beskrev selv sine hovedinteresser som krig, jakt og elskov. Christians elskerinne Sophie Amalie Moth fødte ham fem gylne løver. Faren sørget tidlig godt for dem, allerede fire år gammel var Christian Gyldenløve (1674–1703) generalpostmester i Norge, syv år gammel ble han også stiftamtmann i Bergen, og som 17-åring tiltrådte han som sjef for et dansk regiment i fransk tjeneste. Senere var han nestkommanderende i Norge og leder for danske troppestyrker utleid til krigførende makter på kontinentet. Han ble gift med sin kusine, Ulrik Frederik Gyldenløves Charlotte Amalie Danneskiold-Laurvig og ble stamfar for grevene Dannenskiold-Samsøe. Denne familien eksisterer fortsatt i Danmark. Christian Gyldenløves bror Ulrik Christian (1678–1719) ble admiral som 18-åring, året etter sjef for Admiralitetet og generaladmiral. Han ledet den danske flåten under den store nordiske krig, og er av historikere ansett for å ha vært relativt dyktig som militær leder, til tross for at han hadde en svært krevende oppgave.
Frederik IV og Christian VI
Kong Christian V døde i 1699 og ble etterfulgt av sønnen Frederik IV. Han var en mye dyktigere og skarpere hersker enn sin far, og var den av enevoldskongene som kom nærmest å styre alt selv. Men han delte sin fars praksis når det gjaldt elskerinner. Han var ved siden av sin hustru dronning Louise, gift to ganger ”ved venstre hånd”, men ingen av hans barn i disse ekteskapene vokste opp. Frederiks sønn Christian VI var av en annen type. Han ble allerede i sin ungdom grepet av pietismen, en opprinnelig tysk religiøs vekkelsesbevegelse som la stor vekt på personlig fromhet og korrekt livsførsel, fremfor dogmatisk, automatisk tilslutning til kirken og kirkelige seremonier. Mye av grunnen til Christians omvendelse var farens kvinnegladhet og bigami, og måten moren hadde blitt behandlet i hans oppvekst. Pietismen fikk stor innflytelse i Danmark-Norge. Dette førte blant annet til tvungen kirkegang, at konfirmasjonen ble innført i Christian VIs regjeringstid, og at teatrene i København ble stengt. Han var den første kongen på lang tid som ikke hadde elskerinner eller små Gyldenøver. Livet ved hoffet med ett ble dørgende kjedelig. Kongen forbød enhver forlystelse om søndagen, og livet var stivt og kjedelig. All musikk var religiøs, og man danset ikke.
Frederik IV: skrivebordskongen, Danmark-Norges hersker 1699–1730. (Wikipedia Commons)
Kong Christian VI: pietist og tørrpinn, konge av Danmark-Norge 1730–1746. (Wikipedia Commons)
Hausmann
La oss ta et skritt litt tilbake og ta for oss et nytt norsk sidespor. Vi vender igjen tilbake til Ulrik Frederik Gyldenløve. Hans mor Margrethe Pape ble etter at hun hadde født Frederik III en sønn, giftet bort til en amtmann i Holstein. Et barn i dette ekteskapet var Caspar Herman Hausmann (1653–1718), Gyldenløves halvbror, eller for å si det på en annen måte, halvbroren til halvbroren til kongen! Det er altså ikke bare i våre dager at det forekommer at tronfølgere har halvsøsken.
Den unge, lovende Hausmann valgte en militær løpebane og deltok i en rekke kriger i Norden og på kontinentet. Han kom til Norge i 1680 og avsluttet karrieren sin som kommanderende general. Hausmann var en var en kraftfull og myndig leder, men ble plutselig avsatt rett før den svenske invasjonen i 1716, uten at historikere har klart å finne ut helt riktig hvorfor. I tillegg til å være offiser var Hausmann en av Norges rikeste og største handelsmenn, redere og trelasthandlere. I samtiden var han kjent for å sette til side lover og restriksjoner som gjaldt for andre. Årsaken til rikdommen var først og fremst giftemålet med Karen Toller, datter av Norges rikeste mann Niels Toller. Karens søster Anne Cathrine var på sin side gift med Hans Ernst Tritzschler, kommanderende general 1704–10. Disse to svogerne var etter 1700 de to høyeste offiserer i Norge, og samtidig to av landets største næringsdrivende. Hausmann var dessuten i flere perioder etter 1712 stattholdervikar, det vil si at han satt i den stillingen som både hans halvbror og nevø nylig hadde sittet i.
Avslutning
Når vi nå er fremme ved slutten, kan vi spørre: hva er vitsen med denne gjennomgangen fra levemannen Christian IV til hans tippoldebarn, den forsiktige og korrekte pietisten Christian VI? Kan vi lære noe av den? Bør vi det? Eller for å si det på en annen måte: Hva er vitsen med historie? Det er et stort spørsmål som jeg ikke kjenner svaret på. Men jeg synes at den amerikanske forfatteren og nobelprisvinneren John Steinbeck fanget noe i sin roman Dagdrivergjengen fra 1935. Etter å ha hørt en fortelling, diskuterer dagdriverne Pilon og Pablo:
Pilon beklaget seg: “Det er ikke noen god historie. Det er for mange lærdommer og for mange slags moral i den. Noen av lærdommene sier det motsatte av de andre. Det er ikke sånn historie en bør merke seg. Den beviser ikke noe.”
”Jeg liker den,” sa Pablo. ”Jeg liker den fordi den har ikke noen lærdom du kan se klart, og likevel er det som den betyr noe, men jeg kan ikke si hva det er.”