Litteraturformidling til barn og unge har kulturpolitisk prioritet, foregår nær sagt over alt og organiseres av ulike aktører. Likevel er ‘alle’ stadig bekymret for barn og unges lesing, særlig gutters. Gang på gang kommer det undersøkelser som forsterker inntrykket av at barn og unges fritidslesing avtar. Virker ikke formidlingen etter hensikten?
Forskningsprosjektet Litteratur, litteraturformidling og kunstopplevelse, som nettopp er gjennomført i regi av Norsk barnebokinstitutt, har undersøkt litteraturformidling i folke- og skolebibliotek, i barnehager, gjennom leseaksjoner og fagblader, gjennom spill og i sosiale medier. Vi er blitt fascinert av mangfoldet av former som litteraturformidlingen kan anta og antallet ulike steder den foregår på.
Litteraturformidlingen i Den kulturelle skolesekken
Vi har også studert litteraturformidlingen i Den kulturelle skolesekken. Også disse litteraturmøtene, mellom elever og litteraturformidlere i skolen, antar mange forskjellige former, uansett om sistnevnte er skuespillere, forfattere, eller noe annet. Vi har erfart at det gir ulike resultater. Noen ganger oppfattes et litteraturmøte som en av flere ordinære hendelser, som gir informasjon og kunnskap om en forfatter/et forfatterskap. Andre ganger oppstår det kunstopplevelser i dette møtet.
Skal målet med litteraturformidling alltid være å skape lesere?
Forskningsprosjektet viser at mange av de som arbeider med litteraturformidling, har høye mål. De ønsker å gi litterære opplevelser, skape leselyst og styrke barn og unges interesse for litteratur. Dersom formidlingsmålet er å fremme leselyst og lese-evne spesielt, anbefaler vi å bade barna i bøker, for å låne et uttrykk fra Line Hjellup ved skolebiblioteket på Spangereid. Det er ved å ta opp en bok barn lærer seg å lese, og får de rett bok i hendene kjenner også de unge på lesegleden. Men skal målet med litteraturformidling alltid være å skape lesere, eller kan det også være tilstrekkelig å gi barn og unge en litterær opplevelse «her og nå»?
Litteratur er strukturert for mental deltakelse, leseren blir ‘oppslukt’ av innholdet fordi det får liv i dem selv. Opplevelsen kan være flyktig eller ha varig virkning, eller noe midt imellom. Det er mange måter barn og unge selv benytter til å forlenge den mentale deltakelsen på. Én måte er å ta det litterære universet ut av det opprinnelige mediet og videreutvikle det, for eksempel gjennom lek, hvis de er små, eller som cosplay eller egen skriving hvis de er store.
behov for nytenkning
Også formidling kan bidra til å forlenge opplevelsen. Men forskningsprosjektet viser at voksnes litteraturformidling til barn og unge er forbeholdt bokmediet. Det er tradisjoner for bokformidling, men ikke for formidling av digital litteratur. Derfor må mediets innflytelse på hvordan innholdet kommuniserer med brukerne avklares. Bøker får konkurranse fra digitale kanaler. Der er det ikke litteraturlesing de unge først og fremst oppsøker, snarere vender mange seg til produkter som bedre utnytter teknologiens muligheter til dialog. Likevel kan de ha et litterært innhold. De unges overgang fra bøker til digitale plattformer vil kunne endre måten de forholder seg til litterære univers på. Derfor må formidlerrollen også endres, og mediets innflytelse på hvordan innholdet kommuniserer med brukerne, må avklares.
Konklusjonen fra forskningsprosjektet er altså at det er behov for nytenkning med hensyn til hva litteraturformidling er og kan bidra med. Nytenkningen må ta utgangspunkt i formidlingens ulike faktorer. Hvorfor skal det formidles, hvor, til hvem? Hva er det som bør formidles for å oppnå det aktuelle målet i den aktuelle situasjonen? Svaret på disse spørsmålene blir avgjørende for hvordan formidlingen bør gjennomføres, og hvem som er den rette til å gjøre det.
