Fagsnakk fra Cappelen Damm

Richard Rortys romantiske reformasjon

I fjor feiret vi Reformasjonens 500-årsjubileum, og dermed også den tyske munken og teologen Martin Luther, protestantismens far. Som en etterslenger til reformasjonsjubileet utkommer nå Filosofi som poesi, en fortettet og populær fremstilling av livsverket til vår tids Luther, nemlig den amerikanske pragmatisten Richard Rorty (1931-2007).

Da Rorty i 1979 publiserte boken han først ble kjent for, Philosophy and the Mirror of Nature, ble den sett som et frontalangrep på filosofien selv. Det var ikke uten grunn, for Rorty meislet der ut en ganske nådeløs kritikk av filosofiens tradisjonelle formål og selvforståelse. Ifølge én kommentator innebar boken nettopp at Rorty «spikret […] 95 teser til døren på det analytiske [filosofiske] etablissementet».[i] Mange så boken som et svik, nærmest som et bakholdsangrep på filosofien fra en av deres egne – altså omtrent slik Luther, den katolske munken og presten, i sin tid hadde vendt seg mot katolisismen.

kontroversiell

Dette var imidlertid bare startskuddet for en lang og produktiv karriere som skulle gi Rorty et rykte som en filosofiens femtekolonnist. På samme måte som Luther ble også Rorty svært kontroversiell. En av Rortys filosofkolleger oppsummerte på et tidspunkt hans rykte slik:

«Rorty har nå fornærmet og støtt fra seg nær sagt alle – både venstresiden og høyresiden, tradisjonelle liberalere, feminister, samt både analytiske og kontinentale filosofer. Hans «sterke» lesninger av viktige tenkere har for mange fremstått som idiosynkratiske produkter av hans egen fantasi. Han har blitt anklaget for å være «selvtilfreds», «overflatisk», «elitistisk», «snobbete», «kikkersk», «ufølsom» og «uansvarlig». «Rorty-knusing» er nå raskt i ferd med å bli en ny kulturindustri.» [ii]

Sammenlikningen med Luther bunner dog ikke kun i at begge vendte seg mot sitt eget miljø, og heller ikke i at begge – som et resultat av slike vendinger – ble kontroversielle. Et viktigere utgangspunkt for sammenlikningen er at Rorty tok til orde for en overgang til en «postmetafysisk kultur», som på mange måter er analog til Luthers kamp for en overgang til en «postkatolisistisk» tilsvarende. I vår kultursfære har religion gått fra å være en grunnleggende betingelse for våre kollektive – politiske – liv til å bli en privatsak, påpeker Rorty, og legger til at filosofien nå bør lide samme skjebne. Tradisjonelt har det vært helt sentralt for filosofiens formål og selvforståelse at den etablerer et grunnlag for de andre delene av livene våre, ikke minst for politikken.

filosofien er en litterær sjanger

Denne ideen er nå moden for skraphaugen, hevdet Rorty. Vi både kan og bør slutte å tenke at filosofien skal danne et grunnlag for politikk eller, egentlig, for noe som helst. Når filosofien hevder å stille tidløse spørsmål, søke evige sannheter, eller – i en mer moderat utgave – å besitte metoder for å etablere sikker viten, er det en eneste stor forstillelse. Filosofien har verken tidløse spørsmål, evige sannheter, eller noen spesiell metode. Ifølge Rorty er filosofien simpelthen en litterær sjanger. Filosofien tar oss ikke nærmere tingene slik de er i seg selv. Den er i høyden en slags eksistensiell trøst for de spesielt interesserte.

Analogt til Luthers «privatisering» av religiøs tro, forviste Rorty filosofien til privatsfæren. Dermed frarøvet han også filosofien dens oppblåste selvbilde, noe hans kolleger naturligvis tok som en stor fornærmelse. Filosofenes ambisjoner om å speile verden korrekt var uansett bare et ukledelig «forsøk på å unnslippe tiden og tre over i evigheten», mente Rorty. Dens «visjon om å bli et barn av skjebnen, virkelighetens trofaste følgesvenn, sannhetens tro tjener, fornuftens vokter» er et stormannsgalt selvportrett som filosofene med fordel kan legge bak seg.[iii]

Verden har ingen foretrukken beskrivelse av seg selv

Som pragmatist mener Rorty at slike ambisjoner er nytteløse, og at det nå er på tide å kvitte seg med ideen om at språket skal «speile» virkeligheten. Et slikt syn ville gi mening kun om det var slik at verden så å si var laget for at vi skulle representere den med språk. Men det er den jo ikke! Som han skriver: Verden har ingen foretrukken beskrivelse av seg selv. Dermed blir sannhet – som alltid har vært et av filosofiens kjernespørsmål – ikke lenger noe man kan forvente å ha en interessant teori om.

