Nobels fredspris til besvær for Norge?

Politiske konsekvenser for Norge

Både den tyske og kinesiske ledelsen frøs kontakten til Norge. I begge tilfeller ble den norske regjeringen satt i en vanskelig situasjon. Tyskland var en viktig økonomisk og militærmakt på slutten av 30-tallet, akkurat som Kina er det nå. Blant annet derfor var det viktig å unngå brudd i den politiske kontakten og hindre at norsk eksport skulle rammes.

Både Berlin og Beijing hevdet at prisen var en offisiell fornærmelse. Begge ganger forsvarte norske myndigheter seg med at prisen var utdelt av Nobelkomitéen som var politisk uavhengig. Men hva var årsakene til denne holdningen?

Ossietzky: en torn i det nye Tysklands øye

Carl von Ossietzky var redaktør for et ukestidsskrift som i 1929 trykte en artikkel som viste hvordan den tyske regjeringen brøt Versailletraktaten ved å bygge opp sitt forsvar i det skjulte. Ossietzky ble arrestert og anklaget for å ha røpet militære hemmeligheter. Rettsaken gikk for lukkede dører, og i 1931 ble han dømt til fengsel i ett og et halvt år. Ossietzky slapp ut i 1932 og i den korte tiden før nazistene overtok makten, mante han til kamp for demokratiet.

Få utenfor Tyskland visste hvem Ossietzky var, og nazistene regnet med at han ville bli glemt av omverdenen på linje med det store flertallet av politiske fanger. Tyske politikere og kunstnere som levde i eksil, husket imidlertid hvor viktig han hadde vært som redaktør. De arbeidet for at Ossietzky skulle slippe fri. Blant dem var Willy Brandt, som senere ble tysk forbundskansler (1969-74) og fredsprisvinner (1971). På 30-tallet bodde Brandt i Oslo og hadde dermed anledning til å følge den påtroppende norske debatten om Ossietzky på kloss hold.

Samme natt som Riksdagen brant i 1933, ble Ossietzky arrestert på ny. Etter kort tid havnet han i konsentrasjonsleir. I 1935 fikk representanter for Røde Kors tillatelse til å besøke Ossietzky. De beskrev ham som: «En skjelvende, likblek skapning, uten tegn på følelser, et oppsvulmet øye, utslåtte tenner, og som dro på et ben som hadde vært brukket og ikke ordentlig grodd sammen …. Et menneske som hadde nådd den absolutte yttergrense for hva som kunne tåles.»[iii]

Norske holdninger til prisforslaget

I 1935 ble Ossietzky foreslått til fredsprisen. Tre dager etter at forslaget var blitt kjent, gikk forfatteren og nobelprisvinneren i litteratur Knut Hamsun til frontalangrep på kandidaten i Aftenposten: «Hvad om Hr. Ossietzky heller hjalp til litt positivt nu i denne svære Overgang da hele Verden flekker tænder mot Myndigheterne i det store Folk han tilhører?»[iv]

Den Konservative Studenterforening understøttet deretter Hamsun ved å proklamere at: «Aldri har De vært mer i pakt med tidens unge.»[v]  Konservative aviser generelt var opptatt av at prisen ville skade Norges forhold til Tyskland. Aftenpostens leder 10. desember samme år hevdet at: «… det ville være en hån mot selve fredens idé å utdele denne pris til Ossietzky – til en lovbryter.» Handels- og Sjøfartstidende (etter 1987 Dagens Næringsliv) fortsatte kritikken med å erklære at hele Nobelkomitéen burde kastes fordi: «…denne Nobel-prisutdeling river ned for Norge det våre sjøfolk, våre forretningsmenn og våre sportsfolk bygger opp.»[vi]

Et av motsvarene til Hamsun kom fra forfatteren Nordahl Grieg. I et innlegg i Dagbladet,som ble trykt på ettermiddagen den samme dag som Hamsuns innlegg i Aftenposten, påpekte Nordahl Grieg forskjellen mellom Hamsun og Ossietzkys situasjon slik: «… den store mektige verdensberømtheten som spør og mannen i fangedrakten som ikke kan svare.»[vii] Dagbladet og arbeiderpressen generelt tok Ossietzky i forsvar.

