De sterke reaksjonene på at EU fikk Nobels fredspris kommer delvis av at nordmenn ikke forstår hvor viktig første verdenskrig er, både for det fortidige og det samtidige Europa. Nå bør denne krigen også bli en viktigere dag av den norske nasjonale fortellingen.
Den 11. i 11. 1918 klokken 11, sluttet første verdenskrig, en av de blodigste og mest ødeleggende krigene til alle tider. Så mange som 10 millioner mennesker hadde mistet livet på slagmarken i løpet av de fire årene krigen varte. Over 20 millioner var skadet fysisk og psykisk for resten av livet. Første verdenskrig er selve «ur-katastrofen» som innledet 1900-tallet. Den slapp løs katastrofale krefter som skulle prege resten av århundret og koste ytterligere titalls millioner med menneskeliv gjennom en ny verdenskrig og totalitære staters brutale forsøk på å omforme samfunn og natur.
Historisk parallell
Det utgis stadig flere bøker om denne krigen, i form av vitenskapelige studier, men også dagbøker, memoarer og populærhistorie. Dette har flere årsaker. En er selvsagt at stadig nye generasjoner ønsker å forstå hva deres bestefedre og oldefedre kjempet og døde for.
Men en kanskje vel så viktig årsak, som historikeren Christopher Clark peker på sin nye bok om krigsutbruddet, er at vår tids Europa, etter murens fall i 1989 og 9.11. 2001, på flere måter ligner Europa før 1914.
Det europeiske kontinentet var da ikke dominert av en eller to supermakter og deres maktblokker, men var en ustabil samling av stater med ulike mål. Europeerne slet med å finne en maktbalanse som fungerte, samtidig som terrorisme, nasjonalisme og religiøs ekstremisme skapte store utfordringer for makthaverne. I 1914 ble en multinasjonal union utfordret av aktivister som kritiserte demokratisk underskudd og undertrykkelsen av nasjonaliteters selvråderett. Det var konflikter om frihandel og proteksjonisme, og spørsmålet om hva og hvem Europa ble heftig diskutert. Slik er første verdenskrig som et friskere tema nå i dag; som angår oss mer enn før.
Utviklingen av et tettere europeisk samarbeid begynte etter andre verdenskrig, men det var vel så mye første verdenskrig som var bakteppet. De europeiske statslederne hadde alle vært unge menn under denne krigen. De hadde opplevd hvor fort en verden kunne gå til grunne.
Kontinentet før 1914 var helt annerledes; med keisere, fjærkledde kavalerister, underdanige arbeidere og aristokrater med monokler. Den gamle ordenen gikk til grunne da den moderne krigens redsler viste seg. Gass, bombefly, stridsvogner og maskingevær ødela det ærefulle ved krig.
Nytt Europa-kart
Etterpå ble Europa-kartet ble tegnet på nytt; borte var fire keiserriker. Krigen skapte en hærskare av krigsveteraner, som hadde mistet troen på tradisjonelle løsninger. En av dem var Adolf Hitler. 1900-tallet ble preget av arbeiderbevegelsen, nasjonalisme og demokrati, men også av supermakter, totalitære ideologier, industriell krigføring og atombomben.
Man kan derfor ikke forstå Europa av i dag, uten å ta inn over seg traumet første verdenskrig utgjorde.
Hvor tilstedeværende denne krigen fortsatt kan ses i dagens Storbritannia. Nå i november har de fleste man møter på gaten en rød valmue på brystet. Alle programledere, politikere og alle som viser seg offentlig har en. De bæres i ukene som leder frem til Remembrance Sunday, søndagen nærmest 11.11. Bakgrunnen finner vi i John McCraes berømte minnedikt In Flanders Fields, som åpner slik: «In Flanders fields the poppies blow. Between the crosses, row on row.» Valmuen er et symbol på de som døde i første verdenskrig og senere kriger. De minnes uavhengig av politikk eller om det de døde for var rett eller ikke.
Alle som har vært på bilferie i Frankrike eller Belgia har sett minnesmerkene hver eneste lille landsby har over de falne, ofte med et mindre over de døde i neste krig ved siden av. 11.11. er en dato nordmenn ikke har noe forhold til. Hvis norske skoleelever i det hele tatt møter den er det i TV-dramaer som Downton Abbey, eller Hollywood-filmer som War Horse. Den er ikke del av norsk historieskrivning, klemt mellom annen verdenskrig og 1905 som den er.
Men selv om staten Norge ikke var med, merket krigen også det norske samfunnet. Tusenvis av nordmenn kjempet i de stridende maktenes hærer. Flest i USAs, der så mange som 8000 utvandrede nordmenn deltok. I de amerikanske krigskirkegårdene I Frankrike er det ikke langt mellom norske navn i de snorrette rekkene av hvite gravsteiner. I den kanadiske hæren tjenestegjorde 3000. I andre hærer var det færre, de var frivillige som hadde vervet seg på grunn av eventyrlyst, ideologi eller fattigdom. I tillegg kom 2000 sjømenn som døde etter deres skip ble torpedert av tyske ubåter.
I 1916 døde nær 700 000 tyskere og franskmenn mens de kjempet om Fort Douaumont og andre befestede bakketopper utenfor Verdun i Frankrike. I dag vaier det tre flagg over de sønderskutte restene av fortet: det tyske, det franske og EUs. Skal man forstå det ekstreme 1900-tallet, og utviklingen av europeisk integrasjon og hvorfor det ikke lenger er fare for krig mellom Frankrike og Tyskland, må man begynne med første verdenskrig.
Den fornyede interessen viser at historien ikke er evig og uforanderlig, noe risset i stein. Den tolkes på ulike måter, i ulike tider. Kan en slik omtolkning av historien også bringe første verdenskrig inn i en flik av Norgeshistorien?
Innlegget er første gang publisert i VG 11. november 2012