Formuesskatt som selvskading

Vi bør ikke opprettholde en skatteform som presser vellykte gründere ut av landet, og som gjør et norsk spotify-eventyr utenkelig. En grunnlegger av Spotify med 10 % eierander måtte til Norge ha betalt over kr 20 millioner i formuesskatt per år, eller kr 60 000 per dag. Skulle man lykkes enda mer, blir tallene enda verre.

Med boken La gründere flytte – formuesskattens dilemmaer i krisenes tidsalder gjør undertegnede et forsøk på å tydeliggjøre at formuesskatten er økonomisk selvskading.

Nok å flytte til Strømstad

Det er mange grunner til at Norge nå er nærmest alene i verden med formuesskatt. Andre land har sett at den fungerer for dårlig, ikke minst i krisetider. OECD fraråder formuesskatt. Vil gründere bli kvitt formuesskatt, er det enkelt nok å flytte til Strømstad eller Frederikshavn. For å komme vekk fra den kommunale formuesskatten på 0,7 prosent (den statlige delen er 0,15 %) er det nok å flytte til Bø i Vesterålen (men det spørs hvor lenge det holder).

Selv om bedriften går med underskudd, skal aksjonæren betale formuesskatt. I realiteten er formuesskatten en bedriftsskatt. Aksjonæren må tappe virksomheten for utbytte for å betale skatten. Når selskapet er i krise, blir det helt galt.

Trygg økonomi betyr sikre arbeidsplasser

Korona-krisen har tydeliggjort at Norge trenger bedriftseiere med økonomisk rygg. Man må ha rygg for å stå imot når krisen truer. Private formuer betyr da også trygge arbeidsplasser. Er vi for et privat næringsliv, er vi også, som i alle andre land, for at det finnes private formuer.

Enkelte sier fortsatt at uten formuesskatt får vi nullskattytere. Men uttrykket nullskattyter er falsk retorikk. De med store formuer eier sine verdier gjennom aksjeselskaper. I alle andre sammenhenger enn nullskattyterdebatten ansees aksjonæren å betale sin forholdsmessige andel av selskapets skatt. Skattleggingen av selskap og aksjonær er integrert. Historisk ble selskapsskatten begrunnet som en indirekte måte å skattlegge aksjonæren på, en form for kildeskatt.

Nullskattyter er falsk retorikk

I alle beregninger av norske skattesatser inngår selskapsskatten i aksjonærens skatt, senest i statsbudsjettet for 2020. Samlet skatt på utbytte er beregnet til 46,7 % for 2020. Her inngår utbytteskatten på 31,68 % og selskapets skattesats på 22 %. Finansdepartementet sier uten nærmere forklaring, fordi det er så selvfølgelig, at den oppgitte utbytteskattesats på 46,7 % «inkluderer selskapsskatt». Hvis aksjonæren ikke hadde mottatt utbytte, ville likevel selskapsskatten på 22 % indirekte redusere hennes verdier i selskapet. – Også internasjonal skattestatistikk hensyntar selskapsskatten som del av aksjonærens skatt på utbytte.

Det er i praksis umulig å bli nullskattyter ved å sette et selskap mellom seg selv og inntekten. Bare prøv! Plasser et selskap mellom deg selv og en inntekt på kr 100 000. Du har bare tilgang til kr 78 000 etter at selskapet har betalt sin (din) skatt på 22 %. Påstår noen at du er nullskattyter, må de forklare hvor de kr 22 000 forsvant.

Formuesskatten rammer allerede ved kr 1,5 millioner i «formue», anførselstegn fordi alle vet at dette ikke er noen formue, men knapt nok til å kjøpe et toalett sentralt i en norsk by. Av de kr 16 milliarder formuesskatten innbringer, kommer en stor del fra personer med en normal økonomi.

Konfiskasjon med lave renter

Egentlig er det tankevekkende at formuesskatten er opprettholdt under et langvarig lavrentescenario. Med inflasjon og renter på knapt 1-2 %, er avkastningen negativ eller null før skatt. Etter inntektsskatt på 22 % forsterker en formuesskatt på 0,85 % formuesskattens konfiskatoriske virkninger. Ingen kan nå si at lavrentescenariet forsvinner med det første. Å opprettholde formuesskatten er da å holde frem med et skattesystem som for mange mennesker er konfiskatorisk og altså gir en samlet skatt på mer enn 100 % av realavkastningen.

Å oppheve formuesskatten gir et provenytap på kr 16 milliarder. Det er et stort tankekors at de ikke-sosialistiske partier i 2006 godtok å innføre utbytteskatt, men uten å ha en bindende avtale om samtidig å fjerne formuesskatten. Begge skatter gjelder til dels de samme grupper, og det offentliges inntekter er over tid til dels sammenfallende. Utbytteskatten ga de mest naturlige vekslepenger til å bli kvitt formuesskatten.

I Norge er boligbeskatningen rotete. Få eiere av boliger kjenner sin totale boligskatt som utgjøres av både en netto kommunal og statlig formuesskatt, og en brutto kommunal eiendomsskatt. Satsene, bunnfradrag og til dels grunnlaget er forskjellig. En stor del av det offentliges inntekter fra formuesskatten gjelder bolig. Opphevelse av formuesskatten kunne kombineres med en reform av eiendomsskatten der den økte like meget som eiere av fast eiendom sparte i formuesskatt.

FOR VIKTIG TIL Å TIE STILLE

Debatten om formuesskatten har kjørt seg fast. Ett er at mange ikke tør ytre seg. Også på statsministernivå har man ved navns nevnelse latterliggjort næringsdrivende som har klaget over formuesskatten. NHO tør nærmest ikke ta i temaet. Dermed glemmer man at det kan bli enda verre siden Ap har sagt de vil heve skatten med 40 % (fra 0,85 % til 1,2 %) som er det siste Norge nå trenger. Frp har lagt seg på en linje der eiendomsskatten ikke skal røres, som gjør det vanskelig å nå frem til en mer oversiktlig og rasjonell beskatning av fast eiendom.

Et kompromiss har vært å redusere formuesskatten for arbeidende kapital, definert som aksjer og driftsmidler. Aksjer skal verdsettes til 65 % som betyr at skattesatsen blir 0,55 % (0,85 x 0,65). Viser det seg politisk umulig å oppheve formuesskatten, bør man i hvert fall fortsette med å redusere verdsettelsen av arbeidende kapital.

Man skal også huske at mange med aksjer med redusert verdsettelse har vært utsatt for sterkt økende verdsettelse på de faste eiendommer virksomhetene eier. Dermed er det til dels skjevt å snakke om lettelser i den totale formuesskatten for en del av de berørte.

Temaet er vanskelig, men formuesskatten er for skadelig for norsk økonomi og arbeidsplasser til at debatten kan ligge.