1968: Sovjetiske tanks ruller inn i Praha august 1968. Josef Koudelka/Magnum. Koudelkas bilder ble smuglet ut av Praha og sendt til Magnum. De ble publisert anonymt under initialene PP (Prague Photographer).
Kafka, Prahavåren og Putin
Våren 2016 meldte tsjekkiske og slovakiske aviser at den russiske Dumaen diskuterte et forslag om å gi veteranstatus til russiske soldater som hadde deltatt i invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968.
[1] Det gir dem bedre pensjon og helsestell. Avisene reagerte fordi veteranstatus gis soldater som har deltatt i krig. Omtrent samtidig sendte russisk fjernsyn en dokumentarfilm som hevdet at de sovjetiske troppene hadde vært i kamp.[2] For tsjekkerne og slovakene var dette historieforfalskning. Invasjonen i 1968 ble møtt med demonstrasjoner, men ingen bruk av våpen.
Kafka
Invasjonen stoppet reformene som den tsjekkoslovakiske regjeringen hadde satt i verk i løpet av våren 1968. Selve starten på reformene inntraff tidligere. En viktig hendelse var en litteraturkonferanse i et avsidesliggende slott ute på landet. Forfattere fra Tsjekkoslovakia og nabolandene var samlet for å diskutere dikteren Franz Kafka (1883–1924). I mange av fortellingene sine hadde Kafka beskrevet hvordan enkeltmennesket plutselig blir utsatt for forfølgelse av staten. Første setning i Prosessen er et godt eksempel: En eller annen må ha ført falsk vitnebyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt.
Fordi det var så lett å trekke en parallell fra Josef K.s opplevelser til politisk undertrykking, ble Kafkas bøker ikke utgitt i Tsjekkoslovakia etter at kommunistene hadde tatt makten i 1948. Offisielt var begrunnelsen at isolasjonen og håpløsheten som Josef K. opplever, bare er noe som kan skje i et kapitalistisk samfunn. Fordi sosialismen bygger på at arbeiderne trekkes med i planlegging og gjennomføring av alle beslutninger, er Josef K.s skjebne utenkelig (og derfor var det heller ingen grunn til å utgi bøkene hans i det sosialistiske Tsjekkoslovakia).
På dette punktet ble det plutselig debatt, flere av forfatterne sa at Kafkas skildring passet godt på dagens Tsjekkoslovakia. Arbeiderne hadde ingen innflytelse fordi Kommunistpartiet uansett hadde satt opp en plan for alt som skulle gjøres på forhånd. Den som forsøkte å blande seg, kunne fort befinne seg i samme situasjon som Josef K.
Hadde den statlige sensuren vært like stram som på 1950-tallet, hadde ingen utenfor konferansen fått vite noe, og diskusjonen hadde vært uten betydning. Det motsatte skjedde. Debatten ble dekket i avisene, og folk leste innleggene som en kritikk av samfunnet.
Økonomien var et annet samfunnsområde der kritikken var voksende. Før 2. verdenskrig hadde Tsjekkoslovakia vært en avansert økonomi med bred eksport. Den statlige styringen la effektivt lokk på alle forsøk på å modernisere produksjonen slik at varene forble konkurransedyktige. Så lenge fabrikkene fremstilte det samme som året før, var staten fornøyd. Med unntak av det kjente pilsnerølet som kommer fra Plzeň i Tsjekkia, var det etter hvert vanskelig å selge tsjekkoslovakiske varer andre steder enn i Sovjetunionen. Det betydde tapte inntekter for staten. Kritikerne pekte på at staten måtte blande seg mindre og bedriftene få bestemme mer. Det samme reformforslaget skulle gjentas i alle andre land – inkludert Sovjetunionen på 1980-tallet.
