Hva er økonomisk krigføring?

«Den politiske ledelsen i tre land, Kina, Russland og USA, og i EU har alle utarbeidet målrettede strategier.»

Økonomisk krigføring – en definisjon.

Økonomisk krigføring forutsetter at den politiske ledelsen i et land målrettet går inn for å svekke økonomien i et annet land så mye at det blir lett å presse. Det kan gjøres på flere måter: for eksempel kan tilgangen til viktige råvarer blokkeres, eller at industrihemligheter stjeles slik at angriperen plutselig kan produsere de samme produktene bare mye billigere – og dermed utkonkurrere bedriftene som brukte mye tid og penger på å utvikle dem.

Nettopp det at det står politikere bak som legger en strategi og samtidig åpner pengesekken, skiller økonomisk krigføring fra en handelskonflikt mellom to land. Slike konflikter er det mange av. Som regel lar de seg løse etter forhandlinger mellom landene, hvis ikke det landet der varene dumpes anker saken inn til Verdens handelsorganisasjon (WTO) og lar dommerne der avgjøre den.

Strategier for økonomisk krigføring

Den politiske ledelsen i tre land, Kina, Russland og USA, og i EU har alle utarbeidet målrettede strategier. Kina var først ute: i 2015 kom Kina 2025 Planen. Den satte som mål at Kina skulle bli verdensledende innenfor nøkkelområder som kunstig intelligens, genforskning, supercomputere og batteriteknologi. Listen er lengre. Da den kom, regnet de fleste observatører og politikere utenfor Kina med at dette var et uttrykk for ambisjoner, på linje med lignende vestlige dokumenter som ofte glemmes temmelig fort. Det var feil. Sammen med planen kom det masse penger, og tydeligvis også detaljerte strategier for hvordan målene skulle nås. Det ble klart etter hvert: hacking, kopiering, tyveri av industrihemmeligheter – og politisk utpressing – er alle redskaper i verktøykassen som den kinesiske ledelsen bruker for å nå målene.

Den russiske ledelsen lanserte sine planer samtidig. De skilte seg fra de kinesiske på to punkter: Russland er langt fattigere. Mens Kina kan kjøpe vestlige bedrifter, er det få eksempler på at Russland har pengene til det; og de russiske planene kom som en reaksjon på vestlige økonomiske straffetiltak. Da russiske styrker gikk inn i Øst-Ukraina i 2014 og okkuperte Krym, innførte EU og USA begrensinger på hva som kunne eksporteres til Russland, og russisk næringslivs mulighet til å ta opp vestlige lån. Russland svarte med en plan for hvordan økonomien skulle gjøres mer uavhengig av Vesten og dermed mindre sårbar for økonomisk krigføring. Det eneste området der de har lykkes er selvforsyningen med landbruksvarer. Forsøkene på å øke innenlandsk produksjon av elektronikk og high-tech har slått feil. Der er russisk avhengighet av vestlig import veldig stor. Det har også betydd at da den stanset i 2022, var virkningene på russisk økonomi drastiske.

Det er EU og USA som sammen har stanset den. Straffetiltakene både i 2014 og 2022 har vært samkjørte. Det er få forskjeller. Ursula von der Leyen, presidenten for EU-Kommisjonen, det organet i EU som er ansvarlig for gjennomføringen av EUs lover og regler, annonserte den første pakken med straffetiltak umiddelbart etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Hun sa at EU ville ta alle økonomiske midler i bruk for å knekke Russlands evne til å føre krig.

Økonomiske sanksjoner

Von der Leyen annonserte den første av så langt ni sanksjonspakker da hun holdt talen. Sanksjoner kan innebære beslag av eiendommer, yachter og bankkonti til politikere og rikfolk. Virkningen av det er først og fremst politisk, for å markere avsky.