Sannhet er simpelthen «det dine likemenn lar deg slippe unna med», som det heter i et av hans kjente slagord. Vi kan slutte å forvente at språket skal «speile» verden, «representere» korrekt, eller «korrespondere» med ting slik de er i seg selv. Snarere skal vi forvente at språket er nyttig, at det hjelper oss å tjene formålene vi har, alternativt at det forsøker å hjelpe oss å få noen nye formål.

nyromantisk verdensanskuelse

Om filosofien har hevdet eierskap til kriteriene for «korrekt representasjon», kan den imidlertid ikke hevde et tilsvarende eierskap til utvikling av nyttige vokabularer. Det har naturligvis skjedd at slike har kommet fra filosofer og andre «tenkere», men vel så ofte har det kommet fra de som forteller historier, hevder Rorty. Han tar til orde for en narrativ vending, som han knytter til det vi kanskje kan kalle en nyromantisk verdensanskuelse. Når vi ikke lenger ber språket representere korrekt, men isteden å være nyttig, vil vi hige etter innovative fortellinger vel så mye som etter filosofiske avhandlinger.

I motsetning til avhandlingene, kan slike fortellinger – som Rorty kaller «tykke beskrivelser» – besørge et «følelsenes fremskritt». Slike fortellinger kan eksempelvis gjøre oss bevisst på at vi påfører andre smerte på måter vi ikke har vært klar over. Der Rorty altså ser filosofien som helt irrelevant for våre politiske formål, er de tykke beskrivelsene akkurat det motsatte. Det er ikke minst ved hjelp av fortellinger og forestillingsevne at vi kan skape større fellesskap, der forskjeller som før ble ansett som grunnleggende nå betraktes som irrelevante.

Verden er ikke et puslespill, men et sett med sirkler, den ene utenpå den andre

Når Rorty med Filosofi som poesi for første gang oversettes til norsk, er det nettopp denne romantiske delen av hans produksjon som står i sentrum. Han argumenterer her mot det såkalte «puslespill-synet», der man antar at vi kan nærme oss verden som et allerede eksisterende puslespill, der vår oppgave er å finne alle bitene og sette dem sammen på den rette måten. Isteden bør vi feste vår lit til forestillingsevnen, til vår egen kreative evne til å skape virkeligheten vi oppholder oss i. Det er «ingen mur som stenger, ingen omkrets for oss», skriver Rorty, med et sitat av Ralph Waldo Emerson. Verden er ikke et puslespill, men et sett med sirkler, den ene utenpå den andre: Vi kan velge å gjøre vår verden liten, eller vi kan gjøre den stor.

 

Filosofi som poesi ble utgitt på originalspråket i 2016, men består av forelesninger Rorty ga i 2004. Det er interessant å legge merke til at Rortys rykte siden da har forskjøvet seg betraktelig. Med sin nyromantikk forespeilet Rorty en akademisk trend som det siste tiåret har slått i full blomst, der et begrep om «affekter» – altså følelser – har blitt stadig mer sentralt. Dette har ikke gått riktig så langt at Rorty nå anses som ukontroversiell, men det er ganske utvilsomt at vendingen han tok til orde for helt fra 1970-tallet og frem til sin død i 2007 i stadig økende grad matcher tidsånden.

 

Det er derfor ikke altfor søkt å spørre: Er det Rortys romantiske reformasjon som nå er i ferd med å vinne frem?

 

[i] Robert Westbrook, «Pragmatists and Politics: The Richards Bernstein and Rorty» i A Quarterly Review 32(4), 2013: 108.

[ii] Richard J. Bernstein, «Rorty’s Liberal Utopia», Social Research 57(1), 1990: 34.

[iii] Richard Rorty, «Intellectual Autobiography», s. 3.

 

Kristian Bjørkdahl har skrevet innledningen i den norske oversettelsen av «Filosofi som poesi».

 

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Historie, religion og filosofi