Den nyeste runden i debatten om norskfaget begynte med språket i en lærebok for ungdomsskolen. Litteraturkritiker Knut Hoem mente at språket var akademisk tåkete og at begreper som «lesestrategier» tok plassen til det som burde være kjernen i faget, nemlig skjønnlitteraturen. Kritikken av norskfagets innhold og arbeidsmåter har blitt debattert av andre, men kritikken av fagspråk har i liten grad blitt kommentert.
Er det sant at fagbegreper tapper språket for livskraft?
Hoem syntes læreboka var skrevet i et tørt, abstrakt språk som fjerner elevene fra gleden ved faget. Under den TV-overførte debatten om norskfaget på Parkteateret 1. mars harselerte komiker Linda Eide over «kompetanseheving» og «kompetansehevingskompetanse» som eksempler på hvordan vi roter oss inn i en språkbruk der en spade ikke lenger er en spade, men et graveredskap.
De er begge på sporet av det den franske essayisten og poeten Annie Le Brun så treffende beskriver som «bedragerske omtrentligheter» i essayet Virkelighetsoverdose, som jeg leste for noen år siden. Le Brun skriver om et pseudovitenskapelig, falskt objektivt språk som demper ubehag, slik tapet ved å være døv skjules i ordet «hørselshemmet», eller tilstedeværelsen av makt skjules når en ikke-statlig organisasjon kalles «en NGO». Slik språkbruk tømmer språket for kraft til å utsi det sanne livet, og gir oss i stedet en overdose av meningsløs virkelighet, hevder Le Brun.
mer presisjon
Det er viktig å holde tunga rett i munnen her. Noe av problemet kan skyldes at vi i kunnskapssamfunnet overfører vitenskapenes språk til hverdagsspråket. Da blir det ikke alltid klart for alle hva vi snakker om, og når ordene mister sin forankring, blir de omtrentlige. Men det betyr ikke at fagspråk er en styggedom. Litt enkelt sagt etterstreber vitenskapene presisjon i sin beskrivelse av et bestemt utsnitt av verden, og dermed kan det være helt nødvendig å holde «livet» på en armlengdes avstand.
Som redaktør for akademisk litteratur vil jeg si at faglitteraturen snarere trenger å dyrke mer presisjon. Bedragerske omtrentligheter sniker seg nemlig inn i fagspråket også, for eksempel i verbene: man «adresserer» uten konvolutter, «reflekterer» uten speiling og «representerer» uten representanter, og resultatet er at det virker uklart hva det ene egentlig gjør med det andre. Sammenhengen mellom det ene og det andre uttrykkes også omtrentlig når «i forhold til» brukes om de fleste typer relasjoner, eller at alt «handler om» noe med «fokus».
Grunnen til at akademikere skriver slik kan være at de ikke gjenkjenner språklig slapphet, fordi de aldri har blitt gjort oppmerksom på det. Det kan også være at de synes en gåtefull omtrentlighet høres litt akademisk flottenfeiersk ut, og mener at hensyn til leservennlighet ikke er så viktig. Det kan dessuten være fristende å kutte i svingene når man er under tidspress. Nitid arbeid med godt fagspråk er ikke høyt prioritert i akademia – det som gir prestisje er å publisere på engelsk i tidsskrifter på nivå 2.
Hvordan bør så språket i en lærebok være?
En lærebok, enten den er for ungdomsskolen eller for høyere utdanning, introduserer leseren for fagets arbeidsfelt eller utsnitt av verden og viser hvordan man tenker, jobber og uttrykker seg i faget. Dermed fungerer språket i læreboka som både en inngangskode til faget og som en modell for faglig språkbruk. Funksjonen som inngangskode drar i retning av en leservennlig fremstilling som forenkler det komplekse, gir grunnlagsforståelse og oversikt og ikke minst inkluderer leseren som en mulig deltager i faget, det hele tilpasset alder og forventet bakgrunnskunnskap. Lærebokspråkets modellfunksjon gjør det nødvendig å bruke begreper slik de faktisk brukes i faget.