Sanksjoner som rammer evnen til å føre krig er stans i salget av maskiner og utstyr som har militær betydning. Å trekke et skarpt skille er noen ganger umulig. De iranske dronene som russerne bruker til å bombe ukrainske kraftverk, består av vestlig elektronikk som egentlig var beregnet på sivil sektor.

Mer virkningsfulle er sanksjoner som er rettet mot viktige økonomiske sektorer hos motstanderen. Det er derfor EU og USA har satt i verk flere tiltak som rammer russisk eksport av olje og gass: de to viktigste inntektskildene for det russiske statsbudsjettet. Russland har klart å omdirigere noe av oljeeksporten til India og Kina, med gass er det nesten umulig. Det er bare én rørledning som går fra Russland til Kina, og den har ikke noe ledig kapasitet. Dermed klarer ikke Russland å få solgt den gassen som tidligere ble transport til EU.

Sekundære sanksjoner

Da Russland ble truffet av sanksjonene i 2022, forventet mange russiske politikere at Kina ville være et alternativ. Men kinesiske selskap forlot Russland like fort som vestlige. Årsaken er amerikanske sekundære sanksjoner: det vil si at kinesiske bedrifter som fortsetter å handle med Russland blir nektet adgang til USAs marked. Der er det mer penger å tjene enn i Russland, så valget for dem er enkelt.

USA har tidligere brukt sekundære sanksjoner mot europeiske firma som handler med Cuba og Iran. EU protesterte. Nettopp utsiktene til økt handel har vært EUs eneste middel til å presse cubanske myndigheter til å respektere menneskerettighetene, og for å få prestestyret i Iran til å stanse utviklingen av atomvåpen. Sekundære sanksjoner gjør det umulig. Når det gjelder bruk av sekundære sanksjoner mot dem som fortsatt handler med Russland, har EU støttet USA.

Dumping som økonomisk våpen

Dumping er et mye brukt økonomisk våpen. Når en vare selges til en pris som ligger under produksjonskostnadene er det dumping. Målet er å slå ut konkurrentene for å få monopol (og deretter skru opp prisen).

Et av de første kjente eksemplene på at Kina gjorde det, skjedde i 2013. Plutselig ble EU oversvømmet med veldig billige kinesiske solcellepaneler, europeiske produsenter gikk konkurs. EU startet en undersøkelse og kom frem til at den kinesiske staten subsidierte panelene.

I slike saker kan EU legge på en ekstraavgift på den dumpede varen. Lenge tilsvarte avgiften størrelsen på subsidiene. Det ble regnet ut ved å sammenligne dumpingprisen med prisen på den samme varen produsert i EU. Men fordi kinesiske dumping har økt i omfang, har EU endret beregningsmetode. Nå skal også tapte inntekter for den europeiske konkurrenten legges inn i straffeavgiften. Dermed blir prisen på den kinesiske varen mye høyere.

Fiendtlige oppkjøp

Et annet våpen er oppkjøp av teknologibedrifter, gjerne de som produserer utstyr som ligger i forkant av utviklingen. Et eksempel involverer norske Bergen Engines. Den fremstiller stillegående ubåtmotorer. Russiske oppkjøpere holdt nesten på å få kjøpt bedriften i 2021. Flere pekte da på hva det ville bety for norsk sikkerhet om russiske ubåter ble vanskeligere å oppdage. I siste liten stanset Forsvarsdepartementet salget.

Et mottiltak mot fiendtlige oppkjøp er en nøye undersøkelse av utenlandske investeringer. Hvis en bedrift eller for eksempel en havn selges, må det komme klart frem hvem de nye eierne er og hvor pengene kommer fra. Å skjule seg bak en postboksadresse i et skatteparadis, betyr at kjøperen automatisk utestenges. Hvis det er mistanke om at pengene egentlig er statlige subsidier, så er svaret fra EU det samme.

