22. juli 2011 drepte Anders Behring Breivik 77 uskyldige mennesker i terroraksjoner i Oslo sentrum og på Utøya. 15. mars 2019 skjøt og drepte en australsk høyreekstremist 51 mennesker i et angrep mot to moskéer i Christchurch på New Zealand. Felles for begge disse terrorhandlingene er at gjerningspersonene på ulike måter forsøkte å rettferdiggjøre sine handlinger, ved å vise til en helt bestemt historisk hendelse, nemlig korstogene. Hva er det med et fenomen fra middelalderen som fortsatt kaster lange skygger over hendelser i vår egen tid? Og hva er egentlig korstogene?
Korstog som «Clash of Civilizations»?
Mange tenker nok på korstogene som en serie med konflikter mellom kristne og muslimer i middelalderen. I talløse filmer, bøker, media og andre populærhistoriske framstillinger finner vi korstogene typisk framstilt som blodige kamper mellom europeiske riddere i skinnende rustninger og eksotiskkledde krigere med krumsabel og flippskjegg, der kamphandlingene foregår under ørkenssolens stekende varme i fjerne himmelstrøk. Slike framstillinger bygger gjerne på enkle kontrastpar der korstogene forstås som en kamp mellom vest mot øst, kristendom mot islam, brutalitet mot eleganse, eller religiøs intoleranse mot opplyst toleranse.
Disse forestillinger bygger på et syn om at korstogene representerte begynnelsen på det anspente forholdet mellom Vesten og den islamske verden. Det danner igjen utgangspunkt for to vidt forskjellige fortellinger om korstogene: enten at korstogene var et resultat av en aggressiv vestlig kristenhets angrep på en fredelig islamsk sivilisasjon, eller som en legitim kristen respons på tidligere islamsk aggresjon i forbindelse med den arabiske erobringen av kristne områder. Bildet av to diametralt forskjellige sivilisasjoner, kristendom og islam, låst fast i en kontinuerlig og endeløs konflikt – en slags «Clash of Civilizations», for å låne Samuel Huntingtons frase – er svært forlokkende. Men er det egentlig sant?
I 1095 erklærte pave Urban II det som senere er kjent som Det første korstoget (1095–1099). Målet for denne nye formen for en væpnet pilegrimsferd, var frigjøringen av kristenhetens religiøse og åndelige sentrum, Jerusalem, som hadde vært under muslimsk kontroll siden 638. I kjølvannet av korsfarernes erobring av Jerusalem fire år senere ble et latinsk rike etablert, kongedømmet Jerusalem. Riket opplevde utover på 1100-tallet en serie med tilbakeslag, noe som resulterte i mobiliseringen av nye korstog i Europa. I 1187 ble Jerusalem erobret av Saladin, sultan av Syria og Egypt, noe som resulterte i det såkalte Tredje korstoget. Til tross for gjentatte nederlag og katastrofer overlevde det latinske kongedømmet fram til mamelukkenes erobring av rikets siste hovedsete i Akko (i dagens Israel) i 1291.
Men selv om deler av korstogene foregikk i grenseområdene mellom kristne og islamske riker i Midøsten, var det ikke den første konflikten mellom kristne og muslimske makter. Det skjedde allerede med islams opphav i 630-årene, der arabiske styrker kom i konflikt med den store kristne stormakten i øst, nemlig Det bysantinske riket. Et annet viktig poeng, er at korstog aldri utelukkende ble ført kun mot muslimer: allerede rundt midten av 1100-tallet ble det utkjempet korstog mot hedenske stammer i Baltikum og muslimer på Den iberiske halvøya; og rundt 1200 skjedde en ytterligere fragmentering av korstogene som innebar at de også ble dirigert mot andre kristne. Det inkluderte blant annet grupper av kristne som ble stemplet som kjettere, slik som de såkalte katarene i Sør-Frankrike, skismatikere og ortodokse, men mest kontroversielt var korstogene mot pavemaktens politiske fiender. Sistnevnte inkluderte blant annet den tyske keiseren Fredrik II. Selv om Det første korstoget var rettet mot Jerusalem, ble korstog altså ført på mange ulike arenaer: Midtøsten, rundt Middelhavet, Nord-Afrika, Baltikum, Den iberiske halvøya, Sør-Frankrike, Sicilia, Italia, Skandinavia, Øst- og Sentral-Europa og, med oppdagelsene på 1400-tallet, også til Den nye verden.
