«Om hundre år er allting glemt», heter det i et dikt av Knut Hamsun. Men det stemmer ikke. Vi leser fortsatt Hamsuns romaner, vi skriver om han i litteraturhistoriene våre, og vi grøsser når vi leser hvordan han hyller nazismen. Etter hundre år er lite glemt.
I samlinga Vårar seinare (2014) av Anna Kleiva handlar mange av dikta om unge menneske som mistar livet i bilulykker. I diktet vi skal lese, er det vår, og «bilane renn gjennom gatene».
Det finnes ingen kontrakt, ingen overenskomst, ingen avtale som passer begge parter, sier Annabelle Despard i et av diktene sine. Og partene, det er naturen og oss.
Stemmeseddelen du skal legge i urnen om ei uke, er et maskinelt og tilsynelatende nøkternt dokument. Da er det fint at Harald Sverdrup minner oss på hva som står på spill.
Vil du vere heil ved, eller vil du vere ein blome? Kanskje kan vi lese diktet «Du vil berre vera» av Olav H. Hauge som eit vennleg skråblikk på oss menneske i sommarsola.
Ukas mandagsdikt av Astrid Hjertenæs Andersen handler om alderdom, men kan kanskje også trøste små og grå lærere i mai.
I Rudolf Nilsens dikt Storby-natt står den menneskeskapte og varme byen i kontrast til den mystiske og skremmende naturen.
M. Seppola Simonsen vant Tarjei Vesaas’ debutantpris for samlinga Hjerteskog/Syđänmettä, med undertittelen «kvenske dikt». Les et av diktene om språk og språkløshet i grenseland.
«Brennende kjærlighet» av Ingvild Rishøi er et rim for barn, men også eldre lesere kan fryde seg over den håpløse kjærligheten mellom en brennesle og en brennmanet.
Det verste jeg visste som liten, var å dra slipestein, forteller Alf Prøysen i 1964. Han syntes at han gjorde noen vondt med det. Barndomsminnene kan vi finne igjen i en av hans mørkeste viser: Slipsteinsvæilsen.