Industrispionasje

Mens et kjøp er en åpen måte å få tak i ettertraktet teknologi på, er industrispionasje vanskeligere å oppdage. Det finnes noen unntak, som da Kina viste frem sitt nye jagerfly som var nærmest identisk med de amerikanske F-35. En kinesisk forsker hadde fått tak i plantegningene. Men det meste av dette foregår i det skjulte. Hvor mye denne formen for tyveri koster vestlig næringsliv, er vanskelig å beregne.

For alle de krigførende er det interessant å vite hva motstanderen forsker på. Derfor er det lagt begrensninger på hva utenlandske forskere og studenter kan gjøre. I Norge har det rammet forskningssamarbeidet med Russland, Kina og Iran.

Boikott

Et eksempel på at økonomisk krigføring virket, er boikotten av apartheidregimet i Sør-Afrika. Den startet på slutten av 1950-tallet, skjøt fart og ble etter hvert nesten total. Vestlige firma holdt seg borte, og sør-afrikanske varer var det ingen som kjøpte. Norske oljetankere var unntaket. Regjeringen var blitt presset av rederne til å utforme boikottpolitikken slik at de fortsatt skulle kunne transportere råolje til landet (R. Tamnes 1997 s. 397). Etter hvert skapte det så mye debatt at regjeringen fjernet unntaket.

Boikotten av Sør-Afrika under apartheid ble drevet frem av folk flest. I Kina har regjeringen satt i verk boikott av firma som har kritisert kinesisk undertrykkelse av de muslimske uigurene. Nike og H&M ble pekt ut av myndighetene som mål. Umiddelbart forsvant butikkene fra Google i Kina. Da ledelsen i begge selskap ba om unnskyldning i et offentlig brev, viste kartene hvor butikkene lå og folk begynte å handle der.

«Et eksempel på at økonomisk krigføring virket, er boikotten av apartheidregimet i Sør-Afrika.»

«Krigen mot Ukraina satte søkelyset på EUs, og særlig Tysklands avhengighet av russisk energi. (...) Den tyske holdningen hadde tradisjonelt vært ‘Wandel durch Handel’ - endring gjennom handel»

To ubehagelige overraskelser

Det tok lang tid før vestlige land reagerte på Kinas økonomisk krigføring. Mange politikere trodde at den ville forsvinne etter hvert som landet handlet mer og mer med resten av verden. Det motsatte har skjedd. To hendelser utløste et skifte i vestlig handelspolitikk: pandemien og krigen mot Ukraina.

Koronapandemien førte til en desperat jakt på munnbind og medisiner. Kina hadde nesten monopol på begge deler. Vestlig medisinproduksjon hadde ‘offshoret’ – det vil si flyttet produksjonen dit, fordi lønningene var lavere og miljøbestemmelsene langt slappere enn i Vesten. Da amerikanske politikere kritiserte Kina for manglende informasjon om hvordan pandemien oppsto, svarte kinesiske myndigheter med å boikotte USA slik at landet «ville drukne i virusets mektige hav».

Krigen mot Ukraina satte søkelyset på EUs, og særlig Tysklands avhengighet av russisk energi. Den daglige betalingen for gass og olje bidro godt til å finansiere krigen. Den tyske holdningen hadde tradisjonelt vært ‘Wandel durch Handel’ – endring gjennom handel: at tett økonomisk kontakt ville skape tillit og at den gjensidige avhengigheten mellom kjøper og selger betydde at ingen av dem hadde noen interesse i å ødelegge forholdet. Den holdningen viste seg å være helt feil, og EU var tvunget til å kutte energiimporten og samtidig finne nye leverandører.

Regionalisering

Sannsynligheten for at Vesten skal begynne å produsere alle varene som nå fremstilles i Kina er lite sannsynlig. Det blir for dyrt, vi mangler både ekspertise og arbeidskraft.