Splittelse og fragmentering
Det er viktig å unngå fristelsen til å se korstog som en konflikt mellom to homogene blokker. Innad på begge sider var det store splittelser og tendenser til fragmentering. Den kristne kirken hadde siden skismaet i 1054 vært splittet i to, mellom en vestlig kristenhet underlagt paven i Roma (den senere katolske kirken), og en østlig kristenhet underlagt patriarken i Konstantinopel (den senere ortodokse kirken). I tillegg fantes det også mange mindre grupper og sekter. Korstogene oppstod innad i den vestlige kristenheten, men ble møtt med større skepsis i den østlige kristenheten. Forholdet mellom latinske kristne og de ortodokse kristne i øst, var helt fra den tidlige fasen av korstogene preget av et gjensidig mistillitsforhold. Det kulminerte i 1204 da vestlige korsfarere på vei til Egypt i stedet endte opp med å innta og plyndre den østlige kristenhetens største by, nemlig Konstantinopel (dagens Istanbul), noe som også la grunnlaget for et kortlevd latinske rike (1204–1261). Den greske historikeren Niketas Choniates (d.1217), som var vitne til plyndringen, hevdet senere at det hadde vært langt bedre om det var muslimene som hadde erobret byen.
På islamsk side gikk den store splittelsen mellom sunnier og sjiaer, noe som gikk tilbake til lederstriden i etterkant av profeten Muhammeds død (d.632). En av årsakene til korsfarernes suksess i 1099 lå nettopp i den splittelsen. De ulike sunni- og sjiamuslimske herskerne i Levanten var mer opptatt av å slåss mot hverandre enn å forenes i kampen mot de nyankomne vestlige inntrengerne. Det første korstoget møtte dermed ingen forent islamsk motstand. Kunnskapen om islam var så å si ikke-eksisterende i Europa ved utbruddet av korstogene. Det var derfor ikke et klart definert fiendebilde til stede. Det var dessuten utstrakt kommunikasjon og kontakt mellom det kristne lederskapet og ulike muslimske aktører under Det første korstoget.
Jerusalem hadde i forkant av korstoget blitt kontrollert av de sjiaislamske fatimidene (909–1171), som kontrollerte Egypt, Nord-Afrika og store deler av Palestina og Syria. På 1000-tallet hadde derimot en ny aktør forskjøvet maktbalansen i regionen. De tyrkiske seldsjukkene var opprinnelig et sjamanistisk nomadefolk, som hadde konvertert til islam og som på kort tid bygde opp et storrike i Persia, Midtøsten og Levanten. Noe som inkluderte erobringen av Jerusalem fra fatimidene. Faktisk vendte fatimidene seg til de første korsfarerne, som en potensiell alliert mot seldsjukkene. Forhandlingene foregikk helt fram til korsfarernes erobring av Jerusalem før de brøt sammen.
Seldsjukkene hadde også lagt press på Det bysantinske riket, særlig etter den knusende seieren i slaget ved Manzikert i 1071. Dette var noe av foranledningen til at den greske keiseren, Alexios I Komnenos, tok kontakt med pave Urban II i 1095. Håpet var at det ville bringe sårt trengte vestlige leiesoldater til Konstantinopel. Keiserens sendemenn understreket dette som en anledning til å få reversert skismaet fra 1054, men kom også til å nevne Jerusalems situasjon. I pavens hender ble denne militære forespørselen transformert til et åndelig kall og en militarisert vekkelsesbevegelse.
