I 1992 bestemte en nordisk samekonferanse i Helsingfors at nettopp 6. februar skulle være samisk flaggdag, eller samefolkets dag/samenes nasjonaldag. Det var ikke en tilfeldig valgt dag. Syttifem år tidligere, 6. februar 1917, var samer fra hele Norge, nord og sør, og også fra svensk side av riksgrensen, samlet for første gang til landsmøte. Det fant sted i metodistkirken i Trondheim. Tidligere hadde det vært lokale møter, men aldri før en samling av samer på tvers av landsdeler og statsgrenser.
felles samiske interesser
Samemøtet i 1917 hadde viktige ting å diskutere; reindriftsloven, samiske organisasjonsspørsmål, skolesaken og det samiske språket sin status var blant sakene som stod på agendaen.
Møtet sendte en tydelig melding til myndighetene i Sverige og Norge: Reindriftslovgivningen måtte endres slik at den ble i tråd med samenes interesser, og samene måtte få undervisning på sitt eget språk. Det implisitte budskapet var at samene nå hadde organisert seg, slik kvinnene og arbeiderklassen allerede hadde gjort. På landsmøtet fikk samene drahjelp i organisasjonssaken fra Arbeiderpartiets fremste agitator, Martin Tranmæl.
fornorskingspolitikk
Sakene som ble behandlet på møtet må ses på bakgrunn av den politikken den norske og den svenske staten hadde ført og førte overfor samene. I Norge hadde fornorskingstiltakene blitt stadig mer omfattende siden midten av 1800-tallet, da fornorsking ble lansert som et politisk mål. Det rammet barna i skolen spesielt hardt, for de fleste steder foregikk undervisningen etter hvert bare på norsk, ikke samisk. Fornorskingspolitikken strakte seg også til kirken, og etter hvert til de fleste av livets områder.
Fornorskingspolitikken er en svart del av historien, og den bidro til å gjøre mye i samisk kultur skambelagt.
BEITERETT
Reindriften ble rammet av at jordbruket fikk lov til å ekspandere i tidligere samiske områder. Den norske staten så også med uvilje på at svenske samer hadde rett til å krysse statsgrensen for å bruke sine gamle beiteområder. Samene fryktet dette skulle bli vanskeligere med den økende nasjonalismen etter unionsoppløsningen i 1905.
foregangskvinnen Elsa Laula Renberg
Den sentrale personen bak 1917-møtet var Elsa Laula Renberg, datter av samer som drev reindrift i grensetraktene mellom Helgeland og Västerbotten. Hun hadde tatt realskole, var utdannet jordmor, og hun hadde allerede vært med på å stifte verdens første sameforening (i Sverige) i 1904. Samme år utgav hun pamfletten Inför Lif eller Død? Sanningsord i de Lappska Förhållandena. Der tok hun opp to viktige saker: betydningen for den samiske befolkningen av at de fikk anerkjent retten til land og vann, og at samene fikk skikkelig skolegang. Hun prøvde dessuten å påvirke både den svenske riksdagen og kong Oscar 2.
Elsa Laula giftet seg med reindriftssamen Thomas Pedersen Toven fra Vefsn i Nordland. De tok fellesnavnet Renberg, fikk seks barn, og flyttet etter hvert til Brurskanken reinbeitedistrikt sør for Mosjøen. I 1907 bidro hun til å stifte en sameforening på Helgeland, Brurskankens Lapforening, og 1910 var hun med på å stifte Brurskankens samiske kvindeforening.
Brurskankens samiske kvindeforening var initiativtaker til landsmøtet i 1917, og det var Elsa Laula som ba om statsstøtte til møtet. Det ble innvilget og dermed kunne rundt 100 samer fra Norge og Sverige, møtes i Trondheim.
Elsa Laula var en foregangskvinne på linje med de norske kvinnene som er blitt kjent for å ha gått i spissen for kampen for allmenn stemmerett; Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen. Hun var også en kvinnelig foregangssame på linje med samiske menn som ofte nevnes; læreren Henrik Kvandal, den første samiske stortingsrepresentanten Isak Saba, og lærer, forfatter og redaktør Anders Larssen, som blant annet undersøkte sjøsamenes historie.
kampen for anerkjennelse
Møtet i 1917 var viktig – men mer symbolsk enn praktisk – for i mellomkrigstiden hadde det å organisere samene på kryss og tvers av lange avstander store omkostninger både økonomisk og tidsmessig.
Verden gikk inn i en økonomisk krisetid på slutten av 1920-tallet, og det merket også samene. Det å klare seg ble viktigere enn å organisere seg og kjempe for samesaker, og myndighetene var ikke behjelpelig. De ville helst at samene ikke organiserte seg eller stilte krav – dette var i en av de hardeste fornorskingsperiodene i norsk historie, og med et svært negativt syn på samisk kultur og på samene selv.
Det var først etter 2. verdenskrig fornorskingspolitikken ble nedbygd og formelt – om ikke reelt – avsluttet. I 1959 ble samisk igjen tillatt som undervisningsspråk i skolen. Samene er senere blitt anerkjent som folk, med en egen grunnlovsbestemmelse og med rettigheter til land og vann, selv om rettighetsspørsmålene ennå ikke er endelig avgjort. Anerkjennelse kom etter lange kamper mot flere norske regjeringer, men med støtte fra Høyesterett og mange fagmiljøer. I dag finnes et eget sameting og egne samiske utdannings- og forskningsinstitusjoner. Indre Finnmark tingretter er dessuten førsteinstansdomstol for kommunene Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Tana og Nesseby – altså de største samiske kommunene.
markering av hundre års kamp for samisk språk og kultur
Da 100-årsdagen for møtet i 1917 skulle markeres i Trondheim i 2017, ble det ikke bare en samisk markering. I tillegg til representanter for sametingene i Norge, Sverige og Finland, deltok også Kong Harald og representanter for storting og regjering. Feiringen gir et godt bilde av samarbeidet mellom det samiske og norske samfunnet.
Dagen åpnet med salutt fra Kristiansten festning. Deretter var det jubileumsgudstjeneste i Nidarosdomen, utstillinger og jubileumsforestillingen Jielemen Aavoe, Vidderna inom mig, i Olavshallen med det samiske nasjonalteateret Beaivváš og Kringkastingsorkesteret (KORK). I tillegg viste man teaterforestillingen Elsa Laula og avholdt en stor jubileumsmiddag.
Sametingene i Norge, Sverige og Finland holdt møter i Trondheim under jubileumsuken, og de respektive presidentene ledet flere av arrangementene. Samerådet holdt også sin 21. samekonferanse fra torsdag 9. februar i Trondheim.
De mange flotte kulturinnslagene viste styrken i det samiske samfunnet i dag. Men samenes historie er ikke bare harmonisk.
De mange flotte kulturinnslagene viste styrken i det samiske samfunnet i dag. Men samenes historie er langt fra harmonisk, noe også statsminister Erna Solberg tok opp i sin tale. Fornorskingspolitikken er en svart del av historien, og den bidro til å gjøre mye i samisk kultur skambelagt. Mange har mistet det samiske språket som følge av fornorskingspolitikken, påpekte hun, og hun takket ildsjelene for at stadig flere har fått språket tilbake og nå velger å bruke det. Det er et sårbart språk og en sårbar kultur, og vi har alle et felles mål om å styrke det, uttalte statsministeren.
På samenes nasjonaldag i 2004 ble det samiske flagget heist for første gang utenfor det norske stortinget, og i dag er 6. februar offisiell flaggdag også i Finland og Sverige – med heising både av det samiske og de respektive nasjonalstatsflaggene.