Jeg vil si at man gjør elever og studenter en bjørnetjeneste om man unngår fagbegreper eller om man innledningsvis lærer dem upresise, alternative uttrykk som ikke egentlig brukes i faget. Lærebokas forklaringer er imidlertid ikke nok for å unngå et papegøyespråk der man gjentar ordene uten å forstå innholdet. Begrepsdybde kommer når man bruker fagspråket sammen med lærere og medelever eller medstudenter.
norskfaget
Skolens norskfag har et eget fagspråk slik som alle andre fag, det vil vel ingen bestride. I den tidligere nevnte TV-debatten tok så også Hoem til orde for at begreper som «subjekt» og «verbal» absolutt hører hjemme i norskfaget. Merkelig er det da at han ikke vil ha med begrepene for hvordan man arbeider i faget, i hvert fall ikke de «nye» begrepene for hvordan man leser. De fleste fag har presise og nyanserte begreper for ulike arbeidsmåter. Hvorfor skal man i norskfaget nøye seg med «lese» og «skrive» uten nærmere presisjon og uten bevissthet om hva det innebærer?
Selv om norskfaget bygger på et vitenskapsfag, så er det også en arena for skjellsettende møter med språk, i form av skjønnlitteratur og sakprosa. Norskdidaktikere påpeker ofte at faget har en indre spenning mellom å lære god kommunikasjon og å dannes som menneske. Blant annet tas denne spenningen opp av flere forfattere i den ferske og i dobbel forstand fete jubileumsutgaven av tidsskriftet Norsklæreren. Det er norsklærernes drøm å overvinne fagets indre spenning i gylne aha-øyeblikk der elever opplever at de gjennom fagets blikk får tekster til å åpne seg, og at tekstene til gjengjeld åpner noe i dem selv.
Basert på Annie Le Bruns argument i Virkelighetsoverdose, kunne vi tenke oss at det skjer noe sterkt for kropp og sjel når vi konfronterer elevene med tekster skrevet i et språk befridd for omtrentligheter, som taler til sansene, følelsene og drømmene. Dessverre skjer det ofte fint lite. Elevene har kanskje ikke erfaringene eller kunnskapen som skal til for å forstå det de leser, eller de ønsker kanskje ikke berøres av tekster de opplever som fremmede. Det er et spørsmål om sosiale og kulturelle forutsetninger. Man må faktisk lære at lesing byr på språk som uttrykker livet, man må lære å gjenkjenne det, man må lære å like det og man må lære å oppfatte seg som del av et lesende fellesskap. Her har norskfaget en sentral rolle: Gjennom å delta i fagets språk og arbeidsmåter lærer elevene å forstå og sette ord på det de forstår, og slik blir leseropplevelsene rikere og tekstene mer betydningsfulle. Som en av elevene i TV-debatten påpekte: Villanden ble viktigere når de stoppet opp og diskuterte det de leste i klassen.
ta språket tilbake
Vi må ta språket tilbake, hevdet Annie Le Brun. Hun tenkte neppe på lærebøker, men det kan vi gjøre. Læreboka er viktig, den formidler fagspråk og arbeidsmåter som elevene trenger. Enten det gjelder ungdomsskole eller høyere utdanning må lærebokforfattere balansere hensynet til lesertilpasning opp mot hensynet til fagets kompleksitet, og både lærebokforfattere, forlagsredaktører og språkvaskere kjemper i tillegg kontinuerlig med bedragerske omtrentligheter som sniker seg inn i fagspråket. Å skrive et presist og passe saftig fagspråk krever hardt arbeid og masse trening. Jeg håper at endringene som skjer i norskfaget vil lære fremtidens elever å gjenkjenne bedragerske omtrentligheter i læreboka så vel som i andre tekster, inkludert tekstene de skriver selv. Jeg håper også at de vil se verdien i både et presist fagspråk og et hverdagsspråk som tør å ta livet inn over seg.
