En slange selger sykler på Tøyen. Erfaringer fra en språkkafé, del 2

Vi hadde en modell hvor tiden ble delt mellom samtale/diskusjon og oppgaver med kreative innfallsvinkler. Sang var også et hyppig innslag. Vi var bevisste på regi og styring for at alle skulle få mulighet til å komme til orde og føle seg sett. Her var oppgavene til god hjelp, med klare rammer å forholde seg til. Deltakerne ble fordelt i små grupper, med en frivillig som samtalepartner/gruppeleder. Det var en veksling mellom gruppeaktivitet og opplegg i plenum. Innimellom hadde vi oppgaver hvor hver enkelt jobbet for seg, for siden å dele tankene i fellesskap. Vi brukte mest tid i gruppene, men å gjøre noe sammen bygget opp under fellesskapet og ga oss en språkkaféidentitet.

Denne malen hadde vi som utgangspunkt:

– Kosekvarter (fri snakk i grupper, te, kaffe med mer)
– Enkel presentasjon av deltakerne, i grupper, plenum eller begge deler
– Ord og uttrykk
– Samtale/diskusjon i grupper over et gitt tema, ev. med oppsummering/deling av noe i plenum
– En språkøvelse, en sang, noe morsomt og engasjerende
– Praktisk info

Du skal høre mye før ørene faller av

Noe vi ofte brukte og som var populært blant deltakerne, var norske ord og uttrykk. Vi prøvde å unngå uttrykk som var gammelmodige og sjeldne i daglig bruk. Det beste var egentlig det som kom fra deltakerne selv – ord eller talemåter de hadde stusset over eller syntes var morsomme. Rett og slett, først og fremst og det er ikke bare bare var noe av det våre deltakere ville snakke om. Det er lett å misforstå uttrykk fra et annet språk. Når vi tok opp disse uttrykkene sammen, kunne det gå an å le litt av feilkoblingene.

I noen tilfeller fantes det samme uttrykket på flere språk, med noen nyanser. Da vi kom inn på det er bare blåbær, kom en deltaker med ikke bare fersken, fra farsi. Blant klassiske norske ordspråk fant vi også ofte likheter i andre språk. Noen uttrykk kunne være så å si identiske, men handle om et annet dyr, f.eks. Det er overraskende hvor universelle en del av disse «typisk norske» uttrykkene er. Det gir en følelse av fellesskap. Det å kunne noen norske uttrykk og talemåter tenker jeg kan bidra til en opplevelse av å være mer «innafor», man føler seg litt mer norsk.

En polsk deltaker fortalte om en gang det hadde regnet fisk!

Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det

Sitater og ordtak kunne også fungere som inngang til samtale. For eksempel om barn og barneoppdragelse, et populært tema. Ett barn er som ingen. To er som ti. Hvem var enige i det? Hvilke erfaringer hadde deltakerne? Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Her ble det åpnet for prat om både vær og klær. Klær skaper folk. Enig eller uenig? Klær til fest, kjøpepress, her var det mye å ta tak i. Alle kunne bidra med væropplevelser, for eksempel det første møtet med snø. En deltaker fortalte med stor innlevelse om da det regnet fisk! Om det var fakta eller et utslag av livlig fantasi, vet jeg den dag i dag, ikke. Uansett ble det en god historie!

I starten prøvde vi å få deltakerne til å komme med snakketemaer. Det fungerte ikke så godt, så vi endte med å finne emnene selv. Da var det også lettere å gjøre forberedelser til kveldene. Av populære samtaletemaer var: hvordan bli kjent med nordmenn, reise, høytider, dyr og penger. Hva ville man bruke pengene til om man vant i lotto? Her var det kun fantasien som satte grenser.

Noe som ofte ble tatt opp, var hvilke høflighetsfraser man bruker til forskjellige anledninger. Hva svarer man på spørsmål som: Hvordan går det? Hvordan står det til? Og når sier man takk? Hvordan hilser man? Hva sier og gjør man om man blir bedt i selskap? Etter ønske fra deltakerne hadde vi av og til rollespill i grupper, med dette som tema.

