Nobels fredspris til EU – en «absurd» avgjørelse?
Ønsket om å skape fred gjennom europeisk samarbeid har vært en grunntanke hos mange fredsprisvinnere i hele fredsprisens historie. Før 1914 tok flere av dem til orde for et Europas forente stater basert på demokrati og frihandel, men første verdenskrig ødela håpet. I mellomkrigstiden fryktet Nobelkomiteen en tysk revansjekrig og ga prisen til politikere som arbeidet for forsoning mellom Tyskland og Frankrike innenfor rammen av Folkeforbundet; men fascisme og nazisme fikk et overtak, og på nytt ble verdensdelen herjet av storkrig.
I et historisk perspektiv passer fredsprisen til EU inn i et større mønster. Helt fra starten av har Nobelkomiteen ønsket å fremme organisert samarbeid mellom stater. Det går en linje fra valgene av prisvinnere knyttet til Den parlamentariske union, Folkeforbundet i mellomkrigsårene og FN etter 1945 – til oppslutningen om det overnasjonale samarbeidet i EU i 2012.
Både EUs grunnleggere franskmennene Robert Schuman og Jean Monet, og senere selve organisasjonen, har flere ganger blitt nominert til Nobels fredspris. Men den sterke motstanden mot europeisk integrasjon i Norge gjorde det lenge problematisk for Nobelkomiteen å samle seg om EU. Nobelkomiteens sekretær, Geir Lundestad, uttalte flere ganger etter 1990 at EU burde ha fått prisen, men han hadde betenkeligheter med å anbefale EU så lenge det fantes komitemedlemmer som ville kunne forlate komiteen i protest mot en slik avgjørelse.
Dersom det blir en oppløsning av EU vil ekstremistiske og nasjonalistiske krefter få større spillerom. Derfor vil vi minne folk i Europa på hva som kan gå tapt hvis prosjektet faller sammen.
Thorbjørn Jagland
Thorbjørn Jagland styrket EUs kandidatur
EUs kandidatur ble vesentlig styrket da Europarådets generalsekretær, Norges mest profilerte EU-tilhenger, tidligere partileder for Arbeiderpartiet, utenriksminister, statsminister og stortingspresident Thorbjørn Jagland, ble leder for Nobelkomiteen i 2009. Han var sannsynligvis innstilt på å tåle en mindretallsprotest mot EU, men en splittet komite med en mulig utmarsj ble likevel aldri noe alternativ. Da EU-motstanderen Ågot Valle fra Sosialistisk Venstreparti måtte trekke seg fra komiteen på grunn av sykdom, ble det mulig å få til enstemmighet i 2012. Valle ble erstattet av biskop Gunnar Stålsett. Han var fremdeles motstander av norsk medlemskap i EU, men anerkjente unionens fredsskapende rolle og stemte for tildelingen.
I Thorbjørn Jaglands begrunnelse ble det slått fast at unionen hadde fremmet fred, forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa. Komiteen la særlig vekt på at EU-samarbeidet hadde skapt forbrødring mellom de tidligere erkefiendene Tyskland og Frankrike som hadde gjort en ny innbyrdeskrig utenkelig. Komiteen verdsatte også at opptaket av Hellas, Spania og Portugal som EU-medlemmer i 1980-årene hadde styrket demokratiet i disse landene. Det samme skjedde etter avslutningen av den kalde krigen, da en rekke sentral- og østeuropeiske stater kom med. Denne utvidelsen innledet en ny æra i europeisk historie, bidro til at skillet mellom øst og vest ble brutt ned og bila mange etnisk-nasjonale konflikter. I tillegg hadde EU satt fart i forsoningsprosessen på Balkan etter oppløsningen av Jugoslavia.
I en tid med store økonomiske vanskeligheter og betydelig sosial uro ønsket Nobelkomiteen å fokusere på EUs stabiliserende rolle og at unionen hadde vært med på å omforme størstedelen Europa fra et krigens til et fredens kontinent. Derfor representerte EU folkenes forbrødring og utgjorde en form for fredskongresser som er hovedkriterier for fredsprisen i Alfred Nobels testamente fra 1895.
