Somaliske Amina var alltid fullt til stede i klasserommet, med smil, humør og masse energi. Jeg fikk inntrykk av at hun i likhet meg hadde glede av klang i ord, som er nyttig når man skal bli bevisst på ordenes lydlige form. Den somaliske muntlig overleverte poesien som hun trolig var oppvokst med, kan minne om håvamål med sine bokstavrim. Barneflokken til Amina rimte også godt i forhold til hverandre. To og to barn hadde navn på samme forbokstav: Ayan og Anwar, Said og Sumaya, Nuur og Naima, Hani og Hassan.
Amina likte å lære norsk, og hun var heller ikke fremmed for tanken om å lære de der bokstavene. Hun var slett ikke uvillig til å pugge bokstavnavn. Lesing virket også som en god ting, sånn i prinsippet. Men hun var ikke dum. Hun gadd – som voksne flest – ikke å bruke masse energi på noe hun ikke hadde en ekte målsetning bak. Og hun hadde jo klart seg fint i over 40 år uten å kunne lese bokstaver.
Da jeg spurte Amina om hun hadde lyst til å lære å lese, svarte hun ja. Jeg vet ikke om det var et høflig svar eller om hun faktisk hadde litt ekte lyst. Men jeg spurte videre, for man merker ofte på innsatsen om noen virkelig har lyst til å lære noe, eller om det er noe man er med på for å glede læreren.
– Hvorfor har du lyst til å lære å lese?
Hva har du lyst til å bruke lesingen til når du har lært det? spurte jeg.
– Det har jeg ikke tenkt på. Hva syns du?
– Kanskje det kan være lurt å kunne lese på butikken, for eksempel?
Sånn at du kan se hva du kjøper, og hva det koster, foreslo jeg.
– Ja, kanskje det.
Det ble påske, og jeg arrangerte påskeegg-jakt med lese-oppgaver for å finne frem til påskeegget. Det store egget var fylt med påskesjokolade for tradisjonen sin del, og siden vi hadde en diabetiker eller to i klassen, hadde jeg også lagt nedi pistasjnøtter. Amina lurte på hvor jeg hadde kjøpt nøttene og om man kunne kjøpe dem på Rema 1000. Jeg viste henne nøtteposen og sa at den kunne kjøpes på Rema 1000. Hun ble glad, for hun hadde lyst til å kjøpe pistasjnøtter på nærbutikken. Jeg spurte om hun ville skrive ned ‘pistasjnøtter’, så hun kunne se etter det i butikken, men hun lurte på om hun heller kunne få posen. Det kunne hun selvfølgelig. Og hun brukte nøtteposen til å ‘lese på’ når hun skulle finne pistasjnøtter på sin lokale Rema 1000.
Lesing er mer enn å lese bokstaver, men vanligvis innebærer det også bokstaver, ikke bare farge og stil på en nøttepose. Så jeg lette videre etter lesemotivasjon som kunne få henne til å få ekte lyst til å lære å lese bokstaver. Det kom av seg sjøl en dag da vi tilfeldigvis snakket om vafler. Amina hadde skaffet seg et vaffeljern og hadde begynt å steike vafler til familien. Fram til nå hadde de alltid kjøpt vaffelrøre på pose, men Amina hadde lyst til å lære å lage ekte vaffelrøre. Vi hadde ikke tilgang til skolekjøkken, men jeg fant en oppskrift og skrev den på tavlen. Vi leste den sammen, og hun skrev den av. Det var først da hun virkelig fikk nytte av bokstaver, skjønt barna med de velklingende navnene antagelig måtte hjelpe henne med å lese oppskriften hjemme de første gangene. Men en ekte lesemotivasjon var vekket fordi hun så at hun kunne få personlig nytte av lesekunsten.
Leseøyeblikk
Ingrid Alnes Buanes har jobbet mye med alfabetisering og leseopplæring i løpet av 23 år som norsklærer for voksne innvandrere med lite eller ingen skolebakgrunn. Hun deler i denne serien egne erfaringer med gode leseøyeblikk med alfaelever. Vi får være med når magi oppstår ved at noen knekker lesekoden eller skjønner hvilken verdi leseferdigheten har.
Ingrid Alnes Buanes har, sammen med kollega Jon Olav Ringheim skrevet læreverket Hei! abc for voksne som skal lære å lese. Hun er også forfatter av Ida, en serie på 8 lettleste bøker for unge og voksne som har knekt lesekoden og trenger lesetrening.
Les også del 4 av serien om elever som knekker lesekoden: Leseøyeblikk del 4: Leseglede – Fagsnakk