Jo flere kokker, dess mere søl. Mat kunne alle snakke om, også de som ikke hadde så høyt språknivå. Her var bilder og plansjer til stor hjelp. Vi hadde et lite lager av rekvisitter: postkort, knapper, kart, lapper med temaer og forskjellige typer bilder, for å nevne noe. Om praten stoppet opp i gruppene, kunne de alltids finne noe i rekvisittkassa til inspirasjon.

Noe vi ofte brukte som introduksjon til samtaler og diskusjoner, var tankekart. Det skal kunne gi minst 60 % flere ideer enn om man bare oppgir et tema. Vi skrev et ord på tavla, og sammen med deltakerne assosierte vi fritt ut fra ordet og lagde nye sirkler med ord som var forbundet med det opprinnelige. Ordene som nå kom fram, ble satt i nye sirkler, nye ord ble assosiert ut fra dem, osv. Dette ga oss også et felles ordforråd å prate ut fra.

*Det snakkes, lekes og synges. Glad latter høres opp i biblioteket

Hvordan hjelpe deltakerne til å forsere språkbarrieren? Vi hadde en del uformelle, morsomme innslag for å løse opp og få deltakerne til å «glemme» at de snakket norsk. Idealsituasjonen var at de var så ivrige at de bare pratet i vei. Det viktigste da var ikke at de snakket riktig, men at de øvde seg på å hoppe uti det – at de ikke behøvde å være redde for å dumme seg ut. Vi ønsket at læringssituasjonen skulle være preget av undring og fantasi, alvor og lek, en variert sansebruk og mulighet for å tenke utover øyeblikket. Hvordan oppnå dette? Vi brukte mye snill, inkluderende humor. For eksempel ved å se det absurde i det norske. Vi la opp til engasjement fra deltakerne. Blant annet ved å gjøre en del morsomme, rare ting.

Oppgaven som resulterte i de merkelige setningene tidligere i innlegget, er opprinnelig en selskapslek, men på språkkafeen kalte vi den «Subjekt, verb, sted».  Tavla ble snudd vekk fra deltakerne, vi streket opp tre kolonner loddrett og 12–15 linjer vannrett. Øverst i hver kolonne sto det «Subjekt», «Verb», «Sted».

En etter en av deltakerne kom med forslag til et subjekt (et dyr, en kjendis osv.). Ordene ble notert nedover i første kolonne på tavla. I neste runde kom deltakerne med verb (handlinger), som ble notert nedover i andre kolonne. Til sist gjaldt det å komme med steder, som ble skrevet i siste kolonne.

Den som ledet oppgaven, leste opp setningene som hadde oppstått. Så ble tavla snudd, så deltakerne kunne lese ordene i tillegg til å høre dem. Var preposisjonene passende? Hvis ikke rettet vi på dem i fellesskap. Kanskje noen lærte noen nye ord? Oppgaven kunne utvides ved at setningene ble skrevet på lapper og fordelt i gruppene. De skulle finne ut hvorfor – f.eks. hvorfor «elefanten gråter i svømmehallen», hva hadde skjedd? Dette ga små fortellinger. Gruppene presenterte svarene/historiene i plenum.

Alle har fantasi

I min jobb som veileder i kreativ skriving overrasket det meg stadig hvor mye kreativitet som lå latent og ventet på å bli vekket til live. Det overrasket ofte også de skrivende selv. «Jeg har ikke fantasi», kunne de si. «Jeg kan ikke skrive.» Men simsalabim, så ble det tryllet fram ord og setninger. Det samme opplevde jeg på språkkafeen.

I en artikkel fra Kopinors serie Fabelaktig formidling intervjues bl.a. hjernetreningsekspert Frank Wedde. «Fantasien står sentralt og er en slags superkraft som nesten bare venter på å vekkes. – Ingen god og hurtig hukommelse uten fantasi, forteller Wedde.»** Dette fikk vi erfare på våre språkkafékvelder. Ikke minst fikk vi erfare fantasiens mulighet til å løfte oss opp over hverdagslivet og skape god stemning.

Det kan være lettere å prate i vei om man «er» en annen person. Følgende oppgave engasjerte og satte fantasien i gang: Alle kom med eksempler på hodeplagg, de ble notert på tavla. Dermed hadde vi et felles ordforråd. Hver gruppe fikk utdelt hver sin hatt. Oppgaven lød: «Hvem eier eller eide hodeplagget? Kjønn? Alder? Nasjonalitet? Nevn en anledning hatten ble brukt.» De fikk litt tid til å lage en liten historie og velge hvem som skulle ha på seg hatten.