Stor misnøye i Norge
EU-prisen var lite populær i Norge. En meningsmåling viste at tre av fire var imot, og mange så på den som et utidig innspill i den norske medlemskapsdebatten. Fra organisasjonen Nei til EU ble det argumentert med at tildelingen var absurd fordi unionen la opp til en kraftig militær opptrapping og oppmuntret til et atomvåpenbasert forsvar i Storbritannia og Frankrike. Det var heller ikke fredsskapende og stabiliserende at EU hadde vist seg ute av stand til å håndtere euro-krisen. Dette hadde skapt arbeidsledighet og sosial nød og ødelagt velferdsstater. I tillegg mente nei-organisasjonen at EU sto for en umenneskelig flyktningpolitikk som førte til at desperate mennesker på flukt fra fattigdom og nød ble både drept, internert uten lov og dom og deportert for at de mange reaksjonære lederne i EU skal sikre EUs grenser.
Den norske Europabevegelsen hevdet derimot at Nobelkomiteen hadde tatt en modig avgjørelse til riktig tid som ville stimulere debatten om unionens utvikling og Norges forhold til Europa. Særlig viktig var det at prisen kunne få folk til å forstå at EU er mer enn kontroll og byråkrati, men først og fremst et freds- og solidaritetsprosjekt.
Det vakte oppsikt at den internasjonalt kjente fredsforskeren Johan Galtung var begeistret for Nobelkomiteens avgjørelse. Han var spesielt opptatt av at EU hadde klart å redusere konflikter mellom folkegrupper innenfor nasjonalstatene og så på unionen som en samarbeidsmodell for andre verdensdeler.
Flertallet av norske fredseksperter var imidlertid kritiske. Blant disse var det en utbredt oppfatning at prisen kom for sent eller at andre hadde fortjent den bedre.
Internasjonale reaksjoner
Også i utlandet var prisen omstridt. Tyske og spanske aviser var i hovedsak positive, men mange svenske og de fleste britiske var avvisende. Flere kommentatorer undret seg over at tildelingen kom på et tidspunkt da verdensdelen sto midt i en økonomisk og sosial krise. Andre mente at nettopp i slike tider trengte EU en oppmuntring og en påminnelse om det opprinnelige fredsønsket som er grunnlaget for det økonomiske og politiske samarbeidet i dagens Europa.
Den britiske pressen var mest kritisk. Den euroskeptiske avisen Daily Telegraph slo for eksempel fast at å ta denne avgjørelsen alvorlig ville være det samme som å gi Nobelkomiteen en status som mange ville si at den ikke lenger fortjener. Den har ikke bidratt til å fremme diplomatiet, men komedien.
En lederartikkel i New York Times illustrerer at det også i USA var delte meninger om 2012-prisen. Avisen sa seg enig at prisen var i tråd med Alfred Nobels testamente, men den poengterte at EU ikke måtte få all ære for å ha opprettholdt freden i Europa etter 1945. Både NATO og USA hadde bidratt til det. Ellers stilte avisen spørsmål om det var riktig av Nobelkomiteen til stadighet å blande seg inn i pågående konflikter isteden for å belønne fredsinnsatsen til enkeltpersoner som Albert Schweitzer og Mor Teresa.
Jubel i Brussel
På høyeste hold i EU ble fredsprisen mottatt med entusiasme. Unionens president Herman van Rompuy uttalte at prisen var en stor oppmuntring for unionens 500 millioner innbyggere og at EU-prosjektet er den største fredsbyggeren i historien. EU-kommisjonens president José Manuel Barroso mente at fredsprisen var fortjent og minnet om at EU ble grunnlagt på ruinene av et Europa som var ødelagt etter andre verdenskrig. Det må man aldri glemme. Senere forente EU kontinentet som var splittet av den kalde krigen.
I 2012 sto Den europeiske union overfor krevende utfordringer. Årene som kommer vil vise om organisasjonen klarer å leve opp til den store anerkjennelsen som er forbundet med Nobels fredspris.