Det er noen unntak. EU har satt av midler til å øke produksjonen av viktige medisiner. Det er også skissert planer for produksjon av egne europeiske halvledere. De enkleste halvlederne brukes til å kontrollere strømmen i elektroniske produkter, i alt fra mobiltelefoner til vaskemaskiner. De mest avanserte brukes blant annet i våpen. Så langt har USA ligget foran Kina i utviklingen. Fremstillingen av de mest avanserte foregår på Taiwan. Skulle Taiwan bli angrepet og okkupert av Kina, vil det kinesiske forsvaret få monopol på dem. For å forhindre det, er det besluttet å flytte produksjonen av de mest avanserte til Arizona i USA.

Men halvledere er et unntak, det er ikke mange andre eksempler på det som kalles «homeshoring» – at bedrifter flyttes hjem. En mer sannsynlig strategi er det den amerikanske sentralbanksjefen Janet Yellen kaller «friendshoring» – at den flyttes til vennligsinnede land. Det er allerede i ferd med å skje. USA har undertegnet regionale samarbeidsavtaler med land både i Stillehavsregionene, med Canada og Mexico, og krigen i Ukraina har gitt det økonomiske og teknologiske samarbeidet mellom USA og EU et løft.

Belte-Vei-Initiativet

På dette punktet er likevel Vesten på betydelig etterskudd sammenlignet med Kina. Belte-Vei-Initiativet som lederne i Beijing lanserte i 2013, har banet vei for tettere samarbeid mellom Kina og mange fattige land. Initiativet går ut på byggingen av veier og jernbanelinjer gjennom Sentral-Asia til Europa. Flere av landene i Sentral-Asia som er involvert, som Kasakhstan, Usbekistan og Tadsjikistan, har også sjeldne jordarter som trengs til produksjonen av batterier. Uten disse jordartene er omlegging til en grønnere økonomi umulig. Kina har derfor investert tungt i disse landene. Sammen med investeringene kommer også politisk innflytelse, og svært ofte kinesisk overvåkingsutstyr for å kontrollere befolkningen og kvele politiske protester i oppløpet.

Bidrar handel til fred?

Da Kull- og stålunionen ble opprettet i Vest-Europa bare få år etter at 2. verdenskrig var over, var det fordi politikerne var enige om at handel bidro til en gjensidig avhengighet som var fredsskapende. Den samme holdningen var også grunnen til at USA og EU var enige om at Kina skulle bli med i WTO i 2001.

At handel skaper fred har vært en vedtatt sannhet i mange vestlige land, inkludert Norge. Både Kant og Montesquieu var opptatt av at handel bidro til å fjerne misforståelser mellom land, til fremveksten av et handelsborgerskap som ville motsette seg ethvert forsøk på krig fordi det ville ødelegge utsiktene til profitt, og ikke minst at land som handler med hverandre blir gjensidig avhengige av hverandres varer (K.D.Martinsen 2023 s. 13-16). Krig blir dermed en umulighet.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at de to filosofene hadde rett. Marshallhjelpen er et, EU et annet. Det var også lenge slik at troen på Wandel durch Handel – at handel skaper endring, var særlig sterk i Tyskland. Selv om det ikke hadde manglet på advarsler om at avhengigheten av russisk gass var en kilde til sårbarhet, var det tyske svaret at også Russland var avhengig av inntektene fra energisalget. Den tidligere kansleren Helmut Schmidt (1974-1982) hevdet at land som handler med hverandre, skyter ikke på hverandre. Utsagnet er i Kant og Montesquieus ånd, og han gjorde samme feil som dem. Han overså at avhengighet også er en kilde til sårbarhet. Det er heller ikke slik som filosofene og kansleren antar, at de som tjener penger på handel nødvendigvis har noen innflytelse på dem som bestemmer seg for krig. Påstanden om at handel skaper fred er riktig, men bare hvis landene deler de samme demokratiske idealene.

Dahl Martinsen, Kåre (2023): Økonomisk krigføring (1.utg). Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Tamnes, Rolf (1997): Oljealder. Bd. 6 i Norsk utenrikspolitikks historie. Oslo: Universitetsforlaget.