Det tredje rikets svar

I 1937 innførte regjeringen et forbud for tyske statsborgere mot å motta Nobelpriser. Til gjengjeld opprettet Tyskland en egen pris. Den første som fikk den var en offiser som hadde drevet spionasje i Bergen under 1. Verdenskrig. Tysk presse fikk ikke lov til å nevne at Ossietzky hadde fått Nobelprisen, og regjeringen nektet å slippe ham fri. Han var syk av tuberkulose da han fikk prisen uten selv å være til stede. Ossietzky ble overført fra konsentrasjonsleiren til et sykehus der han døde i 1938.

Tyskland reduserte den offisielle kontakten med Norge. Samarbeidsavtaler ble lagt på is og offisielle besøk stanset. Regjeringen i Oslo reagerte med å pålegge den norske ambassadøren ikke å være til stede på de store nazilandsmøtene i Nürnberg. I Stortinget var det flere på høyresiden som mente at dette var å gå for langt. Utenriksminister Koht svarte i et møte for lukkede dører i Stortinget den 27. januar 1938 at: «… Vi har ei ære å verja om, vi òg.»[viii]

Tysk presse fikk ikke lov til å nevne at Ossietzky hadde fått Nobelprisen, og regjeringen nektet å slippe ham fri.

Liu Xiaobo: den kinesiske dissidenten

Da fredsprisen skulle utdeles til Liu i 2010, var han representert med en tom stol. Han var i fengsel, dømt for å ha «oppfordret til undergraving» av staten.

Liu ble født i 1955. Under Kulturrevolusjonen stengte skolen hans. Selv har han skrevet at han dermed slapp unna den politiske indoktrineringen i timene og i stedet fikk muligheten til å tenke selv. Etter å ha studert kinesisk litteratur på universitetet, markerte han seg som en uredd debattant og kritiker av regimet. Da demonstrasjonene på Tiananmenplassen startet i 1989, studerte han i USA. Liu reiste hjem for å delta i kampen for demokrati.

Internett og overvåking I 2001 opprettet Liu PEN[ix] i Kina. Foreningen rettet oppmerksomheten mot forfattere i fengsel og arbeidsleirer. En av de siste sakene Liu arbeidet med før politiet arresterte ham, dreide seg om journalisten Shi Tao. Shi Tao hadde skrevet en artikkel om hvordan Kommunistpartiet la lokk på all omtale av massakren på Tiananmenplassen, og brukte sin Yahoo-konto til å sende innlegget til et amerikansk nettsted. Myndighetene forlangte at Yahoo ga dem tilgang til Shi Taos konto. Det fikk de, og Shi Tao ble dømt til 10 års fengsel. Liu brukte saken til å vise hvordan vestlige nettselskaper spilte på lag med kinesiske myndigheter i undertrykkingen av politiske opposisjonelle.

Arrestasjon og straff

I begynnelsen av desember 2008 hadde Liu vært med på et opprop om frihet og demokrati kalt Charta 08.[x] Over 300 intellektuelle undertegnet oppropet som skulle offentliggjøres på den internasjonale menneskerettighetsdagen 10. desember. To dager før arresterte politiet Liu, og året etter ble han dømt til 11 års fengsel.

Da fredsprisen skulle utdeles i Oslo, var Lius stol tom. 25 tidligere prisvinnere skrev et åpent brev til kinesiske myndigheter for å be om hans løslatelse. Det skjedde ikke. Liu forble fengslet. Lite var kjent om hvordan han hadde det. Så, i 2017, kom det en kort meddelelse om at han led av kreft. Vestlige land tilbød å la ham få behandling der. Det ble avslått. Han døde samme år.

Den kinesiske regjeringen frøs all offisiell kontakt med Norge. Den voldsomme kritikken og omfattende utestengningen har ledet internasjonale observatører til å si seg enig i at Norge her ble brukt som skremsel for andre land: kritikk av Kina koster.

For å markere avstand til Nobelprisen, krevde regjeringen i 1936 at kongen ikke skulle delta i seremonien.

Verdige vinnere av Fredsprisen?

Kritikken mot de to fredsprisvinnerne har noen fellestrekk, dels gikk det på om vinnerne virkelig hadde gjort noe for freden? Er det nok å kjempe for demokrati og menneskerettigheter? I Lius tilfelle var det flere som mente at den voldsomme velstandsøkningen i Kina var langt viktigere enn enkeltskjebner. Og på 30-tallet var det mange som var imponert over det nye, sterke Tyskland.

Geir Lundestad som var direktør for Nobelinstituttet da Liu fikk prisen, svarte med å peke på den tette sammenhengen mellom demokrati og fred, og at et åpent og fritt ordskifte er en forutsetning for å unngå konflikt. Nesten ordrett den samme begrunnelsen ble brukt som svar på kritikken fra Tyskland i 1936.

