Et av de merkeligste og mest originale bidragene til å forstå hvordan nazismen påvirket folk, kom fra
Arbeiderklassefamile: Dette reklamebildet viser en idealisert tysk arbeiderklassefamile. Moren strikker, faren leser avisen og smilende barn koser en kattunge, mens alle lytter til radioen, Volksempfänger.
ipedia.org/wiki/Victor_Klemperer»>Viktor Klemperer (1881–1960), en jøde som bodde i Dresden under krigen. Før nazistene sparket ham, hadde Klemperer vært professor i fransk. Da han ble arbeidsløs, begynte han å interessere seg for hvordan diktaturet forandret språket. Naziledelsens uttrykksmåter smittet av på vanlige folk. Nettopp hvordan dette skjedde, interesserte Klemperer.
Han skilte mellom forskjellige språklige endringer:
Bruken av anførselstegn:
”Vitenskapsmannen” Albert Einstein og ”dikteren” Heinrich Heine (begge jøder),”statsmannen” Winston Churchill. Anførselstegnene var et signal om at yrkesbetegnelsen var falsk.
Tilslørende uttrykk:
”evakuering” eller ”forflytning”: deportasjon av jøder til gasskamrene,
”skjerpet forhør”: tortur,
”spesialbehandling” i setninger som ”han er blitt spesialbehandlet” betydde at noen var blitt drept.
Forstavelser:
Stor– som i Stortyskland, folk– som i Folkevogn eller folkekamerat. At noen ble betegnet som folkekamerat, betydde at de var ariske, de var ikke ”artsfremmede”, det vil si jødiske.
Nyskapelser:
nordisk fysikk: brukt for å skille ut bidrag av ikke-ariske fysikere som Albert Einstein.
Coventrisering: ble sagt om byer som var ødelagt av bombing. Uttrykket ble første gang brukt etter et flyangrep på den engelske byen Coventry i 1940.
Arianisering: at jødiske hus, butikker og bedrifter var overtatt av ariske tyskere.
Avjødifisering: å fjerne spor etter at noe har vært jødisk, eller at det har bodd jøder et sted. Hvis en by ble avjødet, betydde det at befolkningen var deportert eller drept.
Undermenneske: alle som nazistene mente ikke tilhørte det de definerte som den nordiske rase, ble regnet som undermennesker.
Volksempfänger (folkemottakeren) var en serie med tyske radiomottaker.
Det var forbudt for jøder å kjøpe eller abonnere på aviser; likevel klarte Klemperer å få tak i noen. Han så at fødsels- og dødsannonsene var et godt mål på hvordan nazistiske uttrykksmåter spredte seg blant folk flest. Dødsannonsene for soldater inneholdt gjerne fraser som ”i stolt sorg”, ”falt for folk og Fører” eller ”falt sterk i troen på sin Fører”. På denne måten ble de døde fremstilt som martyrer, og lojaliteten til regimet ble nærmest gjort til et religiøst spørsmål. Annonser for nyfødte hadde ofte linjen ”I det for Stortyskland så avgjørende år, har vi fått en sønn…”
Klemperer opplevde at selv folk som var motstandere av nazismen, ble preget av deres tankegang. Et eksempel var en ikke-jødisk kollega som ga ham et eple i hemmelighet for å ta det med hjem til kona som var syk. Kollegaen spurte samtidig: ”Er det sant det som folk sier, at Deres kone er tysk?” Spørsmålet viste at kollegaen automatisk tenkte på Klemperer som jødisk og dermed ikke-tysk. Den samme ubevisste kopieringen av nazistenes forklaringer var tydelig da en vanlig ansatt hvisket til ham at krigen kom til å vare lenge fordi amerikanerne ikke ville slutte fred: ”Denne krigen gjør dem rike, de drittjødene. Det er virkelig en ’jødisk krig!’”
Klemperer visste at hvis Gestapo fant notatene hans, ville han umiddelbart bli sendt til Auschwitz. Han skrev derfor ned observasjonene sine i små kladdebøker som han lett kunne gjemme hvis det ble husundersøkelse. 13. februar 1944 påla Gestapo Klemperer å levere deportasjonsordrene til de siste gjenlevende jødene i Dresden. Natten til 14. februar bombet amerikanske fly Dresden. Klemperer brukte kaoset som mulighet til å rømme. Etter krigen vendte han tilbake, og i 1947 ble boken hans om Det tredje rikets språk