Krigføring i Guds navn
I likhet med alle kriger i vår tid, måtte også kriger i middelalderen rettferdiggjøres, inkludert korstog. Rettferdiggjøringen bygde til dels på svært gamle forbilder, nemlig tankegods hentet fra gresk og romersk statskultur. For at en krig skulle være rettferdig måtte den oppfylle visse kriterier: det måtte bygge på en legitim sak, proklameres av rett autoritet og deltakelse måtte skje med de rette intensjonene. Det første punktet ble oppfylt ved at korstogene handlet om å gjenerobre områder som tidligere hadde vært en del av Romerriket, et kristen imperium. Tradisjonelt ble krigføringen proklamert av en keiser eller andre verdslige makter, men for korstogenes del var den øverste autoriteten paven, kirkens ubestridte åndelige og politiske overhode. Når det gjaldt rette intensjoner, så handlet det om deltakernes motiver for å delta. I forbindelse med det første korstoget ble det stadfestet at kun den som deltok for troen alene, «ikke for å vinne gods eller verdslig ære», ville bli tilkjent de åndelige belønningene. Korstog var derimot ikke bare rettferdige, men også hellige kriger. Tanker om hellig krigføring finner en både i jødedommen, kristendommen og islam. Det som derimot skilte korstog fra andre hellige kriger, var at de også var en botsøvelse.
Korstog representerte noe helt nytt ved at tanken om hellig og rettferdig krigføring videre ble fusjonert med en eldgammel kristen praksis, pilegrimstradisjonen. Resultatet var at krigføring således ble en botsøvelse på lik linje med andre kristne botsøvelser. Det innebar at paven lovet deltakerne en eller annen form for åndelige belønning; avlat for alle bekjente synder og at døde underveis på et korstog automatisk fikk tilgang til Himmelriket. Noe av suksessfaktoren til Det første korstoget var at det traff en nerve i samtiden og et religiøst klima, der mennesker var svært opptatt av konsekvensene av synden i etterlivet. Synd kan sies å være en sjelelig tilstand av urenhet eller feil. På grunn av arvesynden (Adam og Evas syndefall) var alle mennesker født syndige. For all synd måtte det sones en timelig straff, i form av det å gjøre bot, noe som ofte innebar faste eller almisse, men også å foreta en pilegrimsferd. Kirken kunne derimot også gi avlat, noe som innebar ettergivelse for deler av den timelige straffen. Korstog appellerte særlig sterkt til medlemmer av det krigerske aristokratiet, som på grunn av sin livsførsel stod i fare for å pådra seg synd. Alternativet for fromme lekmenn som ønsket å unngå konsekvensene i etterlivet, hadde tidligere vært begrenset til at man måtte forsake sitt verdslige liv og gå i kloster. Nå kunne de derimot oppnå de samme åndelige fordelene med sverd i hånden.
Noen seiglivede myter
Nettopp spørsmålet om deltakernes motiver har vært svært omdiskutert og omgitt av myter. En av de mest seiglivede mytene var at korstogene i all hovedsak ble drevet av vestlige ridderes grådighet på gods og jord, der religiøse motiver bare ble framholdt som et påskudd. Det bygde på en tanke om at deltakerne i stor grad ble utgjort av aristokratiets yngre sønner, som ble gjort arveløse som følge av primogenitur (arveordning der eldste sønn arvet alt). For disse representerte, etter sigende, korstogene en mulighet til å vinne seg gods og land i fjerne himmelstrøk. Dette har også medført at korstogene har blitt sett på som en form for europeisk proto-kolonialisme i Midtøsten i middelalderen.
Nyere forskning har slått hull på denne myten. Dokumentene etterlatt av den første generasjonen med korsfarere taler for at det i stedet for de yngre sønnene, var deres fedre og bestefedre som dro avgårde. I stedet for fattige sønner var det noen av de rikeste og største jordeierne i franske og tyske områder som dro ut i 1096. Tanken om at korstogene var profittmotivert har også blitt svekket. Mye tyder på at korstogene i stor grad var et enormt underskuddsprosjekt, som nærmest tømte Europa for sølv. Selv om det naturligvis fantes de som håpet å tjene på korstogsdeltakelsen også i verdslig forstand, har mye av den nyere forskningen vektlagt de religiøse motivene som avgjørende for å forklare korstogenes enorme oppslutning.