En offisiell pris?

De tyske og kinesiske straffereaksjonene tok som utgangspunkt at Nobelprisen var en offisiell utmerkelse som ga uttrykk for Norges holdning. Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor. I 1936 var utenriksminister Koht medlem av komiteen. Som svar på den tyske reaksjonen, trakk han seg kort tid etter at nominasjonen var blitt kjent. Siden den gang har ingen aktiv politiker hatt sete i komiteen. Likevel, i 2010 var alle medlemmene tidligere politikere oppnevnt av Stortinget. Selv om dette ikke var, eller er, en offisiell pris, så er båndene til det politiske Norge tette.

For å markere avstand til Nobelprisen, krevde regjeringen i 1936 at kongen ikke skulle delta i seremonien. Slik var det ikke i 2010 – da var kongefamilien til stede. Derimot var det en rekke land som unnlot å sende sine ambassadører for å vise at de støttet Kinas holdning.

Normalisering av forholdet til Kina

Norske næringslivsinteresser pekte på at fredsprisen rammet norsk eksport. Mens politikere fra andre land ledet delegasjoner til Kina som undertegnet avtaler om handel og samarbeid, ble ikke norske delegasjoner invitert.

Etter lange forhandlinger bak lukkede dører, undertegnet Norge og Kina en avtale som normaliserte forholdet. Særlig punkt tre av avtalen vakte debatt: «The Norwegian Government … fully respects China’s sovereignty and territorial integrity, attaches high importance to China’s core interests and major concerns, will not support actions that undermine them, and will do its best to avoid any further damage to the bilateral relation.”[xi]

Kritikere tolker dette til at Norge ikke har noen mulighet til å kritisere Kina fordi kinesiske myndigheter uten videre kan svare at vi her er inne på kinesiske «kjerneinteresser» og at vi dermed bryter avtalen. Ennå har ikke noe norsk regjeringsmedlem våget å prøve grensene for hva som kan sies.[xii]

Referanser og tips til videre lesning

Korte opplysninger om prisvinnerne og debatten rundt tildelingen kan du finne på Nobelprisens offisielle hjemmeside www.Nobelprize.org.

Både norsk og engelsk Wikipedia har mye stoff og fremfor alt mange interessante kilder om begge to.

En kort og grundig analyse av de kinesiske-norske forbindelsene før og etter Nobelprisen er

Bjørnar Sverdrup-Thygeson, Norge-Kina: Fra isfront til tøvær, Nupi, 2017, http://www.nupi.no/Skole/HHD-Artikler/2017/Norge-Kina-Fra-isfront-til-toevaer

Sitatene fra norsk presses omtale av Ossietzky er hentet fra Arne Stais bok Norsk kultur- og moraldebatt i 1930-årene, Oslo: Gyldendal, 1978, kapittel 5. Hele boka er gjengitt her: https://www.nb.no/nbsok/nb/1d5e1f80e1d813079b3fdb5cf1a207e9?index=2#0

Arbeidet for å få Ossietzky nominert er skildret av Irwin Abrams i Carl von Ossietzky and the First Nobel Prize for Human Rights, London: Joint Annual Convention of the British International Studies Association and the International Studies Association. 1989.

[i] Deutsches Nachrichtenbüro, 24. nov. 1936

[ii] http://www.tv2.no/a/3363168

[iii] Irwin Abrams, Carl von Ossietzky and the First Nobel Prize for Human Rights. London: Joint Annual Convention of the British International Studies Association and the International Studies Association (1989). s. 2

[iv] Aftenposten, 22. nov. 1935

[v] Aftenposten, 29. nov. 1935

[vi] Handels- og Sjøfartstidende 1. feb. 1937.

[vii] Dagbladet 22. nov. 1935

[viii] https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/stortingsarkivet/moter-for-lukkede-dorer/1925-1939/380127.pdf  s. 7.

[ix] PEN er forkortelsen for Poets.Essayists.Novelists. Pen er en internasjonal organisasjon som arbeider for trykkefrihet.

[x] Teksten til Manifestet kan du finne her: https://voxpublica.no/2010/12/charta-08/

[xi]https://www.regjeringen.no/globalassets/departementene/ud/vedlegg/statement_kina.pdf

[xii] Se for eksempel dette intervjuet med fiskeriminister Per Sandberg: https://www.aftenposten.no/okonomi/i/K541e/Sandberg-Temmelig-sikker-pa-lakseavtale-med-Kina-i-2017