I det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet var det mange, særlig eldre, som skjønte at større frihet for bedriftene betydde mindre politisk kontroll. De var derfor imot alle former for endring. Noen alternative ideer som kunne skape vekst hadde de ikke, og reformtilhengerne var i flertall. Da studentene i Praha demonstrerte mot elendige boforhold i oktober 1967, brukte politiet rå makt. Ordren om å slå hardt ned på protestene var kommet fra reformmotstanderne. Det førte til voldsom kritikk og i januar 1968 ble ledelsen skiftet ut. Den nye partilederen var Alexander Dubček (1921-92), han frontet reformene som ble innført frem til august samme år. Blant de viktigste var avskaffelsen av sensuren. Plutselig kunne alt debatteres. Ikke minst den politiske undertrykkingen etter kommunistenes maktovertakelse i 1948.
Invasjonen
Kommunistpartiene i nabolandene fryktet at deres egne innbyggere skulle kreve den samme friheten som i Tsjekkoslovakia.[3] Det hadde de grunn til. Øst-tyskere, ungarere og polakker reiste på ferie til Tsjekkoslovakia og opplevde en helt åpenhet enn hjemme. For å forhindre at denne utviklingen kom ut av kontroll, begynte lederne i disse landene å presse Sovjetunionen til å gripe inn. To argumenter veide tungt. Det ene var faren for at regjeringen i Praha ville trekke seg ut av Warszawapakten og Tsjekkoslovakia bli nøytralt som Jugoslavia. Et argument var at det ville svekke Pakten, de sovjetiske soldatene i landet hadde kort vei til Vest-Tyskland i tilfelle krig. Et annet argument var tsjekkoslovakisk våpenindustri. Så lenge Tsjekkoslovakia var med i Warszawapakten, kontrollerte Sovjetunionen produksjonen av forsvarsmateriell.
21. august krysset militære enheter fra Polen, Ungarn, Bulgaria og Sovjetunionen grensene til Tsjekkoslovakia. Tre land deltok ikke: Albania, som etterpå meldte seg ut av Warszawapakten i protest mot invasjonen, Romania, der lederne var opptatt av å minske den sovjetiske kontrollen med landet, og Øst-Tyskland. Opprinnelig skulle østtyske tropper ha deltatt i invasjonen, men den sovjetiske generalen med ansvar for planleggingen mente at det ville vekke for sterke minner om den tyske invasjonen bare 20 år tidligere.[5]
Ikke-voldelig motstand
Regjeringen i Praha oppfordret folk til ikke å yte motstand, det ville bare ende med et blodbad. Likevel forsøkte folk å gjøre det de kunne for å stikke kjepper i hjulene for okkupantene. Veiskilt ble skrudd ned, og hvis noen spurte om veien, ble de sendt avgårde i feil retning. Jernbanearbeidere forsinket tog som brakte forsyninger. I byene var det mange som forsøkte å overbevise soldatene om at sosialismen ikke var i fare, at det ikke var snakk om noe anti-sovjetisk kupp betalt av Vesten, men om en demokratisering. Plakater med påskriften «For deres frihet og vår» dukket opp flere steder. Men slaget var tapt. Gradvis ble alle reformtilhengerne fjernet fra stillingene sine. Dubček ble omplassert og fikk en jobb i den slovakiske skogforvaltningen. Bøker ble igjen forbudt, teaterstykker tatt av plakaten, filmer nektet fremvist. Bedriftene måtte igjen følge statlige produksjonsordrer til punkt og prikke. Alle som søkte en lederstilling, måtte erklære at de ikke hadde støttet Dubčeks reformer.
Putin
Den sovjetiske tolkningen av invasjonen var enkel. Reformene i Tsjekkoslovakia truet sosialismen. Sovjetunionen hadde – i kraft av sin lange historie som et sosialistisk land – et særlig ansvar for å sørge for at andre, mindre land som Tsjekkoslovakia ikke gjorde feil som ville føre til et brudd med sosialismen.