Når det gjelder tanken om korstogene som proto-kolonialisme, så er det også problematisk. En enkel modell på et kolonialt system er at en kolonimakt utnytter en koloni, der ressurser overføres fra kolonien til moderlandet og at kolonien representerer et marked for kolonimaktens varer. For de latinske besittelsene i Levanten passer en slik økonomisk modell dårlig. Kongedømmet Jerusalem var kronisk avhengig av overføringer fra Europa, både økonomisk og militært. For korstogene i Baltikum kan riktignok den sterke tyske migrasjonen ses innenfor rammene av en form for kolonialisme. Senere på 1800-tallet, ble korstogene brukt som et historisk argument for å legitimere samtidens europeiske kolonialisme og imperialisme i Midtøsten og Nord-Afrika. Det er kanskje nærliggende å se de latinske besittelsene i Levanten i middelalderen som en form for religiøs kolonialisme, men begrepet blir likevel fort upresist for middelalderens del.
Bare for rike menn?
Korstogshistorien er full av store personligheter: det inkluderer mange berømte krigere, slik som Bohemond av Taranto og Gottfrid av Boillon på Det første korstoget; konger og fyrster, slik som Rikard Løvehjerte, Saladin, Ludvik IX og Baibars; eller mektige paver, slik som Urban II og Innocens III. Men var korstog noe som i hovedsak bare angikk menn på toppen av samfunnet? Krigføring var et aspekt ved middelalderens europeiske samfunn der kjønnsforskjeller kom klart til syne og var i all hovedsak en mannlig sfære. Samtidig var det også svært kostbart og krevde store ressurser. Pavemakten hadde også ønsket å begrense deltakelsen til kun de stridsdyktige i samfunnet. Fattige, kvinner, geistlige eller andre ikke-stridene ble forsøkt nektet adgang. Problemet var at da Urban II lanserte korstogstanken i 1095, så var det en så ny og radikal tanke at det ennå ikke fantes et eget begrepsapparat for den nye aktiviteten. I stedet måtte paven bruke omskrivninger og vokabular hentet fra den allerede etablerte pilegrimstradisjonen. Den nære forbindelsen til pilegrimsferden, gjorde at korstog ble en botsøvelse åpen for alle troende – uansett sosial posisjon og kjønn!
Det første korstoget tiltrakk seg store skarer av fattige, gamle og syke – av begge kjønn. Disse ble en stor belastning for lederne av korstoget siden de ikke var i stand til å forsørge seg selv. Senere ble dette et mindre problem ettersom korstogene mot Midtøsten i større grad gikk fra å være landbaserte til sjøbaserte foretak. Kostnadene i forbindelse med transport til sjøs var så høye at fattige ikke lenger hadde råd til å delta. Samtidig åpnet pavemakten på begynnelsen av 1200-tallet for at avlagte korstogsløfter kunne innfris økonomisk. Det innebar at potensielle korsfarere som ikke selv var i stand til å delta, likevel kunne få ta del i den lukrative korsfareravlaten. I følget til rike monarker og adelsmenn fulgte også mange personer fra deres hushold, slik som riddere, soldater, tjenere, geistlige, håndverkere og andre. Selv om korstogsdeltakelse i utgangspunktet var frivillig, var det nok også mange som deltok på grunn av de føydale troskapsbåndene som bandt mennesker sammen.
Kvinner deltok også i korstogene helt fra første stund, men deres rolle er sjeldent godt dokumentert i kildene. Forfatterne av ulike narrative kilder til korstogene var ofte geistlige i svært mannsdominerte miljøer. Kvinner ble ofte negativt framstilt i slike verk, ettersom de gjerne ledet menn ut i synd og fristelse. Mange kvinner dro i følge med sine ektemenn, fedre, brødre eller andre mannlige slektninger. Dette inkluderte blant annet flere europeiske dronninger. I 1147 dro den franske dronningen, Eleonore av Aquitaine, på korstog sammen med sin mann, Ludvik VII. Senere på 1200-tallet dro også den franske dronningen, Margaret av Provence, på korstoget til sin mann, Ludvik IX. Vi kjenner derimot også til enkelte kvinner som var anførere av sine egne korstogskontingenter, slik som markgrevinne Ada av Østerrike (d.1101). Hennes deltakelse la grunnlaget for en familietradisjon, der senere generasjoner av markgrever (senere hertuger) av Østerrike deltok i korstogene. Kvinner spilte ofte en viktig rolle som familiens «minnebanker», der de kunne oppfordre og egge mannlige slektninger til å dra på korstog eller introdusere slike tradisjoner i familier de ble giftet inn i. Kun unntaksvis kjenner vi derimot til at kvinner deltok i kamphandlinger. Et fascinerende unntak er den engelske pilegrimen Margaret av Beverly (d.1215), som deltok i forsvaret av Jerusalem i 1187.