Her er en smakebit på resultatet: En dame fra en av gruppene reiser seg, iført en grønn stråhatt. Hun skal i bryllup, forteller hun. Hennes søster skal gifte seg, for fjerde gang. Bryllupet holdes i Italia, derfor har hun kjøpt seg denne. Stråhatten kneiser elegant og freidig på toppen av en hijab.

Syng, syng, syng og vær glad

Sang var ofte et innslag på språkkafeen, vi fant gjerne sanger som passet til kveldens diskusjonstema. Vi brukte helst sanger som ikke hadde for mange vanskelige eller gammelmodige ord. Noen ganger var vi så heldige å ha en frivillig eller en deltaker som kunne akkompagnere på gitar. Jeg er ikke av dem som har særlig god hukommelse, men jeg husker mange utenlandske sanger. På tysk, fransk, russisk, finsk, ungarsk, hebraisk, arabisk. Plukket opp på alt fra internasjonal folkedans til sommerleir, teaterkurs og folkehøgskole. De sitter klistra. Norske sanger er det verre med. Jeg har lurt på hva dette kan komme av. Får jeg noe gratis fordi jeg ikke er lommekjent i disse språkene? Postdoktor Nora Kulset skriver følgende om musikk og hukommelse: «Alle som bare husker teksten på en sang når de samtidig synger melodien på den, vet at her er det noe som på mystisk vis er knyttet sammen (…) fordi det eneste området i hjernen som aktivt mottar, behandler og kartlegger musikken, også er det området som er aktivt når vi henter minner og tanker opp fra både langtids- og korttidshukommelsen (rostromedial prefrontal cortex). Musikken og hukommelsen går derfor hånd i hånd, og nettopp derfor er det så mye lettere å huske en tekst eller ei regle når det er en melodi eller en rytme. Musikken ’trigger’ rett og slett hukommelsen.» ***

Ikke alle deltakerne på språkkafeen var like begeistret for å synge i utgangspunktet. For noen ble det vel mer resitering enn sang, men å snakke i rytme er heller ikke så dumt. Uansett ble sangen et positivt innslag som bidro til fellesskap.

Nora Kulset fortsetter: «Gjennom å kunne synge med andre, skaffer man seg et innpass i et sosialt fellesskap som gjør at det blir lettere å være sammen selv om man ikke kan produsere masse meningsbærende språk på egen hånd. Fra før av vet vi at det å synge sammen bidrar til frigjøring av mange ulike lykke- og antistresshormoner og det øker fellesskapsfølelsen.» ***

Sang ble en del av identiteten vår. Det gjaldt å overbevise deltakerne om at dette ikke bare var noe barnslig tøv. Entusiasme smitter, så vi fortsatte å synge! Fast innslag på hver sesongavslutning var Fader Jakob på diverse språk. Vi valgte språkversjoner ut fra bakgrunnen til de som var til stede. Der var det vi norskinger som var på glattisen. Kanskje litt deilig for deltakerne å snu rollene? Den norske versjonen tok vi også i kanon, til stor forlystelse for de bibliotekansatte i etasjen over.

Og med disse tonene lar jeg inn innlegg nr. to om språkkafeen på Tøyen klinge ut …

Kilder og fotnoter:

*Sitat fra daværende filialleder på Tøyen, Anita Harby i Prat, les, klikk. Biblioteket som integreringsarena av B. Berg og P. Kermit. NTNU Samfunnsforskning, 2015, s. 28.

**Fra Kopinors artikkel i serien Fabelaktig formidling: Effektiv læring med hjernen i sentrum av Katrine Johannesen.

https://www.fabelaktigformidling.no/artikkel/effektiv-lring-med-hjernen-i-sentrum

***Fra foredraget «Musikk og språkutvikling» av Nora Kulset, Kompetanse Norge-konferanse Oslo 24.04.13. Basert på Kulsets masteroppgave: Musikk og andrespråk, NTNU, Trondheim 2012.