Først under Gorbatsjov kom det frem andre synspunkter innad i Sovjetunionen. Høsten 1989 kalte han invasjonen for «et feilgrep».[6] Da Putin kom til Praha på statsbesøk i 2006, fulgte han opp denne linjen og sa at Russland hadde et «moralsk ansvar for invasjonen».[7]
Et knapt tiår senere hadde det offisielle synet endret seg. I 2015 viste statlig russisk fjernsyn en dokumentarfilm om 1968. Der ble det hevdet at NATO allerede hadde bygd opp våpenlagre i landet og var i ferd med å invadere da troppene fra Warszawapakten akkurat kom dem i forkjøpet.[8] Ifølge programmet hadde tsjekkerne og slovakene, ledet av tidligere nazister, angrepet soldatene med våpen. I Tsjekkia var reaksjonen skarp.[9]
Spørsmålet er hvorfor den russiske tolkningen var endret? Svaret ligger i Putins syn på Sovjetunionen og i den økende spenningen mellom Russland og Vesten. Putin snakker positivt om Sovjetunionen. Unionens oppløsning har han beskrevet som en katastrofe.[10]Sovjetunionen var en militær supermakt, og for Putin ligger nøkkelen til internasjonal innflytelse nettopp i våpen og soldater som kan brukes. Den russiske deltakelsen i krigen i Øst-Ukraina og i Syria er to eksempler. Dermed kan det endrede synet på invasjonen 1968 forklares.
Sluttnoter
[4] Lenge var det tvil om brevet faktisk eksisterte, men etter at sovjetiske arkiv ble åpnet på begynnelsen av 1990-tallet ble originalen funnet. En kopi av originalen kan du lese her http://www.68.usd.cas.cz/files/studie/Pribeh_zvaciho_dopisu.pdf, noen oversettelse til engelsk har jeg ikke klart å finne.
[5] (Keil, 2011; Meinicke, 2013).
Referanser
Associated Press. (1989). SOVIET, WARSAW PACT CALL 1968 INVASION OF CZECHOSLOVAKIA A MISTAKE WITH AM-CZECHOSLOVAKIA, BJT. AP Press Archive. http://www.apnewsarchive.com/1989/Soviet-Warsaw-Pact-Call-1968-Invasion-of-Czechoslovakia-a-Mistake-With-AM-Czechoslovakia-Bjt/id-f21e2079f05ce74b2ae605f1468c3435
BBC. (2015). Russian TV doc on 1968 invasion angers Czechs and Slovaks. http://www.bbc.com/news/world-europe-32959054
Keil, Lars-Broder. (2011). Ulbrichts Panzer fanden nicht den Weg nach Prag. Welt. http://www.welt.de/kultur/history/article13667308/Ulbrichts-Panzer-fanden-nicht-den-Weg-nach-Prag.html
Meinicke, Suzanne. (2013). 21. August 1968: Einmarsch – Kein Einmarsch. Die Beteiligung der Nationalen Volksarmee der DDR an der Niederschlagung des «Prager Frühlings». Bundesarchiv. https://www.bundesarchiv.de/oeffentlichkeitsarbeit/bilder_dokumente/01095/index-19.html.de
Ministerstvo zahranižních věci České republiky. (2015). Ministr Zaorálek si předvolal velvyslance Ruské federace. http://www.mzv.cz/jnp/cz/udalosti_a_media/tiskove_zpravy/x2015_06_01_ministr_zaoralek_si_predvolal.html
Mostyn, Alexandra. (2015). Russland und der Prager Frühling. Geschichtsklitterung à la Putin. tageszeitung. http://www.taz.de/!5204116/
Radio Praha. (2006). Putin: Russia bears «moral responsibility» for 1968 Soviet invasion. http://www.radio.cz/en/section/curraffrs/putin-russia-bears-moral-responsibility-for-1968-soviet-invasion
Stratilík, Ondřej. (2016). Okupace stála život 402 Čechoslováků. Mají Sověti nárok na status veterána? Lidové noviny. http://www.lidovky.cz/sovetska-okupace-stala-zivot-402-cechoslovaku-maji-vojaci-narok-na-status-veterana-gii-/zpravy-domov.aspx?c=A160608_111133_ln_domov_sij
TASS. (2015). Putin says considers USSR breakup tragedy. http://tass.ru/en/politics/824036
Wolle, Stefan. (2001). Die versäumte Revolte: Die DDR und das Jahr 1968. Aus Politik und Zeitgeschichte(22-23), 37-46.