Hvorfor spiller korstogene en rolle i dag?
Synet på korstogene i Europa etter middelalderen har svingt, nærmest som pendelslag, fra beundring til fordømmelse. Gjennom hele middelalderen var synet på korstog generelt svært positivt, men med opplysningstiden på 1600- og 1700-tallet kom en reaksjon på dette. Middelalderen ble i stor grad sett på som en mørk periode, preget av religiøs intoleranse og overtro, der korstogene ble fordømt som et moralsk feilskjær. På 1800-tallet tømte romantikerne begrepet for dets opprinnelige religiøse innhold og framholdt i stedet korstogene som et eksempel på tapperhet og mot. Samtidig ble korstogene omformet i nasjonalismens tjeneste og inngikk i europeiske stormakters koloniale framstøt i Midtøsten.
I den islamske verden var korstogene egentlig en nesten glemt hendelse. I middelalderen fikk aldri korstogene den samme sentrale posisjonen i islamsk historieskrivning som den hadde i Europa. Det var tross alt noe som hadde foregått i periferien av den islamske verden og dessuten hadde muslimene gått seirende ut. Til sammenlikning hadde mongolenes herjinger på midten av 1200-tallet vært en langt større katastrofe. Inntakelsen av Bagdad i 1258 medførte ikke bare en massakre på byens innbyggere, men la også abbasidekalifatet (som hadde eksistert siden 750) i grus. De europeiske kolonimaktenes involvering i Midtøsten på 1800- og 1900-tallet brakte derimot korstogene fram i bevisstheten på ulike aktører i den islamske verden. For arabiske nasjonalister på midten av 1900-tallet ble korstogene et bilde på Vestens tilstedeværelse i regionen. For islamske jihadister mot slutten av 1900- og begynnelsen av 2000-tallet ble ikke korstogene lenger et bilde på Vesten, men amerikanske, britiske og andre europeiske staters involvering i Midtøsten ble forstått som faktiske korstog.
Terrorangrepet på World Trade Center i New York 11. September 2001, gjorde igjen at korstogene skapte overskrifter verden over. I dagene som fulgte erklærte daværende amerikanske president, George W. Bush, sitt famøse «korstog mot terror». Selv om amerikanerne var raskt ute med å dementere ordbruken, var skaden allerede skjedd. Ordbruken skapte mye sinne og frustrasjon i den islamske verden, samtidig som lederen av Al-Qaida, Osama bin Laden, fikk en propaganda-seier. Senere har korstogene også blitt brukt i retorikken av andre islamistiske terror-organisasjoner, som IS. Det siste tiåret har korstogene på liknende vis også blitt tatt til inntekt for høyreekstremister og nasjonalister i Europa, USA og Oseania. Her er det et stor spenn, fra memer som spres på ulike nettforum, til symbolbruken hos ulike nynazistiske organisasjoner og alt.right-bevegelsen, til retorikken og ideologien til høyreekstremistiske terrorister.
De faktiske korstogene både oppstod og opphørte i middelalderen, samtidig går det ingen rød tråd fra middelalderen til moderne konfliktlinjer. Korstogene representerte aldri en sivilisasjonskrig mellom kristenheten og islam. Snarere var korstogene et komplekst og mangefaset historisk fenomen. En bedre forståelse av det historiske fenomenet er en viktig motvekt til misbruk av historien til inntekt for hatretorikk og propaganda.
