Slaget ved Marne i september 1914 markerte at krig ikke lenger er et politisk verktøy, men et ustyrlig monster det er ytterst vanskelig å kontrollere.
Å kåre hvilket slag i historien som er det viktigste, er sannsynligvis like vanskelig som å kåre tidenes beste fotballspiller. Historien er full av dem, og de tilhører ulike epoker i historien som er vanskelig å sammenligne.
Til tross for faren for å ta feil, vil jeg likevel driste meg til å påstå at det slaget som ble utkjempet ved Marne mellom 5. og 12. september i 1914, er det viktigste, i det minste i moderne historie.
Dette var ikke et slag slik man kjente dem fra Stiklestad, Breitenfeld og Waterloo. Dette var ikke et slag som fant sted på et jorde og varte noen timer. Slaget varte en uke, minst, og strakte seg over mange hundre kilometer, og det involverte mer enn to millioner soldater. Hva er det så som gjør at jeg mener at dette er historiens viktigste slag, blant alle vi kan velge ifra?
Det var ved Marne tanken om det avgjørende slaget fikk sitt banesår, eller burde ha fått det. Tyskerne hadde i årene før 1914 gjennom en voldsom opprustning til sjøs, og en offensiv krigsretorikk malt seg inn i et hjørne. Problemene tårnet seg opp på alle kanter. Løsningen ble en militær flukt fremover. Ved å vinne et stort slag, ville resten løse seg selv, trodde man. Om krig skulle bryte ut, var tyskernes plan derfor å knuse Frankrike for deretter å vende seg mot Russland.
Ved Marne møtte de veggen. Det viste seg i praksis umulig å styre en så stor styrke som tyskerne hadde sendt vestover. I tillegg var det umulig å etterforsyne dem på en måte som gjorde at de oppretthold stridsevnen. Og aller viktigst: Franskmennene gjorde selvfølgelig hva de maktet for at tyskerne ikke skulle lykkes med sitt forehavende.
Slaget ved Marne markerte også at krig ikke lenger er et verktøy i politikernes hender, men et ustyrlig monster det er ytterst vanskelig å kontrollere om det først har sluppet ut. Etter slaget ved Waterloo i 1815, for eksempel, dro de krigførende hver til sitt, enkelt sagt. Etter slaget ved Marne grov de seg ned. At tyskerne tapte slaget markerte derfor ikke slutten på krigen, men starten. Selv om franskmenn og briter vant ved Marne, maktet heller ikke de å vinne krigen. Ikke på ytterligere fire år. Poenget er: Moderne samfunn kan ikke beseires gjennom å påføre dem et stort militært nederlag. I det minste har demokratier nærmest mistet evnen til å bryte sammen under ytre påkjenninger.
Det er, som vi selv har erfart i Afghanistan, nesten umulig å avslutte moderne kriger. De varer i det uendelige. Første verdenskrig varte riktignok «kun» i fire år, og ikke i flere tiår slik som de vi nå utkjemper, men den kostet mer enn 15 millioner mennesker livet. Det som skulle være et raskt slag vestover, og som skulle knuse Frankrike på 42 dager, endte med en nesten 1500 dagers lang skyttergravskrig med ufattelige lidelser.
Hva hadde så skjedd, om Tyskland hadde vunnet ved Marne, og Frankrike kapitulert etter planen? Kanskje hadde 10, 20 eller 30 millioner menneskeliv vært spart? Vi skal huske at Spanskesyken som fulgte i kjølvannet av krigen tok livet av langt flere mennesker enn det kuler og krutt hadde maktet. Med en rask tysk seier i 1914 hadde vi også unngått den kommunistiske revolusjon i Russland, fremveksten av nazismen, den andre verdenskrig, oppfinnelsen av atomvåpen og Maos Kina, formodentlig. For Norges del har enkelte hevdet at eneste forskjell ville være at vi ville hatt tysk som første fremmedspråk, og at ambassaden på Drammensveien hadde vært tysk og ikke amerikansk. Ellers ville alt vært som nå. Eller kanskje ikke?
Om Tyskland hadde vunnet første verdenskrig, ville det ha vært en bekreftelse på prinsippet om den sterkestes rett. Og ville Keiser-Tyskland ha sett sine interesser best tjent med å ha småstater i Europa i det hele tatt? Og hva med demokrati og menneskerettigheter? Kanskje sto det mer på spill ved Marne enn man først får inntrykk av?
Denne teksten stod også på trykk i Dagens Næringsliv 13. september 2014.